Kvinne og mann - bare kompiser

[kristian82]

Lars Sponheim!

Ja, se hvordan det gikk med han.

[Guriane]

Ja, se hvordan det gikk med han.

Han turte i allefall å si hva han mente.

[Ella_Grey]

...ikke en antagelse man skal bygge hele forholdet og livet sitt rundt. Da blir det bare usikkerhet og problemer og i det hele et svært lite trygt og godt forhold. For min del er det noe galt med forholdet i det øyeblikket man begynner å mistenke og frykte at partneren er utro. At du faktisk gjør det fra dag 1 forteller meg at du aldri har opplevd et ordentlig og trygt kjærlighetsforhold. Og du anklager MEG for å ikke vite hva det går i!

Enig med deg angelina.

Hadde du overhodet ikke respektert mine ønsker og vilje etter at jeg forklarte deg hvordan jeg så på det, så hadde jeg blitt jævlig sur sikkert hehe Det hadde ikke akkurat vært positivt for samarbeidet i forholdet. Er det urimelig?

Det er jo ikke mye samarbeid når du forventer at jeg skal respektere dine ønsker og din vilje, ellers blir du sur.

I dette tilfellet er det min grense som jeg setter for henne, og hun viser meg hensyn ved å respektere den. I andre tilfeller respekterer jeg de grensene hun setter for meg.

Hva hvis jeg setter en grense for hvor mye du får lov til å bestemme over meg? Jeg er egentlig en ganske privat person og det er ikke alltid jeg vil dele alt, uansett hvor nær en person står meg. Hadde du respektert mine grenser hvis jeg sa at dette vil jeg ikke snakke om? Hadde du vært i stand til å stole på at selv om jeg ikke vil fortelle deg noe, så betyr ikke det at det er noe galt?

[Steinar40]

I min verden fungerer det faktisk slik at det ikke alltid passer at mannen og dama får ferie samtidig. I et slikt tilfelle skulle dama di fint måtte sitte hjemme i ferien sin fordi du måtte jobbe, selv om hun hadde blitt invitert med noen andre på ferie?

Hmmmmm - det hørtes ikke bra ut akkurat.

Men var det helt umulig så var det jo en god grunn i hvert fall.

[Gjest Gjest_angelina_*]

Det er sikkert ikke usannsynlig at vi ikke passer i sammen som personligheter, men at jeg er en kontrollfreak er bare ren bullshit. Du kan ikke uttale deg om det engang.

Innser du virkelig ikke at du er det?

Jeg kjenner deg riktignok ikke, men om du står for bare en brøkdel av det du har skrevet i denne tråden så er du faktisk en kontrollfreak når det kommer til forhold.

Kontroll er jo den røde tråden i alle innleggene dine. Du vil sette grenser og bestemme over henne, og hun bør værsågod ta hensyn til disse fordi de er viktige for deg. At de er urimelige og går veldig ut over henne selv driter du fullstendig i.

Du snakker i floskler og fraser om samarbeid og kompromisser hele tiden, men du vet jo ikke hva det betyr engang. Når du sier at noe er "uaktuelt", så er det det totalt motsatte av et kompromiss. Samarbeid for deg betyr at hun skal bøye seg baklengs for å unngå at du blir usikker og sjalu. Ikke at du selv kan ta tak i problemet (for ja, det er et problem og det er DITT problem) og prøve å justere holdningene dine litt og mykne grenser for hennes skyld.

Og du har enda ikke forstått i det hele tatt hva et vennskap er. Vi får kanskje gå på kafé i dagslys men ikke drikke vin på kvelden? Hvor mange ganger skal vi si at VI HAR IKKE PULT BESTEKOMPISENE VÅRE OG KOMMER IKKE TIL Å PLUTSELIG GJØRE DET NÅR VI ER I ET FORHOLD.

Du snakker om å finne ei personligheten din matcher med. Jeg kan love deg at du ALDRI vil finne ei dame som synes alt det pisspreiket ditt er helt OK og ikke blir såret, usikker, forvirret, fornærmet, forbanna eller enda verre av kontrolltrangen din. Hvis du ikke har tenkt å dø alene og bli spist av hunden din så bør du faktisk se litt innover og jobbe med deg selv.

