Å gifte seg, diskusjon.

[Gjest Gjest]

Eg tror eg har et utradisjonelt syn på å gifte seg. Personlig vil eg ikkje gifte meg fordi eg mener følelser, som å elske en person er noe eg ikkje kan styre selv. Eg kan ikkje styre hvem eg forelelsker meg i og hvem eg elsker. Kan man da stå å love en annen person at man skal elske han/hun når man ikkje styrer dette? I mine øyne er det å love noe man ikkje har kontroll på, og eg syntes derfor giftemål er løgn og totalt meningsløst.

Hva tenker dere?

[Gjest Gjest]

Noen klarer nok å styre det, men hvis ikke så høres det fornuftig ut å ikke gifte seg.

Personlig har jeg mer lyst til å ha en som er sammen med meg frivillig og som igjen og igjen velger å bli (eller gå om han ønsker) enn en som er kanskje ulykkelig bundet gjennom en kontrakt til meg og høyere makter at han skal være hos meg, uansett hva han måtte ønske om 20 år.

Det å vite at man må gjennom en lang separasjonsprosess og skilsmisseoppgjør for å gjøre det slutt virker bare kronglete, spesielt i disse dager som skilsmisse er så vanlig. Som om ikke brudd er vanskelig nok uten alt det ved siden av. Et annet problem er jo fordelingen av verdier som gjerne kan utvikle seg til urimelige krav og krangling gjennom advokater. Det fyrer jo gjerne opp til ekstra krangling og det er større sjanse for at man skilles som fiender enn at man ønsker hverandre alt godt.

Jo mer jeg tenker over det, jo mer ekstremt virker tvungen, kontraktsbundet kjærlighet.

[Gal_dame]

Eg tror eg har et utradisjonelt syn på å gifte seg. Personlig vil eg ikkje gifte meg fordi eg mener følelser, som å elske en person er noe eg ikkje kan styre selv. Eg kan ikkje styre hvem eg forelelsker meg i og hvem eg elsker. Kan man da stå å love en annen person at man skal elske han/hun når man ikkje styrer dette? I mine øyne er det å love noe man ikkje har kontroll på, og eg syntes derfor giftemål er løgn og totalt meningsløst.

Hva tenker dere?

Jo, eg er jo enig i det du sier med at man ikkje kan styre kem man forelsker seg i og elsker. Følelser kan svinne hen og dø, eller vare i mange mange år. Det veit man aldri.

Man kan stå å love dette til ein annen person fordi det er det man føler i det øyeblikket, men det fins jo alltid ein utvei om man finner ut at følelsene er borte vekk seinere i livet. Samtidig så er det litt "bortkasta" og gifte seg, men mange gjør jo det bare pga fordelene og tryggheten det gir, og fordi de tror det vil vare evig.

Eg skal gifte meg sjøl, men eg er jo naturligvis ikkje sikker på om følelsene vil vare livet ut eller om det ender i skilsmisse innen x-antall år. Men, eg er glad i min kjære, han er glad i meg, så vi tar sjansen. Går det til helvete, så går det til helvete

[Gjest Gjest_Viren_*]

Vel, det er ikke alle seremonier som inneholder "til døden skiller dere" (noe jeg synes er horribelt å love). Feks hos Sosialhumanistene heter det :

"Ekteskapet innebærer at dere lover hverandre kjærlighet og troskap. Det krever at dere setter dere høye mål for samlivet, og det krever deres oppriktige vilje til å strekke dere mot disse målene, i dag og i tiden som ligger foran. Det er dette dere lover hverandre her i dag. "

[I Grosny]

Eg tror eg har et utradisjonelt syn på å gifte seg. Personlig vil eg ikkje gifte meg fordi eg mener følelser, som å elske en person er noe eg ikkje kan styre selv. Eg kan ikkje styre hvem eg forelelsker meg i og hvem eg elsker. Kan man da stå å love en annen person at man skal elske han/hun når man ikkje styrer dette? I mine øyne er det å love noe man ikkje har kontroll på, og eg syntes derfor giftemål er løgn og totalt meningsløst.

Hva tenker dere?

Man kan love det, og hvis man skal lage barn så bør man. Hvis man har lovet hverandre evig troskap. så er det uaktuelt å pule fristende fremmede, selv om de kan trigge forelskelse. Mange holder sammen livet ut, og ønsker å ha det slik.

Det kan allikevel oppstå nye ting som gjør at man må bryte. Hvis Ekteskapet går vondt så skal man løse det eller skille seg. Man skal ikke ofre psykisk helse for et løfte. Et løfte som ble gitt under andre forutsetninger, der partner var god mot deg. Hvis partner blir slem, så har partner brutt forutsetningene.

[Gjest Gjest]

Man kan love å gjøre et faen så godt forsøk.

[Gjest Gjest]

Hvis det er barn i bildet, synes jeg det er trygt å være gift!

