En liten solskinnshistorie!

[Mamma1]

Jeg fikk ei lita prinsesse for vel 6 måneder siden, og ble fullstendig forelsket det øyeblikket jeg såg henne:) Hun var mitt alt- plutselig:)

Det ble veldig fort klart at ikke alt var som det skulle med jenta mi- hun pustet alt for fort. Barnelegen undersøkte henne og konkluderte med at hun var veldig syk. Vi ble sent til neo natal (nyfødt-intensiv), da hun var i underkant av ett døgn gammel.

Jeg kan forsatt ikke tenke på denne tiden uten å få tårer i øynene- det var en situasjon jeg befant meg i som jeg ikke kunne kontrollere- jeg var fullstendig hjelpesløs og alt befant seg i hendene til legene og gud (om han finnes) Jeg var skrekkslagen, og tanken på å skulle miste jenta mi var for mye.

På et eller annet vis så ble jeg helt rolig- ingen panikk eller hysteriske utbrudd. Veldig rart når jeg tenker på den lammende redselen. Jeg fungerte godt, klarte å ta meg av jenta mi på beste måte- selv om det var ille at jeg måtte sove i en annen etasje. Det ble ikke mye soving- jeg satt stort sett ved siden av seng hennes. Hun var tilkoblet en del maskiner, der vi såg puls, oksygenmetning osv. Hun fikk også antibiotika gjennom en kanyle i hodet.

Jenta ble frisk etter en uke og vi fikk reise hjem. herregud for en total lettelse. eller total? Jeg var livende redd for at noe skulle skje, selv om legene forsikret oss om at vi skulle behandel henne som en vanlig nyfødt. Noe vi fortsatt ikke er helt i stand til- vi har en pustealarm som går av om hun skulle slutte å puste. Hysterisk tenker dere vel- samme tanken som jeg hadde om foreldre som går til anskaffelse av slikt utstyr. Men for meg har det vært en trygghet.

Nå er jenta mi altså seks måneder:) Frisk som en fisk! Den eneste senskaden var det jeg som fikk- jeg har fortsatt, intill to uker siden, ikke hatt barnevakt til jenta mi, annet enn pappaen en time nå og da.

Jeg begynte i full jobb for et par uker siden og pappa er hjemme med jenta vår. Jeg var nok litt betenkt- det er vel alle som skal være borte fra et så lite barn så mange timer hver dag. Og dessuten- jeg har puppene- verdes beste trøst.

Men, det har gått så fint!! De storkoser seg hjemme sammen, jenta har det godt og alle er fornøyde. Jeg koser meg faktisk på jobb- jeg vet jo at jenta mi har det godt hos pappaen sin:)

[¤Linda¤]

Så bra at alt er vel med lilleskatten din!kan ikke forestille meg hvordan det må være å oppleve at noe sånn skjer med barnet ditt.. Jeg holdt på å gå i oppløsning da sønnen min fikk gulsott jeg! Og jeg synes ikke du er hysterisk som kjøpte den alarmen,hadde nok jeg også gjort..

Kos dere!

[FireFairy]

Huff, for en opplevelse! Litt snodig hvordan kroppen tar over og "bare fungerer", når du sikkert egentlig bare ville ha grått over den syke jenta.

Skjønner godt pustealarmen og din "angst" for å ikke være sammen med henne. Men veldig godt og en lettelse å høre at det gikk så bra med henne!! Og at hun nå er helt frisk!!!

[Mamma1]

Helt utrolig rart er det, gikk liksom over på autopilot. Gråt ikke en eneste gang på sykehuset. Eller jo- da de prøvde å få veneflonen inn i hendene hennes, men ikke klarte det og måtte stikke flere ganger i hodet..

Har grått mange ganger i ettertid da. Men mest i lettelse, men også av å gjenoppleve følelsene fra de dagene.

[Far til 2]

Helt utrolig rart er det, gikk liksom over på autopilot. Gråt ikke en eneste gang på sykehuset. Eller jo- da de prøvde å få veneflonen inn i hendene hennes, men ikke klarte det og måtte stikke flere ganger i hodet..

Har grått mange ganger i ettertid da. Men mest i lettelse, men også av å gjenoppleve følelsene fra de dagene.

Godt med solskinnshistorier når "vi andre sitter her og krangler" . Det blir så mye mer perspektiv over det å ha barn og hvilken glede (og utrygghet) dette medfører.

Vi trenger litt flere solskinnshistorier her inne for å få fokus på hvilke gleder det gir når ting går bra.

[Mamma1]

Ja, å ha barn er verdens største glede, men, samtidig, all verdens bekymringer hviler på skuldrene våre. Gleden veier heldigvis tyngst:)

Har hatt vår del av krangler vi også, men har funnet ut at vi kommer til å forsette sammen til tross for våre uenigheter:) Så lenge det ikke kommer noe slikt som utroskap i veien, så holder vi nok sammen.

Jeg har vært alenemamme i mange år til mine to andre barn, og jeg nyter virkelig å ikke ha alt ansvaret alene denne gangen. Jeg har en frihet jeg aldri har hatt som mamma før:)

[Far til 2]

Ja, å ha barn er verdens største glede, men, samtidig, all verdens bekymringer hviler på skuldrene våre. Gleden veier heldigvis tyngst:)

Har hatt vår del av krangler vi også, men har funnet ut at vi kommer til å forsette sammen til tross for våre uenigheter:) Så lenge det ikke kommer noe slikt som utroskap i veien, så holder vi nok sammen.

Jeg har vært alenemamme i mange år til mine to andre barn, og jeg nyter virkelig å ikke ha alt ansvaret alene denne gangen. Jeg har en frihet jeg aldri har hatt som mamma før:)

Jeg må nesten takke for det innlegget og håpe at også andre ser verdien i at far tar del i omsorgsansvaret som en hvilken som helst annen forelder.

[Mamma1]

Ja, det er sant. Får håpe at de fedrene som kan, får mer ansvar. Nå sier ikke jeg at alle fedre kan, for jammen er det mange håpløse fedre. Men jammen er de mange håpløse mødre også..

Tror det bunner litt i frykt for at fedrene ikke kan ta seg like godt av babyen som mammaen. Fedre gjør nok ting på en annen måte og noen ganger virker de litt "slepphendte" med ting som vask av fingre og ansikt osv . Jeg slet nok litt med det før han "tok" over, men det gikk seg til på to dager:)

Nei, mye er ikke slik jeg ville gjort det, og mye (husarbeid) blir ikke gjort, men så lenge jenta vår har det godt så har jeg ingen problemer.

Men jeg syns det er dritdeilig å kunne gjøre ting for meg selv, selv om jeg har liten baby- jeg kan gå til frisøren, på kino, handleturer osv- uten å ta med meg barn!