Stemor og leksetid barn, mens far er og TRENER med venner...

[Gjest Gjest_Jen_*]

Her kommer enda en stemorstråd.

Jeg er stemor til en gutt som bor hos oss på heltid som går i 5 klasse.

Moren er ikke inne i bildet p.g.a private grunner.

Jeg passer gutten 2 ganger i uka da faren er med i en viktig klubb på kveldstid, og 2 helger i mnden hvor han jobber 24 timers vakt.

Gutten har funskjonshemming noe som krever at han må følges ekstra opp både hjemme og på skole, rutiner må være slik og slik. Det hele må være ganske firkanta om det skal være til det beste for barnet.

Faren har mye fri på dagtid, men da er gutten hans på skolen fra tidlig om morgenen av.

Faren jobber ikke i ukedagene på kvelden, så kvelden er fri - bortsett fra at barnet da er hjemme.

Faren bruker mye av fritiden sin på å sove når han har fri. Han kan mange dager sove til 12:00 - 12:30.

Han setter seg noen ganger opp på ettermiddagstrening... dvs noen ganger hver eneste dag..: slik at han er borte fra hjemmet da gutten hans kommer hjem fra skolen.

Etter min mening er det lønnsomt for barnet (p.g.a rutiner osv) at når det kommer hjem fra skolen blir det middag & leksetid slik at gutten kan gå ut igjen å få lekt med andre venner osv.

Jeg mener da at faren til gutten har hatt nok av muligheter til å sette seg opp på dagtrening da han har mye fri p.g.a hans situasjon (ikke jobb, ikke syk).

Jeg synes ikke det er rettferdig at jeg skal passe gutten på ettermiddagen når han er borte for å trene og kose seg, slik at jeg må lage middag og sette gutten igang med lekser og følge opp på den måten.... Faren har jo hatt fri store deler av dagen tidligere på dagen...

Han bruker unnskyldningene som at dem han trener med passer det ikke før på ettermiddagen med... Merk: Dem han trener med har ikke barn, eller ha store barn som ikke trenger oppfølging så mye som denne gutten hans gjør med lekser osv..

For meg synes jeg det er rett og rimelig at han som spesielt er faren er hjemme når gutten hans kommer hjem. For eksempel møter han med et smil. Vi begge lager koselig hyggestund under middagen sammen og setter igang med lekser osv.

Av og til hender det jeg må si til min kjære: Det er du som er faren i dette bildet, jeg er ikke den biologiske moren.

Dette kan noen ganger gi meg veldig dårlig samvittighet at jeg føler jeg tar ifra faren et privilegie som å trene. Men så mener jeg at når man får barn må man prioritere tiden riktig.... Så når han da velger å sove til 12:30 om dagen så er ''treningstiden'' hans tatt med på soving.

Det er ikke min oppgave å sette igang med middag til hele familien og følge sønnen hans med lekser hele tiden.

DVS de få gangene han er hjemme og ''liksom'' følger opp sønnen ved leksebordet setter han seg på dataen og blir borte. Jeg kan høre sønnen trenger hjelp og at faren ikke hører. Siden da sønnen ser at jeg er tilgjengelig blir jeg brukt... Det er forsåvidt greit. Men igjen, jeg føler dette er farens ansvar å hjelpe gutten, og ikke prioritere bort slike ting.

Sett at vi snur det... At leksetid blir når faren kommer hjem fra trening. Jeg må allikevel da passe sønnen hans ca 2 timer før han da kommer hjem fra trening nesten hver dag.... Hadde faren lagt opp til å ta dagtreningen slik at han ikke sov til 12:30, men kanskje stod opp tidligere og trente da så slapp jeg å passe ungen hans på ettermiddagen disse 2 timene.. For jeg synes jeg stepper inn mye ved å passe han 2 dager i uken + 2 helger i mnden.

Huff dette ble rot... Men håper dere skjønner....

