Litteratur på originalspråket?

[VesleBråka]

Før syntes jeg litteratur på originalspråket (av engelske forfattere for meg) var best, fordi jeg syntes ting gikk tapt i oversettelsen. Jeg leste ofte veldig gode bøker omigjen på norsk etterpå. Eksempel her er John Irving's bøker. Man ser bare på engelsktalende filmer, det er ofte jeg synes oversetter har blingset eller valgt noe bare halvveis dekkende pga ikke forstått pun eller sammenheng eller slang eller noe.

Men nå er jeg ikke sikker lenger, for mange bøker blir rett og slett for utilgjengelige, selv om jeg er bedre i engelsk enn de aller fleste. Det er nå engang ikke morsmålet mitt. Lord of the rings er et eksempel hvor jeg ga opp, og wuthering heights (stormfulle høyder) av brontë var veldig tunglest, og ikke elegant.

Noen synspunkter på dette?

[Gjest Vanessa]

Litteratur er definitivt best på originalspråket!

En oversettelse klarer aldri å fange opp den spesielle "stemningen" i språket, samme hvor god den er. Eksempel på det er Goethes Faust, som er oversatt av André Bjerke. Dyktig gjort ja, men har man først lest utdrag av den tyske versjonen (som er nydelig!), faller oversettelsen totalt igjennom.

Klart det er lettere å lese på sitt eget morsmål, men jeg synes likevel man får mer igjen for å lese på originalspråket.

[Crazee]

Litteratur er best på det språket ein forstår - og meistrar.

Joda, oversetjingar kan nok lett tapa seg, og missa ein del viktige poeng. Av og til kan mykje reddast av ein god oversetjar, men av og til kan det vera t.d. ordspel og dobbelttydingar som er uråd å oversetja. Slik sett er det best på originalspråket.

Av og til vert det referert til ting som i eitt land alle tek for gitt (barnelærdom) mens nett det same er totalt ukjent i eit anna land. Då nyttar det ikkje berre å kunna språket, men du må kjenna kulturen, levemåten etc. òg for å få utbyttet det var meininga du skulle få. Ein god oversetjar kan greia å skriva om på ting, slik at det står noko anna - men meininga og poenget er bevart. (Kanskje litt problematisk å omsetja slik? Legalt sett, altså.) For ein som ikkje har nok kunnskap til å forstå poenget i originalen (kanskje det eit svært viktig poeng i boka) vil ei slik omsetjing vera betre.

Så er det namn, då. Stadnamn eller personnamn. Ofte er desse relativt viktige, og då er det ein fordl å forstå meininga bak dei. Igjen, det er kunnskapane til lesaren som avgjer kva som er best. Det hjelper lite å lesa på originalspråket om meininga bak namna går ein hus forbi - då har ein mykje meir igjen for å lesa omsetjinga.

Så altså, kva som er best av originalen og omsetjinga, det går ikkje an å seia noko bestemt om. Det er ei individuell oppleving - uansett kor mange det er som meinar det eine eller det andre. (Det er betre å kosa seg med ei bok på norsk, framfor å streva seg framover same boka på nederlandsk, berre fordi ein trur at det er best på originalspråket...)

[ragnalina]

det spörs litt - er blitt mer kresen etterhvert og det er jo veldig forskjell på oversetterene.

Leste En bönn for Owen Meany (John Irving) på norsk og irriterte meg grönn over oversettelsen - men både Enke for et år, Sirkusbarn og Den fjerde hånden syntes jeg gikk helt fint å lese med norsk oversettelse - så da skylder jeg på han som har oversatt.

Ellers leser jeg endel på orginalspråket (dvs engelsk..) for å pröve holde engelsken min ved like!

[Kissa]

Jeg leste "Trainspotting" på orginalspråket. Der var det meste skrevet med skotsk (eller var det irsk?) slæng, og jeg syntes det var tungt. Men boka er ikke så lang, så jeg kom igjennom den.

[*Lavendel*]

Leser alltid bøker på norsk. Forstår engelsk godt og leser språket, men jeg er liker å vite at jeg skjønner alle ord og det gjør jeg ikke hvis jeg f.eks skal lese engelsk. Da blir det noe jeg lurer på, derfor synes jeg det er like greit å lese bøker på norsk. Har aldri sjekket hva jeg går glipp av så jeg vet jo ikke hvor gode oversettelsene er, men for meg funker det helt perfekt....

