Livet mitt er en katastrofe

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

jeg vet ikke hva som skjer med meg. jeg har ikke jobb, er deprimert, krangler forferdelig med mannen min, kjefter på mine barn...

vet ikke om det har noe med hormoner å gjøre. jeg svetter også fryktelig mye.

siste natt kastet jeg et glass etter mannen min samt at vi kranglet høylytt til tross for at barna sov. jeg føler meg så mislykket. gråter mye. er tiltaksløs.

har masse å gjøre og er treg i å få gjort ting.

sønnen min er ekstra vanskelig og leker med lego istedenfor å kle på seg.

jeg både henter og leverer i barnehagen. begge to. synes det er mye.

ser ut som om vi enten snart går fra hverandre ellerkommer til å leve i et -unnskyld uttrykket - helvetes forhold. hele familien har det dårlig. han nekter å gå i samlivsterapi fordi han sier at alt er min skyld. pga mine psykiske probleme sliter vi. litt av det er sant, men jeg synes allikevel at vi i tillegg til min terapi også bør gå i samlivsterapi. han sier at han ikke har tid til det pluss at det ikke hjelper fordi alt er min skyld uansett.

vet ikke hva jeg skal gjøre mer. livet akkurat nå er bare helt forferdelig

[leirbål]

Først vil jeg gi deg en stor

Det du forteller er veldig ille. jeg forstår at du sliter.

Har du vært hos lege og sjekket om du er i overgangsalderen? Mye av det du beskriver kan være det. Jeg vet ikke mye om det, men det finnes hjelp mot de plagene.

Du sier i tillegg til din terapi. Går du til psykolog nå? Om du gjør det, kan ikke h*n ta kontakt med mannen din og forklare ham at dere trenger hjelp begge to?

[Gjest Gjest_fortvilet_*]

takk for klemmen. jeg er bare 36, kan ikke være i overgangsalderen da eller?

må bestille time hos legen uansett, har fått hjerteproblemer av alt stresset...

[leirbål]

Det er kvinner som kommer i overgangsalderen i 20 årene, så det kan skje.

At du sliter med hjertet er ikke unormalt. Når du har det så tøft som du har det nå får mange fysisk vondt i hjertet. Det er ikke nødvendigvis noe galt, men det er jo alltid greit å sjekke. Be om en ekstra lang time. Si at du trenger å snakke, og at du også ønsker å sjekke om det er overgangsalderen.

Det hjelper å snakke med en som lytter.

[Pokahonta]

man kan fint være i overgangsalderen når man er 36. Det er tidlig, men det forekommer.

for meg høres det (kun som hobbylege) like mye ut som reaksjoner på psykiske problemer, muligens angst!

Med fare for å være ganske tøff her, så høres det helt jævlig ut i heimen, og min første tanke er stakkars barna som skal vokse opp som dette.

Det er ikke lett å leve med psykiske lidelser, men det er vel så tøft å leve med noen som har diagnosen. Det kan høres ut som at din mann har blitt litt mettet av nettopp dette og kanskje har "gitt opp litt"..

Det høres ut som at mye hviler på deg her, for MANGE problemer har grobunn i psykiske problemer. Hva med å tenke på din mann som en ressurs. Han blir i forholdet til tross for at han også finner det vanskelig. Det er ikke en selvfølge i seg selv!-- man kan ikke bare be noen om å kvitte seg med psykiske lidelser over natten, men man må JOBBE aktivt med det. Det finnes medisiner, det finnes terapauter. DU TRENGER IKKE HA DET SLIK!!!

[Gjest Gjest]

jeg vet ikke hva som skjer med meg. jeg har ikke jobb, er deprimert, krangler forferdelig med mannen min, kjefter på mine barn...

vet ikke om det har noe med hormoner å gjøre. jeg svetter også fryktelig mye.

siste natt kastet jeg et glass etter mannen min samt at vi kranglet høylytt til tross for at barna sov. jeg føler meg så mislykket. gråter mye. er tiltaksløs.

har masse å gjøre og er treg i å få gjort ting.

sønnen min er ekstra vanskelig og leker med lego istedenfor å kle på seg.

jeg både henter og leverer i barnehagen. begge to. synes det er mye.

