En barnløs kvinnes bekjennelser

[Gjest Gjest_SuperWoman_*]

Først de harde fakta: Ung kvinne i sin beste alder – nærmer seg faretruende det o’ store 30-tallet - godt gift og etablert i eid bolig, høy utdannelse og nokså sikker jobb.. Stasjonsvogn har vi også skaffa oss, og det eneste som mangler for å fremstå som en ”komplett lykkelig liten familie” er nettopp; en liten en..

Og jeg skal være den første til å innrømme at jeg alltid har tenkt at jeg skulle ha barn innen jeg fylte 30… Jeg er sikkert ikke den eneste som har tenkt på 30 år som en milepæl i livet, da man liksom går fra ”ung til voksen”. Selv om man tross alt har vært voksen en del år allerede, er det noe særegent med det å bli 30 – ungdomstida er definitivt over og det er ikke nødvendigvis noe galt med det.. Det er vel en naturlig greie at man begynner å tenke på familieliv i denne alderen.. Selv ble jeg født da min mor var 32, og jeg husker jeg synes det var innmari gammelt å få barn etter at man var 30…. Haha, isn’t it ironic….

Vel, og her sitter jeg altså. Snart 30 år, og barnløs… I ørten år poppa jeg i meg p-piller av frykt for å bli gravid (ironisk igjen).. Jeg måtte jo selvfølgelig bli ferdig med studiene før jeg fikk unger, og ikke minst hadde det jo vært best å være gift først.. Og når ekteskapet var i boks og studiene var fullført så var det jo nødvendig å få seg en jobb og litt inntekt – alle har jo hørt skrekkhistoriene om kvinner som ble gravide rett etter studiene eller som ikke hadde rukket å tjene seg opp nok til å ha rett til foreldrepenger.. Nei, den fella skulle jeg ikke gå i.. Men så innhenter realiteten deg – flere og flere av de rundt deg begynner å bli gravide, både en og to ganger, og ungene flakser ut.. Du begynner å innse at du nok er kommet i den rette alderen med tanke på å sette barn til verden, og avisene og bladene og ekspertene (og flere med) propper deg full av ”propaganda” om at kvinner prioriterer karrieren og ikke barn, at man føder for få barn, at man er for gammel når man føder sitt første barn etc.. De får det til å høres så innmari lett ut – som om det bare er å knipse med fingrene.. Men verden er ikke alltid så enkel..

Uansett hvor jeg snur og vender meg ser jeg gravide kvinner eller kvinner med barnevogn.. Kan tenkes at hjernen min er så opphengt i gravide kvinner og barnevogner – og at det er derfor jeg ser dem over alt.. Men det virker i hvert fall som om alle enten har eller skal ha barn.. Avisene og bladene er fulle av nyheter om kjendiser som venter barn, og om ukjente som venter (for eksempel sitt 19.) barn. Alle der ute virker så himla fruktbare..

Selvfølgelig skal man glede seg på andre vegne når de forteller at de er gravide – men jeg skal være såpass ærlig at ofte føles det vondt når man hører historier om full klaff på første forsøk, graviditeter som ikke var planlagte (ønskede eller ikke) og unger som kommer på rekke og rad uten noen nevneverdig innsats for å få det til.. Hvorfor er det så lett for noen når det er så himla vanskelig for andre?? Jeg har nå innsett at assistert befruktning sannsynligvis er den eneste muligheten for oss, og jeg innrømmer gladelig at det føles innmari urettferdig at det akkurat er meg det skal være så vanskelig for..

Jeg prøver å tenke rasjonelt – at det kunne ha skjedd verre ting. Og tross alt er det mange i verden som har det veldig mye vondere enn meg.. Men litt sneversynt må man vel også få være, og jeg vet at det er mange der ute som har det som meg… Kanskje noen av dere kjenner dere igjen i noen av tankene mine….?

Håper dette kan være en tråd der man kan sette ord på følelsene sine, og de tankene som kanskje ikke er like politisk korrekte…

[Gjest Gjest]

Å herregud, føles som om du har vært i hodet mitt og skrevet ned alt jeg har følt/tenkt de siste månedene . Jeg er såpass realistisk av meg at jeg hele tiden tenker statistikk, men jeg vil ikke være den 10 prosent eller noe sånt som ikke får det til!

