Jeg har virkelig ikke noe liv...

[Gjest utlogget...]

Jeg er bare så utrolig langt nede for tiden, så jeg må bare prøve å få det ut på en eller annen måte...

Jeg er 22 år, og sitter likevel hjemme med foreldrene mine hver forbanna lørdagskveld. Ingen gidder å be meg med på noe. Ikke det at jeg ikke har venner. For jeg har da noen. Men de har sine liv og jeg er ikke så veldig inkludert i livene deres. Jeg jobber mye, og har en tidkrevende hobby, så det virker sikkert som jeg er grusomt travel.

Det er første gang på mange år at jeg ikke har noen bestevenninne jeg kan finne på ting med... og jeg føler meg så grusomt ensom. Hun jeg hadde har "sviktet" meg litt, og er heller sammen med ei som bor mye nærmere. Vi snakker mye fremdeles, men finner nesten aldri på noe sammen lenger. Noe vi ofte gjorde før. Jeg bor en halv times kjøring fra henne og de andre venninnene mine, så det blir litt tiltak for dem å komme på besøk til meg, og omvendt. Ikke for det, jeg hadde velvillig kjørt det stykket hvis jeg hadde blitt invitert på besøk. No broblem! Men det skjer jo relativt sjelden...

På jobb har jeg heller ingen nære bekjentkaper. Jeg er veldig veldig sjenert og tar ikke så lett kontakt med folk, klarer ikke føre en samtale med folk jeg ikke kjenner og er trygg på. Jeg merker på andre at de syns det er slitsomt å prate meg meg. De finner på unnskyldninger til å få, eller begynner å snakke med andre i stedet. Jeg vet jo aldri hva jeg skal prate om, jeg rødmer og ser nok ut som jeg lider (noe jeg også gjør). Ikke rart folk syns det er dritt å snakke med meg.

Vet ikke hva som er problemet mitt egentlig... Er vel bare sjenerthet. Skulle så gjerne vært en utadvendt og livlig person!!

Føler meg så ensom og patetisk at det er til å grine av. Har så lyst på en kjæreste, men har jo ikke kjangs. Det har jeg aldri hatt. Aldri kysset noen i edru tilstand, aldri hatt noen som har vært forelsket i meg. Prater sjelden med menn. Tør ikke.

Jeg er rett og slett et overflødig menneske som ingen har noen bruk for. Bortsett fra sjefene da. Jeg sier jo aldri nei til å jobbe helg...

Herreguud, som jeg syter! Beklager folkens, men klemmer mottas med stor takk

[Gjest henriettemor]

Vil bare gi deg en *klem* jeg. Ikke gi opp, du er bare 22 år.. og har mange opplevelser foran deg! Kanskje du kan bruke hobbyen til å treffe nye mennesker? Det beste er kanskje å ikke treffe for store forsamlinger med en gang, pga sjenanse.

[Gjest Gjest]

Hva om du tenker ekstra godt etter og finner ut hva det er du savner, og skriver en lite"ønskeliste" på f.eks 5 ting?

F.eks, være mer sammen med venninnene du har, tørre å snakke med fremmede (kanskje noen spesifikke? Kolleger f.eks) osv. Da vil du kanskje utforde deg selv litt mer, bli bevisst på hva du må gjøre for å oppnå disse tingene. Så vips en dag blir det mer naturlig og du har greid å forandre situasjonen din!

Du har all makt over din egen situasjon, og masse muligheter du kan ta tak i. Lykke til;)

[Gjest Nefer]

Det er desverre sånn at man ikke kan sitte å vente på ting skal skje, man må ta skrittet og få det til å skje selv. Man må selv ta ansvar for det livet man vil ha.

Blir du ikke invitert, så inviter selv. Ikke vent på at andre skal ta intiativet.

Sliter du med sjeanse, så ta små skritt for å bli kvitt denne. F.eks, syntes du det er ubehagelig å prate med de på jobben, begynn med å si "hei", frem til det føles behagelig. Da er det på tide å øke på med f.eks å spørre om noe helt enkelt, som ikke innebærer noe annet enn en kort samtale. Når det føles behagelig, øker du til å spørre kolleger hvordan helgen deres har vært osv. Ta små skritt, så øker du komfortsonen din, og du kan gjøre mer og mer uten at det føles ubehagelig.

Dette gjelder alt som virker skummelt, start i det små, og gå skritt for skritt ettersom du blir tryggere og tryggere. Ikke vær redd for å gjøre feil, men vær kjempestolt for at du prøvde! Man lærer av å gjøre feil, og det er ingenting å være redd for.

Det fungerer veldig bra, gjorde det på meg

[Gjest Gjest]

ja, men sitter du bare passivt hjemme å venter på å bli bedt med ut? Kan du ikke ta initiativ til sosialt samvær selv?

