Vurderer å gå fra mannen min

[Gjest Gjest]

Jeg har grått mye i helga, og emnet sier vel sitt.

Jeg har vært sammen med mannen min i snart 10 år, gift i 7 av dem - og vi har ett barn sammen. I tillegg har han et barn fra tidligere forhold - som jeg er helt utrolig glad i. Jeg er delvis ufør, jobber 50% (og skulle ha kommet meg på jobb i stedet for å sitte på KG og skrive innlegg..)

Mannen min og jeg snakker ikke sammen lenger. Vi har sjelden sex - og det er helt greit for meg. I går ved frokosten - det var nydelig vær - spurte jeg "hva skal vi finne på i dag da", og satt og håpet på at han hadde planer - men han er likegyldig - eller, på en måte er han ikke det heller. Han sendte spørsmålet tilbake til meg, og jeg sa "jeg synes at enten kan vi ta en tur ut med båten, eller så kan vi dra å ta den opp - for nå er sessongen snart over". Jentungen vår satt da og sa "å jaaa!! kan vi ikke gjøre det pappa, ta en tur med båten, vær så snill".. Men han sa at "nei, vi har så mye vi må gjøre her hjemme".

Så var den diskusjonen over. Og da tenkte jeg at jeg fikk se om han gjorde noe hjemme, mens jeg rydda av frokosten. Han gikk og tok seg en røyk og satte seg med en kopp kaffe og laptopen - og spilte dataspill og chatta. Der ble han sittende mens jeg vaska klær, luka i hagen, fjerna stygge blomsterkasser og vaska dem. Så gikk jeg på nett - men det fikk jeg visst ikke lov til for "nå er det vel på tide å begynne på middagen". Som jeg selvfølgelig skulle lage.

senere på kvelden sa jeg til ham at jeg var sinna for at vi ikke hadde fått brukt båten når det var så nydelig vær - og så sier han at "du kunne jo bare ha sagt at du hadde lyst til det". Jeg måtte spørre om jeg ikke hadde vært tydelig nok, og da er svaret at jeg hadde sagt det på feil måte. Skal det virkelig være sånn at man må planlegge hva man vil si og hvordan det skal sies, for hvis det kommer ut litt feil så blir det ikke vurdert?

Sånn er det ofte her i huset - og jeg satt i går, på vakserommet og la sammen klær og gråt - og kom til den konklusjonen at "jeg vil skilles, men jeg vet f.. ikke hvordan. Eller om jeg klarer meg økonomisk" i tillegg har jeg null rettigheter til samvær med hans barn - og det er en unge som ikke trenger mer uro i livet sitt, og som virkelig trenger å ha meg der som en del av den stabile hverdagen. (for ikke å snakke om hvem det er som kjører ham til treninger, er med på kamper og alt det der som en mamma gjør for en som straks er tenåring) Vårt felles barn bekymrer meg ikke, hun er ikke mye knytta til pappa'n sin - fordi han aldri har tid til henne, og han prioriterer spilling og chatting på nett fremfor famlien sin.

og etter å ha lest gjennom innlegget mitt (rotete, jeg beklager) - ser jeg at en del av ondet er spillinga og chattinga hans. Jeg skulle ønske han prata like mye med meg som med de vennene han har i spillverden på nett. Det irriterer meg når han sender slengkyss til jentene der og flørter med dem - og sier "hallo sexy" og kommenterer puppene til en av dem som vi har møtt irl. Spesielt til en er det en del sexprat også, ikke egentlig over kanten - men nok til å gjøre meg sjalu (en for meg ny følelse, jeg har alltid følt meg trygg på ham - men det er jeg ikke nå lenger)

Jeg vet ikke om vi kan finne tilbake til hverandre - eller om jeg vil. Og jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre.. eller hvordan jeg skal komme meg videre. Skal jeg ta inn på hotell til jeg har funnet meg et sted å bo? Skal jeg lete etter en leilighet - og vil jeg i såfall bo i nærheten, sånn at unger kan komme og gå som de vil etter hvert? Jeg har ikke mitt nettverk (eller jo, noe er det jo - men mye av det er hans familie) der som vi bor - og kommer fra en annen del av landet, så "flytte hjemover" er også en mulighet - men da drar jo det med seg enda mer, bl.a bytte jobb. Og jeg trives i jobben min!!

