Samlivsbrudd med barn i bildet

[Gjest Knust]

Ja her sitter jeg da på tur til og flytte for meg selv.

Jeg og min nå eks traff hverandre for 3 1/2 år siden. Vi ble stormende forelsket og ingen av oss har noen gang hatt det så bra. Vi var rett og slett perfekte for hverandre, det mente alle vennene våre også.

Etter syv mnd bestemte vi oss for og prøve og bli gravide. Spiren var etter to mnd et faktum. Vi gledet oss vilt til og bli foreldre.

Når gutten vår var et år bestemte vi oss for å lage nr to:=)

Jeg hadde to veldgi tøffe svangeskap noe som gikk utover forholdet vårt. Var uten tvil det siste som var verst. Jeg begynte og slite med angst og depresjoner. Gikk til behandling og begynte og komme meg på beina igjen. Under det siste svangerskapet bygde vi samtidig hus. Jeg veit, det skjedde altfor mye på en gang.

Fire uker etter at gutt nr to var ute fant min eks ut at han hadde mistet mer følelser enn han trodde pga av alt dette. Vi ble enige om og gi det et halvt år til for og se.

Vi flyttet inn i det nye huset og ting gikk sakte men sikkert den rette veien, trodde jeg.

Jeg var "frisk" igjen og gjorde alt jeg kunne for at han skulle ha det bra, noe han er helt enig i at jeg har gjort, men det var tydeligvis ikke nok.

Nå sitter jeg her med to barn på 2år og en på 6mnd. Må flytte fra det nybygde huset vårt og synes i hele tatt dette er for jævlig.

Endelig var alt vi drømte om på plass og så bare velger han meg bort. Ja jeg veit han også har prøvd, men følelser kommer og går spesielt i en veldig tøff periode, men han er egoistisk og tenker bare på seg selv.

Vi er kjempe gode venner i dag og samarbeider godt, men jeg er så bitter og føler meg lurt på en måte. Det var ikke dette livet jeg har kjempet og grått for.

Jeg har gjort så mye og gitt han alt av meg selv.

[Gjest Gjest]

Skulle ikke forundre meg om han kommmer loepende tilbake etter en stund..

Men man kan jo ikke belage seg paa det. Situasjonen hoeres veldig trist og vanskelig ut for deg, og ja, det var mange nye ting paa kort tid. Tror du det er grunnen til at han "stakk"? Fikk han helt noia av alt dette nye? Barnegraat, hus, ansvar, osv, kan iblandt ta motet fra de fleste. Alikevel skal det jo litt til aa faktisk gaa. Hva foeler du naa? Eller hva oensker du?

[Gjest Gjest]

Skulle ikke forundre meg om han kommmer loepende tilbake etter en stund..

Men man kan jo ikke belage seg paa det. Situasjonen hoeres veldig trist og vanskelig ut for deg, og ja, det var mange nye ting paa kort tid. Tror du det er grunnen til at han "stakk"? Fikk han helt noia av alt dette nye? Barnegraat, hus, ansvar, osv, kan iblandt ta motet fra de fleste. Alikevel skal det jo litt til aa faktisk gaa. Hva foeler du naa? Eller hva oensker du?

Jeg tror han ikke har taklet mine personlige problemer. At dette har blitt for mye for han i tilegg til alt det andre. For og være ærlig så er han bortskjemt og ikke vandt til så mye motgang her i livet.

Jeg har gjort det jeg kan for og få han til og ombestemme seg og tenke over hva han gjør, men han mener bestemt at vi har prøvd lenge nok.

Jeg føler at jeg ikke har vært meg selv før nå de siste mnd, da jeg så og si har gått gravid/ammet i tre år. Hadde det ikke vært for barna skulle han bare få gått, men jeg synes det er helt forferdelig at de ikke skal vokse opp med mor og far.

De siste mnd har vi egentlig hatt det veldig bra , ikke noe særlig krangling vært enige om det meste og generelt vært snille og gode mot hverandre. Men som sagt så tenker han veldig mye på seg selv føler jeg. Føleleser kommer og går og man kan ikke være forelsket resten av livet. Jeg tror han forventer for mye.

Men han kommer nok fort til og få kjenne på hvordan det er å være alene. Jeg har alltid tatt meg av barn og hjem, sikkert gjort litt for mye, men det får så være. Ikke det at han er lat, men at han har hatt det godt det kan ingen nekte for.