[Steinar40]

Hva hvis jeg setter en grense for hvor mye du får lov til å bestemme over meg? Jeg er egentlig en ganske privat person og det er ikke alltid jeg vil dele alt, uansett hvor nær en person står meg. Hadde du respektert mine grenser hvis jeg sa at dette vil jeg ikke snakke om? Hadde du vært i stand til å stole på at selv om jeg ikke vil fortelle deg noe, så betyr ikke det at det er noe galt?

Selv er jeg en person som egentlig kan og ønsker å prate om absolutt alt med den nærmeste.

Hvis du ikke ville prate om et problem vi hadde, så hadde det faktisk blitt et problem for meg - det må jeg bare innrømme. Det er jo umulig å løse et problem uten å prate om det i sammen.

Hvis det derimot ikke var et problem for meg og oss, så kan jeg ikke se noen grunn til hvorfor jeg ikke skulle respektere ditt ønske.

[Steinar40]

Innser du virkelig ikke at du er det?

Jeg kjenner deg riktignok ikke, men om du står for bare en brøkdel av det du har skrevet i denne tråden så er du faktisk en kontrollfreak når det kommer til forhold.

Kontroll er jo den røde tråden i alle innleggene dine. Du vil sette grenser og bestemme over henne, og hun bør værsågod ta hensyn til disse fordi de er viktige for deg. At de er urimelige og går veldig ut over henne selv driter du fullstendig i.

Du snakker i floskler og fraser om samarbeid og kompromisser hele tiden, men du vet jo ikke hva det betyr engang. Når du sier at noe er "uaktuelt", så er det det totalt motsatte av et kompromiss. Samarbeid for deg betyr at hun skal bøye seg baklengs for å unngå at du blir usikker og sjalu. Ikke at du selv kan ta tak i problemet (for ja, det er et problem og det er DITT problem) og prøve å justere holdningene dine litt og mykne grenser for hennes skyld.

Og du har enda ikke forstått i det hele tatt hva et vennskap er. Vi får kanskje gå på kafé i dagslys men ikke drikke vin på kvelden? Hvor mange ganger skal vi si at VI HAR IKKE PULT BESTEKOMPISENE VÅRE OG KOMMER IKKE TIL Å PLUTSELIG GJØRE DET NÅR VI ER I ET FORHOLD.

Du snakker om å finne ei personligheten din matcher med. Jeg kan love deg at du ALDRI vil finne ei dame som synes alt det pisspreiket ditt er helt OK og ikke blir såret, usikker, forvirret, fornærmet, forbanna eller enda verre av kontrolltrangen din. Hvis du ikke har tenkt å dø alene og bli spist av hunden din så bør du faktisk se litt innover og jobbe med deg selv.

Poenget er at når man er i et forhold, så kan man ikke bare gjøre akkurat som man selv vil lenger hele tiden. Det gjelder for begge i forholdet.

Det må jo finnes rimelige grenser som man blir enige om. Dette er jo opp til hvert enkelt par å finne ut av. Ingen andre kan bestemme det for dem. Folk er forskjellige.

Jeg personlig syns altså at det å sitte alene i sammen utover kvelden med en kompis av det annet kjønn burde være helt unødvendig.

Man må altså innrette seg litt etter hverandre. Hvordan skal det ellers kunne fungere? Skal dama bestemme alt da eller?

Jeg vet jo selvfølgelig at det finnes voldelige menn som styrer med både fysisk og psykisk vold. Men slik er altså IKKE jeg. Langt derifra! Får nesten inntrykket at noen her tror og mener det.

Endret 15. september 2009 av Steinar40

[Ella_Grey]

Selv er jeg en person som egentlig kan og ønsker å prate om absolutt alt med den nærmeste.

Hvis du ikke ville prate om et problem vi hadde, så hadde det faktisk blitt et problem for meg - det må jeg bare innrømme. Det er jo umulig å løse et problem uten å prate om det i sammen.

Hvis det derimot ikke var et problem for meg og oss, så kan jeg ikke se noen grunn til hvorfor jeg ikke skulle respektere ditt ønske.

For å klargjøre, jeg mener ikke type "nei, jeg er ikke sur" og så kan du gjette hva det er.