Noen ganger kjenner jeg dette som en stor belastning fordi jeg mener han kan ta andre valg som gjør det lettere for oss allesammen.

Dette kan også gjelde andre ting som for eksempel rydding i huset... At han har hatt fri og ikke gjør noe som helst.. Og at jeg ender opp med å gjøre det når jeg kommer hjem..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.... For når jeg nevner det blir min kjære sur og irritert..... Jeg har vært på punktet til å vurdere og flytte ut da det er så skjev rollefordeling.

(har ikke nevnt dette enda for min kjære... Jeg bryr meg og vil virkelig at dette familielivet skal fungere og være jevnt fordelt..... Ungen og er utrolig glad for å ha meg her.... Det er dumt om dette skal gå til grunne... )

Hva mener dere?

[Ellevill]

Jeg må bare si: Ære være en del stemødre!!!!

Samboeren din lever et behagelig liv på bekostning av andre....

[Gjest regine ii]

Ditt valg.

du kan enten sette ned foten og forlange at faren tar det faktiske ansvaret for barnet til vanlig. Dette kan gjennomføres ved at du rett og slett legger planer for din tid etter jobben, uten om de to dagene pr uke hvor du har sagt at det er greit.

Du kan også slutte å rydde etter partneren din, du kan forlange at han - som en voksen mann - er med på å dra lasset i DERES felles hjem.

At fyren blir sur når du ymter om at du ikke ønsker å være husholderske og barnepasser lenger er jo forståelig, - men vil du virkelig leve sånn?

Eller så lar du alt skure, blir mer og mer misfornøyd og har til slutt ingen følelser igjen for faren, fordi han er uansvarlig.

Jeg vet hva jeg hadde gjort, iallfall om jeg mente at dette var et forhold med en framtid....

Det blir ikke lett å snu det hele - hvis det er det du vil - men på den annen side blir du heller ikke fornøyd med å fortsette som nå.

også fatter jeg virkelig ikke at en ansvarlig forelder kan oppføre seg som denne faren, det er da HAN som har satt barn til verden og derfor skal ta ansvaret for dem! Noen gjør det tydeligvis fryktelig enkelt for seg selv.....

[Gjest Gjest]

Jeg mener det ikke er din plikt å være hjemme når sønnen kommer hjem fra skolen for så å måtte hjelpe han med lekser og passe på han ellers. Dette er fars oppgave og han bør spørre deg i hvert enkelt tilfelle om det er greit for deg at han drar og trener eller gjør andre ting. Hvis det er vanskelig å snakke om denne rollefordelingen ville jeg nok ha begynt med å kanskje finne på andre ting selv utenfor heimen, slik at han faktisk må stille opp.

Det kan være to grunner til at dette bare blitt slik (sikkert flere også)

Han kan ha blitt vant til at du er hjemme og passer sønnen og ikke ser omfanget av det og at det har blitt et problem for deg?

han kan også være sliten etter å ha fått full omsorg for et funksjonshemmet barn og trekker seg litt unna for å ikke bli utslitt. Kanskje er han litt deprimert?

[Ellevill]

Det kan være to grunner til at dette bare blitt slik (sikkert flere også)

Han kan ha blitt vant til at du er hjemme og passer sønnen og ikke ser omfanget av det og at det har blitt et problem for deg?

han kan også være sliten etter å ha fått full omsorg for et funksjonshemmet barn og trekker seg litt unna for å ikke bli utslitt. Kanskje er han litt deprimert?

Eller han kan være ansvarsløs og ta enkleste løsningen: å overlate hus og barn til sin samboer som alltid stiller opp! Dette gjør han på bekostning av eget samvær med sønnen og hennes fritid.

[liv]

Hva med å si nei til å passe barnet? Rett og slett legge egne planer og si at det kommer du til å gjøre frem til far starter å ta ansvar for ting.

[Ellevill]

Hva med å si nei til å passe barnet? Rett og slett legge egne planer og si at det kommer du til å gjøre frem til far starter å ta ansvar for ting.

