Mine og dine barn

[Gjest Gjest_Merethe_*]

Nå er det slik at jeg er samboende med en mann som er far til to stykker,en gutt og en jente.Jeg selv har en datter på ni.Datteren hans som er 6 år vil ikke sove i egen seng,hun sier hun ikke tør.Faren hennes har sittet hos henne til hun har sovnet,men straks hun våkner så begynner hun å skrike og må legge seg mellom oss.Det som er tingen er at hun er vant til å ligge sammen med han før jeg kom inn i bildet.Og dette begynner å tære på meg og forholdet.Jeg og mannen får aldri koset oss sammen,og jeg får ikke den nærheten av ham som jeg trenger slik par har når de deler dobbeltseng.Dette går også på ham,men han vet ikke hva han skal gjør han heller.Jeg våkner midt på natten siden hun sover så urolig og får ikke sovet igjen fordi hun snorker høyt,og jeg skal tidlig opp om morgenen!Jeg er blitt irritabel og sliten,siden dette er hver natt.Jeg er ikke sint på henne,men jeg er lei av å ha en urolig kropp som snorker og som gjør at jeg ikke får sovet.Jeg vil jo ikke at et forhold skal ende pga av noe slikt,men det er vanskelig.Noen som har vært borti samme situasjon?

[Gjest Gjest]

Så lenge han, faren til dette barnet, er villig til å gjøre noe med det så er det lite du kan gjøre.

Snakk med han. Fortell han hvor mye dette plager deg og spør han hva han syns dere bør gjøre med dette.

[Gjest Gjest]

Gjør som oss andre, følg barnet tilbake til egen seng, evt. hvis det er nødvendig, bli der til hun sovner igjen. Det er komplett likegyldig hvem sitt barn det er, du ville vel gjort det hvis det var en av dine? Da må far gjøre det med sin.

[Gjest Gjest]

Nå er det slik at jeg er samboende med en mann som er far til to stykker,en gutt og en jente.Jeg selv har en datter på ni.Datteren hans som er 6 år vil ikke sove i egen seng,hun sier hun ikke tør.Faren hennes har sittet hos henne til hun har sovnet,men straks hun våkner så begynner hun å skrike og må legge seg mellom oss.Det som er tingen er at hun er vant til å ligge sammen med han før jeg kom inn i bildet.Og dette begynner å tære på meg og forholdet.Jeg og mannen får aldri koset oss sammen,og jeg får ikke den nærheten av ham som jeg trenger slik par har når de deler dobbeltseng.Dette går også på ham,men han vet ikke hva han skal gjør han heller.Jeg våkner midt på natten siden hun sover så urolig og får ikke sovet igjen fordi hun snorker høyt,og jeg skal tidlig opp om morgenen!Jeg er blitt irritabel og sliten,siden dette er hver natt.Jeg er ikke sint på henne,men jeg er lei av å ha en urolig kropp som snorker og som gjør at jeg ikke får sovet.Jeg vil jo ikke at et forhold skal ende pga av noe slikt,men det er vanskelig.Noen som har vært borti samme situasjon?

lag et opplegg der hun får belønning for å sove i egen seng. Dersom hun er utrygg, så bør hun få trøst og kanskje en faktisk må sitte der til hun sovner?

Gjem irritasjonen, og lag et opplegg sammen for å få henne inn i egen seng. For det er best for alle parter, for alle vil nok sove bedre dersom dere greier det:)

Klistremerker for hver natt hun sover i egen seng, og en belønning etter et visst antall netter kanskje? Vet andre som har forsøkt det med hell. Men dere må stå sammen og ta kampen sammen. Dersom det er virkelig angst bør man ta kontakt med noen som er proffe:-)

[Gjest strykebrett]

Du må gå sammen med mannen din og dere må sammen lage et opplegg for hvordan dere skal få henne til å sove i egen seng. Foreldre trenger også et fristed og jeg skjønner godt at det er slitsomt å ha henne i sengen deres. Husk på at det er din seng også, ikke bare faren og barnet sin, så den kommentaren om at du ikke kan gjøre noe dersom ikke mannen din vil gjøre noe er jeg helt uenig i.

Har dere prøvd nattlampe og døra på gløtt? Det gjorde allverden av forskjell da jeg var liten husker jeg. Ellers så syns jeg gjesten over meg her hadde noen gode forslag.

[Gjest Gjest]

jeg har en datter som var vant til å komme inn til meg om natten om hun våknet, og sove der. Da jeg fikk ny samboer var hun fem år, og fortsatte med å komme inn, noen min nye barnløse samboer ikke helt følte seg konfortabel med. Så måtte jeg begynne å følge henne tilbake og først satt jeg der til hun sovnet, av og til sovnet jeg der selv. Så begynte jeg bare å følge henne tilbake og gikk å la meg igjen, etter enda en stund begynte hun å sove hele netter der.

Jeg har alltid selv følt meg litt hjertesløs for opplegget, men vet at det er vanlig å venne barna til å sove i egen seng. Men så tenker jeg litt på skilsmissen og ny samboer at det nok ikke var helt greit for henne heller med en ny mann i senga til mamma.