Selv om du ikke har jobb og selv om barna tilbringer store deler av dagen i barnehagen synes jeg det er altfor drøyt at du både skal levere og hente dem, her må mannen din stille opp og i hvert fall gjøre halvparten av jobben. Kanskje han kunne bringe barna slik at du kan sove lenge om morgen, så blir du sikkert i bedre humør når han og barna kommer hjem til kvelds. Kanskje han også kan hente dem? Og gjøre det som er av tyngre og kjedelig husarbeid på kveldstid? Han er jo tross alt hjemme noen timer han også... Menn er så jævlig egoistiske. Noen skikkelig unnasluntrere. Det gjelder å sette dem i arbeid.

[Gjest Gjest_fortvilet_*]

til tider er det helt jævlig her, til tider kjempefint. har også dårlig samvittighet ovenfor mine barn. har selv hatt kranglende foreldre hele barndommen min.

den dårlige samvittigheten gjør at jeg føler meg enda verre. føler at legen min er rimelig uengasjert. han er eldre.

ideen med overgangsalderen er interessant men også litt skremmende. har jo nettopp fått andre barnet. hm.

det er godt å møte litt forståelse. er ikke noen jeg kan snakke med ellers.

psykologen min har vært bortreist og jeg hadde en lengre pause nå. han ville det, ikke jeg. skal dit på fredag.

[Gjest Gjest_fortvilet_*]

det var akkurat det vi kranglet om. han jobbet overtid igår, sånn at jeg måtte gjøre absolutt alt alene. når han kom hjem satt han på doen en time. etter det ville han se på tv.

han mener at han hadde så en tøff dag og jeg hadde jo nok tid til å gjøre alt husarbeidet i tillegg. men jeg var ikke hjemme engang. jeg gjorde ting for oss som vi hadde avtalt og det var en stor jobb i tillegg til alt annet.

kl 22:30 oppdaget jeg at han ikke hadde tatt ut av oppvaskemaskinen og sa riktignok litt sur at jeg ønsker meg hjelp med dette nå.

da kom han opp, og sa "hva er dette her for noe?" mens han så på hvordan jeg ryddet kjøkkenet. jeg blir så voldsomt provosert. klarer dessverre ikke å forbli rolig. kjeftet på han. jeg ble mer og mer sur og ba han å gå vekk. det gjorde han ikke. til slutts gikk han mens han sa at jeg var psykisk ustabil. da kastet jeg glasset ikke på han men etter han. så kom han tilbake og tok kveletak i halsen min. da sa jeg at det var over med oss.

vet ikke hva jeg skal gjøre.

[I Grosny]

Du bør be mannen din en gang til om det med samlivskurs . Selv om problemet ligger hos deg, så er hans rolle vesentlig, og hvis deres samspill kan oppgraderes, så får begge et bedre liv. Si at du vet at det er du som sliter psykisk, og at du trenger at han hjelper deg. Det er forresten ikke sikkert at han gjør alt riktig heller.

Jeg synes det er fornuftig at du både henter og leverer i barnehagen, hvis du ikke er aktiv jobbsøker da. Det å være aktiv jobbsøker er en stor jobb som din ektemann ikke har sjans til å forstå størrelsen på.

Psykologer mener ofte at hvis en person er psykisk syk, så er det mest effektive å behandle hele familien. Din mann bør være med deg til din psykolog, slik at han lærer å ta de riktige grepene før ting blir verre.

[leirbål]

Det kan jo også være fødselsdepresjon. Det er jo ikke uvanlig.

Har dere mulighet til å skaffe barnevakt av og til? Da kan du og mannen din komme dere litt ut sammen og være kjærester. Det er viktig å få tid sammen alene, ikke bare være foreldre.

Har du noen aktiviteter som kun er dine, og som gjør at du kommer deg litt ut av huset?

Trening på grønn resept er et veldig godt tilbud i så måte. Fysisk aktivitet i et tempo alle klarer, sosialt miljø, noe fast å gå til, og glede seg til. Listen med fordeler er utrolig lang.

Å bevege seg hjelper utrolig godt på psyken. Men ikke gi opp etter en liten stund, de store resultatene kommer vanligvis litt etterhvert.

[Gjest Gjest_fortvilet_*]

jeg trener engang i uken og det gjør meg godt:)

skal jeg finne i det med kvelertaket?

[Gjest Illiya]

Jeg tror du må finne forståelse for at mannen din også er sliten etter en lang dag, han har tross alt vært på jobb, og der skal man prestere hele tiden. I tillegg hadde han overtid. Jeg skjønner godt at han ville slippe å komme hjem til husarbeid da.