For min del vil dette gå greit, jeg veit jeg vil klare meg bra, men jeg elsker han.

Han skulle liksom være den "rette". Klarer ikke å se for meg et liv uten han.

[Gjest Gjest]

Jeg tror han ikke har taklet mine personlige problemer. At dette har blitt for mye for han i tilegg til alt det andre. For og være ærlig så er han bortskjemt og ikke vandt til så mye motgang her i livet.

Jeg har gjort det jeg kan for og få han til og ombestemme seg og tenke over hva han gjør, men han mener bestemt at vi har prøvd lenge nok.

Jeg føler at jeg ikke har vært meg selv før nå de siste mnd, da jeg så og si har gått gravid/ammet i tre år. Hadde det ikke vært for barna skulle han bare få gått, men jeg synes det er helt forferdelig at de ikke skal vokse opp med mor og far.

De siste mnd har vi egentlig hatt det veldig bra , ikke noe særlig krangling vært enige om det meste og generelt vært snille og gode mot hverandre. Men som sagt så tenker han veldig mye på seg selv føler jeg. Føleleser kommer og går og man kan ikke være forelsket resten av livet. Jeg tror han forventer for mye.

Men han kommer nok fort til og få kjenne på hvordan det er å være alene. Jeg har alltid tatt meg av barn og hjem, sikkert gjort litt for mye, men det får så være. Ikke det at han er lat, men at han har hatt det godt det kan ingen nekte for.

For min del vil dette gå greit, jeg veit jeg vil klare meg bra, men jeg elsker han.

Han skulle liksom være den "rette". Klarer ikke å se for meg et liv uten han.

Ingen trøst i at andre har det værre. Vet veldig god hvordan du føler det. Jeg har vært gjennom nesten samme situasjon, men da var det jeg som flytta av egen vilje.

Jeg klarte meg godt, takket være foreldre som stilte opp økonomisk.

8mnd etter bruddet fant han seg ny dame. Vi var forsatt separert, og 2mnd senere døde han i en ulykke. Ja, jeg savner han, som en far for våres barn, og synes det er trist at barna skal miste faren. Bruddet vårt gikk for såvidt greit, og vi holdt en god tone med hverandre i tiden etterpå. Jeg gledet meg faktisk over at han fant en ny dame, hun var jo hyggelig det lille jeg fikk møte henne.

Det at vi ikke var skillt byr på problemer i dag, for jeg får en enke erstatning, og skal nå snart i retten pga dette, hans nye kjæreste forlanger denne erstatningen, og samvær med mine barn..... Makan til dritt kjerring dette har blitt... Kynisk og penge grisk.

Men stå på, du finner deg nok til rette i en ny tilværelse. Håper at du slipper all dritten jeg går gjennom i ettertid... Ta vare på x'n og oppfør deg høflig, og vær ikke sjalu, prøv heller å bevar han som en venn, og far til dine barn. Vis han at du klarer deg veldig godt på egenhand. Om han kommer tilbake en dag, så la han krype langt før du eventuelt gir etter. Vær voksen, enkelt og greit.

Lykke til, mine beste ønsker går til deg!!!

[Gjest brutal_mann]

Dere har det nok fint fordi han kan forholde seg til deg i visshet om at dette er bare for en kort stund.

[Gjest Stjernedryss]

Ingen trøst i at andre har det værre. Vet veldig god hvordan du føler det. Jeg har vært gjennom nesten samme situasjon, men da var det jeg som flytta av egen vilje.

Jeg klarte meg godt, takket være foreldre som stilte opp økonomisk.

8mnd etter bruddet fant han seg ny dame. Vi var forsatt separert, og 2mnd senere døde han i en ulykke. Ja, jeg savner han, som en far for våres barn, og synes det er trist at barna skal miste faren. Bruddet vårt gikk for såvidt greit, og vi holdt en god tone med hverandre i tiden etterpå. Jeg gledet meg faktisk over at han fant en ny dame, hun var jo hyggelig det lille jeg fikk møte henne.

Det at vi ikke var skillt byr på problemer i dag, for jeg får en enke erstatning, og skal nå snart i retten pga dette, hans nye kjæreste forlanger denne erstatningen, og samvær med mine barn..... Makan til dritt kjerring dette har blitt... Kynisk og penge grisk.