Min kusine fortalte meg at foreldrene hennes fortalte henne at de behøvde ikke gifte seg. De ønsket å velge å være sammen, ikke å være sammen på grunn av forpliktelse, men av kjærlighet til hverandre, og at de valgte hverandre hver eneste dag...

Det høres veldig romantisk ut, ikke sant?

Vel, hvor romantisk er det for det barnet som våkner opp hver eneste morgen og lurer på: "er dette dagen da mamma og pappa velger å ikke være sammen lenger?"... I mange år ventet hun på bruddet mellom sine foreldre... ikke fordi de kranglet etter hadde det dårlig, men fordi hun visste hvor lett det var å bli lei av det som er en vane, og hvor lett det var å ønske seg noe nytt når en ble lei av vanen.

Spesielt ille ble det da hun ble så gammel at hun kunne lese statistikker, og fant ut at samlivsbrudd var hyppigere hos samboere enn hos gifte.

[Gjest Cipheria]

Vel, hvor romantisk er det for det barnet som våkner opp hver eneste morgen og lurer på: "er dette dagen da mamma og pappa velger å ikke være sammen lenger?"... I mange år ventet hun på bruddet mellom sine foreldre... ikke fordi de kranglet etter hadde det dårlig, men fordi hun visste hvor lett det var å bli lei av det som er en vane, og hvor lett det var å ønske seg noe nytt når en ble lei av vanen.

Spesielt ille ble det da hun ble så gammel at hun kunne lese statistikker, og fant ut at samlivsbrudd var hyppigere hos samboere enn hos gifte.

Det høyrtes litt ekstremt ut.. Dersom man er så utrygg, så burde man snakka med nokon. Trur ikkje det er normalt for alle barn av sambuarar.

Dersom eg skulle ha gifta meg, så hadde det vore fordi fordi at det gav fleire fordelar enn ulemper. Til dømes det at ektefellar arvar kvarandre automatisk osv. Å gifte seg ville ikkje bety at eg forventa å leve saman med same person, det ville vere ein trygg ordning for eit forhold eg såg meg sjølv i over lengre tid. Dersom eg fann ut at det var smart, har ikkje sett meg inn i alle fordelar og ulemper ved å vere gift.

Endret 24. august 2009 av Cipheria

[Annikken]

Man kan love å gjøre et faen så godt forsøk.

Jepp!

Man må være sikker på at dette er den riktige personen og at det er uanstrengt å gifte seg. At det føles helt riktig.

Romantikk er sånt man har i hverdagen, ikke sånt man uteksklamerer foran en stiv prest og hele familien din.

Endret: Altså, dette med å sverge å elske den andre til døden er egentlig litt meningsløst, fordi det er ikke dét det handler om. Det handler om å elske personen i hverdagen og fungere bra sammen. At man er rede til å ha et felles hjem med felles økonomi. Det er DET man faktisk svarer på når man gifter seg - "jeg har funnet den rette". Ikke at man faktisk sverger å elske noen til døden.

Endret 24. august 2009 av Annikken

[Nigo-san]

Gjest over- det er jo ikke akkurat noen dødsdom over samboerskapet at man oftere skiller lag når man ikke er gift. Det er bare helt naturlig, så lenge de aller fleste begynner med samboerskap, før de gifter seg. Samboerskap blir en "prøvetid", og de forholdene som ville endt i skilsmisse blir oppløst før de rekker å gifte seg Noe som i og for seg er praktisk.

For øvrig er jeg enig i deg om at det pjattet om å "velge hverandre hver dag" er utrolig tøvete. Det er faktisk ingen som etter femten år sammen er fra seg av lykke over å kunne "velge", og "bli valgt" hver dag. Jeg vil tippe at de fleste etterhvert er glad for den stabiliteten det gir å kunne forvente at vedkommende er der, også til tross for opp- og nedturer og en og annen småforelskelse i en kollega. Det er deilig å kunne ta NOE i livet for gitt, rett og slett, og bare basere seg på at det er der og funker sånn noen lunde.

Eg tror eg har et utradisjonelt syn på å gifte seg. Personlig vil eg ikkje gifte meg fordi eg mener følelser, som å elske en person er noe eg ikkje kan styre selv. Eg kan ikkje styre hvem eg forelelsker meg i og hvem eg elsker. Kan man da stå å love en annen person at man skal elske han/hun når man ikkje styrer dette? I mine øyne er det å love noe man ikkje har kontroll på, og eg syntes derfor giftemål er løgn og totalt meningsløst.

Hva tenker dere?

Jeg synes også at å love og elske noen til døden skiller dere ad er å ta munnen for full (jeg ville IKKE lovt det, med mindre jeg giftet meg sånn i sekstiårsalderen), men det er vel ikke det man lover lenger?

Og fra mitt ståsted handler ekteskap om mer kjedelige ting enn den store kjærligheten. Juridisk orden i sysakene og større slitesterkhet, at det skal mer til for å bryte det opp- det er verdier jeg synes ligger der i litt større grad enn samboerskap. Men ikke sånn helt nødvendig, og jeg tror man kan ha det minst like bra som samboer. Jeg bare er ikke enig i at følelsene er det eneste relevante når det er snakk om giftermål, og siden man ikke kan styre følelsene sine så er det bortkastet.

