Flere som ikke helt klarer å slappe av så lenge kjærsten er sur på deg?

[Gjest Gjest]

Dette er plagsomt altså.. Jeg klarer rett og slett ikke å takle at kjærsten er sur på meg. Vi kan krangle om småting, det blir dårlig stemning og det er det. Da skulle jeg ønske jeg bare kunne la det ligge litt til vi ble venner igjen, men av en eller annen grunn blir jeg så urolig! Jeg stoler helt på han, vi har ingen spesielle "problemer" i forholdet, mener vi har det veldig fint, det er rett og slett bare jeg som stresser meg selv opp. Hva tror jeg skal skje liksom, at han slår opp fordi vi har krangla om oppvasken? Nei det er så latterlig Flere som har det slik?

[Gjest Shelob]

Vanlig tror jeg

Blir lett litt stressa når typen ikke er i humør. Lurer på om jeg har gjort eller sagt noe galt osv. Men det kommer an på min egen ro og sinnsstemning den dagen.

[Gjest Gjest]

Dette er plagsomt altså.. Jeg klarer rett og slett ikke å takle at kjærsten er sur på meg. Vi kan krangle om småting, det blir dårlig stemning og det er det. Da skulle jeg ønske jeg bare kunne la det ligge litt til vi ble venner igjen, men av en eller annen grunn blir jeg så urolig! Jeg stoler helt på han, vi har ingen spesielle "problemer" i forholdet, mener vi har det veldig fint, det er rett og slett bare jeg som stresser meg selv opp. Hva tror jeg skal skje liksom, at han slår opp fordi vi har krangla om oppvasken? Nei det er så latterlig Flere som har det slik?

Det finnes de menn som slår opp av slike grunner også.

[Gjest Gjest]

Kjenner meg igjen i dette. Jeg er mann og blir rimelig urolig når kona ikke er helt i form, eller har noen dager der hun er litt utenfor. Da blir jeg nervøs og redd for at jeg har gjort noe galt. Som sagt, hva tror jeg skal skje? At hun skal ta ut skilsmisse?

Mye rart som foregår oppe i hodet på mennesker noen ganger :-)

[Gjest Hunndjevelen]

Dette er plagsomt altså.. Jeg klarer rett og slett ikke å takle at kjærsten er sur på meg. Vi kan krangle om småting, det blir dårlig stemning og det er det. Da skulle jeg ønske jeg bare kunne la det ligge litt til vi ble venner igjen, men av en eller annen grunn blir jeg så urolig! Jeg stoler helt på han, vi har ingen spesielle "problemer" i forholdet, mener vi har det veldig fint, det er rett og slett bare jeg som stresser meg selv opp. Hva tror jeg skal skje liksom, at han slår opp fordi vi har krangla om oppvasken? Nei det er så latterlig Flere som har det slik?

Jeg også...dagen min kan bli helt ødelagt, blir stresset og deppa...hehe... Selv om det bare er småting. Før taklet jeg det bedre, men etter at jeg erfarte et par temmelig tøffe krangler så fårjeg helt noia...Angst...

[Gjest Iah]

Kjenner meg veldig igjen jeg også. Skulle ønske jeg var flinkere til å gi mer faen, og slappe av i slike situasjoner.

[Gjest Gjest]

Kjenner meg veldig igjen jeg også. Skulle ønske jeg var flinkere til å gi mer faen, og slappe av i slike situasjoner.

Veldig godt poeng. Problemet ligger jo i det å "gi faen" når man blir usikker og redd selv, da.

[Gjest Gjest]

Godt å høre vi er flere Ja, jeg skulle ønske jeg noen ganger kunne gitt mer faen og tenkt at hvis typen surmuler over oppvasken så får han gjøre det alene

[Gjest Sandbekken]

Jeg har det helt på samme måte! Det er grusomt! jeg klarer ihverfall ikke sove hvis vi har krangla. Da ender det ofte opp i at det jeg jeg som gir meg og sier unskyld, bare for å få det ut av verden, og det er jo ikke bra det heller!

Endret 23. august 2009 av Sandbekken

[Gjest Gjest_gjest_*]

av egen erfaring: dess mere jeg konsentrerer meg om ting som gir meg glede og gir ham rom til å surmule, dess kjappere blir han blid igjen.

