Burde jeg ikke få barn?

[Gjest påskefugl]

Jeg og min samboer (vi er over 30) har hele tiden sagt vi skal få barn -engang, men det "passer" liksom aldri. Siden jeg er over 30 har jeg begynt å tenke gjennom at hvis vi skal ha barn, så bør vi kanskje begynne snart, før det er for sent. Men vil jeg egentlig ha barn? Bør jeg egentlig få barn? Er det riktig å sette igang om man ikke er riktig sikker? Jeg har alltid tenkt at barn hører med, og at det sikkert er fint å ha barn og barnebarn når jeg blir gammel, men det blir jo litt egoistisk, dessuten trives jeg godt uten for mye bråk og liv rundt meg... men ikke helt alene heller.

Jeg synes (noen) barn er søte, og synes det er kos å leke med de jeg liker. Men jeg får nok, blir lei. Jeg er vel egentlig ganske lat, dvs jeg er vel bare utslitt av jobben (jobber MYE-kaarierekvinne), menorker knapt gjøre det som trengs hjemme. Men det kan jo alltids en hushjelp ta seg av. Jeg liker å sove lenge om morgenen, hater å stå opp tidlig, og har det vært en uke hvor jeg har vært ute på noe mer enn en dag, så ser jeg fram til dager jeg bare kan sitte apatisk i TV stolen og ikke gjøre noe eller måtte forholde meg til andre enn samboeren noen dager.

Jeg ser ikke på sepdbarnstiden som kos, jeg tror jeg passer bedre som mamma etter ca bleiealder. Jeg har aldri lekt med dukker, skjønte ikke poenget, biler var kulere. Men jeg tror at hvis jeg førstes får barn, så får de alt av meg, for jeg er veldig omsorgsfull (skikkelig hønemor med pusekattene mine og sambo når han er syk). Og det er nettopp det, jeg vil ikke hoppe ut i det om jeg ikke er klar for å gi alt, for man kan jo ikke angre på noe sånt. Er det gjort så er det gjort.

Vet ikke om jeg vil ha et liv med lite søvn, og at fokus er på de små, ikke kunne gjøre det en vil da en vil. Besteforeldre bor langt unna, så det blir lite barnevakt, sambo jobber skift, kveld og natt...

Men jeg vil jo også ha prøvd hvordan det er. Hvordan det er å ha laget et nytt menneske, vite hvordan det føles, og se om jeg elsker det overalt. Men hva hvis jeg ikke synes det er så stas...

Jeg vet jeg høres fæl, umoden og kanskje egoistisk ut nå. Men det er nettopp egoisitisk jeg ikke er, for jeg vil ikke risikere å få et barn med en mor som ikke er 100% klar for det.

Noen som kjenner seg igjen, eller kan gi meg noen råd om hva jeg bør velge? Jeg heller mot ikke, men hva hvis jeg angrer senere? Kanskje bedre å angre den veien tross alt...?

[Gjest *Mim*]

Det er bare å la være om du føler for det. Men vær åpen mot samboeren din om det.

[Amused]

Jeg har aldri brydd meg noe særlig om barn, og hadde ingen erfaring heller før jeg ble mor selv Samboeren min og jeg begynte å snakke om å få barn et par år etter at vi ble sammen, og etterhvert snakket vi om å prøve. Da vi bestemte oss for å prøve, var vi forberedt på at det kunne ta en stund, men så gikk det mye fortere enn beregnet! Lang historie kort, jeg har aldri angret, selv ikke under den mest slitsomme perioden med nattevåk :rødme: Det er noe annet med egne barn, og det å få barn er den mest fornuftige avgjørelsen jeg noensinne har tatt Selv om jeg savner å sove lenge og å ha en hel dag for meg selv, så er det likevel verdt det når lillemor kommer imot meg med armene strukket ut og det søteste smilet og gir meg en våt nuss

Jeg var aldri 100% sikker på at jeg ville ha barn, men ikke et sekund har jeg angret.

Det virker ikke som om du er helt klar ennå, men for meg virker det som om det er innstillingen din som gjør det Vil du ikke ha barn, så er jo det greit, og ikke noe man gjør bare fordi klokka tikker

Endret 28. august 2009 av Amused

[Gjest Gjest]

Du kan til dels høres ut som meg selv i en del av tankene dine. Jeg sitter her nå gravid med nummer 2 (planlagt og hardt jobbet for).

Man blir vel aldri helt klar og har man først bestemt seg, så kan man heller aldri helt planlegge for hvordan livet blir fremover. Det å sette barn til verden er den største avgjørelsen man tar i livet, så man bør jo tenke seg godt om. Men på den annen side skal man ikke tenke for lenge siden klokka går.

