Jeg er rimelig forvirra.

[Gjest TS]

Dette er ikke et stort problem, i hvertfall ikke akkurat nå. Vi har vært sammen i 3 år og samboere i 2.

Han vet at i fremtiden ser jeg for meg familie. Jeg vil ha barn en gang. Dette vet han. Innimellom sier han at det kunne vært moro med unger. Men så kanskje dagen etter sier han at det er helt uaktuelt. Jeg spør han, "Hva om jeg vil ha barn da?" og får "Da blir det ikke med meg." til svar. Her en dag var det reklame eller noe for noe på TV hvor en jente skulle føde. "Sånn kommer du til å ligge en gang" sier han. "Så du vil ha unger en gang nå da?" svarer jeg. "Nei er ikke med meg det, det kommer til å skje når du er med en annen."

På en måte tror jeg han tuller når han svarer meg slik. For som han har sagt selv, "Vi vet jo ikke om vi kommer til å være sammen til vi er gamle", for det blir jo som å ta hverandre for gitt. Men det samme føler jeg han gjør (tar oss for gitt) når han sier jeg aldri kommer til å ha unger med han, men med noen andre. For meg virker det jo som om han ikke ser noe fremtid med meg i det hele tatt når han sier slike ting - og da går jeg konstant med de tankene i bakhodet at "det blir vel aldri noe mer utav forholdet vårt enn det er nå". Er jeg dum som tror dette?

Hvordan hadde deres reaksjoner vært? Vi er forresten i midten av tjueårene. Og til info sier jeg ikke at jeg vil ha unger NÅ. Jeg sier en gang i fremtiden. Har ikke hastverk.

[Gjest haren]

han sier jo ganske tydelig at han ikke ser noen fremtid med deg.

dere er jo i midten av tyveårene, som jo betyr at det ikke er helt usannsynlig at man gjerne begynner å planlegge en slags fremtid sammen.

det er en ting dersom han hadde svart med en usikker tone, eks "jeg vet ikke helt når jeg vil ha barn" e.l, men han sier rett ut at han ikke er interessert i det.

så til alternativet - nemlig at han ikke mener det. vel, da er han tydligvis ikke redd nok for konsekvensene med at du velger å gå fra ham pga dette.

og det sier jo sitt.

jeg snakker vel delvis av erfaring....

har vært i et forhold i 9 år, vi ble sammen i starten av tyveårene. han har hele tiden sagt at han ikke er spesielt interessert i giftermål, og det synes han fortsatt.

derimot vil han ha barn.

men: han har alltid sagt at han vil være med meg resten av livet.

når vi har diskutert dette med ekteskap eller ikke, så er hans svar at han vet han vil være sammen med meg uansett - og at dette med ekteskap ikke betyr noe for ham.

jeg vet fortsatt ikke helt om jeg kan tenke meg å være med noen som ikke vil gifte seg med meg - og dette er noe jeg innser at jeg må ta et valg på før eller siden.

men du er jo nå der at du ikke tar et valg i det hele tatt basert på at han faktisk sier rett ut at han ikke ser for seg en fremtid......

du må gjøre som du selv vil, men du kan ikke laste ham dersom han ikke ombestemmer seg....han er jo ganske klar på hva han vil og ikke......og du er tydligvis ikke fremtiden hans.

jo lengre du er sammen med ham, desto mer vanskelig er det å bryte opp.

jeg skjønner at det ikke er noe stort problem akkurat nå, men veldig snart så blir det et problem.

spesielt når du innser at du har vrt i et forhold som gikk på kompromiss av dine grunnleggende verdier.

[Gjest Gjest]

At du gidder.

[Gjest Gjest]

At han sier du vil ligge og føde en annen manns barn, ville for meg vært et veldig tydelig tegn.

Ingen mann som elsker deg vil like å tenke at du skal tilhøre en annen, og føde barn med ham.

[Gjest Illiya]

Mannen er klar og tydelig i sin tale: han vil ikke ha barn!

Hvorfor tror du han tuller med det, når han er såpass tydelig?

Han ser kanskje en framtid med deg, men da uten barn. Hvis du vil ha barn, må du, som han sier, få barn med en annen.

[Gjest TS]

Mannen er ikke klar og tydelig i sin tale når han ene dagen sier "En unge hadde vært kult!" og så dagen etterpå "Nei unge skal jeg ikke ha." og så en annen dag sier "Jeg skal i hvertfall ikke ha unge før jeg er 30." Derfor kan jeg ikke vite om han tuller eller er seriøs, for han ombestemmer mening om det emnet omtrent like mye som han skifter sokker. Jeg blir bare oppgitt.

[Gjest Gjest]

Hei TS,

Vil DU ha en mann som er så usikker på om det er deg han vil ha, eller vil du ha en mann som er sikker på at du er den rette?

Dine sambo's kommentarer hadde såret meg veldig. Jeg tror han hadde overbevist meg med ""Nei er ikke med meg det, det kommer til å skje når du er med en annen.""

[Gjest Gjest_lurer_*]

Tror og at dette er hans måte å si: om du vil ha barn må du ha det med noen andre enn meg.

Noen veldig fin måte å si det på var det kanskje ikke, men relativt klar tale.

Kanskje du rett og slett må bestemme deg. Det blir ikke lettere med årene. Jeg tror jeg ville prøvd å ha en ordentlig samtale om det, og ikke bare tolke ulike kommentarer. Vil du egentlig være sammen med noen som snakker slik til deg? Skjønner at det er vanskelig, har hatt det på samme måte..

