Gjest T.F Skrevet 29. august 2009 #1 Skrevet 29. august 2009 vet ikke hvor jeg vil med dette,men greit å lufte tankene.. føler meg virkelig som verdens verste person:( jeg har nå vært på ferie med bestevenninnen på rhodos ei uke,var ei flott uke,men slet veldig med maten!!! flink pike som jeg er så spiste jeg normalt den uken.. nå etter hjemkomst så føler jeg meg helt for J***** skulle egentlig på en festival hele helgen(som var kjøpt før ferien) men greier ikke:( føler jeg skuffer alle!!! vil være hjemme å ha kontroll på maten igjen. men samtidig så kjenner jeg at humøret mitt passer ikke på en festival,ville dratt hjem fort.. vil helst ikke se noen eller kjenne på følelsen av hvor tjukk jeg er blitt i løpet av ferien!! jeg har hatt anoreksi i vel 3år alvorlig nå,men spiseforstyrrelser i 10år minst.. sånn her var ikke jeg før:( bare i fjor var jeg på denne festivalen og elsket fester.. nå?? må mote meg opp minst en uke i forveien.. må være flink med maten en stund før.. nå føler jeg meg helt grusom.. hater lårene mine!! tror jeg veier 50kg og 168høy.. før jeg reiste bikket vekten ned mot 49 igjen.. har vært 44kg og det er ditt jeg ønsker å komme igjen!!! vet det er farlig.. men klarer ikke denne kroppen.. hater meg selv:( er bare trist fortiden. ingen glede.. skal innlegges i okotber.. men vet ikke om motivasjon er der>??? er jeg virkelig så håpløs??? blir å miste mine venner av at jeg avlyser festen?? inni meg gråter hjerte mitt.. har jo sabotert hele kivet.. nå greier jeg ikke bare ta meg sammen lenger.. alt handler om at jeg prøver å slanke meg for harde livet-men vektn vil ikke ned:( det funker ikke på samme måten lenger etter all jojo slankingen..
Gjest Gjest Skrevet 29. august 2009 #2 Skrevet 29. august 2009 Huff, det er ikke lett. Da jeg hadde spiseforstyrrelser, ble det også en del ubrukte billetter etter hvert. Det er noen ganger lett å planlegge lang tid i forveien, "for jeg rekker jo å bli tynn til da", men så går tiden fortere enn man tror, og samme hvor tynn man er, så er det ikke tynt nok. Jeg er nøyaktig like høy som deg, og jeg husker at jeg sendte tekstmeldinger med en kompis om at jeg ikke turte å vise meg ute, fordi jeg hadde lagt på meg. Hvor mye veier du, spurte han. 53,5 kilo, husker jeg at jeg svarte. Og akkurat da føltes det bare pinlig og absurd. 53,5 kilo? "Kom deg ut, jente!" skulle jeg sagt til meg selv. Trådstarter, her kommer noen punkter jeg synes du skal tenke litt på. Kanskje passer ikke mine erfaringer så godt med dine, men jeg håper så inderlig at du kanskje tar noe av det til deg likevel! 1. Du vet at du er tynn. Kanskje ikke så tynn du vil være, og kanskje ikke i egne øyne når du ser deg i speilet, men på et eller annet nivå vet du at du er det. Du vet at 50 kilo fordelt på 168 centimeter ikke er mye, du vet at 44 kilo fordelt på 168 centimeter er absurd lite. Objektivt sett er du tynn. 2. Det er viktig å huske på at når du legger på deg noen kilo, er det bare du som ser det negative i det. Det er du som ser deg selv naken i speilet, og det er du som overdriver hvor enorm kontrasten er pluss minus tre kilo. Jeg skal dessuten vedde på at du følte deg mye tynnere ved 50 kilo på vei ned enn på vei opp - men du er faktisk like tynn nå, selv om en oppadgående vekt alltid føles mye mer tyngende. 3. I den grad de andre ser at du har forandret deg fysisk, så synes de at det er positivt. Sakte, men sikkert blir du i deres øyne sunnere, vakrere, friskere. Jeg husker at det var grusomt for meg å høre andre bedyre hvor glade de var for at jeg hadde begynt å spise igjen, men nå er jeg jammen glad for det selv også! Det er mye glede i mat, og det er mye glede i ikke å la maten styre livet sitt. Jeg nærmer meg 30, veier nå 54 kilo, har vært stabil på denne vekten i årevis, og har stort sett et fint forhold til mat. Jeg vil tro at tankene mine sannsynligvis surrer mer rundt emnet enn mange andres, men det er svært lenge mellom hver gang jeg lar utseendet styre dagene mine. Faktisk husker jeg ikke lenger når jeg sist isolerte meg fordi lårene mine føltes for store! Kanskje høres det litt vektbesatt ut at jeg nevnte hvor mye jeg veier nå, men grunnen til at jeg gjorde det, er at jeg vil vise at det ikke er enten eller: Du kan bli frisk uten å legge på deg tjue kilo. Kanskje du aldri blir så "frisk" at det hadde vært greit for deg å gå opp tjue kilo, veien dit er lang og uansett sjelden ønskelig, men jeg har tro på at også du kan bli en sunn, frisk jente som elsker mat og kos, og som ikke trenger å frykte blikkene fra alle rundt deg. Det er de andre du frykter, samtidig som du vet at du selv er fienden. Hent styrken din, hent ressursene dine, hent smartheten din. Ikke visne bort. Du vil kanskje ikke høre det, men jeg tror du er på vei. Du spiste normalt på ferie (jeg er sjeleglad fordi du sa "normalt", at du ikke synes du overspiste!), du har innsikt i hva du gjør mot deg selv, og du har et ønske om å motta behandling, selv om du vet at det nødvendigvis fører til noen fryktede ekstrakilo på kroppen din. Jeg tror du er på vei!!
Sekretæren Skrevet 29. august 2009 #3 Skrevet 29. august 2009 Kjære TS Jeg stenger denne tråden nå, da vi ikke kan vite om det ligger god kompetanse bak svarene som gies. Jeg vil gjerne formidle telefonnummeret til IKS, 22 94 00 10. Her sitter det mennesker med både kompetanse og erfaring, og som kan gi deg gode og nyttige råd på veien. Selv om du skal legges inn i oktober, kan IKS være en god hjelp frem til det, om du skulle ha behov for å lufte noen tanker. Vennlig hilsen Miss Shorty, mod
Anbefalte innlegg