Flytte fra sønnen sin?

[Gjest Dilemma]

Hva tenker dere om en far eller mor som flytter til andre kanten av landet uten barnet sitt?

Situasjonen her er følgende:

- Far har en sønn på 11 år. Gutten er hos far annenhver helg, men det blir lite "kvalitetstid" på dem, fordi gutten er blitt veldig mye mer opptatt av venner de siste par årene, og vanlig utvikling tilsier at han vil bli enda mer opptatt av venner i årene som kommer. Men de får tid sammen til frokost, middag og kvelden, og det hender de gjør ting sammen som å dra på svømming, bowling eller lignende iblant når gutten ikke er for travel med vennene sine.

- Far stiller opp på guttens fritidsaktiviteter (kamp), og på skolearrangementer.

- Gutten er mye tettere knyttet til sin mor enn sin far.

Far er nå arbeidsledig, og det ser ikke lovende ut for han der han bor nå. Det er få ledige stillinger, og enten er han overkvalifisert eller underkvalifisert. Far vet at arbeidsmarkedet i hans bransje er mye større i en by på andre kanten av landet, og han vurderer å flytte dit hvis han får jobb der.

Men det føles vanskelig for far å flytte fra sønnen (far vet at det er uaktuelt for sønnen å flytte med han, sønnen er veldig knyttet til mor). Han er redd de skal få et enda mer distansert forhold enn de allerede har. Men samtidig øyner han et håp for at flytting kanskje kan virke motsatt. Han ser for seg å ha samvær med sønnen en langhelg pr mnd. Annenhver måned (eller oftere om sønnen vil) tenker han å få sønnen med fly til fars nye hjem. Da får far og sønn en hel langhelg sammen der de gjør ting sammen, altså mer kvalitetstid enn slik det er i dag. Annenhver måned (far ser for seg at det kan bli slitsomt for sønnen i lengden å reise med fly hver måned) tenker far å reise til sønnens hjemplass og bo hos venner eller familie der mens han får samvær med sønnen. Far håper også at vinterferier o.l. i større grad kan tilbringes sammen, siden de ikke ser hverandre like mye ellers i året.

Far tror han vil få minst like mye tid sammen med sønnen på denne måten, fordi de som sagt i dag ikke tilbringer så mye tid sammen fordi gutten er opptatt av venner. Men far vil gå glipp av mange skolearrangementer (han vil kunne reise tilbake for enkelte arrangementer, men langt fra alle), og han vil ikke kunne følge opp fritidsaktiviteter på samme måte som før.

Far sitter nå og veier for og imot, og kunne trengt innspill fra andre som har erfaringer fra en slik flytting.

[Gjest Gjest]

Jeg vet av erfaring at voksne også MÅ ha et liv. Og det innebærer jobb og penger. Så jeg hadde gitt det en sjanse og sett. Om det bare ikke funker og savnet blir for stort begge veier, så får han heller flytte hjem igjen.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Ja, det er jo litt av en problemstilling.

Men kan man gå uten arbeid da?

Det er mange som jobber utenfor hjemmet i ekteskap også. Det er jo ikke en uvanlig ting, sånn sett. Du har Nordsjø-arbeider, sjøfolk, anleggsarbeidere. Det er klart man distanserer seg fra hverdagen til barnet. Men man kan fint være foreldre og en bra foreldre allikevel.

Vi lever i en moderne verden som gjør at vi kan opprettholde kommunikasjon og relasjon greit uten å se hverandre hver dag.

Og som du skriver her - barnet søker ut blant venner og det er det som betyr noe for barnet nå - det er ikke like avhengig av foreldre som før. Slik vil det bli mer og mer at barna prioriterer venner fremfor foreldre.

Det er viktig å være på tilbudssiden, tenker jeg - men en må også ta vare på seg selv i dette. Og som sagt, det er mange måter og kommunisere på.