[Gjest Bubba]

For all del, jeg forstar at dette er trist, men selv om du er klar over din sjenanse og at du jobber mye, sa synes jeg du legger skylden pa andre utenom deg selv?

At venninne din "sviktet" deg osv- Kan det vaere at dere har hatt planer noen gang og du har kansellert pga jobb, eller at du har sagt at du ALLTID jobber helg etc ? Kanskje hun tror du jobber faktisk hver helg, og hvorfor skal hun da fortelle deg at hun har andre artige planer som du likevel ikke kan bli med pa ?

Du ma ta ansvar selv, inviter hun og de andre bekjente til vinkveld eks eller andre artige ting man kan gjoere sammen. Man ma jobbe litt selv ogsa!

opp av stolen og ut! Ta initiativ, gi et smil til folk og si hei! Er selv kjempesjenert men det med aa bare vise folk at du har litt ryggrad hjelper mye Ikke ga rundt med en "Unnskyld at jeg lever"- holdning!

Lykke til !

[I Grosny]

Jeg er bare så utrolig langt nede for tiden, så jeg må bare prøve å få det ut på en eller annen måte...

Jeg er 22 år, og sitter likevel hjemme med foreldrene mine hver forbanna lørdagskveld. Ingen gidder å be meg med på noe. Ikke det at jeg ikke har venner. For jeg har da noen. Men de har sine liv og jeg er ikke så veldig inkludert i livene deres. Jeg jobber mye, og har en tidkrevende hobby, så det virker sikkert som jeg er grusomt travel.

Det er første gang på mange år at jeg ikke har noen bestevenninne jeg kan finne på ting med... og jeg føler meg så grusomt ensom. Hun jeg hadde har "sviktet" meg litt, og er heller sammen med ei som bor mye nærmere. Vi snakker mye fremdeles, men finner nesten aldri på noe sammen lenger. Noe vi ofte gjorde før. Jeg bor en halv times kjøring fra henne og de andre venninnene mine, så det blir litt tiltak for dem å komme på besøk til meg, og omvendt. Ikke for det, jeg hadde velvillig kjørt det stykket hvis jeg hadde blitt invitert på besøk. No broblem! Men det skjer jo relativt sjelden...

På jobb har jeg heller ingen nære bekjentkaper. Jeg er veldig veldig sjenert og tar ikke så lett kontakt med folk, klarer ikke føre en samtale med folk jeg ikke kjenner og er trygg på. Jeg merker på andre at de syns det er slitsomt å prate meg meg. De finner på unnskyldninger til å få, eller begynner å snakke med andre i stedet. Jeg vet jo aldri hva jeg skal prate om, jeg rødmer og ser nok ut som jeg lider (noe jeg også gjør). Ikke rart folk syns det er dritt å snakke med meg.

Vet ikke hva som er problemet mitt egentlig... Er vel bare sjenerthet. Skulle så gjerne vært en utadvendt og livlig person!!

Føler meg så ensom og patetisk at det er til å grine av. Har så lyst på en kjæreste, men har jo ikke kjangs. Det har jeg aldri hatt. Aldri kysset noen i edru tilstand, aldri hatt noen som har vært forelsket i meg. Prater sjelden med menn. Tør ikke.

Jeg er rett og slett et overflødig menneske som ingen har noen bruk for. Bortsett fra sjefene da. Jeg sier jo aldri nei til å jobbe helg...

Herreguud, som jeg syter! Beklager folkens, men klemmer mottas med stor takk

Du må kanskje ta aktiv kontakt med folk. Bor du i by eller på landet? Kan du bli med i en mannsdominert forening? Skytterlag, fotoklubb, sjakk-klubb, golf, bowling...

[Gjest Ts]

Og til dere andre som har svart: Tusen takk for svar! Innser at jeg må bli flinkere til å ta kontakt med folk ja. Men det er jo her selvtilliten svikter meg. Jeg bor litt ute på landet så det er ikke allverdens mange måter å komme i kontakt med folk uten om skole eller jobb... Skal jeg komme i kontakt med nye folk via hobbyen min krever det mye reising og penger. Noe jeg ikke har tid til eller råd til nå, desverre...

Når det gjelder å bli med på typiske gutteaktiviteter for å treffe menn... Hva skal jeg prate med mennene om der da? Har en følelse av at jeg bare ville fremstått om en tilbakestående fjott

Endret 23. august 2009 av Helen

[I Grosny]

Og til dere andre som har svart: Tusen takk for svar! Innser at jeg må bli flinkere til å ta kontakt med folk ja. Men det er jo her selvtilliten svikter meg. Jeg bor litt ute på landet så det er ikke allverdens mange måter å komme i kontakt med folk uten om skole eller jobb... Skal jeg komme i kontakt med nye folk via hobbyen min krever det mye reising og penger. Noe jeg ikke har tid til eller råd til nå, desverre...