[Gjest Liten]

En utvikler språket sitt utrolig ved å lese bøker på fremmedspråk. Selv begynte jeg å lese engelsk for en del år siden da det var en bok jeg bare måtte lese, men som ikke var oversatt til norsk. Gikk litt tregt i begynnelsen, men overraskende bra etter hvert. Bøker som originalt er engelskspråklige leser jeg nå alltid på engelsk. Hadde imidlertid aldri funnet på å stavre meg gjennom en bok på tysk.

Kvaliteten på de norske oversettelsene varierer utrolig mye. Noen er virkelig bra, mens andre er så dårlige at de regelrett ødelegger boka. Bra eksempel på sistnevnte er White teeth/Hvite tenner av Zadie Smith - en bok som på engelsk har et språk som er en nytelse å lese, mens den norske er så traurig at en mister halve leseopplevelsen.

[VesleBråka]

Det med å lære nye ord.. hvordan var den språkteorien, om at språket henger så nøye sammen med hva man snakker om, som beskrivelser, at det går ikke å oversette. Ordene korrelerer ikke helt. Det slo meg nå, med alle deres vettuge innspill, at mange engelske ord klarer jeg ikke å oversette, for ordet betyr eller beskriver noe uhåndgripelig.. en stemning eller en smak som settes på en situasjon.. så når jeg skal oversette det, så må jeg liksom skjære gjennom og velge noe konkret. Og det blir ikke bra nok, for ordet gir mening for meg som jeg ikke klarer å uttrykke med annet enn det ordet. Noen som hang med på den..

[Gjest Liten]

Noen som hang med på den..

Yepp! Engelsk er et utrolig mye rikere språk enn norsk, og mye lar seg ganske enkelt ikke oversette uten å måtte vri eller snevre inn meningen.

Driver og leser Hamsun for tiden og har lurt litt på hvordan dette blir omvendt. Hvordan blir gode norske bøker når de blir oversatt til f.eks. engelsk? Noen som har prøvd?

[Gjest Virvel]

Litteratur er best på det språket ein forstår - og meistrar.

Absolutt.

[Crazee]

Yepp! Engelsk er et utrolig mye rikere språk enn norsk, og mye lar seg ganske enkelt ikke oversette uten å måtte vri eller snevre inn meningen.

Driver og leser Hamsun for tiden og har lurt litt på hvordan dette blir omvendt. Hvordan blir gode norske bøker når de blir oversatt til f.eks. engelsk? Noen som har prøvd?

Tja - eg er ikkje einig i at engelsk er eit rikare språk enn norsk - men elles er eg med på kva Veslebråka sa; det er ofte det ikkje finst ord-for-ord-oversetjingar, så ting må skrivast om ein del. (Sånn er det mellom bokmål og nynorsk òg, for den del.)

Korleis norske bøker blir når dei er oversette... Det var vel Earl Hyman som lærte seg norsk for å kunna lesa Ibsen(?) på originalspråket - og han syntest norsk var eit mykje rikare språk enn engelsk. Og eg meinar det var han som hadde stor sans for nynorsk, fordi det var eit rikare språk enn bokmål.

(Kva språk som er rikast skal eg ikkje seia noko om. Det kjem jo òg an på kva som blir beskreve - når det gjeld snø så er det vel ingenting som slår eskimoane i rikt språk; når det gjeld sand...)

[Gjest Poirot]

eg er ikkje einig i at engelsk er eit rikare språk enn norsk

Når det gjelder ordforråd så er det hevet over enhver tvil at engelsk er rikere enn norsk. Husker ikke tallet, men mener å ha lest at engelsk har over 4 ganger så mange ord om norsk.

Men hentet følgende fra Språkrådet sine sider. Dette er imidlertid hentet fra en artkkel om å oppmuntre til norske bedriftsnavn:

Særlig i forhold til engelsk trives den myten at norsk er et fattigere språk, at det har et mindre ordforråd og ikke passer i alle sammenhenger. At Ibsen brukte færre ord enn Shakespeare, betyr ikke at norsk har færre ord enn engelsk. Både Wergeland og Hamsun danker ut Shakespeare i så måte. Men når ble antall ord et mål på uttrykksfullhet?