[Rosalie]

Jeg ser dilemmaet, for far må jo forsørge seg selv. Men jeg reagerer på et par ting: Du sier en langhelg i måneden. Mener du virkelig at gutten skal skulke skolen for å besøke far? Dessuten kan man nok ikke regne med at bostedsforelder gir fra seg ekstra feriesamvær, siden det er samværsforelder som velger å flytte. Far må også regne med at sønnen allerhelst vil tilbringe feriene sammen med kompisene sine på hjemstedet.

[Gjest Gjest]

Jeg ser dilemmaet, for far må jo forsørge seg selv. Men jeg reagerer på et par ting: Du sier en langhelg i måneden. Mener du virkelig at gutten skal skulke skolen for å besøke far?

TS sier jo annenhver måned. De fleste skoler har uansett planleggingsdager etc som medfører langhelger iblant, så det hadde vel ikke blitt nødvendig med så mange ekstra fridager pr år. Det er ikke skulk når man søker fri og får det.

[Gjest Gjest]

Skal ikke si for eller i mot, kun mine egne tanker for hva jeg hadde gjort.

Jeg hadde aldri klart å flytte langt unna barna mine. Selv om barna er i en alder som tilsier at de er mer interessert i venner enn foreldrene så er de også i den mest sårbare alderen i forhold til å føle seg skikkelig sviktet om foreldrene ikke er der når de trenger det. Slik sår sitter dypt, og i noen tilfeller leges de aldri.

Jeg kan ta meg selv som eksempel. Jeg hadde en far som distanserte seg fra meg etter skilsmissen fra min mor. Grunnen var at han mente jeg ikke trengte oppfølging av ham fordi jeg tross alt var tenåring.

Ja, jeg var mer sammen med venner enn familien. Men som tenåringer flest forventet jeg at foreldrene mine var der når jeg trengte dem. Det er slik veldig mange tenåringer ser på sine foreldre, de er der uansett. Når min far mente det den gang så såret det meg, mye mer enn jeg så da. Hvor dypt min mistro til ham var kom først frem når jeg selv fikk barn. Da kom han plutselig på banen og ville være morfar. Men jeg mente han ikke var kvalifisert til det fordi han sviktet meg i en sårbar tid. For meg er han en ikke-eksisterende person. Han er ikke i livet mitt og jeg vil aldri besøke ham når han blir gammel. Han må nå bære tapet av hva han gjorde for mange år siden.

Er jeg bitter? Ja. Men jeg lever med det og tenker i minst mulig grad på det.

---

Du snakker om samvær en langhelg innimellom, at kvaliteten over samvær da blir bedre. Tror du ikke sønnen setter pris på frokosten, lunsjen, middagen? Det at far er der når han kommer hjem fra venner? For barnet er dette kvalitet over samvær. Det at far er tilstede. Og hva hvis det skjer noe viktig i barnets liv den helgen han egentlig skal reise landet rundt? Da vil nok også uansett venner gå foran far, og far og sønn mister samværet helt i stedet for at far er tilgjengelig når sønn er det.

Nei jeg hadde aldri dratt!

[Gjest Gjest]

Hvor dypt min mistro til ham var kom først frem når jeg selv fikk barn. Da kom han plutselig på banen og ville være morfar. Men jeg mente han ikke var kvalifisert til det fordi han sviktet meg i en sårbar tid. For meg er han en ikke-eksisterende person. Han er ikke i livet mitt og jeg vil aldri besøke ham når han blir gammel. Han må nå bære tapet av hva han gjorde for mange år siden.

Er jeg bitter? Ja. Men jeg lever med det og tenker i minst mulig grad på det.

Og nå er det du som svikter dine barn ved å nekte dem bestefaren sin. Eplet faller ikke langt fra stammen.

