HJLEP! Hvordan skal jeg forholde meg til "biomor" ?

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Kjæresten min hadde et ONS mens vi hadde et års pause som resulterte i en graviditet.

I ettertid har det kommet fram at moren mest sannsynlig ble gravid med overlegg, og nå ønsker hun at kjæresten min skal være så innvolvert som han vil.

Han er en pliktoppfyllende mann som ønsker å være med på mye. Han har så langt vært med på ultralyd, han vil være med og bestemme navn, gi barnet sitt etternavn samt være med på fødselen. Han har også hjulpet henne med et par praktiske ting som flytting...

Han og jeg ønsker nå å prøve på nytt- og da er det ikke på tull , men lurer litt på

hvordan vi skal gå fram ovenfor moren samtidig som vi pleier vårt eget forhold....

Jeg har innfunnet meg med at han skal bli far, men syns selvfølgelig at det er vanskelig... Føler at for hver ting de gjør sammen i forbindelse med barnet (ultralyd, navn, fødsel) så blir han og jeg frarøvet "vår første gang" med de opplevelsene... Ultralyd med våre barn vil være første gang for meg, men ikke for han for eksempel...

Vi er alle tre i midten av 20- årene med gode jobber og har orden på alt ellers i livet.

Kjæresten min og jeg er flinke til å snakke om disse tingene, men vil så gjerne høre fra andre hva slags erfaringer som er der ute Håper virkelig på svar...

Hvor mye hjelp før fødselen syns dere det er normalt at hun kan kreve av han?

Før fødselen, hva tenker derer om at mor, kjæresten min og jeg setter oss ned og bare tar en prat sammen? Om forventninger, følelser osv? Vi kommer til å måtte ha noe med hverandre å gjøre resten av våre liv, mest sannsynlig, så da kan det vel være lurt med en prat?

Hvor mye hjelp etter fødselen syns dere det er normalt at hun kan kreve av han?

Hvis han skal være med på fødselen- er det rart hvis jeg ønsker at han ikke skal være "hovedpersonen" hun har med seg, men at hun også har med seg moren/venninne på alt og han kun på slutten av fødselen?

Er det påtrengende av meg å være med på sykehuset så lenge han er der, ikke for å være sammen med moren, men for at han skal ha meg der for seg selv?

Jeg kan sitte på venterommet eller noe og han har selv sagt at han vil ha meg der....

Etter at barnet er født, er det for mye forlangt at han kan ta med babyen ut i resepsjonen el. så han og jeg kan ha en fin stund med barnet på egenhånd?

Moren kan vel ikke nekte han det?

Etter at barrnet er født, hvor mye tid er det "normalt" at far tilbringer hos mor og barn for å bli kjent med barnet?

Og kan jeg være med på mye av det?

Tenker det at barnet kommer jo til å se omtrent like mye til meg som til faren, og må være trygg på meg også. Han og jeg kan jo være sammaen med barnet hjemme hos mor mens hun for eksempel dusjer eller spiser.

Når moren har blitt gravid under de omstendighetene hun har, så er det vel ikke mer en rett og rimelig at vi kan forlange en DNA- test?

Kjæresten min er sikkert faren, men det er mye følelser og penger som står på spill og da mener jeg at vi må kunne ta noen forhåndsregler på egenhånd, bare for å være på den sikre siden.

Veldig glad for innspill

Hilsen *frustrert men likevel håpefull*

[Rosalie]

Jeg mener at dette er du faktisk ikke en aktiv part i, og du har ingenting med å bestemme hvem mor skal ha med seg på sykehuset, ei heller har du noe på sykehuset å gjøre før fødsel, og du kan ikke forvente at mor lar far ta med barnet ut for å hilse på deg. Du må regne med at far bruker mye tid sammen med mor og barnet i begynnelsen uten at du får være til stede. Du må regne med at du ikke kommer til å bli særlig involvert før etter at barnet er såpass stort at det er naturlig at far har samvær alene. Dvs. etter noen måneder. Du bør snakke med kjæresten din om forventninger og ønsker, men jeg syns faktisk ikke at du har noe i samtaler mellom far og mor å gjøre. Kjæresten din får ta med seg synspunktene dine dit. Men in the end så er det mor og far som bestemmer, og jeg tør å påstå at så lenge mor er gravid og i barsel, så må hun få bestemme det aller meste.

