Bare så ufattelig trist!

[Gjest Gjest_Merethe_*]

Jeg vet ikke hvor jeg vil hen med denne tråden, for hodet og hele kroppen er bare i opprør. Det gjelder min ex. Ja, jeg vet det er patetisk, og det finnes tusenvis av tråder rundt om som gjelder det samme. Jeg vet rådet er å gå videre, men hva når man ikke greier det?

Vi har kjent hverandre siden ungdommen, og begge er nå godt voksne mennesker. Vi var "sammen" i ungdommen, eller dvs. vi var nære venner. Han var forelsket i meg, men klarte ikke å være tydelig nok på det. Selv hadde jeg et kaotisk liv med mange problemer, og evnet ikke å se hvilke kvaliteter denne mannen bar på. Jeg var selvdestruktiv, han var for snill og jeg var ikke tiltrukket av han på DEN måten.

I voksen alder ble jeg syk, ganske alvorlig fysisk syk (ikke dødelig), og han kom igjen inn i livet mitt. Denne gangen var jeg som et såret dyr. Jeg hadde et forferdelig ekteskap bak meg, mange dødsfall i nærmeste familie, og uendelig mye ensomhet og sorg. Han kom inn i livet mitt og brakte glede og håp om en annen hverdag. Så inderlig på bølgelengde, så kjent, trygt og gledesfylt! Det var som jeg så et lys i tunnelen som ikke hadde vært der på evigheter. Vi ble nære venner og naboer.

Det tok så lang tid før jeg igjen våget å gi meg hen til en mann. Jeg var så redd så redd! Jeg har blitt løyet til, bedratt, stjålet fra, trakkasert og mishandlet både fysisk og psykisk. Og så kom denne snille, varme og uendelig forståelsesfulle mannen inn i livet mitt. Når jeg først turde å gi meg hen var det ikke grenser for min kjærlighet. Men han hadde ikke levd det samme livet som meg. Alt hadde gått "greit" for han. Men selv om han ikke kunne "lodde dypet" i meg, så ga han meg noe annet, og kanskje det jeg trengte mest: En enkelhet og stabilitet som hentet fram den "gamle Merethe" som jeg kjente en gang i tiden.

Jeg sitter her enda og ikke vet helt hva som gikk galt.. Det er gått snart 3 år og smerten, savnet og selvbebreidelsen er like stor. For en ting vet jeg, og det er at om jeg hadde våget å tro på han, og ikke latt min egen redsel komme i veien, så hadde det ikke endt som det gjorde.

Små ting i starten: Overdrevent dårlig selvtillit på det fysiske plan. Noe så banalt at jeg har veldig små bryster (nesten helt flat), og det jeg oppfattet som bekreftelse fra han på at jeg ikke var god nok (porno av typen big boobs, heavy handfulls..). Han hadde problemer med å gjennomføre et samleie med meg. Da jeg spurte om det hadde med brystene mine å gjøre, svarte han bekreftende. Å, herregud så såret jeg var! Jeg jaget han på dør, han gråt og ba, og sa det ikke var ment på den måten. Jeg tok han tilbake.

Men det ble aldri trygt og fritt på det seksuelle plan, og vi fikk aldri fullt ut elsket og vist vår kjærlighet i sengen. Grunnlaget for utrygghet var lagt. Jeg følte meg ikke fin nok. Jeg er ei pen jente, med en fin kropp, men dette opplevdes som en overveldende mangel hos meg. Noe jeg ikke kunne gi han.

Jeg har så indelig dårlige erfaringer med alkohol. Min far var alkoholiker, min eksmann var rusmisbruker. Han her drakk seg full noen ganger i helgene, ikke mer enn det. Men p.g.a sykdom har jeg levd som en eremitt de siste årene, og ikke hatt noe befatning med alkohol eller berusede mennesker. Det opplevdes skremmende og fremmed. Og utrygt. Jeg tok det opp med han, han viste stor forståelse. Men da var han enda forelsket.. Jeg sa at jeg ikke klarte å ha et forhold til en som drakk seg full. Ikke mer enn det. Det var hans eget forslag at han ikke ville drikke mer enn at han hadde en "litt god tone". For han elsket meg så høyt og ville ikke for alt i verden miste meg.

Men når det kom skjær i sjøen fordi jeg var utrygg p.g.a det overfornevnte, så holdt ikke det heller stikk. Det ble liksom enda en bekreftelse på at jeg ikke kunne stole på han.

Jeg tror jeg innerst inne var redd for å miste han til andre først og fremst. Til ei som er frisk og ikke har noen begrensninger. Selv må jeg leve sååå stille og rolig og har så liten aksjonsradius. Han ble så sikker på meg, og jeg ble usikker på han. Han visste alltid hvor jeg var.. Hjemme i leiligheten min med hunden min slik jeg hadde vært i mange år.