Uff - det blir mange tanker dette, jenter (og gutter) - men jeg måtte sette ord på det, og jeg vet ikke om noen andre steder å lufte disse tankene.

og nå skal jeg tørke tårene, ta på ny sminke og komme meg på jobb - hverdagen kaller, er det ikke det det heter?

[Elbereth]

[Gjest Gjest]

Huff, dette var vond lesing!! Det funker tydeligvis ikke å få mannen til å sette av kvalitetstid med deg, men dere må jo absolutt prate. Hva med å sende barna til besteforeldrene på middag og si rett til han at "Jeg har det ikke bra!! Enten må vi prate og prøve å få forholdet på gli igjen, eller så vet jeg ikke om jeg kan leve videre med deg...". Hard skyts, men kanskje det som trengs? Evt om du får deg til å skrive et brev til han og legg det ved middagstallerkenen hans? Forklar hva du føler, at du kommer hjem eks kl 19 og at barna sover hos besteforeldrene... Forhåpentligvis(?) forstår han alvoret og vil ordne forholdet, eller så får du jo svaret ditt gjennom en kalddusj om dette er noe å satse videre på... Håper det går slik dere ønsker!!

[Gjest jeg er skilt]

Har du prøvd og PRATE med mannen din?

Fortell han hvordan du har du, og få inn en tredje part.

Det finns så mange samlivskurs.

[Gjest Gjest]

Mangel på kommunikasjon er det første som slår meg. Og det at du istedet for å gi klinkende klare beskjeder og stille krav, istedet prater rundt grøten og forventer at han skal bekrefte deg ved å lese tankene dine.

Du skulle ikke spurt ham hva dere skulle gjøre. Du skulle (om det var det du hadde lyst til) sagt "I dag vil jeg ut en siste tur med båten! Så tar vi den opp etterpå!"

Jeg tipper du har gått og forventet bekreftelse fra ham istedet for å tydeliggjøre deg selv, så lenge at hans respekt for deg er totalt fraværende. Du kryper jo rundt og spør ham. Eller griner.

Begynn å stille krav! Første krav er samlivskurs eller terapi.

[kaprifolen]

Jeg synes også dere definitivt bør oppsøke hjelp for å kommunisere.

Jeg forstår at for deg, er ikke dette mannen du forelsket deg i.

Men en gang for noen år siden, så hadde han sikkert herlige egenskaper og positive sider som fikk deg til å flire og kile i magen? Den mannen bor sikkert inni der et sted, hvis dere kan få bukt med spilleproblemene etc. Kanskje en terapeut kan hjelpe dere med dette? For jeg regner med at du aldri hadde blitt sammen med han hvis han hadde vært slik hele tiden?

Lykke til...

[Michelin]

Det irriterer meg når han sender slengkyss til jentene der og flørter med dem - og sier "hallo sexy" og kommenterer puppene til en av dem som vi har møtt irl. Spesielt til en er det en del sexprat også, ikke egentlig over kanten - men nok til å gjøre meg sjalu (en for meg ny følelse, jeg har alltid følt meg trygg på ham - men det er jeg ikke nå lenger)

Jeg tror ikke jeg hadde akseptert at mannen min, hadde sex-prat med andre jenter.

Det høres ikke ut som du lenger trives i forholdet, men forstår at det ikke er så lett og bare gå fra en, man har bygd opp så mye sammen med. Ønsker deg lykke til.

Endret 7. september 2009 av Michelin

[Ellevill]

Mangel på kommunikasjon er det første som slår meg. Og det at du istedet for å gi klinkende klare beskjeder og stille krav, istedet prater rundt grøten og forventer at han skal bekrefte deg ved å lese tankene dine.