Føles forferdelig urettferdig men er jo ingenting man kan gjøre med det.

Jeg synes det var utrolig bra skrevet og ønsker dere lykke til med assistert befruktning. Så skal du se, dere blir nok blant de det klaffer for på første forsøk. For et sted i denne prosessen må da dere også ha litt flaks

[Gjest Gjest_SuperWoman_*]

Takk skal du ha for positiv respons... Er ikke overraska over at jeg ikke er alene om disse tankene..

Vi får håpe på at det løser seg for oss begge...

[Gjest Ylva Virvla]

Fint innlegg.

Jeg oppfatter innlegget ditt slik at du skulle ønske dere hadde startet tidligere. Kanskje en viktig tankevekker for andre kvinner i tyveårene.

Jeg er 25. Ville bli ferdig med mastergraden før vi begynte å prøve, og fullførte den da jeg var 24. Jeg vil også være gift før vi får barn.

Men bryllupsfest (festen, ikke løftet) høres mest av alt skremmende ut. Og ingen bryllupsfest høres trist ut. Så det skjer lite, ganske synd. Jeg burde få opp farten når det kommer til giftemål og barn.

[Gjest Gjest_SuperWoman_*]

Fint innlegg.

Jeg oppfatter innlegget ditt slik at du skulle ønske dere hadde startet tidligere. Kanskje en viktig tankevekker for andre kvinner i tyveårene.

Vel, egentlig ikke - for i vårt tilfelle var vi liksom ikke klare til å få barn før, og det er jo en viktig faktor at man føler seg klar - det er et stort ansvar å sette barn til verden og noe man bør tenke ordentlig gjennom.. Nå har vi også brukt litt tid på å komme dit vi er i dag, så vi var liksom ikke urgamle når vi begynte heller.. Når man er ung så tenker man jo ikke på at man ikke skal få det til - da er man kanskje mest bekymra for at man skal bli gravid for tidlig.. Og når man først bestemmer seg og det tar tid tenker man selvfølgelig at man skulle ha starta tidligere, men sånn kan man nesten ikke tenke (og man kan heller ikke vite at man skal få problemer)..

Kanskje mer enn et tips om å starte tidligere er det en "kritikk" til samfunnet for at den ikke legger tilrette for at kvinner skal få barn tidligere (i forholdt til studier, jobb, fødselspenger osv).. Men uansett så er det jo hvert enkelt par som vet når det er rett for dem å skaffe seg barn - men det skader jo ikke å legge inn en liten sikkerhetsmargin i forhold til alder - man vet aldri hvem det er som kommer til å måtte trenge hjelp...

[Gjest Gjest_Helene_*]

Oj! Dette innlegget er som om jeg skulle ha skrevet det selv.

29 år, høyt utdannet, godt gift, stasjonsvogn, hus etc.etc. Men barn? Nei, det lar vente på seg, gitt....Eneste forskjellen er at vi dropper prøverør og hopper rett inn i en adopsjonskarusell i steden.

Life isn´t always easy....

[Gjest Gjest_SuperWoman_*]

Hei!

Beundrer deg for valget ditt... Det er mange barn i denne verden som allerede er født og som trenger et godt hjem.. Masse lykke til med adopsjonsprosessen!!

[Gjest Gjest_Helene_*]

Takk! Ønsker dere også masse lykke til.

[Gjest Gjest_Hilde_*]

Å være ufrivillig barnløs er helt grusomt, jeg var det selv. Etter 5 år og fire IVF forsøk så klarte vi det endelig.

Alder har ingenting å si, jeg var 22 når vi startet og problemet lå hos meg.

Tankene dine kjenner jeg så alt for godt, det var bare grusomt til slutt, man tenker ikke på annet enn graviditet, baby og hvordan fremtiden blir.

Har dere startet utredningen?

Ønsker deg virkelig lykke til, håper dere slipper å vente så mye lengere.

[Gjest Gjest_SuperWoman_*]

Takk for tilbakemeldingen din..