Det er språkbrukeren - ikke språket alene - som avgjør uttrykkskraften, og det beste verktøyet for enhver språkbruker er morsmålet. Det er med morsmålet en oppnår størst presisjon og får plass til mest mellom linjene.

[Gjest Virvel]

eg er ikkje einig i at engelsk er eit rikare språk enn norsk

Ikke jeg heller. Visst er norsk et rikt språk! Vi har to skriftspråk og et utall dialekter. Meget mulig at engelsk har flere ord, men det betyr ikke at norsk er et fattigere språk.

Jeg har lest en god del bøker på engelsk, blant annet Ringens Herre. Litt for å holde engelsken ved like, men også fordi enkelte nyanser blir borte i oversettelser. På den annen side er jeg ikke så fantastisk god i engelsk at jeg forstår hvert eneste ord. Sammenhengen får jeg alltid med meg, men det hender at det er enkeltord jeg lurer på - og da forsvinner jo nyanser, da også...

[VesleBråka]

Et norsk ord vil for meg gi et slags "bilde" eller en assosiasjon. Når man lærer språk på skolen, så lærer man ikke å skape egne assosiasjoner basert på erfaring, men det knyttes en direkte link fra en språkdel i hjernen til en annen. (forutsetter her at hvert språk har sin lille del i språksenteret i hjernen, som naturligvis bør ses på som en metafor heller enn sannhet.. for jeg har ikke så detaljert kunnskap om hjernen)

Nå som jeg har snakket engelsk hver dag i "flere år" har min engelsk begynt å utvikle seg og gå sine egne veier. Når jeg ser et nytt ord på engelsk, så lærer jeg ofte hva det betyr ut ifra sammenhengen - eller jeg får det forklart på engelsk utifra engelsk kontekst. Så engelsken er et fullverdig språk med sine egne assosiasjoner for meg. Det føles som at de direkte-linkene mellom ord i forskjellige språksentra er litt rustne eller nedbrutte. Derfor synes jeg det er vanskelig å oversette, det tar litt tid noen ganger. Sånn sett har det jo verdi å lese litteratur på andre språk, så man trener opp språkevnen og får et fullere og mer levende språk. Ikke bare et "pugget" språk.

[tuji]

Leser alltid bøker av engelske/amerikanske forfattere på engelsk. Ikke fordi engelsk er et rikere språk enn norsk, for det er det ikke, men fordi det er mange dårlige oversettelser ute og går. Dessuten skader det ikke med litt hjernetrim :D

[Gjest Anonymous]

Det der med at engelsk er et 'rikere' språk er såvidt jeg vet bare tull. Hvis man ser på hvor mange ord som brukes av en eller annen (det gjør man gjerne), kommer en engelskbruker ut med et høyere tall enn en norskbruker, siden engelskbrukeren skriver grade school children, f.eks. Særskriving er forresten på vei inn i norsk også, kanskje vi snart får se barne skole elever. Da blir det like mange ord i norske tekster!

Når det gjelder oversettelser, tror jeg man ergrer seg mer over oversettelsen når oversetteren ikke har greid å rive seg helt løs fra originalen. Tenker særlig på setningsoppbygning (syntaks) i bøker oversatt fra svensk. Holdt på å dø da jeg skulle lese Mankell på norsk, for eksempel... Men det er klart man bør lese bøker på et språk man behersker. Tror ikke jeg skal prøve "Faust" med skoletysken min... Eller "Fedra" med fransken... Takk til André Bjerke & Halldis Moren Vesaas!!!

[Kaktus]

Leser stort sett engelske bøker, og trives best med å lese bøker på originalspråket.

Jobber med oversettelse (dog ikke litterær sådan), og da blir dårlige oversettelser altfor tydelige... MEN, jeg har også lest bøker som har vært helt greie å lese på norsk, selv i oversatt form.

Det verste tilfellet jeg har vært borte i må være en oversatt versjon av Tatt av vinden som jeg fant i bokhyllen hos mine foreldre for mange år siden, der Mama (stor negerkvinne) var oversatt med Muttern... Satte fort den boka inn igjen i hylla ja, og fant en på engelsk...