Når det gjelder å bli med på typiske gutteaktiviteter for å treffe menn... Hva skal jeg prate med mennene om der da? Har en følelse av at jeg bare ville fremstått om en tilbakestående fjott

I utgangspunktet er du den nye i klubben og det faller seg naturlig at noen kommer til deg og hjelper deg med saker og ting, og slik starter en prat. Du kan til og med prate om at du er sjenert, og spørre om råd. Du får hjelp og en samtale ut av det også.

Sitat endret.

Helen, mod.

Endret 23. august 2009 av Helen

[Helen]

Tråden er ryddet iht. KGs regler.

Helen, mod.

[nemimi]

Hei!

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med en livscoach - dette kan hjelpe deg! Hvis du googler Lise Eie så vil du finne hjemmesiden hennes. Hun kan hjelpe deg pr telefon mener jeg. Kanskje har du noen andre livscoacher i nærheten av der du bor? Ved å kontakte en coach kan man gjøre noe med ting man ønsker å endre i livet sitt. Lise Eie tilbyr en gratis førstesamtale. Du kan lese om henne og hvordan hun jobber på hjemmesiden hennes. Ring henne for å avtale førstegangssamtale, det er gratis og du har ingenting å tape, kun noe å vinne på dette:)

Ønsker deg alt godt og lykke til med ditt valg vedrørende hva du velger å gjøre:)

Klem, nemimi

Endret 23. august 2009 av nemimi

[Gjest Cynthia]

Jeg er bare så utrolig langt nede for tiden, så jeg må bare prøve å få det ut på en eller annen måte...

Jeg er 22 år, og sitter likevel hjemme med foreldrene mine hver forbanna lørdagskveld. Ingen gidder å be meg med på noe. Ikke det at jeg ikke har venner. For jeg har da noen. Men de har sine liv og jeg er ikke så veldig inkludert i livene deres. Jeg jobber mye, og har en tidkrevende hobby, så det virker sikkert som jeg er grusomt travel.

Det er første gang på mange år at jeg ikke har noen bestevenninne jeg kan finne på ting med... og jeg føler meg så grusomt ensom. Hun jeg hadde har "sviktet" meg litt, og er heller sammen med ei som bor mye nærmere. Vi snakker mye fremdeles, men finner nesten aldri på noe sammen lenger. Noe vi ofte gjorde før. Jeg bor en halv times kjøring fra henne og de andre venninnene mine, så det blir litt tiltak for dem å komme på besøk til meg, og omvendt. Ikke for det, jeg hadde velvillig kjørt det stykket hvis jeg hadde blitt invitert på besøk. No broblem! Men det skjer jo relativt sjelden...

På jobb har jeg heller ingen nære bekjentkaper. Jeg er veldig veldig sjenert og tar ikke så lett kontakt med folk, klarer ikke føre en samtale med folk jeg ikke kjenner og er trygg på. Jeg merker på andre at de syns det er slitsomt å prate meg meg. De finner på unnskyldninger til å få, eller begynner å snakke med andre i stedet. Jeg vet jo aldri hva jeg skal prate om, jeg rødmer og ser nok ut som jeg lider (noe jeg også gjør). Ikke rart folk syns det er dritt å snakke med meg.

Vet ikke hva som er problemet mitt egentlig... Er vel bare sjenerthet. Skulle så gjerne vært en utadvendt og livlig person!!

Føler meg så ensom og patetisk at det er til å grine av. Har så lyst på en kjæreste, men har jo ikke kjangs. Det har jeg aldri hatt. Aldri kysset noen i edru tilstand, aldri hatt noen som har vært forelsket i meg. Prater sjelden med menn. Tør ikke.

Jeg er rett og slett et overflødig menneske som ingen har noen bruk for. Bortsett fra sjefene da. Jeg sier jo aldri nei til å jobbe helg...

Herreguud, som jeg syter! Beklager folkens, men klemmer mottas med stor takk

Som om jeg skulle ha skrevet det selv. Tre av mine bestevenninner har flyttet fra byen jeg bor i, det er slutt mellom meg og min eks, så jeg har ingen nære venner her lenger. I tillegg bor mine foreldre et helt annet sted, så jeg ser virkelig mørkt på høsten. Har en krevende jobb hvor jeg møter mange nye mennesker... Men jeg vet selv at det krever mye innsats å bli kjent med dem, så jeg ser for meg at det blir en meget hektisk høst. Jeg liker meg egentlig best hjemme sammen med venner, men nå må jeg nok fly en del ute gitt...

[Zerox]

Hva med aa fokusere mer paa opplevelser og mindre paa det sosiale samvaeret i seg selv? Har du droemmer om ting du gjerne ville ha gjort som f.eks. aa jobbe i utlandet en stund. Gaa brevandring? AA rette fokuset den veien kan forbedre mye av det sosiale ogsaa.