[Far til 2]

Jeg tror barn i denne alderen ikke gir uttrykk for avhengighet av foreldrene på samme måte som mindre barn. Men de er likevel avhengig av BEGGE foreldrene. Derfor tror jeg gutten vil føle et savn etter faren sin om faren flytter så langt at han ikke kan "stikke innom" om han føler for dette. Faren har tross alt stilt opp i skole og idrettsammenheng i lengre tid, og gutten føler en viss trygghet ved at han bare er der uten nødvendigvis "å holde han i hånda".

For gutten vil det derfor bli et savn, uansett om han er nærmere knyttet til moren enn faren slik det beskrives.

Om jeg hadde vært barnets far ville jeg forsøkt å holde ut lengst mulig før jeg måtte flytte.

Likevel ser jeg at far må tjene penger for å beholde bolig, bil, etc. Jeg sier derfor ikke at far aldri må flytte, men han bør forsøke å flytte hjem igjen så snart muligheten byr seg, - OM HAN FLYTTER. For gutten vil garantert reagere selv om han ikke gir uttrykk for dette nå.

[Gjest Gjest]

Og nå er det du som svikter dine barn ved å nekte dem bestefaren sin. Eplet faller ikke langt fra stammen.

Det er sprøyt fra ende til annen. For det første har mine barn en bestefar som er der for dem i min stefar. For det andre så beskytter jeg mine barn mot en mann som klarer å svikte når det gjelder. At jeg velger å gjøre det på denne måten er ikke å svikte mine barn.

De kjenner ikke bestefaren og de har heller ikke noe savn etter ham.

[Gjest Gjest]

Jeg tror barn i denne alderen ikke gir uttrykk for avhengighet av foreldrene på samme måte som mindre barn. Men de er likevel avhengig av BEGGE foreldrene. Derfor tror jeg gutten vil føle et savn etter faren sin om faren flytter så langt at han ikke kan "stikke innom" om han føler for dette. Faren har tross alt stilt opp i skole og idrettsammenheng i lengre tid, og gutten føler en viss trygghet ved at han bare er der uten nødvendigvis "å holde han i hånda".

For gutten vil det derfor bli et savn, uansett om han er nærmere knyttet til moren enn faren slik det beskrives.

Om jeg hadde vært barnets far ville jeg forsøkt å holde ut lengst mulig før jeg måtte flytte.

Likevel ser jeg at far må tjene penger for å beholde bolig, bil, etc. Jeg sier derfor ikke at far aldri må flytte, men han bør forsøke å flytte hjem igjen så snart muligheten byr seg, - OM HAN FLYTTER. For gutten vil garantert reagere selv om han ikke gir uttrykk for dette nå.

For en gangs skyld er jeg faktisk helt enig med deg Far til 2

[Gjest Gjest]

barn har det aldri særlig enkelt med skilte foreldre, men man må jo gjøre det beste ut av situasjonen likevel.

En dag blir han kanskje nødt til å flytte på seg likevel, når NAV slår hånden i bordet og påpeker at det er ledige stillinger som han er kvalifisert til på andre siden av landet, at de vil trekke støtten om han ikke søker.... Man har ikke særlig valg om man lever på statens bekostning likevel.

Jeg synes ikke ordningen høres så ille ut, om mor er med på samarbeidet og er fleksibel i henhold til ferier og helger, og gir de noen ekstra dager. Man kan jo også passe på at barnet ikke må ut å fly den helgen det skjer noe, men venter til helgen etter. Litt felles planlegging inklusiv barnet vil kunne gjøre dette ganske uproblematisk. Barnet vil nok ikke oppleve at far svikter ettersom han må ha en inntekt for leve og han stiller opp så ofte som han kan.

Til deg over som aldri ville ha flyttet fra barna, jeg hører du har blit veldig sviktet, såret og bitter, men du skal vite at ikke alle er som din far og at selv din far kan endre seg. Hvorfor ikke forsøke å gravlegge noen stridsøkser og røyke noen fredspiper sammen i stedet.

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke ordningen høres så ille ut, om mor er med på samarbeidet og er fleksibel i henhold til ferier og helger, og gir de noen ekstra dager.