Men stå på, du finner deg nok til rette i en ny tilværelse. Håper at du slipper all dritten jeg går gjennom i ettertid... Ta vare på x'n og oppfør deg høflig, og vær ikke sjalu, prøv heller å bevar han som en venn, og far til dine barn. Vis han at du klarer deg veldig godt på egenhand. Om han kommer tilbake en dag, så la han krype langt før du eventuelt gir etter. Vær voksen, enkelt og greit.

Lykke til, mine beste ønsker går til deg!!!

Samvær med dine barn etter et forhold på to måneder??? Det får hun vel ikke gjennom i retten uansett. I så fall begynner jeg å miste troen på staten norge.

[Gjest Belial]

Den som ikke har levd med en gravid kvinne med problemer, VIL få problemer med følelsene sine. Noen klarer det, andre ikke. For mitt vedkommende tviler jeg ennå, rett og slett fordi behandlingen jeg fikk da, ikke gis til norske krigsfanger i Kongo en gang. J

eg har motforestillinger når det gjelder et barn til, fordi hun rett og slett gikk fra å være en livsglad jente til et rent helvete å leve sammen med. Det kan hende at mannen din føler det på samme måte.

Hun er ikke tilbake til der hun var da vi møtte hverandre, og siden jeg er forandret pga det vi var gjennom i løpet av svangerskapet, er det også lite sannsynlig at hun vil komme tilbake til der vi var.

Vi planlegger å gifte oss, men for meg er det pr dags dato ikke verdt mer enn å dele adresse.

På vegne av mennene deres; en liten bønn til de av dere som planlegger å bli gravide:

Ransak dere selv FØR dere blir gravide. Har dere problemer med humøret pga PMS, er det stor sjanse for at dere blir verre under en graviditet. PMS er noen dager, svangerskapet varer 9 måneder. Snakk med mannen deres om det, så ha ner forberedt på at dere forvandler dere fra kjærlig samboer til en heks. Skal forholdet ha noen sjanse til å overleve, kommer det 100% an på hvor forberedt HAN er. Mitt er enda i tenkeboksen, med ett barn og planlagt bryllup med på lasset.

Vær så snill

[Gjest Gjest_Joy_*]

Hvorfor skal du flytte? Er det en rettferdig og jevn løsning? Ikke vær snill, men smart. Det burde være i hans interesse også at du får det best mulig etter bruddet.

[Gjest Gjest]

Den som ikke har levd med en gravid kvinne med problemer, VIL få problemer med følelsene sine. Noen klarer det, andre ikke. For mitt vedkommende tviler jeg ennå, rett og slett fordi behandlingen jeg fikk da, ikke gis til norske krigsfanger i Kongo en gang. J

eg har motforestillinger når det gjelder et barn til, fordi hun rett og slett gikk fra å være en livsglad jente til et rent helvete å leve sammen med. Det kan hende at mannen din føler det på samme måte.

Hun er ikke tilbake til der hun var da vi møtte hverandre, og siden jeg er forandret pga det vi var gjennom i løpet av svangerskapet, er det også lite sannsynlig at hun vil komme tilbake til der vi var.

Vi planlegger å gifte oss, men for meg er det pr dags dato ikke verdt mer enn å dele adresse.

På vegne av mennene deres; en liten bønn til de av dere som planlegger å bli gravide:

Ransak dere selv FØR dere blir gravide. Har dere problemer med humøret pga PMS, er det stor sjanse for at dere blir verre under en graviditet. PMS er noen dager, svangerskapet varer 9 måneder. Snakk med mannen deres om det, så ha ner forberedt på at dere forvandler dere fra kjærlig samboer til en heks. Skal forholdet ha noen sjanse til å overleve, kommer det 100% an på hvor forberedt HAN er. Mitt er enda i tenkeboksen, med ett barn og planlagt bryllup med på lasset.

Vær så snill

Du, ingen kan vite hvordan et svangerskap skal bli. Uansett hva man "plages" med på forhånd. For eksempel har jeg vanvittig PMS til vanlig, men under svangerskap var jeg TOTALT LUGN! Dessuten, når man opplever sånne problemer så har ting skurra lenge før graviditeten. Folk forandrer ikke personlighet selv om de får barn. De bare modnes og tenker annerledes. For enkelte menn er DET big surprise. For de bare fortsetter som om ingenting har hendt.