Han har mange venner, er ute i jobb og har sine fritidsinteresser. Når vi snakket om det, og jeg spurte om det ikke føltes rart med alle begrensningene jeg hadde, for det lignet jo ikke mye på det "alle andre" har, så sa han så lunt at "Da får vi ha vårt eget du og jeg. På vår måte." Men igjen, da var han enda forelsket...

Jeg visste det nok. Han har sagt det til meg at flere er de som har spurt om han vil forlove seg og gifte seg med de. Men han har sagt nei fordi det har føltes for tidlig. Men han sa han ville satse 100% på oss. Og i min lille, dumme, redde hjerne, tenkte jeg at hvis det var slik, virkelig var 100%, så kunne han like godt forlove seg med meg. Jeg var så utrygg, så redd for å miste. Jeg tenkte at om jeg bare kunne få en ramme rundt det.. "Men det er jo så tidlig. Det er jo så skjørt enda", sa han. Og selvfølgelig visste jeg han hadde rett! Det var fornuftig. Et sted inne i meg visste jeg jo det. Likevel var det jeg hørte: "Du er på prøve. Jeg kan enda forlate deg." Enda mer utrygg.

I et kaos av forvirrede og fortvile følelser gjorde jeg det slutt. Selvsagt mente jeg det ikke! Vi hadde fremdeles kontakt i det henseende å ordne opp.

Men litt etter litt ble prioriteringene hans annerledes.. En fisketur med kompiser gikk foran et møte med meg. En øl og fotball foran en telefon.. Men følelsene var fremdeles der bedyret han, og han ville ikke slippe meg. Jeg var en idot og holdt fast på min manglende toleranse for alkohol og porno. Enda var jeg blindet av redsel og utrygghet, selv om jeg litt etter litt hadde begynt å se fasettene.

For det var ikke så farlig, det vet jeg nå. Han var til å stole på. Ikke noe av dette ville ha vært en trussel for forholdet vårt. Men jeg såg det for sent..

Han begynte å vise tegn til usikkerhet på om han ville tilbake. Jeg tryglet aldri, holdt han aldri fast. Jeg lyttet tålmodig til hans refleksjoner omkring forholdet vårt. Om alt som for han tidligere bød på null problemer (sykdommen min, begrensningene den la), men som nå hadde begynt å få betydning for om han ville være sammen med meg likevel. Han greide ikke å bestemme seg. Jeg var fullstendig forvirret. For hvordan kunne jeg diskutere innholdet i et forhold, uten å vite om han var innstilt på i det hele tatt å fortsette? Jeg hadde forberedt han så grundig på dette for lenge siden, at det ikke kunne gjøres bedre.

Jeg vekslet mellom å ligge på is og å bryte kontakten fordi det tæret meg opp innvendig. Men litt etter litt beveget han seg bort, og dagen kom da han sa at han ikke såg for seg at det noen gang ble oss igjen.

Noe konkret svar på hva hovedgrunnen var fikk jeg egentlig aldri. Jeg spurte han en gang om han egenlig visste det selv, og da sa han "Kanskje jeg vet." Jeg ba han si det til meg når han følte for det. Men han har egentlig aldri gjort det.

Etterhvert har han selvsagt sagt at det er følelsene som har forsvunnet, men for ikke mer et par tre måneder siden, sa han at han var glad i meg. "Som en venn?", sa jeg. "Ja, ihvertfall som en venn", sa han. Jeg har spurt om han tror vi kunne ha hatt et godt sexliv etterhvert som vi ble tryggere på hverandre, og det har han sagt at det tror han bestemt. Det klareste svaret jeg har fått, er vel at "Alt ble så vanskelig. Det ble så mye.." Han har også sagt at han ble deppa av å føle sånn med meg i sykdommen og vanskelighetene mine. Her må jeg få presisere at jeg ikke er noen sytekopp og at jeg ikke har "lagt" problemene mine over på han. Men selvsagt blir man påvirket når man er tett til et menneske som sliter med helsen.

Vi har vært "venner" nå i 3 år. Godnattmelding hver kveld (fra han først), hver natt med en håndfull unntak. Vi er nære naboer, jeg ser ned til han fra her jeg sitter nå. Ikke vennskap i så måte at han deler sitt innerste med meg, men små morsomheter på sms, meningsutvekslinger om et og annet samfunnsaktuelt, om hunden min og hunden hans.. Litt om familie og sånn. Et og annet besøket med god mat, kaffe og prat.