Du skulle ikke spurt ham hva dere skulle gjøre. Du skulle (om det var det du hadde lyst til) sagt "I dag vil jeg ut en siste tur med båten! Så tar vi den opp etterpå!"

Jeg tipper du har gått og forventet bekreftelse fra ham istedet for å tydeliggjøre deg selv, så lenge at hans respekt for deg er totalt fraværende. Du kryper jo rundt og spør ham. Eller griner.

Begynn å stille krav! Første krav er samlivskurs eller terapi.

De fleste prater og gir uttrykk for egne/barnas ønsker både titt og ofte. Men når man bor med en dust som TS gjør, er det ikke så greit. Det er ikke lett å forandre en persons personlighet.

Noen ganger blir jeg så lei dette 'mangel på kommunikasjon'. Hvorfor må den ene part behøve å oppføre seg som både psykolog, megler og guide??? Hvorfor kan ikke man ikke kreve at begge parter oppfører seg såpass fornufrig at den ene ikke chatter med damer og skryter av puppene deres og gir balffen i familielivet, mens den andre tar ansvar for både hjem og barn?

Personer som er så egoistiske vil nok ikke innse egen utilstrekkelighet.

[Gjest TS gjest]

Takk for tilbakemeldinger alle sammen - jeg ser at innlegget mitt er rotete, og at jeg har dratt frem og fokusert på gårsdagen, det var der mitt fokus var tidligere i dag. Men jeg hadde ikke engang tenkt tanken, hvis alt hadde vært bra mellom oss. Den mannen jeg forelska meg i fins der. Han er en snill mann og har mange gode kvaliteter, men jeg vi snakker ikke sammen og.. hva skal jeg si.. når jeg sier noe, snakker om dagen som har vært eller hva ungene har gjort og sagt, virker han uinteressert. Nesten som om jeg maser - så jeg har sluttet å si noe om "mitt", og aldri har jeg opplevd å høre "hvordan har din dag vært"? Han snakker gjerne om sin jobb, og om ting som har skjedd - om vanskelige kollegaer, eller hyggelige ting for den saks skyld.

Jeg ser at dere kommenterer måten jeg spurte om båttur i går på. Og iflg min mann stilte jeg et ultimatum - så da gadd han i hvert fall ikke. Men det jeg gjorde et forsøk på, var å få ham til å engasjere seg litt i hva vi skulle gjøre en søndag, få ham til å si noe om hva han hadde lyst til. Hvis jeg sier hva jeg vil gjøre - så er det alltid noe feil med min plan. Og hadde jeg sagt at "vi trenger å pusle litt i hagen i dag", så hadde han sikkert sagt at "det kan vi ta en hverdag, vi tar heller en tur med båten". Men siden jeg nevnte båt først så.. Og så ender det med at han bare sitter og spiller - jeg jobbet med ditten og datten, og tenkte at "nå skal jeg ikke si noe, og se hva han hadde av oppgaver hjemme, som måtte gjøres i dag". Han gjorde ikke så mye - annet enn å spille og chatte.

Det gjør så vondt å være til stede og se at han smiler og ler - og virker glad for å chatte med andre enn meg. Jeg skulle ønske at jeg fikk de smilene! og at latteren var pga noe vi prata om, eller gjorde sammen. Jeg skulle rett og slett ønske at det var meg som gjorde ham glad - og ikke en annen.

Jeg er vel heller ikke helt klar for å forlate "det hele", det drar med seg så mye. Og jeg vil at ungene skal vokse opp i et "helt" hjem, men ikke for enhver pris. Jeg vet at vi må prate sammen - og jeg skjønner at det lasset må jeg prøve å dra, men jeg aner ikke hvordan vi skal komme i gang, og om vi noen gang vil klare å komme på rett kjøl.