Jeg håper jeg aldri, aldri kommer i en slik situasjon som trådstarter, for det er jammen ikke enkelt å skulle bruke barnet som brekkstang for at faren skal vise ansvar.

Jeg sier ikke forslaget ditt er dårlig. Det er sikkert det som må gjøres, men følelsesmessig ville det vært vanskelig for meg.

[Gjest Gjest]

Jeg håper jeg aldri, aldri kommer i en slik situasjon som trådstarter, for det er jammen ikke enkelt å skulle bruke barnet som brekkstang for at faren skal vise ansvar.

Jeg sier ikke forslaget ditt er dårlig. Det er sikkert det som må gjøres, men følelsesmessig ville det vært vanskelig for meg.

Det vil nok være svært vanskelig følelsesmessig, men som du sier er det nok det eneste som vil hjelpe.

Ts, så lenge du tar alt ansvaret vil ikke samboeren din gjøre noe. Tror det eneste som vil funke er at du gjør deg hard og overlater hus og barn til han en periode.

[Gjest Gjest]

Sett ned foten, woman!!!

[Sheherasade]

Du sier du ikke har snakket med ham om dette enda. Hvorfor ikke??? Dette MÅ du sette deg ned og snakke med ham om ordentlig snart, så han skjønner alvoret her.

Og hvis han ikke tar seg sammen snart... ja, da har du et valg, som de andre her sier.

[Gjest Gjest]

TS: Hva driver du selv med? jobber du? skole? venner, familie og fritidsaktiviteter?

Grunnen til at jeg spør, er at jeg tenker det må være noe du savner i eget liv, siden du lar deg bli brukt og utnyttet på denne måten. Samboeren din er i beste fall bare litt dum og uansvarlig, men de fleste pleier å modnes når de blir foreldre. Jeg håper du finner en bedre måte å leve på, med eller uten denne mannen

[Gjest TS]

Sheherasade: Jeg har ikke snakket om mannen angående at jeg muligens vurderer og dra fra dem begge... P.g.a jeg synes det skal være unødvendig og komme med ''trussler'' for å få en løsning på det hele.

Jeg synes også det er vanskelig å tenke at siste mulighet er å eventuelt bryte i dette forholdet da det er et barn som er blitt veldig knyttet til meg, og som definitivt trenger en stabil kvinneskikkelse i livet sitt.

Jeg har mange ganger nevnt til han at jeg synes ikke rollefordelingen her er fordelt likt... Men reaksjon jeg får da er jo at han blir irritert og sur.

Og han kan fnyse og snu ryggen og massjere ut i et annet rom eller sette seg på pcen for å komme vekk fra ''virkeligheten'' eller meg..

Mens jeg for eksempel sitter igjen med et behov for å prate ut, og er såret for at han valgte og fnyse og snu ryggen til meg på denne måten.

Jeg kan ta det opp etterpå når han er i bedre humør hvordan dette gikk inn på meg, men det er ikke mye beklagelse å få... Annet enn at han bryr seg om meg....

Men om jeg da sier at han må vise det mer enn ved bare ord, som feks å ikke snu ryggen til meg når vi prøver å prate om ting, osv så blir han fort irritert igjen.... Så da må man bare legge stanga ned for å bevare nattefrede/husfreden.

Slik andre beskriver oppe her også så er det slik at det funskjonshemmede barnet sliter han veldig mye ut. Det kan ta under 30 min så har barnet greid å slite han ut til tider.... Og noen ganger går det fint.. Det avhenger av dagssituasjon, humøret til ungen, medisinbruk osv.

Selv jobber jeg om dagen.. Har ikke så stort nettverk, men er ute i ny og ne.

Ikke så ofte. Men jeg trives som en familiekjær dame. Liker å sette igang aktiviteter for barn som holder dem fokusert eller i aktivitet.