Det som vel gjorde at vi ble foreldre var at "alt" var på plass (hus, bil, jobb osv.) og vi ikke kunne se for oss et familieliv uten barn.

For meg høres det litt ut som "skrekken" har tatt deg nå som dere på en måte er et skritt nærmere det å prøve å få barn. Noen ganger må man bare hoppe i det så pleier det å gå bra! Litt flåsete sagt siden det ikke er reversmulighet på avgjørelsen når barnet først har kommet, men som det sies her inne så mange ganger så har man ni måneder på seg til å bli forberedt.

Lykke til med valget!

[Susan Sto Helit]

Jeg synes heller du skal vri på tankegangen jeg.

Hvis dere ikke får barn, kommer du da til å sitte i ettertid, og lure på hvordan det hadde vært med barn? Og angret?

Det er noe som heter at man angrer mer på de barna man ikke får, enn på de man får. (Forutsatt at man er i tvil, altså.)

Det kommer forresten aldri til å passe perfekt. Om det er det som stopper dere, så er det bare å hoppe i det!

Det å ta avgjørelsen er en blandet følelse. Både litt skummelt og litt spennende.

Det samme er den positive testen.

Men derfra og ut har man ganske mye tid til å tenke, planlegge og venne seg til.

Og når barnet kommer er man gjerne veldig klar.

[Gjest imli]

Jeg har aldri brydd meg om andres barn, men synes det er moro med mitt eget barn Så akkurat det "problemet" tror jeg ikke du bør bekymre seg over. Du kommer nok til å interessere deg for ditt eget barn, selv om du ikke interesserer deg for andres

[Gjest Spinell]

Slik du beskriver deg selv,TS, høres du ut som noe bortimot en blåkopi av meg i livsstil og holdning til andres barn (noen er koselige, men jeg blir lei).

Jeg jobber myyye, har nok med meg selv når jeg er sliten, sover gjerne en stund i helgene, liker fred og ro, prioriterer ikke husarbeidet høyere enn jeg må, men er omsorgsfull mot dyr, samboer, venner og familie. Jeg er også over 30.

I motsetning til deg har jeg aldri sett for meg et liv med barn.

De punktene du har nevnt ovenfor er medvirkende til at jeg ikke ønsker meg barn, men ingen av dem er avgjørende. Jeg har bare bestandig visst at jeg ikke ønsker barn.

En av mine nærmeste venninner har også mange av de samme fellestrekkene som oss, men hun har fått to barn mens hun var i første halvdel av 30-årene, og er en utmerket mamma.

Jeg klarer derfor ikke å gi deg noe helt konkret råd, men kan trøste deg med at det finnes flere som deg!

[Gjest Gjest_Pia_*]

Som nevnt ovenfor, tror jeg ikke du blir 100% klar. Jeg har to barn , det første var ikke planlagt, så jeg fikk mildt sagt panikk, men da jeg var kommet over sjokket, gledet jeg meg bare..

Nummer to var godt planlagt, etter masse frem og tilbake. En dag ville jeg bli gravid, og det så fort som mulig!!! Det var alt jeg tenkte på! Mens neste dag kunne jeg tvile, "er dette rett tidspukt", "er jeg klar for nummer to nå" osv osv.. Da jeg ble gravid var gleden STOR, og jeg har aldri angret (selv om jeg kunne tengt meg å ligge lenger om morningen og gjøre noe på impuls, som ikke trenger å planlegges). Så for meg er det å få barn den beste gaven på jord!!

Det er slitsomt, men aller mest kos!!

Du vil føle helt annerledes for dine egne barn, enn for andres, så det er ikke noe problem..

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Syns du har en bevisst og voksne tankegang. Jeg syns det er mye mer egoistisk å få barn bare fordi det hører med eller man kan komme til å angre når man er blitt for gammel. Både du og et eventuelt barn fortjener så mye bedre enn som så. Selv har jeg maaange barn, hver av dem planlagt og høyt ønsket. Men vet du hva, jeg tar hatten av for de som -bevisst- velger bort barn da de innser at den situasjonen ikke vil fungere hverken for dem selv eller det uskyldige barnet som faktisk blir "tvunget" inn i situasjonen. Hadde jeg vært infertil ville det nok vært en stor sorg i utgangspunktet, men jeg tror jeg kunne levd meget godt uten barn også.

[Cata]

Er flere som deg. Jeg hadde mange av de samme tankene, men har egentlig alltid "visst" at jeg ikke vil ha barn. Er nå passert 40 så for meg er det uaktuelt, og...til informasjon...jeg har ikke angret en dag. Mulig jeg kommer til å gjøre det når jeg sitter på "heimen", men pr. i dag er det enda ikke kommet et "tikk" fra den biologiske klokka.