Hva mener du egentlig med at mor skal være fleksibel? At hun skal overlate mesteparten av feriene til far?

Jeg opplevde at min far fyttet til andre siden av landet når jeg var 17-18 år etter en lengre periode med mye pendling der han var vekke i to tre uker av gangen og jeg følte meg både sviktet og overlatt til meg selv. Har ikke noe egentlig problem med min far i dag, men vi står nok ikke så nært hverandre som vi ville gjort hvis han ikke hadde flyttet

[Far til 2]

For en gangs skyld er jeg faktisk helt enig med deg Far til 2

Bare tilstå det, - du er nesten altid enig med meg .

[Gjest Gjest]

Det jeg mener med at mor bør være fleksibel, er at hun bør si i fra nå om hun kommer til å være dønn firkantet på samværsordninger som kan gjøre det vanskelig for far å få sett sønnen så mye som de faktisk har blitt enige om. Jeg mener ikke at mor skal gi i fra seg all ferie, men at kanskje ikke alle ferier er like viktig å hevde krav på.

[Gjest Gjest]

Hva mener du egentlig med at mor skal være fleksibel? At hun skal overlate mesteparten av feriene til far?

Jeg opplevde at min far fyttet til andre siden av landet når jeg var 17-18 år etter en lengre periode med mye pendling der han var vekke i to tre uker av gangen og jeg følte meg både sviktet og overlatt til meg selv. Har ikke noe egentlig problem med min far i dag, men vi står nok ikke så nært hverandre som vi ville gjort hvis han ikke hadde flyttet

Det er en typisk måte å tenke på. "Fordi far/mor gjorde sånn, så er det slik i dag". Kan du ikke tenke deg at det kanskje hadde blitt slik likevel? En forelder som er opptatt av barnet sitt forklarer barnet situasjonen, understreker at man ikke har lyst å flytte fra barnet, viser barnet at dette ikke er en lett avgjørelse osv. Og man prøver så godt man kan å holde god kontakt på tvers av landet.

Det er uansett veldig vanlig at foreldre og tenåringer mister kontakten i forhold til hvordan det var tidligere. Det er en naturlig utvikling. Noen finner tilbake til hverandre etter tenårene, noen gjør det ikke. Min far var alltid tilstedeværende, men vi mistet likevel kontakten i tenårene mine. Vi fant aldri tilbake til hverandre, men det var ingen vits i å skylde på far av den grunn. Det var bare sånn det ble.

[Gjest Gjest]

Bare tilstå det, - du er nesten altid enig med meg .

Den dagen du mener det samme som meg så

[Sommersol]

Jeg ser også problemstillingen, men hvis en skal tenke kun på barnet er jeg ikke i tvil.

Hvis barnet er så opptatt av og med venner, tror du da h*n vil være borte fast en langhelg? Aktiviteter som foregår i helgene øker jo eldre barnet blir. Oddsa for at noe spennende skjer hjemme den helga h*n skal til far er derfor veldig store. Det vil da være veldig enkelt og velge bort en allerede litt fjern far.

Min far bodde kun 10 min i bil fra min mor, likevel synes jeg det var langt fra venner etc, selv om min far kjørte så snart jeg bad om det. Jeg gikk heller ikke glipp av begivenheter i helgene, da han alltid kjørte meg når jeg skulle på slike ting. Det vil jo ikke kunne gå fra en annen kant av landet.

Men på en annen side må en jo ha mat og tak over hodet. Er ukespendling i en periode uaktulet? Eller er fars nye kjæreste fra det stedet hvor det finnes jobb?

[Gjest brutal_mann]

Vær heller arbeidsledig og sammen med sønnen din, enn å kaste vekk noen få år av ditt liv på å miste den viktige kontakten dere begge trenger.

Men det er nå idealisten i meg som sier. Virkeligheten driter i slikt og forventer at du driter i alt, så lenge det skaffer deg cash og den riktige fasaden.