EDIT: Dersom far vil ha en DNA-test kan HAN forlange det. Men DU kan slett ikke forlange det.

Endret 4. september 2009 av Wadjet

[Gjest Gjest]

Ærlig talt, så synes jeg kjæresten din er vel mye involvert i svangerskapet til dama jeg.

Det var jo ONS og hun har valgt å beholde barnet.

At han oppfører seg ordentlig og tar ansvar er jo bra, men ikke før barnet er født.

Jeg hadde blitt veldig sjalu og kanskje også mistenkelig på om han var ferdig med henne.

Hvorfor skal han være med på fødselen eller hjelpe henne før fødselen?

Det er langt utenfor det som er normalt blandt folk jeg kjenner som har vært i samme situasjon.

Nei, han bør være en aktiv part etter fødselen ikke før.

[Gjest ts]

Til Wadjet

[Gjest ts]

Til Wadjet

Litt feil i forrige inlegg ;o)

Skjønner at moren skal bestemme hvem hun vil se, hvem hun vil ha på besøk osv... MEN jeg er den eneste kjæresten min har her hvor vi bor, og han trenger all støtte han kan få fra meg.

Mor kommer til å ha venner, familien og alt når hun har født, men hun og kjæresten min kjenner egentlig ikke hverandre i det hele tatt. De har vel snakket sammen en kort gang etter at han fikk vite at han skulle bli far..

Ergo: han kommer til å trenge meg der som støtte for seg selv..

Leste også i en tidligere tråd ang dette emnet at på lik linje som mor introduserer barnet til sin familie og venner uten at faren har noe med det, så må faren få lov til å introduserer barnet sitt til den han vil.... Og han vil at jeg skal være innvolvert så mye som mulig..

At det bare er et par måneder før han kan ha samvær med barnet er helt greit.. Trodde kanskje det måtte vente et år eller noe..

Ang DNA- test så er det noe vi er enige om at vi vil ha.

[Gjest ts]

Ærlig talt, så synes jeg kjæresten din er vel mye involvert i svangerskapet til dama jeg.

Det var jo ONS og hun har valgt å beholde barnet.

At han oppfører seg ordentlig og tar ansvar er jo bra, men ikke før barnet er født.

Jeg hadde blitt veldig sjalu og kanskje også mistenkelig på om han var ferdig med henne.

Hvorfor skal han være med på fødselen eller hjelpe henne før fødselen?

Det er langt utenfor det som er normalt blandt folk jeg kjenner som har vært i samme situasjon.

Nei, han bør være en aktiv part etter fødselen ikke før.

Skjønner at det å være med på ultralyd kan hjelpe han til å forstå at det faktisk eksisterer et barn, men å være med på fødselen syns jeg er vanskelig å svelge....

Ho har faktisk tatt valget om å få dette barnet alene........

[Gjest Gjest]

Dette er utrolig. Jeg hadde aldri orket å være sammen med en mann som deltok i den grad i en ONS-kvinnes graviditet

[Titti72]

Jeg må ærlig innrømme at jeg stusser på at han involverer seg så mye, når det er en ONS. Greit at han skal bli far, men dette er en totalt ukjent kvinne for han. Skal han stå og se barnet kommet ut, og klppe mor på kinnet?

[Gjest ts]

Dette er utrolig. Jeg hadde aldri orket å være sammen med en mann som deltok i den grad i en ONS-kvinnes graviditet

Han er en fantastisk mann, så det er vanskelig å la være og ikke være sammen med han...

Jeg er likevel redd for at han vil engasjere seg litt for mye, og det vil være vanskelig for meg å takle... Men han skal ta en prat med moren snart om meg og at jeg er i hans liv, så får vi se hva ho sier..