En feil vi gjør; vi tror det handler om "oss / meg" dersom fyren/dama blir sur. Men tenk deg om; hender det ikke at du tar det utover de du er glad i fordi du er misfornøyd med noe som skjedde på jobben, noe som skjedde da du var sammen med venner, at du er oppgitt over at du ikkelever opp til dine egne forventninger, og slike ting?? Sånn er det for partneren også. Ved at du trekker deg tilbake og gjør det du kan for å holde humøret ditt oppe, mens du sier til deg selv at du er bra nok uansett, gir du din kjære sjansen tilå lande på beina igjen. I mellomtiden har ikke du lidd.

Forøvrig; å be om unnskyldning er ikke det samme som at du innrømmer "skyld".. vi er alltid to om å krangle; ved å be om unnskyldning vedkjenner du bare at du er en del av virkeligheten som førte til en krangel, og at du tar ansvar for din del. Sjansen er da stor at din kjære gjør det samme. Verden ville ha vært et mye fredeligere sted hvis mennesker skjønte hva det å si unnskyld egentlig handler om. Det er ikke et spill om hvem som "har rett" ...

Lykke til!

[Cata]

Joda, jeg kjenner meg igjen - dessverre. Men heldigvis har jeg med årene lært meg å holde munn, for alle blir jo sure en gang imellom - og som regel går det jo over igjen. Er forøvrig enig med "gjest" ovenfor: ofte er det ikke oss det handler om i det hele tatt når han er sur, vi bare tilfeldigvis er der når det får utløp.

[Teriyaki]

Tjaa..Det som er problemet mitt er at hvis vi har hatt en eller annen latterlig diskusjon som har vart i noen minutter, så trenger det ikke å gå mer enn fem, max ti minutter til jeg har klart å rense hode mitt og slutte surmulingen. Han derimot kan gjerne bruke myyye lenger tid, og det er DA jeg blir stressa og spør han ut om hva det er for noe osv. Da blir han bare surere fordi jeg ikke klarer å la det ligge, og på den måten kan den lille diskusjonen ende opp med en stor krangel. Han påstår han ikke har en av- og på-knapp, men det er ikke snakk om en knapp når det har gått ti minutter. Så klart har det vært en stor og heftig krangel så er jo ikke ti minutter lenge, men en diskusjon som ga litt sure miner og en del irritasjon, så bør ikke ti minutter være for lite, synes nå jeg.

Velger heller å kaste det ut av hode slik at det blir bedre stemniing, men så drar hans humør meg tilbake til det dårlige, stressete og urolige humøret som fører til at jeg ikke klarer å ikke konfrontere han med det.

Skulle jammen likt å lære meg å bare drite i det å ordne opp så man føler det bedre. At man heller kunne la det dø helt ut av seg selv. For diskusjonene er såpass meningsløse at det er egentlig ikke noe å snakke om i ettertid, annet enn hverandres reaksjoner og utsagn.

[Crow Jane]

Er såååå enig med deg, Teryaki...........og kjenner meg dønn igjen.....

I tillegg blir det ofte sånn at jeg ikke klarer å "stå i det".

Altså kan jeg bestemme meg for å være tøff og endelig si ifra om en ting --> han reagerer med å bli sur (gjerne litt overdrevent slik at jeg i hvert fall ikke "tør" å holde på poenget mitt --> jeg roer meg på 10 min og blir stressa fordi han fremdeles er sur ---> jeg konkluderer med at jeg ikke vil ha et sånt hjem/liv og sier unnskyld for ting jeg IKKE burde unnskylde ---> han sitter arrogant og "godtar unnskyldningen" (eller ikke)

Sluttresultat: Han kommer seirende ut av å f.eks. ikke ha ryddet opp etter seg og jeg fremstår som en svak, sutrete kjeftesmelle.......

[Gjest Gjest]

Ja, og hvis jeg føler at stemningen mellom oss er dårlig får jeg ikke sove. Da får jeg i gang en samtale som kan vare til kl. 2 og 3 på natten, og selv om vi da har sovet lite dagen etter føler vi oss likevel bedre etterpå, når vi har "renset luften". Samboeren min får helt vondt i magen hvis jeg er sur på ham - det kan være litt slitsomt hvis det bare er PMS eller stress som gjør at jeg er litt irritabel... Så jeg prøver å forklare at det ikke er hans skyld at jeg er som jeg er.