Alt er ikke bare enkelt og rett fram her i verden heller....

[Chakoya]

Kjære ts!

Dette kjenner jeg meg så utrolig godt igjen i!!!

Slik var det også hos oss en stund, men jeg tok mot til meg og sa ifra rett og slett.

For ellers kan det gjøre deg sprø!

Til informasjon også er det anbefalt at barn sover i egen seng fra ca dem er 6 mnder av.

Mer om hvorfor barn ikke bør sove i foreldrene sin seng kan leses om her via Dr. Online:http://www.lommelegen.no/336540/barn-som-sover-i-foreldrenes-seng

Noen foreldre synes det er koselig med barna i senga inne hele natten med foreldrene. Men ved at barn legges i egen seng og lærer og sovne inn på egenhånd blir dem mer selvstendige.

Andre foreldre orker ikke denne ''testingen av nærhet & grenser'' fra barna, og gir etter presset. Dårlig samvittighet for samlivsbrudd kan også være en grunn. Dårlig samvittighet for å bringe inn nye mennesker i livet til barna kan også være grunner. Det kan være ulike grunner til at din kjære aksepterer at hun får sove i sengen inne hos dere.

Jeg fant et fint sitat på nettet om akuratt dette

Husk det som står her: Det å etablere ny familie er ikke en forbrytelse.

I teksten blir MAMMA brukt mye, men dette kan også gjelde PAPPA rollen.

Mammas eller pappas forelskelse og lyst til å etablere ny familie er ikke en forbrytelse og derfor ikke noe man skal forsøke å oppveie. Men den føyer et nytt tap til barnets liv – særlig sett i barnehøyde – og forhåpentlig også en berikelse. Det er meget viktig for barn at deres enslige foreldre tar godt vare på sitt eget voksenliv og ikke faller for fristelsen til å være 110 prosent foreldre døgnet rundt. Barn krever dessuten langt mer oppmerksomhet enn de har behov for!

Et barn som er «meget knyttet» til mamma, er ofte et barn som har fått mer enn 110 prosent av henne, og vil derfor ha vanskelig for å venne seg til bare 90 prosent. Det er moren som har gjort barnet avhengig. Derfor må hun ta hånd om dets frustrasjon og angst når hun ikke vil eller kan mer: «Nå har jeg i lang tid bare vært mammaen din og har behov for noe mer. Jeg trenger venner og kanskje også en kjæreste. Det betyr ikke at jeg elsker deg mindre – bare at jeg også elsker en annen.»

Begge har erfaringer fra tidligere avvenningsforløp, og det tar den tiden det tar før begge parter trives med den nye virkeligheten.

Kilde: http://www.aftenposten.no/amagasinet/juul/article2593031.ece

Tilbake til dette med hva vi gjorde hos oss:

I våres tilfelle sa jeg enkelt og greit i fra. Hadde mye av dem samme problem som deg... Men litt andre også.

Fikk ikke sove ofte p.g.a barnet lå urolig. Faren ville ikke ha barnet ved siden av seg en gang om natten p.g.a det ble for overopphetet for han i senga og plasserte barnet sitt på min side ved siden av meg. Du kan tro det ble varmt for meg!!

Og ikke noe særlig syntes jeg om å ligge halvveis avkledd nær hud mot hud med barnet hans da faren hans ikke en gang orket nærværet hans på natten...

Der går min grense for min kropp rett og slett.

Noen ganger beveget hans hender om natten når han sov. Noen ganger holdt han fast i det lange håret mitt og lugget meg, slik at jeg våknet med lugging i håret. Selv merket han ingenting....

Løsningen ble da jeg sa at jeg synes faktisk barnet var stor nok til å sove i egen seng... Og at jeg fikk problemer med å sove om natten.

Faren var kjempe enig og innrømmet at det hele hadde vært så enkelt for å unngå problemer på natterstid. Og god søvn ønsket han seg jo selv og... Så han forstod pointet.

Som noen skriver oppe her så er det også ''din'' seng der du skal få ditt fristed.

Vi kjørte igang belønningsskjema på hele pakken. Barnet argumenterte imot den første kvelden og sa at det var p.g.a vane osv... Men etter 1 natt gikk dette over for våres del.. Og det er jeg kjempe taknemmelig for!

Vi brukte nattlampe fra dag 1 da barnet skulle sove i egen seng. Barnet har fremdeles døren til rommet sitt åpent, og lyset er på i gangen.

Døren til våres soverom har vi lukket igjen.

Endret 29. august 2009 av Chakoya

[Gjest Gjest]

Jeg har alltid selv følt meg litt hjertesløs for opplegget, men vet at det er vanlig å ..

Det å gi barnet selvtillit i gave er flotteste som er. Ikke føl deg hjerteløs. Du burde heller være stolt.

[Gjest AnnaM]

Kjære ts!

Til informasjon også er det anbefalt at barn sover i egen seng fra ca dem er 6 mnder av.

Mer om hvorfor barn ikke bør sove i foreldrene sin seng kan leses om her via Dr. Online:http://www.lommelegen.no/336540/barn-som-sover-i-foreldrenes-seng

Noen foreldre synes det er koselig med barna i senga inne hele natten med foreldrene. Men ved at barn legges i egen seng og lærer og sovne inn på egenhånd blir dem mer selvstendige.