I følge han så har hun visstnok ikke vært noe krevende, masete eller klengete..... Men det skulle jo bare mangle spør du meg!!! Vil jo si at det er ganske "klengete" å bli gravid i første omgang..... heh.....

[Gjest Gjest_Viren_*]

Han er en fantastisk mann, så det er vanskelig å la være og ikke være sammen med han...

Jeg er likevel redd for at han vil engasjere seg litt for mye, og det vil være vanskelig for meg å takle... Men han skal ta en prat med moren snart om meg og at jeg er i hans liv, så får vi se hva ho sier..

I følge han så har hun visstnok ikke vært noe krevende, masete eller klengete..... Men det skulle jo bare mangle spør du meg!!! Vil jo si at det er ganske "klengete" å bli gravid i første omgang..... heh.....

Ja, for hun tvang han vel til å ha ubeskyttet sex med henne. Veldig lett å skylde på mor her, ser jeg

Det er ikke underlig at han ønsker å være med på ultralyd, det er jo barnet hans det er snakk om. Jeg forstår godt at dette føles sårt for deg, dette er jo slett ingen ideell situasjon for noen av dere. Du bør nok uansett være litt tilbakeholden, og la mor og far styre hvor involvert du skal være med barnet. Jeg tror ikke du skal regne med at det er greit for mor at far tar ut barnet på venterommet for at dere skal "ha en fin stund med barnet på egenhånd". Det hadde vært HELT uaktuelt for meg i allfall, etter fødslene. Under graviditet, fødsel og barselsperiode er det mor (og barnet) som står i fokus, og slik må det være.

Prøv å tenk positivt på det: at han involverer seg i så stor grad viser at han antagelig vil gjøre det samme (og mer) hvis dere en gang får barn. Ikke stress med barnet, kontakten mellom deg og barnet vil komme etterhvert når far og barnet har samvær.

[Gjest ts]

Ja, for hun tvang han vel til å ha ubeskyttet sex med henne. Veldig lett å skylde på mor her, ser jeg

Det er ikke underlig at han ønsker å være med på ultralyd, det er jo barnet hans det er snakk om. Jeg forstår godt at dette føles sårt for deg, dette er jo slett ingen ideell situasjon for noen av dere. Du bør nok uansett være litt tilbakeholden, og la mor og far styre hvor involvert du skal være med barnet. Jeg tror ikke du skal regne med at det er greit for mor at far tar ut barnet på venterommet for at dere

skal "ha en fin stund med barnet på egenhånd". Det hadde vært HELT uaktuelt for meg i allfall, etter fødslene. Under graviditet, fødsel og barselsperiode er det mor (og barnet) som står i fokus, og slik må det være.

Prøv å tenk positivt på det: at han involverer seg i så stor grad viser at han antagelig vil gjøre det samme (og mer) hvis dere en gang får barn. Ikke stress med barnet, kontakten mellom deg og barnet vil komme etterhvert når far og barnet har samvær.

Syns det er lett å skylde på mor når det faktisk var hun som sa at hun gikk på p-piller og at ubeskytett sex var greit.. Sier selvfølgelig ikke at far er uten skyld, men mener likevel at hovedansvaret ligger på mor da det er hun som vet om hun er gravid eller ikke...

Jeg har selv vokst opp med skilte foreldre, noe som har preget meg veldig, og syns det superegoistisk å få barn på denne måten...

men det blir vel en annen diskusjon

Ønsker ikke å ta det her nå...

Skjønner på en måte at det er uaktuelt at far tar med barnet ut for å møte meg på sykehuset, men skjønner på de andre siden ikke hvorfor det er galt..

Hun valgte å få barnet alene, hun velger å ha han som en innvolvert- og skal han være innvolvert så betyr det at jeg også skal være innvolvert. At hun ikke har noen "å dele en spesiell stund med barnet med" skal vel ikke stå i veien for at han kan knytte bånd til barnet sammen med meg? Sjønner også at det vil komme etterhvert, men klarer bare ikke tanken på at far skal være masse på sykehuset og at jeg bare skal henge rundt hjemme liksom....??

Bør ikke mor bare være glad for at jeg er en ordentlig jete som vil elske barnet hennes og være en berikelse for samværet barnet får med far?