Her ligger også problemet hos meg.. Har vært gjennom undersøkelser og tester + laparoskopi.. Tette eggledere - ingen hyggelig beskjed å få.. Så nå venter innkalling til ivf-legene, aner virkelig ikke hvor lang tid det kommer til å ta før vi kommer igang med noe.. Bytter mellom å være "oppe" og "nede" - kanskje ingen unormal reaksjon - prøver å ikke la det "ødelegge" livet mitt alt for mye, men det er ikke så lett å ikke tenke på det heller.. Godt å høre at dere fikk klaff etter endel forsøk - det gjør optimismen større for meg som har alt dette foran meg....

[Gjest Gjest]

Jeg vet det er en mager trøst nå, men hurra for å ta grep før man er 30. Vet om mange som oppdager at det ikke bare er å knipse med fingrene når de er nesten 40.

Du kan faktisk rekke å få hjelp og få flere barn.

Ønsker deg lykke til.

[Gjest Gjest_SuperWoman_*]

Takk! Selv om det er en liten personlig nedtur, som beskrevet innledningsvis, å passere 30 uten å ha barn, trøster jeg meg med at jeg fortsatt har alderen på min side.. Hadde jeg vært ti år eldre hadde jeg nok vært mindre optimistisk...

[Lucky?]

Som om jeg skulle skrevet det selv dette her jo... Nærmer meg 30, hus, høy utdanning, fast jobb og stasjonsvogn, men ingen barn

p piller knakset jeg i mange år også...

Blir ivf for oss også!

Verden ER urettferdig...

[Gjest Gjest_SuperWoman_*]

Vi får være sterke sammen...

[tonetralle]

I SAMME BÅT!!!

Vi har veldig mye til felles, bortsett fra at vi ikke er kommet så langt som til utredning enda. Saken blir ikke bedre av at jeg jobber som leder på en barnehage og treffer alle nydelige barn hver dag. Det som er et paradoks er at jeg tar ofte vare på barn som ikke alltid sto fremst i køen når de fikk foreldre. MANGE som ikke skulle ha hatt barn, plopper ut barn etter barn og evner ikke i hele tatt å ta vare på dem.

Og her er jeg, utdannet til å ta best mulig vare på barn, ressurssterkt par, alt tilrette for at vårt barn kan få optimale oppvekstforhold.

Men kommer det noe barn????

Kan virke egoistisk når jeg skriver dette, men jeg ser det ofte.

Satser på å kunne kalle oss foreldre en eller annen gang damer.

lykke til videre :-)

[Gjest brutal_mann]

Min dypeste sympati! Håper ting ordner seg

[Gjest Gjest_Tina_*]

Hei!

Dette kunne vært meg også, tenker det samme. Gråt noen sjulte tårer i går etter å ha gratulert en av mine venninner med nummer tre på vei.....

Jeg er 31 år, har prøvd i 2 år, ikke kommet oss på utredning, vet ikke helt hvordan det er lurest å gå fram, tenker hele tiden at vi skal gjøre det snart..... føler jeg ikke har noen å snakke om dette om og livet er litt vanskelig. Kanskje dette får meg til å ringe legen snart. Eller er det noe annet som er lirt å gjøre først?

[Gjest Gjest_SuperWoman_*]

Du kvalifiserer nok helt sikkert til utredning - her er det ingen tid å miste - ring legen din i morgen den dag. Har du en fast gynekolog, ring direkte dit... Det er mye bedre å finne ut av om det er noe galt først som sist, istedet for å gå å lure.. Tvi, tvi!!

Tonetralle: Skjønner deg veldig godt - og når det ikke er "lov" å snakke høyt om åssen vi føler det, er det jo godt å kunne skrive det her.. Her er vi mange som forstår..

[Gjest gjest_Nathalie]

Det er det samme situasjon som jeg er i jo!! kunne ha skrevet det samme selv.

God klem til deg superwoman, du er ikke alene! Jeg blir 30 om 2 måneder, jeg hadde aldri trodd jeg skulle sitte her nå og sippe fordi jeg ikke har blitt mor. For jeg skulle jo bli gravid med det samme jeg sluttet på pillene.. Har prøvd i et år nå, skal på utredning på tirsdag.

[Gjest Gjest]

Jeg får ikke prøve engang, 31 og ingen mann...