barn på ti år som gråter på kvelden

[Gjest Vettel]

Ifjor høst var min datter på 10 på BUP fordi hun gråt og var engstelig på kvelden. Fikk noen råd om å i masse positiv oppmerksomhet på dagen, når hun gråter gå inn til henne (er alltid i leggesituasjon det sker) og si at alt er ok, vi passer på henne, så gå ut. Heller forsøke og snakke med henne på dagen, være tilgjenglig, etc.

Nå jobber jeg ikke, skal studere hjemmfra, men nå har det blitt like ille som før.... Hun hadde en periode i vinter/vår der hun var den vanlige trygge blide jenta. Men utover våren sommeren har det blitt slik som før. Hun sier at det er mange av jentene i klassen hennes som har det slik som henne, men det hjelper jo ikke oss noe.

Når hun er "sitt vanlige" er hun trygg, kan være hjemme alene, gjør ting ute, etc. Nå gråter hun på kvelden og er "redd" - hun vet ikke av hva. Av og til virker det som at hun finner på noe å være redd for, altså finner på noe bare for å sette ord på det. Det kan være innbrudd ( vi bor i rolig strøk, har alldri opplevd innbrudd) eller at noe skal skje med de hun er glad i. (ingen av hennes foreldre har vært syke, er ustabile, eller noe slikt - vi er helt normale foreldre).

Noen flere som har det slik????

Blir jo småsprø av dette, hjelper ikke å trøste, da blir det verre, og kan jo ikke la ungen ligge og gråte heller.... Minner meg litt om perioden da barn er rundt 16.20 mnd, man går inn og ut av soverommet, ungen gråter etter oppmerksomhet, fordi det er varmt, kaldt, mørkt, lyst, etc. Ikke noe som er riktig....

På dagen finner vi på aktiviteter, litt som hun velger, noe som resten av familien velger. På dagen er hun trygg og glad, vi kan prate om alt, vi snakker om det å være redd, men at det er trygt og at vi voksne passer på henne. På dagen er hun ikke så interessert i å prate heller, da snakker hun om hva som helst, akkurat som om hun ikke bryr seg/husker helt/orker å tenke på det at hun var redd kvelden før.

Vet jo at barn i denne alderen har en liten livskrise, der de for alvor skjønner at verden ikke alltid er godt, at foreldre også blir gammel og skal dø en gang, at de selv kan dø, etc. Men varer det så lenge??? Nå har det vart i over ett år, med pause i vinter/vår.

Noen råd????

[Gjest Gjest]

Det kan ikke være det at hun ganske enkelt legger seg for sent?

Vår sønn er omtrent på samme alder, og de dagene han av forskjellige årsaker legger seg sent, da er ikke tårene langt unna. Da er alt trist og leit, og det skinner gjennom at det er fordi han er veldig sliten.

[Gjest Vettel]

Mulig!

Veldig beroligende å høre at andre har det slik hjemme. Føler at det er jeg som svikter på en eller annen måte, uten at jeg engang vet hvorfor.

Vi har sommerferie enda, hun legger seg 22, men våkner heller ikke før 9-10. Tenkte å prøve å få henne opp tidligere og i seng tidligere nå, skolen begynner uansett på torsdag.

Problemet er også at hun alltid ligger lenge våken før hun sovner, også når hun ikke gråter. Kanskje hun trenger lengere tid enn andre barn "for å roe seg ned for å sove"?? Altså må legge til denne tiden i leggerutinen, kanskje legge seg 21 hvis hun bør sove 22??

Har prøvd å legge henne tidligere slik at hun kan lese litt, tegne litt på senge, så hun blir rolig, men da gråter hun bare når hun er ferdig med dette og skal sove....

[Gjest Vettel]

Bumper tråden litt! Ser at det er en lignende tråd om en 13 åring som også ligger våken, men hun gråter ikke da.

Her sovnet ungen klokken 24 i natt, klokken 21.15 gikk jeg inn til henne, hun måtte slå av lyset, jeg lå ved siden av henne og prøvde å hjelpe henne med å puste rolig, slappe av i kroppen, etc. (litt meditativt) Men nei.