Barnet får jo også en mye mer fornøyd far

Jeg kunne vært en sur bitch som ikke ville vite av hverken henne eller barnet...

[Gjest Dutta]

Syns det er lett å skylde på mor når det faktisk var hun som sa at hun gikk på p-piller og at ubeskytett sex var greit.. Sier selvfølgelig ikke at far er uten skyld, men mener likevel at hovedansvaret ligger på mor da det er hun som vet om hun er gravid eller ikke...

Jeg har selv vokst opp med skilte foreldre, noe som har preget meg veldig, og syns det superegoistisk å få barn på denne måten...

men det blir vel en annen diskusjon

Ønsker ikke å ta det her nå...

Skjønner på en måte at det er uaktuelt at far tar med barnet ut for å møte meg på sykehuset, men skjønner på de andre siden ikke hvorfor det er galt..

Hun valgte å få barnet alene, hun velger å ha han som en innvolvert- og skal han være innvolvert så betyr det at jeg også skal være innvolvert. At hun ikke har noen "å dele en spesiell stund med barnet med" skal vel ikke stå i veien for at han kan knytte bånd til barnet sammen med meg? Sjønner også at det vil komme etterhvert, men klarer bare ikke tanken på at far skal være masse på sykehuset og at jeg bare skal henge rundt hjemme liksom....??

Bør ikke mor bare være glad for at jeg er en ordentlig jete som vil elske barnet hennes og være en berikelse for samværet barnet får med far?

Barnet får jo også en mye mer fornøyd far

Jeg kunne vært en sur bitch som ikke ville vite av hverken henne eller barnet...

Jeg forstår at det er vanskelig å skjønne, så jeg skal prøve å forklare: jeg har født to barn, det er de største og sterkeste øyeblikkene i livet mitt. Jeg ønsket ikke å ta øynene fra babyen et sekund de første timene, og sov ikke den første natten etter fødselen. Det ville vært helt uaktuelt å gå glipp av den tiden for at (hvis jeg hadde vært i deres situasjon) fars kjæreste skulle knytte bånd med barnet. Det kunne hun gjort senere, ikke rett etter fødsel.

Jeg er enig i at det er forkastelig å si man bruker prevansjon når man ikke gjør det, men skal man være sikker så må man beskytte seg selv, sånn er det bare. Dere har havnet i en særdeles lite heldig situasjon, og jeg har ingen problemer med å se at du sliter med tankene om han som drar på ultralyd, han som er med under fødsel, han som besøker barnet sitt på sykehuset uten deg osv. Men en del av de tingene vil bli en realitet, og hvis du virkelig vil ha denne mannen må du prøve å gi slipp på disse tankene.

Husk at fra mors side så er ikke du en "part i saken", du er bare fars nye kjæreste. I tillegg raser hormonene rundt i kroppen under graviditeten og tiden etter fødselen, og det vil være svært fornuftig å holde avstand og la mor ta initiativ til å møte deg/at du skal møte barnet i denne første perioden. Hvis du og barnefar satser på et forhold som skal vare, vil det være fornuftig å ha et godt forhold til mor - og være forsiktig med å "presse seg på" i starten.

[Gjest Gjest]

De har vel snakket sammen en kort gang etter at han fikk vite at han skulle bli far..

Imponerende, de har altså ikke snakket sammen på ultralyd, i forbindelse med at han hjalp henne med flytting, avtalt at barnet skal ha hans etternavn, eller at han skal være med på fødestuen eller noe?

Rart hvordan beslektede temaer kommer i puljer, ved at det plutselig dukker opp en "gjest" som er i motsatt situasjon av en annen gjestetråd...

Til topic: Kjærester, som ikke engang er stabilt tilstede i barnefars liv, har ingenting på fødeavdelingen å gjøre.

Far har vel knapt noe der å gjøre, han bestrider jo farskapet. Vil mor være vrang, kan hun si at han får begynne å besøke barnet når farskapet er i orden. Som morens engangselsker har han ikke noen rettigheter.