Jeg mener at jeg ikke ønsker å måtte fortelle i detalj hva jeg har gjort iløpet av en dag. Det er ikke det at jeg ikke kan fortelle det, det er mer at jeg ikke vil gjennomgå et avhør når jeg kommer hjem.

Og at hvis jeg ikke vil fortelle hvor jeg har vært eller hva jeg har gjort, så vet jeg ikke om du ville vært i stand til å respektere det. Eller om du hadde lurt på hvem jeg hadde gjort.

[Steinar40]

For å klargjøre, jeg mener ikke type "nei, jeg er ikke sur" og så kan du gjette hva det er.

Jeg mener at jeg ikke ønsker å måtte fortelle i detalj hva jeg har gjort iløpet av en dag. Det er ikke det at jeg ikke kan fortelle det, det er mer at jeg ikke vil gjennomgå et avhør når jeg kommer hjem.

Og at hvis jeg ikke vil fortelle hvor jeg har vært eller hva jeg har gjort, så vet jeg ikke om du ville vært i stand til å respektere det. Eller om du hadde lurt på hvem jeg hadde gjort.

Nei, det vet jeg faktisk ikke. Syns det er litt naturlig å fortelle hva man gjort i grove trekk da men. Hvorfor er det så farlig å fortelle hvor du har vært og hva du har gjort?

[Tabris]

Ok, jeg skal forsøke å komme med noen betrakninger her fra hvordan jeg ser det.

Vi har alle (i hvertfall de fleste) noen grenser for hva vi kan akseptere i et forhold. Mange har også enkelte forutsetninger eller "krav" til sin mulige fremtid (ikke ha barn, ikke stemme diamatralt motsatt av en selv i et valg, ikke bruke noen form for narkotika, ha en jobb etc). Når det gjelder grenser, vil det for mange være f.eks utroskap. Er partneren utro, så går man. Punktum. For andre igjen så kan det f.eks være uaktuelt at ens partner drikker alkohol hvis man selv f.eks har vært traumatisert av en alkoholisert far eller mor.

Man kan synes hva man vil om andres grenser og forutsetninger og hvor rimelige eller urimelige disse er, men så lenge man er åpen om dem fra begynnelsen av så partneren vet man har å forholde seg til, så synes jeg det i seg selv er fair. Noen ønsker f.eks kanskje ikke et monogamt forhold. Hvis de sier fra med en gang at de er kun interessert i et åpent forhold, så blir det opp til den mulige partneren å avgjøre om det er noe h*n ønsker og kan leve med eller ikke.

Når det er sagt, så synes jeg selv man kan vinne mye på å ha en viss fleksibilitet og nyanseringer av grenser og forutsetninger. F.eks som Steinar nevner, så vil han hovedsaklig ikke finne seg i at hans partner reiser på ferie med andre enn ham selv. Andre vil kanskje ikke ønske at partneren går på byen eller fest uten ham/henne selv. Hva bunner slike "krav" i? Bunner de i sjalusi? Frykt? Usikkerhet? Verdisyn? I enkelte tilfeller så kan ens grenser rett og slett være et utslag av egen frykt og usikkerhet, og hvis man da går dypere inn i dem selv og spør seg selv: Hvorfor føler jeg meg ikke komfortabel med at partneren gjør dette? Slik kan man bli bedre kjent med seg selv og eventuelt rydde opp i og forbedre egne svakheter. Dog er det selvsagt opp til hver enkelt om man ønsker å gjøre det.

Det jeg mener er sentralt her er at man er åpen om eventuelle grenser og forutsetninger fra dag èn. Fordi selv mener jeg at man rett og slett ikke kan "nekte" et voksent menneske noen ting som helst. Men man kan være åpen om hvilke grenser og krav man stiller i et forhold før forholdet har begynt. Så er det opp til hver og en hvor bastant eller fleksibel man ønsker å være ang. dette. Og jo mer innskrenkende og uvanlige grenser og krav man har (uten å være villig til å se om det kan være noe i en selv som man kan endre som forårsaker disse ønskene), jo vanskeligere kan det være å finne en partner som passer. Det blir jo bare en naturlig konsekvens.

Endret 15. september 2009 av Tabris

[Ella_Grey]

Tabris, du virker så reflektert og klok (sett deg i andre tråder også). Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror du er ganske ung. Så blir litt imponert.