[kaprifolen]

Først vil jeg gi deg en klem

Har vondt av deg i en vanskelig tid.. Og beundrer måten du forsøker å reflektere på, uten å legge uforbeholden skyld på ditt eller datt.

Jeg er ung, men har erfaring fra konfliktmegling, og vil bare påpeke at du har kommet langt i å bidra til å løse problemet når jeg leser det siste innlegget ditt. Synes du bør ta dette opp med mannen din, gjerne bruke det innlegget som et utgangspunkt, og forslå et kommunikasjonskurs.

Hvis du trenger støtte og oppmuntring, kan du oppsøke en terapeut eller prest først for å få hjelp til å finne argumenter du kan bruke til mannen din som får frem hvorfor veiledning kan hjelpe.

Du er flink til å sette ord på følelsene dine, og bruker følelsene dine som utgangspunkt, ikke anklager.

Det høres kanskje teit ut, men måten man legger frem ting på, har ofte veldig mye å si for hvordan utviklingen blir. En fin start kan være å legge frem hva du føler, og så spørre hvilke tanker han har rundt dette. Håper dere finner ut av dette sammen.

[Gjest Gjest]

Kaprifolen sier mye fornuftig synes jeg. Samtidig får jeg følelsen av at du egentlig har bestemt deg (men vet ikke det selv?) Du må spørre deg hva du egentlig vil!

Sånn som du beskriver ting som har skjedd synes jeg du har lagt opp til det. Han reagerer jo bare på det du gjør/sier. Du kan spørre deg hva hadde skjedd dersom du hadde...:

1. ... klemt ham om morgenen og kysset ham..

2. sagt at du elsket ham og at du vil så gjerne gjøre noe sammen i dag..

3. bedt ham hjelpe til med noe slik at dere ble fortere ferdig med plikter og kunne lage mat sammen(eller noe lign)

4. pyntet deg litt som da du traff ham...(jeg sier ikke du må gjøre det hver dag/helg!!)

4. sagt at du faktisk blir litt sjalu når du ser at han har det så morsomt med andre på nett....

...osv...

[NoAngel]

jeg lurer litt på en ting.. før jeg vil si noe mer om saken håper jeg du kan svare meg på dette:

elsker du han?

elsker han deg?

virkelig? om du ser dypt inn i deg selv, kan du si til deg selv at du elsker han?

[Gjest Gjest]

Det er vel ikke tilfeldigvis World og Warcraft mannen din spiller og chatter i..? Det har ødelagt mangt et forhold... De som lager slike "never ending" spill, skulle skamme seg, hvis de bare hadde skjønnt hvor mange familier de hadde splitta pga kronisk, uhelbredelig avhengighet til den dritten der......

Jeg føler så utrolig med deg, kjære du!

Håper at du snart finner ut hva du vil gjøre..er nok ikke enkelt. Måtte du finne den beste løsningen for deg og din fremtid

[Gjest TS gjest]

Meg igjen - dere har gitt meg litt å tenke på, jenter! (som om jeg ikke hadde nok fra før.. Men jeg er glad for at KG fins, og at jeg har fått ærlige svar!)

For å svare på de spørsmålene jeg har fått.. Ja, jeg elsker ham. Innerst inne - når jeg tenker tilbake og tenker på han jeg forelska meg i. Følelsene er ikke sterke lenger - men de er der. Og om han elsker meg.. jeg tror det, og jeg håper det. Men jeg vet ikke. For det er veldig lenge siden han har sagt at han gjør det. Og de små hverdagslige bekreftelsene blir det færre og færre av.

Han er veldig klar over at jeg ikke liker at han flørter med andre jenter. Jeg kan tåle at han gjør det når han f.eks handler klær av ei søt jente - det er et tilfeldig møte, og ingen han prater med igjen. Men når det gjentar seg dag etter dag, og med samme jente - og han sender slengkyss og sier "hei sexy" til ei jente vi har møtt irl - og prater om størrelsen på puppene hennes.. - da blir jeg sjalu! Det er ikke WoW han spiller, men et annet online strategi spill. Det spiller ingen rolle hva spillet heter - resultatet er det samme..