[Rosalie]

Ojojoj, så du er sammen med en som ikke vet hva kjønnssykdommer og HIV er? Ja, for graviditet var tydeligvis det eneste han var redd for når han pulte en ukjent... For øvrig er det å skylde på at hun gikk på p-piller en veldig fin unnskyldning for mange menn. Jeg syns det er dritbra at han velger å engasjere seg så mye i livet til sitt kommende barn og sitt barns mor. Og at mor lar han.

Du vil helt sikkert være en berikelse for barn og far i tiden fremover. Men forvent ikke at du skal kunne hoppe rett inn i en stemorrolle. Du kan nok ikke forventes å være særlig delaktig i dette før barnet er så stort at far kan ha samvær alene noen timer med barnet, som f.eks. trilleturer. Frem til da må du nok sitte mye hjemme mens kjæresten din er hos sitt barn og sitt barns mor. Det er mulig at hun lar deg være med, men det må være hennes valg hvem hun slipper inn i hjemmet sitt. Barseltiden er slitsom, og hun er alene i tillegg, og da å ha uvedkommende hengende rundt gjør nok ting bare enda mer slitsomt.

[Gjest Iah]

Syns det er lett å skylde på mor når det faktisk var hun som sa at hun gikk på p-piller og at ubeskytett sex var greit.. Sier selvfølgelig ikke at far er uten skyld, men mener likevel at hovedansvaret ligger på mor da det er hun som vet om hun er gravid eller ikke...

Og alle som er voksne nok til å ha sex bør vite at INGEN prevensjon er idiotsikker, og feier du over fremmede mennesker så bør det virkelig være en selvfølge at begge gjør det de kan for å beskytte seg. Og hvordan i all verden skal en kvinne vite at hun er gravid, før hun faktisk er det?

[Gjest ts]

Imponerende, de har altså ikke snakket sammen på ultralyd, i forbindelse med at han hjalp henne med flytting, avtalt at barnet skal ha hans etternavn, eller at han skal være med på fødestuen eller noe?

Rart hvordan beslektede temaer kommer i puljer, ved at det plutselig dukker opp en "gjest" som er i motsatt situasjon av en annen gjestetråd...

Til topic: Kjærester, som ikke engang er stabilt tilstede i barnefars liv, har ingenting på fødeavdelingen å gjøre.

Far har vel knapt noe der å gjøre, han bestrider jo farskapet. Vil mor være vrang, kan hun si at han får begynne å besøke barnet når farskapet er i orden. Som morens engangselsker har han ikke noen rettigheter.

Det at han vil være med på fødsel og gi barnet sitt etternavn er noen han selv tenker på, men har ikke delt dette med moren.. Ultalyden fikk han kun en sms om, og at han kunne komme eller ikke. At de skal diskutere navn sammen derimot, er det hun som har tatt initiativ til....

Han bestrider ikke farskapet, men vil ha en DNA- test kun for å være på den helt sikre siden...

Og jeg er ikke en kjæreste som kun er tilfeldig og ustabilt tilstede i hans liv... Vi har vært sammen lenge før vi hadd een pause, så det er ikke bare tilfeldig....

[Rosalie]

For øvrig reagerer jeg på miningen din om at "siden hun lar han involvere seg så mye, så må hun la meg også involvere meg like mye". Feil. Du har ingenting med denne graviditeten å gjøre, og ved å være påtrengende, kan du faktisk få mor til ikke å ville samarbeide med far, og du vil da være ansvarlig for at far ikke får bygget opp et godt forhold til sitt barn og dets mor.

Dersom de har snakket så lite sammen som du skisserer i siste innlegg, må du skjønne at hun ihvertfall ikke kommer til å være noe som helst interessert i at du skal være til stede når de blir kjent med hverandre.

Og det er ikke en gang sikkert at det blir noe problem. Ikke sikkert mor vil ha far til stede under fødselen eller i barselperioden i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

Det at han vil være med på fødsel og gi barnet sitt etternavn er noen han selv tenker på, men har ikke delt dette med moren.. Ultalyden fikk han kun en sms om, og at han kunne komme eller ikke. At de skal diskutere navn sammen derimot, er det hun som har tatt initiativ til....