Nå har jeg ikke sitert hele innlegget, og mye av det som sto der var bra og jeg er helt enig. Men en kommentar til henvisningen til lommelegen.... Greit nok at svaret var skrevet av en søvnspesialist, men som et barn som var plaget av mareritt blir det han skriver om å "lukke døren når barnet har roet seg" oppfattet som et overgrep. Hadde mine foreldre noensinne gjort det....

jeg har fremdeles mareritt, og jeg er voksen - og klarer ofte ikke sovne igjen på lenge pga redselen som sitter i. Å lukke døren gjør jeg heller ikke.

Er det ikke slik at barnet skal føle seg trygt og ikke overlatt til seg selv?

Jeg er enig i at barn bør lære å sovne i egen seng, men det er grenser for hvor mye selvstendighet barnet skal prakkes på.............

[Gjest Gjest]

Jeg ville vært like blid og lagt meg på gjesterommet jeg. Så hadde far selv fått muligheten til å ordne opp. Uten at datteren så på meg som synderen i saken. Jeg hadde bare sagt at jeg ikke får sove og blir utslitt. Og når jeg er utslitt så er jeg ikke særlig hyggelïg å være sammen med på dagen. Og så hadde de fått krangle og ordne seg i mellom.

[Chakoya]

Nå har jeg ikke sitert hele innlegget, og mye av det som sto der var bra og jeg er helt enig. Men en kommentar til henvisningen til lommelegen.... Greit nok at svaret var skrevet av en søvnspesialist, men som et barn som var plaget av mareritt blir det han skriver om å "lukke døren når barnet har roet seg" oppfattet som et overgrep. Hadde mine foreldre noensinne gjort det....

jeg har fremdeles mareritt, og jeg er voksen - og klarer ofte ikke sovne igjen på lenge pga redselen som sitter i. Å lukke døren gjør jeg heller ikke.

Er det ikke slik at barnet skal føle seg trygt og ikke overlatt til seg selv?

Jeg er enig i at barn bør lære å sovne i egen seng, men det er grenser for hvor mye selvstendighet barnet skal prakkes på.............

I TS sitt tilfelle er det blitt en vane for datteren å sove i sengen.

Datteren sier hun ikke tør og sove i egen seng. Den unnskyldningen bruker alle barn for å komme opp i foreldrene sin seng. Barn er ganske sleipe og kan bruke alt av triks så lenge dem ser at resultatene blir som dem ønsker.

eks;

''Jeg tør ikke, det er lyder utenfor vinduet!!''

''Jeg tør ikke, det er troll under senga mi''.

Barn kan også gå så langt som å prøve seg frem på å si

''jeg har mareritt''

for å lure foreldrene til dårlig samvittighet, eller økt omsorg slik at dem tar barnet opp i sengen.

Som foreldre må man lære seg å skille mellom realiteten for det som er sant som kommer ut av barnets munn og det som er triks fra barnet.

Bare fordi et barn sier det ikke tør så synes jeg ikke man skal bukke under p.g.a det. Vi og har hørt setningene at barnet ikke tør, men ved å være konsekvente går barnet tilbake og legger seg. En stund etterpå sover det like herlig i egen seng så fint som bare det.

Dersom barn er plaget av grufulle mareritt igjen og igjen bør man oppsøke spesialister på området som kan prøve og ordne marerittene så man får en fredfylt natt, men i følge det TS skriver er ikke mareritt tilfelle slik du skriver som din forklaring.

Søvnspesialisten skriver ei heller ingenting om barn med mareritter osv i innlegget sitt.

Når det er grufulle mareritt som skaper skikkelig redsel og angst blandt barn blir situasjonen annerledes. Men igjen, i følge TS har ikke TS beskrevet dette som grundige marerittopplevelser for barnet.

Hadde TS beskrevet sin situasjon med mareritt osv ville jeg ikke gitt det svaret jeg gav.

Det er også klart at om barn bestandig ikke får det som dem vil, som ellers er vant til å få det som dem vil vil helt klart skrike, rope og gråte for å få oppmerksomhet, og for å tvinge gjennom det dem ønsker.

Det som er viktig å huske på, sitert:

Når man plutselig setter nye grenser for et barn, som i dette tilfellet, vil man ofte kunne se at barnets intensitet av atferden man vil endre faktisk øker (dette er forbigående). Barnet vil kanskje i økende grad komme inn på soverommet deres. Dette er det viktig at dere foreldre forstår er en normal prosess. Det dummeste dere kan gjøre da er å gi etter for dette presset. Om barnet etter for eksempel 6 netter med protester og skrik til slutt får lov å komme oppi sengen deres for å sove har det lært at ”så lenge jeg ikke gir meg og holder ut får jeg det som jeg vil”.

Dr.Online http://www.lommelegen.no/336540/barn-som-s...oreldrenes-seng

[Furstina]

Tråden er ryddet iht reglerne

/Furstina, mod

Endret 31. august 2009 av Furstina