I løpet av disse årene har jeg fått sett at all min frykt var ubegrunnet. Han ligger ikke rundt, han drikker seg ikke drita og roter med alt som er. Han lever et stabilt liv med jobb, sin store fritidsinteresse, familie og venner. Og han er til å stole på i smått og stort. Selvsagt har han sine svakheter, men jeg kjenner han, og elsker dem og. Jeg tror han vet at jeg elsker han. Han gjengjelder det ikke. Han er forbi meg og er gått videre.

I hele denne tiden har angsten for den dagen han dukker opp med en annen vært så stor. Jeg har blitt kvalm og fysisk syk bare ved tanken. Og hver helg det ikke har kommet en godnattmelding, har jeg tenkt at "Nå, nå skjer det altså, det jeg frykter aller mest."

Men hver gang har det vist seg å være falsk alarm. Det har ikke vært noen andre så vidt jeg vet. Ikke til nå. Den siste uka har kontakten blir mindre og mindre. Interessen for hva jeg foretar meg er så og si borte, det samme er interessen for å dele det han gjør med meg.

Og på fredag så jeg han sammen med det jeg tror er hans nye. På fredag kveld kom det ingen godnattmelding, og ingen "jeg slokna på sofaen" melding dagen etterpå. Så er han vel borte nå da? Håpet jeg har klamret meg til i så lang tid er om mulig verre å slippe enn det var å la han gå da han gikk. Det er blitt som en livline for meg.

Mange er de som sier at "får jeg ikke han, så kan det bare være det samme." Forskjellen er at for meg er det sant. Jeg er en godt voksen kvinne. Jeg blir sykere. Jeg vet med hele meg at det ikke blir noen "runde til." Ikke orker jeg det, ikke vil jeg det, og ikke er jeg i stand til det. Kanskje hadde jeg ikke klart det med han heller, men det ser det ut til at jeg aldri får vite. Det måtte i såfall en så stor kjærlighet og dedikasjon til at jeg knapt tror den finnes hos noe menneske.

Jeg har hatt flere samboere, har vært gift og hatt kjærester. Jeg vet hva som er kjærlighet og hva som bare gir skinn av å være det. Det jeg føler for denne mannen er kjærlighet. Jeg elsker han helt enkelt. For den han er. Akkurat som han er. Jeg ødela det. Det er igrunnen ikke mer å si. Ikke mer å gjøre.

Dette ble så langt. Men noen måtte jeg bare få si det til. Takk til deg som orket å lese.

[I Grosny]

En liten støtte-erklæring. Jeg har ingen råd å gi nå, men håper det går deg godt.

[Gjest Gjest]

For langt....og overskriften sa oss ikke hva det gjaldt.

[Gjest Gjest_Merethe_*]

For langt....og overskriften sa oss ikke hva det gjaldt.

Ja, det ble langt. Dumt det med overskriften. Tenkte ikke på det jeg.

[Andale]

Hei du!

Jeg har lest igjennom jeg. Og jeg må si jeg føler med deg. Det må være veldig vondt å oppleve at den du elsker nå kanskje er uoppnåelig..

Jeg har egentlig ingen tips eller råd til deg, annet enn at du må prøve å holde ut (*lett for meg å si..*). Har du ingen venninner du kan snakke ut med? Eller har du mulighet til å melde deg inn i noe (klubb, forening), så tankene ligger et annet sted innimellom?

Nei, jeg vet ikke jeg. Men her kommer en stoooor

[bipbopalula]

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar og klemmer! til dere og.

Selv om hele greia ser temmelig håpløst ut for min del, så er det lov å komme med noen tips om noen kanskje ser noe jeg ikke ser selv. Jeg må innrømme at jeg i mine mest fortvilte stunder lurer på om jeg burde prøve å "vekke han" på en eller annen måte.. Ser bare ikke helt hvordan det skulle gå for seg.

[myfantasyworld]

....kanskje du skal be han komme over til deg en tur, og fortelle han alt dette her. Å si til han at du ELSKER han! Eventuelt så kan du jo vise han dette innlegget du har skrevet her..for at han skal forstå hva du går gjennom og at du angrer på hvordan ting har utviklet seg.

Hadde jeg vært deg så ville jeg i det minste gitt 110% av meg selv for og få han tilbake, dersom han elsker deg også.

Vil du gå hele livet ditt og tenke: What if?

Kanskje det blir lettere for deg å få lagt alle kort ut på bordet, og få snakkes ordentlig ut med han om alt dette her.

Om det værste skjer, så kan du i det minste vite at du gav alt! Selv om du har begått endel "feil" som du selv mener, så vit at det ligger alt i fortiden. Ikke la fortiden styre din fremtid!

Lykke til