Jeg mener også at du må ta mer kontroll over sinnet ditt. Du kan faktisk til en viss grad bestemme deg for hva du velger å føle. I går valgte du å bli sint for at oppvaskmaskina ikke var tatt kl 22.30. Hadde du bedt han om det tidligere? Hvis ikke er det ikke sikkert han var klar over det engang.

Oppvaskmaskina er bare en bagatell. Det ville vel ikke vært noen krise å vente med den til dagen etter? Ikke lag bråk ut av små ting, det blir det store problemer av mellom dere. Du ser jo hvordan det gikk i går. Istedet for å ha en koselig kveld, hvor begge kunne slappet av, ble dette hauset opp til en stor krangel.

Var det verdt det?

[Gjest Gjest_fortvilet_*]

JEG prøver å få til en datenight i måneden. han synes ikke det er nødvendig. han er above all.

vil skal ut neste helg, så det er bra. han er så typisk mann...

[Gjest Gjest_Gjesten_*]

PMI er nøkkelen! Positiv mental innstilling

Det kan virke litt "kunstig/annstrengt" i begynnelsen men det får resultater!

Mitt motto:

Tenk positive tanker, Bruk positive ord, Da skal du vite at det positve gror!

Ikke se på ting som problemer, men som en utfordring.

Lykke til!

[Gjest Illiya]

jeg trener engang i uken og det gjør meg godt:)

skal jeg finne i det med kvelertaket?

Det kan koke hos alle, og du hadde allerede presset mannen din langt, til og med hivd et glass etter han. Totalt unødvendig av deg. Du har jo også unger i hus som hører dere!

Hvis mannen din vanligvis ikke ville gjort noe sånt, ville jeg ikke lagt vekt på det. Se heller på din egen rolle, det er du som har et sinneproblem, hvis jeg forstår deg rett.

[Gjest Gjest_fortvilet_*]

Jeg tror du må finne forståelse for at mannen din også er sliten etter en lang dag, han har tross alt vært på jobb, og der skal man prestere hele tiden. I tillegg hadde han overtid. Jeg skjønner godt at han ville slippe å komme hjem til husarbeid da.

Jeg mener også at du må ta mer kontroll over sinnet ditt. Du kan faktisk til en viss grad bestemme deg for hva du velger å føle. I går valgte du å bli sint for at oppvaskmaskina ikke var tatt kl 22.30. Hadde du bedt han om det tidligere? Hvis ikke er det ikke sikkert han var klar over det engang.

Oppvaskmaskina er bare en bagatell. Det ville vel ikke vært noen krise å vente med den til dagen etter? Ikke lag bråk ut av små ting, det blir det store problemer av mellom dere. Du ser jo hvordan det gikk i går. Istedet for å ha en koselig kveld, hvor begge kunne slappet av, ble dette hauset opp til en stor krangel.

Var det verdt det?

nei, det var ikke verdt det.

men den bagatellen står jo symbolsk for en frustrasjon hos meg.

om morgenen er det veldig hektisk og da kan ikke kjøkkenet være i utstand. da får jeg ikke til å lage frokost, matpakker...

skal bestille time hos legen nå. til psykolog på fredag.

prøve å organisere meg bedre sånn at det ikke blir så hektisk om morgenen.

prøve å kontrollere sinnet mitt og ikke gjøre små ting store.

han skal hente barna annenhver dag nå.

skal prøve engang til å overbevise han om samlivsterapi.

uansett må det være noe i uorden med hormonene, jeg er så ut av kontroll.

takk for alle svarene. det hjalp mye:)

[Ellevill]

Jeg har veldig forståelse for at depresjoner eller mistrivsel fører til frustrasjon og sorg.

Men en slik oppførsel du beskriver er uakseptabelt.

Hvis du har begge barna i barnehage samtidig som du er hjemmeværende, synes jeg fint du både kan levere og hente i barnehagen + ta mesteparten av husarbeidet.

Hvis du hadde jobbet hver dag og kom hjem til en mann som hev et glass etter deg fordi du ikke hadde tatt ut av vaskemaskinen, tror jeg det hadde tiltet for deg også. Uten at jeg av den grunn forsvarer vold.

Stakkars barna og mannen din. Og stakkars deg.

må bestille time hos legen uansett, har fått hjerteproblemer av alt stresset...

Hva slags hjerteproblemer har du fått av stresset?

Du høres fryktelig sytete ut...