Men det blir ved at det er jeg som alltid må dra det igang somregel.. For faren til barnet synes sånt er kjedelig.....

Kjedelig... Kanskje... Ja... Men hva får man igjen for det? En glad sønn som får nye opplevelser, trent til å holde fokuset oppe, kvalitetstid sammen som en familie osv...

Dette med at jeg går ut av huset slik at faren må trå til:

Det som er er at vi har besteforeldre like ved slik at jeg kjenner til at faren sender ungen lett opp dit for å få avlastning ellers.

Så om jeg går ut døren for å finne på noe slik at han må trå til så sender han mange av de gangene jeg er ute sønnen opp til besteforeldrene.

Det dumme med dem er at dem godtar det.

Når jeg passer dette barnet føler jeg at jeg ikke bare kan sende et barn opp til besteforeldrene når det passer meg bra.... Dem blir jo svigerforeldre mine da jeg er kjæreste/samboer med denne mannen.

Jeg føler det blir litt mitt ansvar og plikt og ta av meg barnet når jeg passer det.

Hadde jeg vært biologisk mor så hadde det GARANTERT vært min plikt å gjøre det.

Følelsesmessig er ikke dette lett for meg i det hele tatt....

Som for eksempel dere forelsår, å si nei til å passe barnet.

I mine følelser da blir det at jeg tar fra han privilegier...

Eller rettere sagt friheten....

Jeg er av den som gjerne unner min partner godt. Så jeg kan godt unne han og passe ungen hans innimellom så han kan gjøre litt av hvert, men når det blir en rutine å gjøre dette så er det ikke hyggelig lenger.

Men jeg synes det skal være dumt at man blir tvunget ut døren for at man skal prøve og få faren til å ta ansvar.

For om jeg bor her så skal dette også være mitt sted. Mitt hvilested også hvor jeg kan få lov til å føle meg hjemme, hvor jeg kan få fri om jeg ønsker. Ro osv.

Jeg ser for meg i en stefamilie....

Her tror jeg rollefordelingen av 100 % her er:

Meg: 70 %

Faren: 30 %

Jeg ser også at faren forlanger mer av meg da jeg er boende her i dems hus.

Hadde det vært biologiske foreldre, mor og far kunne jeg sett for meg rollefordeling 50 % 50 %... Hvordan en stefamilie sin rolle bør være når for eksempel man har barn på fulltid, inkl funksjonshemming hvor mor ikke er i bildet..... er jeg usikker på... Men jeg er ganske sikker på at faren bør ha et par prosent mer enn meg.

Til gjest:

Hvorfor jeg tillater dette er vel sikkert som du sier at jeg savner noe...

Og det noe er en kjæreste.....Jeg har aldri blitt behandlet pent av tidligere kjærester. Opplevd mye utroskap osv... Og blitt sviktet på det groveste av omsorgspersoner i liten alder osv. Jeg ønsker nok meg stabilitet, og kunne ha en familie jeg kan gi det beste til..... Og enda bedre enn best kanskje... Eller gi dem det jeg rett og slett aldri hadde. En ordentlig familie som brydde seg.

I begynnelsen var denne karen veldig flink til å stille opp for barnet sitt...

Og det gjorde meg glad..Forelskelsen sprutet inne i meg. Og det vekket kanskje morsinstiktet mitt litt også over å se hvor en flott kar som tok seg godt av barnet sitt....Og jeg kunne kanskje se han bli far til et av mine egne om et par år frem i tid. For jeg var stolt av måten han stilte opp på osv. Det var humor og masse latter, god grensesetting, oppfølging osv...

Men så dabbet dette av og jeg har trådd mer og mer til p.g.a jeg føler jeg ikke kan bli ståendes i samme rom som barnet og ikke hjelpe når det virkelig trenger hjelp. Å ignorere sånt greier jeg ikke.

Jeg skjønner heller ikke hvordan man greier å vise noe så frembragende jeg så da vi møttes jeg og denne mannen... Hvor flink han var osv.. Og hvordan alt plutselig kan blir borte.