Pynte meg.. ja.. kanskje det.. Det kan hende at noe kan løses med å gjøre meg pen for ham igjen, ved å anstrenge meg litt mer selv også. Det med å sette bort unger til besteforeldre også en god idé - men i hverdagen lar det seg ikke gjennomføre. Kanskje til helga. Helt barnefri har vi veldig sjelden - men når sjansen byr seg skal jeg jammen meg være litt kreativ og be ham på en date Hvis vi skulle gå i samlivsterapi så er vel det det første forslaget vi får - å sette av tid til hverandre.

Det var en eller annen (jeg skriver i word og har ikke KG oppe..) som lurer på om jeg har bestemt meg. På søndag og i går var jeg i grunn klar til å pakke og dra. Men når jeg får sortert tankene mine så tror jeg fortsatt det er noe å ta vare på. (slapp av jenter, ikke for enhver pris!)

[Gjest Gunvald]

Off topic men

Det er vel ikke tilfeldigvis World og Warcraft mannen din spiller og chatter i..? Det har ødelagt mangt et forhold... De som lager slike "never ending" spill, skulle skamme seg, hvis de bare hadde skjønnt hvor mange familier de hadde splitta pga kronisk, uhelbredelig avhengighet til den dritten der......

Det er de svake menneskene som lar seg bli ødelagt av spillet som er problemet. Flesteparten som spiller dette spillet er jo vanlige mennesker som ikke lar det gå over stokk og stein. Flesteparten blir ikke avhengige..Noen har bare anlegg for det.

@ TS : Ta det opp med han. Spør han... Hva ønsker han ? Si at du savner ham og det dere hadde. Og om han gjør det ? Om dere kan få levert bort ungen en kveld slik at dere kan ta dere en middag og kino eventuelt..slik at dere på en måte går på date igjen! Det er sikkert lenge siden sist. Få tilbake spenningen og flørtingen, og snakk sammen.

[Gjest Gjest]

Off topic men

Det er de svake menneskene som lar seg bli ødelagt av spillet som er problemet. Flesteparten som spiller dette spillet er jo vanlige mennesker som ikke lar det gå over stokk og stein. Flesteparten blir ikke avhengige..Noen har bare anlegg for det.

Hadde de ikke skapt den type spill, hadde ikke de som "har anlegg for det" hatt muligheten til å bli avhengig av det. Jeg mener online-spill generelt, et nettsamfunn der man treffer andre og blir revet med. Der er ikke alltid man kan slutte når man vil engang, man er et "team" og blir upopulær om man dropper ut. Kan ikke sette på pause og styre tiden helt selv. Andre spill, der man ikke har muligheten til å chatte og spill som har "brett" og "level som blir ferdig en gang", er ikke like avhengighetssapende og ødeleggende. Og nei - de som bruker mye tid på onlinespill og chatting behøver ikke nødvendigvis å være svak og ha problemer med andre "normale" spill. Onlinespill og chatting blir en livsstil, det blir ikke SuperMario og GTA i lik grad.

Men dette er off topic ja.

Ønsker trådstarter lykke til.. håper det ordner seg.

[Gjest Roy]

Du bør begynne å starte og spille wow, og ganke typen din så jævlig. Girl powa! PS lag en gnome female mage de er så zøte da <3

[Gjest brutal_mann]

Gå fra han, dere har det bedre uten han.

[Raven Emerald]

Du bør begynne å starte og spille wow, og ganke typen din så jævlig. Girl powa! PS lag en gnome female mage de er så zøte da <3

Ikke hør på Roy. Lag en Female Blood Elf Warlock istedet. De rocker. =P

[Kiyo]

Føler med deg ts, jeg er selv sammen med en som spiller online spill. Jeg spiller det innimellom selv så er vel egentlig ganske så liberal på akkurat det der. Men når han sitter der dag ut og dag inn... bah. Mannfolk.