På den annen side så trenger jo ikke du være helt som meg . Jeg ville bare gjøre oppmerksom på at det er fullt mulig å ikke angre på å ha valgt bort barn også.

Dette er noe som du og samboeren må bestemme i felleskap. Passer det for dere å få barn? Hvis du ikke er av den übermoderlige typen så kan kanskje han ta mer av ansvaret hvis han har et sterkt ønske om barn? Det betyr jo en rokering av det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret der mor er den som oftest er hjemme med sykt barn, tar mesteparten av permisjonen osv., men om en speilvendt løsning er det som passer best for dere to så må dere jo ikke være ultratradisjonelle. Det viktigste er jo at barnet og dere har det bra med den omsorgsmodellen som i tilfelle blir valgt.

Endret 29. august 2009 av Cata

[Gal_dame]

Dette er noe du må tenke over og diskutere med din sambo

For å si det sånn; det er "bedre" å angre på å ikkje ha fått barn, enn å angre på å ha fått barn.

[minienthe]

For å si det sånn; det er "bedre" å angre på å ikkje ha fått barn, enn å angre på å ha fått barn.

det der er vel noe av mest fornuftige jeg har lest i denne type diskusjoner på lenge

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke det er riktig å få barn "bare fordi man er 30 og ikke har fått det ennå". Hvis du er redd for din egen evne til å lage dem, hva med å vurdere fosterhjem? Da vil du også få en litt eldre unge, og slipper det jeg ihvertfall ser på som minuset med barn akkurat nå: Skrik, vræl, ingen søvn og bæsjing i buksa.

Som fosteforeldre så trenger du tålmodig, omsorg og vise at du bryr deg. Vi har et skrikende behov her i landet for fosterhjem! Alder spiller i mine øyne ingenting, så lenge du klarer å ta deg av det barnet som har hatt en vanskelig oppvekst.

Mange havner tross alt i fosterhjem pga de aldri burde være født, fordi foreldrene har laget et uhell, de har laget et barn "fordi", og ikke greier å ta seg av det likevel, pga rus eller rett og slett inkompetanse. Så er du usikker på om du orker å lage dine egne barn, forsøk heller en periode som fosterforeldre, eller gå ihvertfall på noen møter og se om det kan være noe for dere.

[Gjest Gjest]

Jeg og min samboer (vi er over 30) har hele tiden sagt vi skal få barn -engang, men det "passer" liksom aldri. Siden jeg er over 30 har jeg begynt å tenke gjennom at hvis vi skal ha barn, så bør vi kanskje begynne snart, før det er for sent. Men vil jeg egentlig ha barn? Bør jeg egentlig få barn? Er det riktig å sette igang om man ikke er riktig sikker? Jeg har alltid tenkt at barn hører med, og at det sikkert er fint å ha barn og barnebarn når jeg blir gammel, men det blir jo litt egoistisk, dessuten trives jeg godt uten for mye bråk og liv rundt meg... men ikke helt alene heller.

Jeg synes (noen) barn er søte, og synes det er kos å leke med de jeg liker. Men jeg får nok, blir lei. Jeg er vel egentlig ganske lat, dvs jeg er vel bare utslitt av jobben (jobber MYE-kaarierekvinne), menorker knapt gjøre det som trengs hjemme. Men det kan jo alltids en hushjelp ta seg av. Jeg liker å sove lenge om morgenen, hater å stå opp tidlig, og har det vært en uke hvor jeg har vært ute på noe mer enn en dag, så ser jeg fram til dager jeg bare kan sitte apatisk i TV stolen og ikke gjøre noe eller måtte forholde meg til andre enn samboeren noen dager.

Jeg ser ikke på sepdbarnstiden som kos, jeg tror jeg passer bedre som mamma etter ca bleiealder. Jeg har aldri lekt med dukker, skjønte ikke poenget, biler var kulere. Men jeg tror at hvis jeg førstes får barn, så får de alt av meg, for jeg er veldig omsorgsfull (skikkelig hønemor med pusekattene mine og sambo når han er syk). Og det er nettopp det, jeg vil ikke hoppe ut i det om jeg ikke er klar for å gi alt, for man kan jo ikke angre på noe sånt. Er det gjort så er det gjort.

Vet ikke om jeg vil ha et liv med lite søvn, og at fokus er på de små, ikke kunne gjøre det en vil da en vil. Besteforeldre bor langt unna, så det blir lite barnevakt, sambo jobber skift, kveld og natt...

Men jeg vil jo også ha prøvd hvordan det er. Hvordan det er å ha laget et nytt menneske, vite hvordan det føles, og se om jeg elsker det overalt. Men hva hvis jeg ikke synes det er så stas...