[Gjest Gjest]

Jeg vil heller presentere situasjonen fra den andre siden, iom at jeg nok befinner meg i samme situasjon som TS sin samboer.

jeg elsker min samboer, men jeg vet ikke om jeg vil ha barn. Vi er også i midten av tjueåra, og jeg føler enda ikke det er noe hast med å få barn. Jeg føler jeg må ta stilling til dette innen en 10 års tid. Min samboer vet han vil ha barn. Jeg kommer ikke til å få barn kun for hans skyld, jeg må ha noe å tilby barnet og ønske meg barn for å sette et liv til verden. Det er klart det er sårt for meg å vite at min samboer kommer til å velge meg bort hvis jeg ikke vil ha barn. Elsker han meg virkelig når han kan gjøre det? Hans kommentarer om at du kommer til å føde en annen manns barn er kanskje en måte å forhøre seg om du virkelig vil forlate ham til fordel for livet med en annen mann og barn.

Så TS, er det hast for deg å få barn? Må du starte jakten etter en ny mann NÅ hvis det viser seg at han aldri kan tenke seg å få barn? Hvorfor ikke bare nyte tiden dere har sammen nå?

Det er faktisk ikke sånn for alle at det er enten/eller når det gjelder å få barn. Noen kan etterhvert tenke seg barn. Men for meg er det en forutsetning for at jeg skal ønske meg barn at jeg har et godt fungerende forhold. Og for meg er det da viktig å først nyte tiden uten barn, så får man heller ta det derfra om man ønsker barn.

[Gjest Gjest]

Jeg vil heller presentere situasjonen fra den andre siden, iom at jeg nok befinner meg i samme situasjon som TS sin samboer.

jeg elsker min samboer, men jeg vet ikke om jeg vil ha barn. Vi er også i midten av tjueåra, og jeg føler enda ikke det er noe hast med å få barn. Jeg føler jeg må ta stilling til dette innen en 10 års tid. Min samboer vet han vil ha barn. Jeg kommer ikke til å få barn kun for hans skyld, jeg må ha noe å tilby barnet og ønske meg barn for å sette et liv til verden. Det er klart det er sårt for meg å vite at min samboer kommer til å velge meg bort hvis jeg ikke vil ha barn. Elsker han meg virkelig når han kan gjøre det? Hans kommentarer om at du kommer til å føde en annen manns barn er kanskje en måte å forhøre seg om du virkelig vil forlate ham til fordel for livet med en annen mann og barn.

Så TS, er det hast for deg å få barn? Må du starte jakten etter en ny mann NÅ hvis det viser seg at han aldri kan tenke seg å få barn? Hvorfor ikke bare nyte tiden dere har sammen nå?

Det er faktisk ikke sånn for alle at det er enten/eller når det gjelder å få barn. Noen kan etterhvert tenke seg barn. Men for meg er det en forutsetning for at jeg skal ønske meg barn at jeg har et godt fungerende forhold. Og for meg er det da viktig å først nyte tiden uten barn, så får man heller ta det derfra om man ønsker barn.

Tusen takk, jeg er i samme situasjon selv, bortsett fra at jeg er 29 og han 33... Han er helt klar for å få barn, og jeg vet ikke om jeg vil ha noen gang... Det er litt vanskelig, det der. Og jeg føler at ALLE andre jenter jeg kjenner VET at de vil ha barn fra de er rundt 20 år... Så det er godt å se at det ikke bare er meg.

[Gjest TS]

Jeg sier ikke at jeg vil ha barn NÅ. Jeg har ikke hastverk, det skrev jeg i det første innlegget mitt også. Men etter hvert ser jeg for meg familie, når jeg har slått meg mer til ro og slike ting. For han er det helt uaktuelt en dag og aktuelt neste dag. Og slike kommentarer han kommer med er sårende...

Ja, han skal få ha sin mening. Vil han ikke ha barn - så er det hans mening. Jeg må da likevel få lov til å ha min. Til tider føler jeg også at det er: "his way or no way". Jeg har liksom ikke noe jeg skulle sagt. For tro meg jeg har prøvd å diskutere dette, og jeg understreker veldig klart at det IKKE er NÅ det er snakk om, men når jeg blir "voksen".

Det er heller ikke slik at jeg velger han bort selv om han sier han ikke vil ha barn. Jeg nyter tiden vi har sammen nå, men med kommentarene han kommer med så er det liksom ikke så lett å "nyte" tiden heller.

Senest i dag fikk jeg kommentaren "Du flytter vel snart du", fordi jeg ble litt oppgitt av at han kverulerte og skulle tulle med alt jeg sa. "Du er lei nå vel, du flytter vel snart du!" Selv om det ikke er fantastisk hver dag så pakker jeg jo ikke sakene mine og drar... Oppgitt.

[Gjest Gjest]

Spør du meg, så høres det ut som om han er usikker på om du egentlig elsker/vil være med ham, eller ikke. Han skjuler usikkerhetene sine med å tulle det bort. Myyye av det vi spøker om har noe ekte i seg, husk det...

Syns du burde ha en ærlig samtale med ham, samboer til samboer, sjel til sjel. Pass på å være ærlig, fortell at du blir forvirret, at du gjerne vil ha barn etterhvert, men at du virkelig elsker ham. Pass også på å ikke være anklagende, du må få ham til å senke skuldrene, la ham føle at han kan være ærlig, og spør både åpne og ledende spørsmål. Det er viktig at får ham til å senke guarden slik at han ikke lenger trenger å tulle ting bort.

Lykke til