Nei, det vet jeg faktisk ikke. Syns det er litt naturlig å fortelle hva man gjort i grove trekk da men. Hvorfor er det så farlig å fortelle hvor du har vært og hva du har gjort?

Det er ikke farlig å fortelle hva jeg har gjort, eller hvor jeg har vært. Men hvis du krever å vite det, så trår du over min grense.

Det er heller ikke sikkert at det er alt jeg har lyst til å dele alle mine tanker med deg, hvis du mener at du eier partneren din og har rett på å få vite alt hun tenker trår du over mine grenser. Det handler ikke om å skjule noe, det handler om at jeg vil ha noe for meg selv.

[Steinar40]

Det jeg mener er sentralt her er at man er åpen om eventuelle grenser og forutsetninger fra dag èn. Fordi selv mener jeg at man rett og slett ikke kan "nekte" et voksent menneske noen ting som helst. Men man kan være åpen om hvilke grenser og krav man stiller i et forhold før forholdet har begynt. Så er det opp til hver og en hvor bastant eller fleksibel man ønsker å være ang. dette. Og jo mer innskrenkende og uvanlige grenser og krav man har (uten å være villig til å se om det kan være noe i en selv som man kan endre som forårsaker disse ønskene), jo vanskeligere kan det være å finne en partner som passer. Det blir jo bare en naturlig konsekvens.

Jo, mye riktig i det du skriver.

Generelt er det jo sånn at begge parter må gi og få (give-and-take) - dvs tilpasse seg hverandre etter beste evne så det blir akseptabelt for begge. Hvis ikke så kommer forholdet aldri til å fungere - da blir det krig. Det er ikke for ingenting at det er så vanskelig å finne "den rette". Og jo mer "sær" man er desto vanskeligere er det - som du også skriver.

[Tabris]

Ella Grey: Tusen takk, snilt sagt. Jeg vet ikke hva du tenker som ungt, men jeg er i begynnelsen av tredve-årene.

Steinar40: Jeg mener også at man må gi og ta i et forhold. Men dette kan som sagt gjøres på to måter, slik jeg ser det.

1. Si at dette er noe man er ukomfortabel med at partneren gjør. Snakke og debattere om det, forsøke å finne ut hvorfor man ikke liker det, se om det er noe man selv kan gjøre hvis "feilen" ligger i en selv, diskutere kompromisser eller alternative løsninger begge kan leve med osv.

2. Si at dette er noe man er ukomfortabel med at partneren gjør, og dermed er det ikke aktuelt å være i et forhold med en partner som gjør slik.

Så får det bli opp til en selv hvordan man ønsker å forholde seg til det - dog mener jeg at valg nr. 2 helst bør skje før forholdet i det hele tatt starter, slik at vedkommende vet hva man har å forholde seg til hvis man velger å gå inn i et forhold. Hvis ikke så blir det mer utpressing enn noe annet.

Endret 15. september 2009 av Tabris

[Steinar40]

Tabris, du virker så reflektert og klok (sett deg i andre tråder også). Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror du er ganske ung. Så blir litt imponert.

Det er ikke farlig å fortelle hva jeg har gjort, eller hvor jeg har vært. Men hvis du krever å vite det, så trår du over min grense.

Det er heller ikke sikkert at det er alt jeg har lyst til å dele alle mine tanker med deg, hvis du mener at du eier partneren din og har rett på å få vite alt hun tenker trår du over mine grenser. Det handler ikke om å skjule noe, det handler om at jeg vil ha noe for meg selv.

Jeg tror faktisk du hadde fortalt meg alt - av deg selv og egen fri vilje

Men jeg har jo selvfølgelig lært meg her at jeg ikke vet det bedre enn deg da hehe

[Gjest gjestdeluxe]

Ok, så om vi er partnere, så kan jeg drikke vin med Trond? Jeg vet vi ikke kommer til å pule, men om du sitter hjemme og er pissesur, eller sender meg meldinger hvert tiende minutt, så stoler du jo ikke på meg. Skjønner?

Er det ikke ganske vanlig at menn og kvinner i et seriøst parforhold ikke sitter og drikker vin på tomannshånd med det motsatte kjønn? Klart det kan skje, man kjenner jo folk: en kollega, et venn, etc.