Han bestrider ikke farskapet, men vil ha en DNA- test kun for å være på den helt sikre siden...

Og jeg er ikke en kjæreste som kun er tilfeldig og ustabilt tilstede i hans liv... Vi har vært sammen lenge før vi hadd een pause, så det er ikke bare tilfeldig....

Trollemor, tror du noen går på at det bare er for en ONS far å bestemme seg for å troppe opp på fødsel, og at han skal ha navnet sitt på ungen og ikke hun som har båret og født den?

Ett års brudd er ikke et stabilt forhold.

[Gjest ts]

Jeg forstår at det er vanskelig å skjønne, så jeg skal prøve å forklare: jeg har født to barn, det er de største og sterkeste øyeblikkene i livet mitt. Jeg ønsket ikke å ta øynene fra babyen et sekund de første timene, og sov ikke den første natten etter fødselen. Det ville vært helt uaktuelt å gå glipp av den tiden for at (hvis jeg hadde vært i deres situasjon) fars kjæreste skulle knytte bånd med barnet. Det kunne hun gjort senere, ikke rett etter fødsel.

Jeg er enig i at det er forkastelig å si man bruker prevansjon når man ikke gjør det, men skal man være sikker så må man beskytte seg selv, sånn er det bare. Dere har havnet i en særdeles lite heldig situasjon, og jeg har ingen problemer med å se at du sliter med tankene om han som drar på ultralyd, han som er med under fødsel, han som besøker barnet sitt på sykehuset uten deg osv. Men en del av de tingene vil bli en realitet, og hvis du virkelig vil ha denne mannen må du prøve å gi slipp på disse tankene.

Husk at fra mors side så er ikke du en "part i saken", du er bare fars nye kjæreste. I tillegg raser hormonene rundt i kroppen under graviditeten og tiden etter fødselen, og det vil være svært fornuftig å holde avstand og la mor ta initiativ til å møte deg/at du skal møte barnet i denne første perioden. Hvis du og barnefar satser på et forhold som skal vare, vil det være fornuftig å ha et godt forhold til mor - og være forsiktig med å "presse seg på" i starten.

Takk for god forklaring Skjønner egentlig at mor ikke vil "låne" ut barnet sitt til meg den føsrte tiden... Bånd til barnet skjer uansett ikke over natten, så skal ikke stresse med det.

Tenker heller at vil jeg bare være på sykehuset under fødselen for å være der for kjæresten min. Om jeg så må sitte på et annet venterom enn hennes venninner/familie så får det være det samme...

Vil bare være der for han, selvom han kanskje synes jeg er i veien der og da, så vet jeg at han vil være glad for å ha meg der- og da må jeg selvfølgelig legge igjen alle vanskelige tanker hjemme.

Jeg vet at han ikke vil ha noe med moren å gjøre annet enn med rent praktiske ting, og det stoler jeg på, så sånn sett kan de jo være så mye alene de bare vil... Det er meg han vil ha uansett

Vet at mange av de vonde tankene kommer til å bli realitet, og det er nettopp derfor jeg gkør dette.. Vet at jeg må bli kvitt alle disse tankene og tenke godt om moren.....

Skal ikke presse meg på, men det er vel lurt at far tar en prat med mor der han sier at vi er sammen og at jeg vil ta en del i det når hun vil det?

Og hun kan jo ikke nekte meg å være der for min kjære når hun føder.. Hun trenger jo ikke se meg engang....

[Gjest ts]

Trollemor, tror du noen går på at det bare er for en ONS far å bestemme seg for å troppe opp på fødsel, og at han skal ha navnet sitt på ungen og ikke hun som har båret og født den?

Ett års brudd er ikke et stabilt forhold.

Ha ha...det ble jeg faktisk glad for å høre... Sitter også litt å tenker at kjæresten min har et litt urealistisk forhold til hva hun faktisk ønsker av han. Hun ville ha dett barnet alene, og da vil hun nok ikke ha så altfor mye innblanding av han.