Endret 24. august 2009 av Zerox

[Mr.Guy]

Off, har følt det sånn selv. Jeg er dog litt yngre, ikke mye, Var en lang periode jeg følte meg helt utrolig alene og overflødig. Men da må man ta fatt i det selv.

Jeg meldte meg inn i en klubb og fant noen venner der, men det ble kortvarig. Har vel aldri funnet en "bestevenn", kun mange venner som har egne liv. og er ok å gjøre dagsting med inimellom.

Har også ett par å dra på byen med, dessverre studerer de nå i andre land mens jeg jobber. Men blir du helt desperat så ta kontakt, kan vi finne på noe vi. F. eks fotball eller noe

[idapida]

Kan det være du har en form for sosial angst? Det finnes det hvertfall behandling for. Søk på nettet, og snakk med legen om du føler at det kan være noe sånt som plager deg...

Klem til deg

[Gjest Gjest]

Jeg har det akkurat slik jeg også, og jeg er 27... Det var en periode tidlig i tjuealderen jeg hadde litt mer "liv", men så fikk alle vennene mine seg kjærester og samboere og ville aldri finne på noe mer. Ikke ble jeg invitert, og ikke ville de være med når jeg inviterte.

Jeg har sosial angst, og har også store problemer med å komme i kontakt med nye mennesker. Det å gå ut alene er ikke så lett, og om jeg gjør det blir jeg så stresset og nervøs at jeg like gjerne kunne skrevet "GÅ VEKK" med blokkbokstaver i pannen.

Jeg startet med en idrett for å få flere venner. Vi har det kjekt på trening, men det er ingen som er venner utenom treningen, og jeg klarer ikke få til noe utover det.

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg er 22 år, og sitter likevel hjemme med foreldrene mine hver forbanna lørdagskveld. Ingen gidder å be meg med på noe. Ikke det at jeg ikke har venner. For jeg har da noen. Men de har sine liv og jeg er ikke så veldig inkludert i livene deres. Jeg jobber mye, og har en tidkrevende hobby, så det virker sikkert som jeg er grusomt travel.

Det høres bare ut som om du er veldig selvopptatt og selvmedlidende, synes jeg. Vi andre må aktivt jobbe for at det skal skje noe. Man får faktisk ikke mye gratis, og man skal jobbe for det meste: jobb, venner, relasjoner, aktiviteter.

Man må hele tiden yte og gi noe, ellers vil ikke verden gi noe tilbake til deg.

Klaging tiltrekker heller ingen.

[HulaHoop]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, TS. Vennene mine studerer i utlandet eller har barn og/eller samboere, og da har de selvfølgelig andre prioriteringer. Så da sitter jeg igjen singel og ensom. Det er som regel jeg som tar initiativ til å finne på noe, og dette blir fryktelig kjedelig i lengden. Jeg mener det burde gå begge veier.

Men jeg vet med meg selv at det bare blir verre om jeg sitter alene og tenker på hvor ensom jeg er. Prøv heller å fokuser på noe anna.

Det med at du er så sjenert, gjør jo kanskje at du føler det hele blir vanskeligere. Men som det blir skrevet ovenfor her, utfordre deg selv, ta små skritt av gangen.

Du klarer det, det vet jeg!

[Gjest Gjest_lucky_*]

Du må jobbe med dette selv. Du har to alternativer, A) Gå igjennom livet som en sjenert grå mus som rødmer hver gang noen snakker til deg, og som aldri står opp for deg selv. Ei som folk ikke gidder å snakke med fordi du er så kjedelig og lite livat, ei som bor hjemme hos mamma og pappa uten noen opplevelser å snakke om, ELLER, B) du kan ta tak i livet ditt og forandre det.

Du må rett og slett utvikle deg selv, ta en råsjangs, lev på kanten. Du sier selv at livet ditt har liten verdi, og du har delvis rett. Sånn som du er/lever nå så har livet ditt liten verdi. Folk synes du er lite spennende, kompiser begynner å bli voksne og blir lei av den sjenerte rødmende jenta som kanskje ikke tør noen ting. Jeg foreslår at du flytter, samme hvor. Spar penger og reis til India, røyk hasj, ta opium, snakk med interessante mennesker om livet, filosofi, religion, meningen med livet, oppdag musikkens vidunderlige verden ( alt fra klassisk, jazz, rock, techno, reggae) Oppdag verden på egenhånd, bli en som forstår andre mennesker. Det er når du forstår andre mennesker at du forstår deg selv, og når du forstår deg selv er du selvsikker. Og når du har blitt ei selvsikker jente med masse spennende opplevelser og erfaringer bak deg, så blir du samtidig ei spennende og attraktiv for andre mennesker.