Endret 2. september 2009 av Ellevill

[I Grosny]

jeg trener engang i uken og det gjør meg godt:)

skal jeg finne i det med kvelertaket?

Jeg hadde ikke lest det innlegget. Kvelertak er en drapstrussel som er alvorlig. Jeg vet ikke hva jeg skal si, men hvis du lever med angst for han, så bør dere skilles.

[Gjest Illiya]

Jeg hadde ikke lest det innlegget. Kvelertak er en drapstrussel som er alvorlig. Jeg vet ikke hva jeg skal si, men hvis du lever med angst for han, så bør dere skilles.

Ser ikke for meg at han prøvde å kvele henne akkurat, selv om han la hendene rundt halsen.

Jeg ville ikke kalle det drapstrussel, for det tror jeg ikke det er i denne sammenhengen. Tror det heller var ment som en beskjed om at "nå er det nok", selv om det heller ikke unnskylder handlingen.

[Gjest Gjest_Ananas_*]

jeg vet ikke hva som skjer med meg. jeg har ikke jobb, er deprimert, krangler forferdelig med mannen min, kjefter på mine barn...

vet ikke om det har noe med hormoner å gjøre. jeg svetter også fryktelig mye.

siste natt kastet jeg et glass etter mannen min samt at vi kranglet høylytt til tross for at barna sov. jeg føler meg så mislykket. gråter mye. er tiltaksløs.

har masse å gjøre og er treg i å få gjort ting.

sønnen min er ekstra vanskelig og leker med lego istedenfor å kle på seg.

jeg både henter og leverer i barnehagen. begge to. synes det er mye.

ser ut som om vi enten snart går fra hverandre ellerkommer til å leve i et -unnskyld uttrykket - helvetes forhold. hele familien har det dårlig. han nekter å gå i samlivsterapi fordi han sier at alt er min skyld. pga mine psykiske probleme sliter vi. litt av det er sant, men jeg synes allikevel at vi i tillegg til min terapi også bør gå i samlivsterapi. han sier at han ikke har tid til det pluss at det ikke hjelper fordi alt er min skyld uansett.

vet ikke hva jeg skal gjøre mer. livet akkurat nå er bare helt forferdelig

Har du prøvd å søke/lete etter jobb?

Kanskje det hjelper i form av noe å fylle dagene med, som gir både sosial og økonomisk gevinst? Du sier du har mye du skulle ha gjort, men at du er tiltaksløs.. Jeg kjenner igjen situasjonen, men det eneste som hjelper for meg er å hoppe i det selv om jeg har aldri så lite lyst,- når jeg først er kommet i gang, virker det ikke så ille lenger

Jeg vet ikke hva slags type psykiske problemer du sliter med? Uansett bør mannen din engasjere seg og delta i f.eks samlivsterapi om han vil satse på forholdet.

Du skriver at sønnen din er ekstra vanskelig. Det er godt mulig, men på hvilken måte da? At han heller vil leke med lego enn å kle på seg kan ikke karakteriseres som "ekstra vanskelig" eller som adferdsproblemer av noe slag, det er naturlig og normalt at barn vil leke og gjøre det de har lyst til, (selv om det kan oppleves slitsomt for oss voksne).

Om mannen din har full jobb og du er hjemmeværende syns jeg ikke der er mye forlangt at du bringer og hentr barna til/fra b.hagen, (om det da ikke er meget spesielle grunner til at det ville vært mer praktisk at han gjør det.)

At du kaster glass etter mannen din, og han tar kvelertak på deg, (noe som ikke er en helt urimelig reaksjon fra ham som fikk et glass etter seg), sier meg at situasjonen er ganske ute av kontroll. Om det går ut over barna dine med krangling/kjefting, er kanskje ikke samlivet verdt å redde? Og om det blir brudd mellom dere, ville du være i stand til å ta deg av ungene når du har samvær, eller er du å ustabil/sliten/syk til å gi dem den omsorgen de fortjener?

- Hva må du gjøre for å bli bedre psykisk? Finn det ut og gjør det!

- Er samlivet og kommunikasjonen like dårlig selv om din psykiske tilstand bedrer seg? Gå fra hverandre eller jobb med dette, men dere må dra lasset begge to.

- Har barna tilfredsstillende omgivelser etter disse tiltakene, enten dere forblir et par eller ikke? Det er dette som er vesentlig her, og det er deres ansvar å rydde opp i dette!