et dikt om en tapt barndom...

[Cassandra]

Skammen røyklegger ordene

Som tvinger seg ut

En liten skikkelse i den store

Kroppen gjemmer seg og

Skriker:

”Nei, skulle ikke fortelle!”

djevelens minner danser igjen

i en krigsherjet bolig,

skaper ødeleggelse med en kraft

som er uendelig.

En liten skikkelse gjemmer seg og

Trygler:

”fortell ikke mer, det er MIN feil”

mens den voksne prøver å si

det er DEMONENS verk.

Ett hjerte skjelver av innestengt redsel

Og gru, hemmeligheten er sagt

Nå, så mange år etter har han på ny ingen

Plasser å gjemme seg,

Det er bare så uendelig mange gjemmeplasser…

Så hvorfor fant ham dem ikke

Den gang? Tenker han.

En liten gutt ble fratatt sin

Barndom, sin uskyld,

Noen trampet seg inn i hans liv

Krevde ham for en betaling han ikke hadde forstand

Til å forstå hvorfor han måtte gi fra seg?

Hva er mitt?

En rustning ble kreert, men i farten glemte han

At det viktigste var å glemme…

Minnene klarte han ikke fordrive

Men alt det gode ga han fra seg, for det kunne han

Bestemme selv…

Så ufattelig tragedie, en demons gjerning som ikke mister sin kraft

ALDRI… en liten gutt som mister sin barndom, sin ungdom, sitt liv….

”du overlevde”, forteller en stemme ham, til hvilken pris, tenker han.

Hva har jeg gjort? Hvorfor meg?

Det finnes ingen svar til de spørsmål han har… bare nye spørsmål…

HVORFOR!!! HVORFOR!!!! HVORFOR!!???

Ett skrik fra dypet som aldri stilner

Nedverdigelse, skam, skyldsfølelse, ord så ofte brukt

Som en gruppe mennesker har patent på, de har levd i krigen, kjempet og

Livet går videre, men i hvilken forfatning? Mens spørsmålet alltid runger, skriket alltid

Er tilstede: HVORFOR!!! HVORFOR!!!

[Linnda]

Cassandra.......

Høres ut som noe du opplever nære deg.

Så sårt, men så utrolig vakkert skrevet. Så beskrivende.

Denne gutten kan ikke ha hatt en god oppvekst.

Hvis du vil fortelle mer, så skal jeg gjerne lytte.12

[Cassandra]

Takk Tuva.. Kanskje jeg slår til på tilbudet ditt en dag...12