Men det blir vel til slutt at jeg må trekke meg ut hvis ingenting ordner seg....

Som for eksempel.... Slutte å rydde etter både mann og sønn....

Det er fint eksempel, men jeg er av den som blir stresset av å ha det slik at man omtrent ikke finner igjen ting. Liker å ha orden. Derfor lager jeg orden, fordi det er det som holder meg sammen. Å ha orden mener jeg er fint.

Jeg hadde bare et inderlig ønske om å bli en fin familie.... Barnedrømmen min det. Lykkelig kjærestepar som deler 50 % 50 % på et barn. Som er med på aktiviteter og følger opp barna sine. Som kan vise kjærlighet og begjør til sin elskede partner også ved siden av dette med barneoppdragelse og oppmerksomhet mot barna osv...Samme om man er biologisk mor/far eller stemor/stefar, men at man kjenner det begjæret mellom hovedpersonene som er forelsket osv.. Og samtidig viser sin kjærlighet til sine barn.

Men det skal visst være fanden så vanskelig...

Det er fler som sliter med det ser jeg....

Huff dette ble litt av utblåsning...

Men jeg må bare få skrevet det ned og ut litt av hodet så jeg ikke har det der inne hele dagen lang. For da blir det for mye negativt fokus.

Nå skal jeg prøve å samle meg opp og prøve å tenke positivt, selv om jeg vet jeg må møte sønnen hans i døra snart, lage middag og få han til å prøve å konsentrere seg om å greie å gjøre leksene....

Så regner jeg med faren kommer valsendes blid og fornøyd inn døren, mens jeg gir et skuffet blikk og drar han på sidelinjen og sier meningen min... Mens hans gode humør forsvinner og sier ''nå opplever jeg at du er ute etter meg, og for å kritisere''...Så er det samme regla..

Akk ja...

Jeg prøver i hvertfall så godt jeg kan...

Og det kan ingen ta fra meg.. Så jeg gir meg en tommel opp for den for å rose meg selv litt..

Men som flest folk vil si: et sted går grensa.. Og det må du huske på......

Og ja.. Jeg husker på det.. Men når man står midt oppe i det hele forelska, er samboere, barn som er knyttet osv.. Er det ikke lett.

Det finnes desverre ingen fasit eller guide!

Hjelper ihverfall og skrive om det.. For jeg vet at det er flere der ute som opplever mye av det samme.. Men om dem alle er her på kvinneguiden vet jeg ikke.

[Gjest Gjest_hedda_*]

Jeg håper jeg aldri, aldri kommer i en slik situasjon som trådstarter, for det er jammen ikke enkelt å skulle bruke barnet som brekkstang for at faren skal vise ansvar.

Jeg sier ikke forslaget ditt er dårlig. Det er sikkert det som må gjøres, men følelsesmessig ville det vært vanskelig for meg.

På den annen siden bruker jo far også barnet som en slags brekkstang - han har nok innsett at stemor har mer samvittighet enn han har, og innser at han kan lempe ansvaret over på henne, både for barn og hjem, slik at han får mulighet til å leve litt som en ungkar, dvs. sove til midt på dag og trene på ettermiddagene og drite i å følge opp ungen sin. Han bruker stemors ansvarsfølelse som brekkstang for å kunne gi faen. Jeg blir KVALM av sånne mennesker. Det her er ikke annet enn utnytting, og en del av grunnen til hvorfor menn skaffer seg ny dame kort tid etter sasmlivsbrudd: for å få hverdagen mest mulig bedagelig igjen med å skyve ansvaret for hus og barn over på et annet menneske.

[Gjest Gjest]

Hadde du vært biologisk mamma så hadde du skilt deg fra den idioten av en mann... og tatt barnet med deg.

Slik det nå er ser jeg bare to valg, la ting være slik de er og kjempe mot vindmøller for en endring. Eller flytte for deg selv.

