Selvtillit vs bygd og by

[Gjest Anonymous]

Jeg snakket med en mann fra bygda. Han sa at det viktigste for hans selvtillit var at folk i bygda så opp til han, at han var "noe" i deres øyne. Altså at hans selvtillit kom fra responsen fra andre. Ellers turde han ikke vise seg på butikken engang..

Jeg kommer fra byen. Jeg mener at selvtillit kommer fra ens indre, hvordan en selv føler seg, uavhengig av hva andre måtte mene.

Dessverre må jeg vel si; så synes denne holdningen å være ganske utbredt blandt bygdefolk..eller er det noen som mener noe annet?

[Gjest care]

Selvtillit er en en indre egenskap ja. Men hvis han var avhengig av andres respons /anerseelse for å få selvtillit, har han nok dårlig selvtillit og trenger ekstern respons fra nærmiljøet for å bygge seg opp. Men en annen ting som virker inn her er at det er stor forskjell på byliv og bydeliv. I en by er man mer anonym, enn hvis man lever på landsbygden og da tror jeg det blir naturlig at man bryr seg litt om hva andre synes om enn. Et bygdeliv er mer gjennomsiktelig og er som kjent ofte karaterisert med at "alle vet noe om alle" og da blir man jo en del av dette sosiale spillet, hvor man blir avhenig av andres respons for å føle at man betyr noe. Men andre ord: byda er ikke bra for individet

[Gjest Hilde]

Jeg er ikke helt enig - tror vi alle - uansett om man bor i bygd eller by søker anerkjennelse, respekt og beundring hos andre mennesker. Det er viktig for oss som mennesker å føle seg likt og godtatt. Tror så absolutt ikke at folk bosatt i byer er mer individualister enn "bygdafolket"...

[Gjest Lea]

Jeg er heller ikk helt enig.

Det ER forsdkjell på by og bygd, men ikke på denne måten.

På bygda er det gjennomsiktig, derfor tenker man seg kanskje over ting litt ekstra før man handler. Men det handler ikke om selvtillit tror jeg.

Jeg tror at folk i bygdene har like mye selvtillitt som byfolka.

På bygda har de aller fleste et tett og godt nettverk og er mer stabilt liv.

Her i byen har man ikke dette nettverket i like stor grad og jeg tror at det er lettere å føle seg ensom eller mindre verd her. Samtidig har vi jo byfolk som gjør alt for at andre skal like dem.. eller at de riktige folka skal like dem. Man skal bo i riktig del av byen, ha de riktige klærne, gå på de riktige stedene osv.

Jeg er oppvokst på bygda og bor nå i byen.

Og jeg er glad for all støtten jeg får/har fått. Jeg har aldri vært nødt til å imponere noen.

Og jeg tror nok at mennesker rundt oss har MYE å si for selvtillitten vår. Vi må selvsagt jobbe med den selv også, men om vi får mange negative kommentarer og føler oss mindreverdige, så skal det mye til å få en god selvtillit.

[VesleBråka]

Jeg vokste opp i bygda. Jeg har god og sunn selvtillit som ikke bunner i hvorvidt jeg har den riktige buksa eller sveisen, eller har sjans på den "riktige" gutten i kretsen. Slik som byunger må streve med i oppveksten. Der jeg vokste opp var det utrolig fritt, og alle lekte sammen og baserte sine meninger om andre ut ifra personlighet og hvordan de oppførte seg - ikke utenpåliggende årsaker som klær og hår. Jeg tror dette er enda mer positivt i skolesammenheng, alle ungene på vår lille skole gjorde det markant bedre enn sine medelever når de kom på den store ungdomsskolen. Der ble tiden brukt til gutter, klær, sminke, røyking -og prøve å passe inn i dette mønsteret. Jeg gjorde ikke det, og opplevde for første gang at folk ikke likte meg pga. klærne mine f.eks.

En annen velkjent ting er bygdedyret (for voksne) - hvis du faller utenfor i bygda så har du ingen annen vei du kan gå for å bygge sosiale relasjoner. Derfor MÅ du ha andres aksept og anerkjennelse for å ikke bli utstøtt. Det vil kanskje påvirke adferden.

[Gjest lurven]

jeg har inntrykk av at folk fra bygda er mer oppatt av å ha merkeklær og å være og sånn enn det folk i byen har

[Cita]

jeg har inntrykk av at folk fra bygda er mer oppatt av å ha merkeklær og å være og sånn enn det folk i byen har

Felleskjøpoverrallen og treskoa??

Nei, jeg er ei bygdejente, og føler meg ikke noe mindre verdt enn noe bymenneske !!

Det har lite med det å gjøre, om jeg er født på "bøgda" eller i byen.

Det har vel mer å si hva slags oppbacking man har fått i hjemmet, blandt venner, familie, kolleger osv.

Dessverre må jeg vel si; så synes denne holdningen å være ganske utbredt blandt bygdefolk

Hva baserer du denne påstanden på ??