Forelsket

[Gjest Anonym nå]

Sukk

Må bare få ut det som surrer i hodet mitt og er ingen jeg kan betro meg til om dette av hensyn til Han. Vi har visst hvem hverandre er i et par år. Siste ukene har vi tilbrakt tid sammen i noen sammenhenger. Han er i et forhold og har to barn, jeg er singel. For en uke siden oppstod en kjempegod kjemi med oss. Vi pratet sammen om det og han fortalt at han har blitt forelsket i meg. Jeg er veldig betatt av han. Han er bundet av kone og barn. Jeg tar utgangspunkt i at han ikke kommer til å gå fra det han har og jeg kommer ikke til å ta initativ til noe ovenfor han. Men jeg savner han så veldig !!! Ser på bilder, tenker på han hele tiden og har lyst til å se han, snakke med han, ta på han. Kroppen er skikkelig urolig, det kiler i magen av forelskelse, men samtidig vet jeg at jeg må glemme han og komme meg videre. Og det gjør meg så trist.

Jeg vet at dette kommer til å gå over. Siden vi i utgangspunktet ikke skal treffes noe mer går det nok bedre etterhvert. Men akkurat nå er hodet og magen et fullstendig kaos og jeg føler at jeg bare gå rundt meg selv. . .

[Gjest Illiya]

Easy come, easy go, er det noe som heter.

Den kjemien mellom dere oppsto for 1(!) uke siden. Skulle ikke være så vanskelig å komme over det da.

Problemet er at dere har snakket om det, og at begge vet at den andre er forelsket, noe som trigger selve forelskelsen (eller begjær er vel kanske rette å si etter så kort tid) enda mer

[Gjest Gjest]

Easy come, easy go, er det noe som heter.

Den kjemien mellom dere oppsto for 1(!) uke siden. Skulle ikke være så vanskelig å komme over det da.

Problemet er at dere har snakket om det, og at begge vet at den andre er forelsket, noe som trigger selve forelskelsen (eller begjær er vel kanske rette å si etter så kort tid) enda mer

Enig i dette, det er begjær det handler om... Du vet jo ingenting om hvordan han er i et forhold, og om dere i det hele tatt passer sammen i det lange løp. Tenk på kona og de to barna, sier nå jeg.

Hvis du skulle ha blitt sammen med denne fyren, må du regne med å:

1) dårlig samvittighet overfor familien hans (både deg og han vil nok føle dette)

2) Han vil savne barna sine hele tiden

3) Eksen kommer til å være en del av livet hans i laang tid fremover, m.a.o. du får han ikke helt for deg selv.

Anbefaler deg å vente, være tålmodig og se om det dukker opp en singel fyr.. da blir hverdagen mye lettere! Jeg vet det ikke er enkelt, man kan jo ikke selv velge hvem man blir forelsket i.. Men etter 1 uke kan det vel ikke være så vanskelig å glemme... Lykke til, sender deg gode tanker :-)

[Gjest Gjest_my_*]

Sukk

Må bare få ut det som surrer i hodet mitt og er ingen jeg kan betro meg til om dette av hensyn til Han. Vi har visst hvem hverandre er i et par år. Siste ukene har vi tilbrakt tid sammen i noen sammenhenger. Han er i et forhold og har to barn, jeg er singel. For en uke siden oppstod en kjempegod kjemi med oss. Vi pratet sammen om det og han fortalt at han har blitt forelsket i meg. Jeg er veldig betatt av han. Han er bundet av kone og barn. Jeg tar utgangspunkt i at han ikke kommer til å gå fra det han har og jeg kommer ikke til å ta initativ til noe ovenfor han. Men jeg savner han så veldig !!! Ser på bilder, tenker på han hele tiden og har lyst til å se han, snakke med han, ta på han. Kroppen er skikkelig urolig, det kiler i magen av forelskelse, men samtidig vet jeg at jeg må glemme han og komme meg videre. Og det gjør meg så trist.

Jeg vet at dette kommer til å gå over. Siden vi i utgangspunktet ikke skal treffes noe mer går det nok bedre etterhvert. Men akkurat nå er hodet og magen et fullstendig kaos og jeg føler at jeg bare gå rundt meg selv. . .

jeg har det på eksakt samme måte selv..

hvordan går det med deg nå?

har du funnet ut noe mer hva du gjør?

klem til deg

[Gjest ts]

jeg har det på eksakt samme måte selv..

hvordan går det med deg nå?

har du funnet ut noe mer hva du gjør?

klem til deg

Takk for klem, og godt å høre fra andre i samme situasjon.

Jeg har hatt kontakt med han, men har ingen planer om å legge noe press på han om at det må skje noe. Jeg tar ikke initiativ til at vi skal utvikle noe "forhold", fordi jeg vil ikke være en elsker. Jeg ønsker meg en kjæreste. Han er åpen på at han ikke vet hva som vil skje i fremtiden og har forståelse for at jeg ikke kan gå og vente på at han evt blir ledig. Følelsene har ikke gått over og jeg føler at følelsene og kroppen er et stort kaos om dagen. Underbevisst har jeg nok drømmer om at det kan bli oss to og det er ikke umulig at det kan skje en gang i fremtiden. Men det er i så fall langt frem i tid. Jeg savner han så mye og skulle så gjerne hatt han hos meg. . . Jeg må bare ta en dag om gangen og prøve å engasjere meg i hverdagen med jobb, hobbyer og venner (og ikke tenke på han HELE tiden, hehe). Håper at det skal dukke opp en annen som kan ta vekk fokuset mitt. .

Slitsomt å leve i et kaos av tanker og følelser - og ingen å prate med. Håper at det vil gå seg til etterhvert. Akkurat nå er planen å ikke ha så mye kontakt med han fremover, så får han tid og ro til å tenke om jeg bare er et blaff og om hjemmesituasjonen hans er så uholdbar at han vil gjøre noe med det.

Hvordan har du det ? Og hva er din historie ?

Klem tilbake