En skal du få i alle fall. Stakkars unge og stakkars deg...

[Gjest Lille-pus]

Kjære deg, Jen. For meg høres det ut som det ikke bare er ett barn du har måtte overta det fulle ansvaret for, men to.

Har du tenkt igjennom hva som er fordelen ved å ha ham som samboer ?

Hva har han å tilby ? Hva gjør han for å glede deg ?

Han høres faktisk litt umoden ut synes jeg, men det er bare det inntrykket jeg sitter med etter å ha lest det du skriver.

Har en anelse av hva funksjonshemmingen består i, og det er ingen enkel situasjon for deg å skulle være den som sørger for at alt er forutsigbart og forklart (og gjerne trent på) til enhver tid.

Så jeg spør igjen: Hva har han å tilby ?

Hva er fordelene ved å ha akkurat ham som samboer ?

Edit: trykkfeil

Endret 25. august 2009 av Lille-pus

[Gjest Gjest_Inga_*]

Hvor lenge har dere bodd i sammen slik?

Jeg må si jeg beundrer din utholdenhet og godhet for barnet!

Samtidig har du mye utholdenhet når det gjelder det som kan vere et alldeles håpløst mannsemne, i familiesammenheng...

Har du gitt opp drømmen omet eget barn? Hva da?

Hvorfor blir far sliten av barn et av og til etter kun 30 min og ikke du??

Er det bedre å lide lenge og knytte seg mer til dette barnet som trenger masse oppfølging, eller er det kanskje best å ta det opp med far allerede nå, om ikke annet for barnets skyld?

Vis far er voksen, går dere sammen til kommunal familierådgiving som dere helt sikkert vil få mye av pga funksjonshemmet barn.

Dere vil få mye hjelp og oppfølging og kanskje avlastning, vis dere trenger det.

Om du har opplevd mye dritt tidligere, ikke la deg utnytte nå!

Tenk over hva du anser som viktigst; et godt forhold til et barn som trenger deg, eller et godt forhold til en mann som vil ha familie?

[Gjest Fisk73]

Jeg har dessverre ingen personlig erfaring med et slikt problem som du har, men jeg håper inderlig at du kan få noen råd her inne. Kanskje familievernkontoret i kommunen din også har noen råd?

Ellers så vil jeg berømme deg for din utholdenhet og din innsats i forhold til stesønnen din, det tar jeg av meg hatten for!

Håper det ordner seg til det beste for dere alle.

[Gjest Gjest]

Hadde du vært biologisk mamma så hadde du skilt deg fra den idioten av en mann... og tatt barnet med deg.

Slik det nå er ser jeg bare to valg, la ting være slik de er og kjempe mot vindmøller for en endring. Eller flytte for deg selv.

En skal du få i alle fall. Stakkars unge og stakkars deg...

Må si meg enig her. Hadde du vært biologisk mor her hadde nok dere to bodd for dere selv nå.

Det virker helt horribelt at en forelder ikke noen ganger er med på å dele på oppgavene om sønnen. At du også som fars samboer har et ansvar synes jeg er klart, du er jo en utrolig viktig omsorgsperson for gutten. Men hele ansvaret er ikke ditt tross alt. Det hadde det ikke vært om dere var biologiske foreldre begge to heller.

Jeg har både gode og dårlige erfaringer med familieterapi. Men her vil jeg anbefale deg å bestille time for deg selv. Snakke ut med en fagperson og få råd om hva du kan gjøre Kan du snakke med dine svigerforeldre om dette? Det kan kanskje være verdt en prat.

Heldig er gutten som har en bonusmamma sånn som deg!

[Gjest Gjest]

Vis ham det du har skrevet her!

[Gjest Stjernedryss]

Må si meg enig her. Hadde du vært biologisk mor her hadde nok dere to bodd for dere selv nå.

Neppe, det finnes massevis av par som lever på denne måten og likevel holder sammen.