Det å vite at man må gjennom en lang separasjonsprosess og skilsmisseoppgjør for å gjøre det slutt virker bare kronglete, spesielt i disse dager som skilsmisse er så vanlig. Som om ikke brudd er vanskelig nok uten alt det ved siden av. Et annet problem er jo fordelingen av verdier som gjerne kan utvikle seg til urimelige krav og krangling gjennom advokater. Det fyrer jo gjerne opp til ekstra krangling og det er større sjanse for at man skilles som fiender enn at man ønsker hverandre alt godt.

Bitter krangel kan man nok få til samme hva, men det er jo faktisk klarere delingsregler ved ekteskap enn ved samboerskap.... Og når det gjelder arv, særkullsbarn, 50/50-regelen, gjeld... på alle disse punktene hjelper det lille papiret utrolig mye, og er en av grunnene til at jeg aldri kunne tenke meg å leve som samboer.

Når så er sagt, så tror jeg ikke at ekteskapet er en magisk trylleformel.

Og jeg blir litt matt av de som overfokuserer på hvordan de eeeeelsker kjæresten sin herfra til evigheten og vil feires og bejubles av resten av verden utkledd som kremkaker med dokurver i håret. Tenk så flaut da, å ha et kjempebryllup og være skilt året etter

Men det er jo detaljer, og smak og behag. Bottom line er at jeg personlig ikke ville giftet med kun av forelskelse, men for å sikre meg/barn/mann juridisk, og ikke først og fremst av blind forelskelse, men et ønske om å etablere at dette er MER enn forelskelse. Og gjerne litt diskret- fordi det er sånn jeg liker det. Andre tenker annerledes

Ellers synes jeg Gjest sa det kort og konsist:

Man kan love å gjøre et faen så godt forsøk.

Endret 24. august 2009 av Nigo-san

[Thomas Andrè]

Man kan love å gjøre et faen så godt forsøk.

Jepp. Og så handler det jo også noe om viljen til å jobbe for å få det til. Ingen ekteskap er en dans på roser. Men med gjensidig respekt kan man komme veldig langt selvom den søte forelskelsen famler med årene. Ikke minst respekt for det løftet man ga.

[Gjest Gjest]

Hvis det er barn i bildet, synes jeg det er trygt å være gift!

Min kusine fortalte meg at foreldrene hennes fortalte henne at de behøvde ikke gifte seg. De ønsket å velge å være sammen, ikke å være sammen på grunn av forpliktelse, men av kjærlighet til hverandre, og at de valgte hverandre hver eneste dag...

Det høres veldig romantisk ut, ikke sant?

Vel, hvor romantisk er det for det barnet som våkner opp hver eneste morgen og lurer på: "er dette dagen da mamma og pappa velger å ikke være sammen lenger?"... I mange år ventet hun på bruddet mellom sine foreldre... ikke fordi de kranglet etter hadde det dårlig, men fordi hun visste hvor lett det var å bli lei av det som er en vane, og hvor lett det var å ønske seg noe nytt når en ble lei av vanen.

Spesielt ille ble det da hun ble så gammel at hun kunne lese statistikker, og fant ut at samlivsbrudd var hyppigere hos samboere enn hos gifte.

Sånn tenker da barn med gifte foreldre også når de ser hvor mye venner lider når foreldrene skiller seg. Foreldrene uttrykte seg heller feil overfor barnet.

[Gjest Gjest]

Altså, dette med å sverge å elske den andre til døden er egentlig litt meningsløst, fordi det er ikke dét det handler om. Det handler om å elske personen i hverdagen og fungere bra sammen. At man er rede til å ha et felles hjem med felles økonomi. Det er DET man faktisk svarer på når man gifter seg - "jeg har funnet den rette". Ikke at man faktisk sverger å elske noen til døden.

Jo, for de som gifter seg i kirken er det dét det handler om.

[Phaedra]

Man kan love å gjøre et faen så godt forsøk.

Helt enig i denne. Er nygift og for meg så føltes det riktig ut å gifte seg nå. Har vært sammen i mange år, har fellesøkonomi, felles gleder og sorger og snart (?!) felles barn. Basert på skilsmissestatistikken så kan heller ikke vi si med sikkerhet at dette vil vare livet ut, men vi skal jaggu meg forsøke

(jeg har heller aldri forstått de som mener at det å gifte seg er et større skritt og mer "alvorlig" enn å få barn. Et unødvendig skritt for mange ja, men et mer alvorlig? Man kan skille seg og bli kvitt partneren, man blir aldri kvitt den ene foreldren...)

Endret 24. august 2009 av Phaedra

[Gjest Gjest_Prestekrage_*]

Er det bare en formalitet for å oppnå en annen skatteklasse så veier ikke løftet mye, er det derimot sermonielt så er en ed noe man sverger til..

..noe en må etterstrebe både i hine og hårde dager.