Jeg vet jeg høres fæl, umoden og kanskje egoistisk ut nå. Men det er nettopp egoisitisk jeg ikke er, for jeg vil ikke risikere å få et barn med en mor som ikke er 100% klar for det.

Noen som kjenner seg igjen, eller kan gi meg noen råd om hva jeg bør velge? Jeg heller mot ikke, men hva hvis jeg angrer senere? Kanskje bedre å angre den veien tross alt...?

du kommer med mange argumenter MOT det å få barn. ingen argumenter FOR.

du sier du ville ha prøvd iallefall. Husk man får ikke barna på prøve. du kan ikke levere den på hittegodsen eller annen stasjon om det ikke var som du tenkte deg,eller trodde du skulle like eller klare. Barn har du for resten av livet. og det er mange år du SKAL ha ansvaret. iallefall i 18 år. kansje bor de hjemme både til 20-25 år

kansje du rett og slett ikke er moden for barn enda.med dine tankerså har jeg ikke villet satse på barn,,

Kansje dere to ikke er så giret på barn?

[Gjest Gjest_dita_*]

Du er akkurat som meg! Vi har vært veldig skal/skal ikke og mest skal ikke i 5 år nå. Men plutselig ble jeg gravid, nå sitter jeg her 34 år og er 8 uker på vei. KJEMPESKUMMELT. Vi bare hoppet ut i det. Tror aldri vi blir klare. Men nå er det ingen vei tilbake, og vi tar et skritt om gangen.

Jeg har pratet om følelsene mine rundt dette til min lege. I følge legen min er det helt ok å føle det sånn som jeg gjør, og at morsfølelsen og kjærligheten vil hos noen komme litt etter litt. Han sa forøvrig at mange kvinners overromantisering ved å gå gravide, selve fødselen, den enorme morsfølelsen ved å få barnet på brystet etter fødsel osv osv, kan skremme livet av en mer nøktern kvinne. Alle følelser rundt en avgjørelse om barn, graviditet og fødsel er helt normalt. Det føles godt å høre sånn. Allikevel, kan det jo hende at jeg synes det er fantastisk å være gravid senere. Det er jo litt tidlig enda.

Tenk dere godt om. Vær ærlige overfor hverandre, slik at dere unngår at den ene partneren innerst inne kunne tenke seg det. Ellers vil jeg anbefale dere å bare ta et valg; hopp i det eller dropp det. Jeg synes det har vært litt slitsomt og gått i 5 år og vinglet.

Lykke til! Fortell gjerne senere hva det ble til:-)

[Gjest weepa]

Jeg og min samboer (vi er over 30) har hele tiden sagt vi skal få barn -engang, men det "passer" liksom aldri. Siden jeg er over 30 har jeg begynt å tenke gjennom at hvis vi skal ha barn, så bør vi kanskje begynne snart, før det er for sent. Men vil jeg egentlig ha barn? Bør jeg egentlig få barn? Er det riktig å sette igang om man ikke er riktig sikker?

Men jeg vil jo også ha prøvd hvordan det er. Hvordan det er å ha laget et nytt menneske, vite hvordan det føles, og se om jeg elsker det overalt. Men hva hvis jeg ikke synes det er så stas...

Jeg synes det høres ut som du kanskje kunne tenke deg barn, men at du er vettaskremt for hele greia. Redd for tapet av ditt nåværende liv. At du ikke er 100%, tror jeg er ganske normalt. Vi var 100% sikker på at vi skulle ha barn, men da testen viste positivt gråt jeg i engstelse. Min mann ble heller ikke glad. Tenk vi som hadde ønsket oss barn, reagerte akkurat slik du beskriver det. Når det endelig skjedde kom alle tankene; var vi virkelig klare? orker vi være våkne om nettene? har vi egentlig stor nok plass? bør vi flytte nærmere familie? hva med jobbene? Vi hadde plutselig tusen spørsmål, selv om dette var noe vi ønsket. Så man kan aldri bli helt klar. Men man har ni måneder til å forberede seg, selv etter fødselen har du tid da slett ikke alle tingene skjer på en gang. Og - du kommer til å elske barnet ditt over alt. Selv med barn kan man ta seg til å angre den n'te natten uten søvn, eller når amminga er vondt som et langt mareritt, men disse følelsene forsvinner som dugg for solen når du titter ned i ansiktet på sin nydelige baby

Uansett hva dere velger, ta en gjennomtenkt avgjørelse. Men jeg støtter gjesten ovenfor om å ta et valg. Da kan du enten slutte å gå rundt å tenke på dette mer, eller snu på tankegangen og forberede deg til svangerskap.

[Gjest weepa]

At du ikke er 100% klar for barn, skulle det stå....