Men det er vel ikke normalen, som i at man gjør det så veldig ofte?

Jeg ville ikke ha likt det om mannen på tomannshånd drakk vin med en "venninne"...

[Steinar40]

Ella Grey: Tusen takk, snilt sagt. Jeg vet ikke hva du tenker som ungt, men jeg er i begynnelsen av tredve-årene.

Steinar40: Jeg mener også at man må gi og ta i et forhold. Men dette kan som sagt gjøres på to måter, slik jeg ser det.

1. Si at dette er noe man er ukomfortabel med at partneren gjør. Snakke og debattere om det, forsøke å finne ut hvorfor man ikke liker det, se om det er noe man selv kan gjøre hvis "feilen" ligger i en selv, diskutere kompromisser eller alternative løsninger begge kan leve med osv.

2. Si at dette er noe man er ukomfortabel med at partneren gjør, og dermed er det ikke aktuelt å være i et forhold med en partner som gjør slik.

Så får det bli opp til en selv hvordan man ønsker å forholde seg til det - dog mener jeg at valg nr. 2 helst bør skje før forholdet i det hele tatt starter, slik at vedkommende vet hva man har å forholde seg til hvis man velger å gå inn i et forhold. Hvis ikke så blir det mer utpressing enn noe annet.

Ja, det er veldig viktig å vite at man ikke er så forskjellige som personer at det blir helt umulig å samarbeide og bli enige om saker og ting. Nei, helt lett er det faktisk ikke. Din måte nr 1. over kan bare fungere når man er like "nok".

[Tabris]

Ja, det kan jeg være enig med deg i. Dermed så kan metode nr. to være grei å bruke før forholdet i det hele tatt begynner for å klargjøre enkelte rammer og grenser man vet man ikke kan leve med. Spesielt hvis man vet man har grenser som er litt uvanlige.

[Steinar40]

Er det ikke ganske vanlig at menn og kvinner i et seriøst parforhold ikke sitter og drikker vin på tomannshånd med det motsatte kjønn? Klart det kan skje, man kjenner jo folk: en kollega, et venn, etc.

Men det er vel ikke normalen, som i at man gjør det så veldig ofte?

Jeg ville ikke ha likt det om mannen på tomannshånd drakk vin med en "venninne"...

Problemet med menneskene er jo at vi er så forskjellige. Vi har forskjellig oppvekst og forskjellige vaner, normer og verdier. For mange er det sikkert ganske normalt å drikke vin med en kompis av det motsatte kjønn, mens for mange andre er det bare helt utenkelig at det overhode kan skje.

Dermed er det lite sannsynlig at individer fra disse 2 radikalt forskjellige gruppene vil passe godt i sammen.

[Steinar40]

Ja, det kan jeg være enig med deg i. Dermed så kan metode nr. to være grei å bruke før forholdet i det hele tatt begynner for å klargjøre enkelte rammer og grenser man vet man ikke kan leve med. Spesielt hvis man vet man har grenser som er litt uvanlige.

Ja, og det var derfor jeg tok fram "lista" mi som ligger i en annen tråd her

For internett-dating tror jeg faktisk ei slik "egenskap/preferanse" liste er veldig viktig for at det ikke skal bli totalt skivebom.

[Ella_Grey]

Ella Grey: Tusen takk, snilt sagt. Jeg vet ikke hva du tenker som ungt, men jeg er i begynnelsen av tredve-årene.

Trodde nok du var yngre, tror det er avataren og at du virker så idealistisk. Men uansett alder, syns jeg at du er klok og reflektert

Jeg tror faktisk du hadde fortalt meg alt - av deg selv og egen fri vilje

Men jeg har jo selvfølgelig lært meg her at jeg ikke vet det bedre enn deg da hehe

Du kan tro det, men det er ikke sikkert at det ville skjedd alikevel. Og hadde du respektert det hvis jeg ikke fortalte?

Men det er jo bra du har lært , selvfølgelig vet jeg selv best hva jeg ville gjort i ulike situasjoner. Hvis du virkelig hadde trodd at du kan forstå meg bedre enn jeg gjør selv, så tar du feil.