Bestemor skjelte ut barnebarnet

[Gjest Gjest]

Kort sagt: bestemor har på nytt eksplodert og skjelt ut barnebarnet (mitt barn). Har blant annet sagt "Faen ta deg" til barnet. I tillegg til voldsom roping, kjefting om at barnet alltid ødelegger alt rundt seg, og diverse hysteriske utsagn.

Desverre var faren og jeg et stykke unna, og klarte ikke å forhindre det som skjedde, utskjellingen, og hele den uheldige episoden. Barnet som er under ti men over sju år, ble kjemperedd, ulykkelig svært preget av hendelsen. Bestemor har bedt om unnskylding for at hun overreagerte på en bagatell som barnet gjorde galt. Dette gjorde hun ganske rett etterpå, gråt og var veldig lei seg for at hun har "sånt sinne".

Vi ser ikke bestemor så ofte, og vil gjerne bruke litt tid sammen med dem når vi har mulighet til det. Det går som regel slik etter 2 dager. Det blir sammenstøt, sinne, gnisninger, og eksplosjon.

Hva gjør man? Vi har forsøkt å ivareta begge parter; ivareta barnet, bruke sanne ord om det som skjedde. Og ivareta relasjonen til bestemor; forsøkt å gi forklaringer på hvordan bestemor kunne reagere slik som er spiselige for barnet. Selv har vi gått på tå resten av ferien, for å forebygge videre hendelser. Driver nå å tenker på om det er verd å investere så mye i bestemorrelasjonen fremover. Det er ganske krevende rent praktisk, og er usikker på om jeg orker det, når resultatet blir så dårlig. Barnet er veldig usikker på hva bestemor syns om han/henne, sånn egentlig.

Det har skjedd før, om ikke akkurat på samme måten. Den gang ble barna skjermet fra selve utbruddet, men det var på nippet. Da var de mye mindre.

Synspunkter???

[Gjest Gjest_gjest_*]

Kanskje barnet kan ha godt av å lære at noen mennesker reagerer anderledes enn andre og at man er nødt til å lære seg å forholde seg til det.

Dessuten ser barnet at voksne også kan gjøre feil og be om unnskyldning etterpå.

Jeg skjønner at hvis barnet aldri har sett slike sterke reaksjoner før så vil det reagere sterkt på det, men jeg tror ikke at barnet tar skade av å lære å forholde seg til livet og mennesker slik det faktisk er.

Ved å sette stort fokus på dette overfor barnet, vil barnet oppleve slike situasjoner som mer alvorlige og mer skremmende enn hvis man bare kjapt roer situasjonen og ber om unnskyldning.

Jeg syns ikke at dette var noe å lage veldig mye oppstyr rundt.

[Mamma1]

Om dette er noe som gjentar seg så hadde jeg nok skjermet barnet fra bestemor. Om dere vet at dette skjer etter en viss tid sammen, så la de bare være sammen kortere tid.

Syns svaret til gjest over her vitner om svært lite pedagogisk innsikt. At en bestemor bruker så stygg kjeft på barnet (personangrep) kan være skadelig. Et barn skal slippe å høre at det er håpløst, spesielt fra så nær familie.

Ta en skikkelig snakk med bestemor, si at dere er bekymret for hvilken virkning utbruddene hennes har på barnet deres, og hva dere tenker om situasjonen og evt løsninger.

Ja, klart et barn skal lære seg at mennesker reagerer forskjellig, men det får være måte på!

[sunflower87]

Om dette er noe som gjentar seg så hadde jeg nok skjermet barnet fra bestemor. Om dere vet at dette skjer etter en viss tid sammen, så la de bare være sammen kortere tid.

Syns svaret til gjest over her vitner om svært lite pedagogisk innsikt. At en bestemor bruker så stygg kjeft på barnet (personangrep) kan være skadelig. Et barn skal slippe å høre at det er håpløst, spesielt fra så nær familie.

Ta en skikkelig snakk med bestemor, si at dere er bekymret for hvilken virkning utbruddene hennes har på barnet deres, og hva dere tenker om situasjonen og evt løsninger.

Ja, klart et barn skal lære seg at mennesker reagerer forskjellig, men det får være måte på!

Kunne ikke vært mer enig! Jeg har selv en slik bestemor, og til tider har det vært helt grusomt! Det har skapt en usikkerhet jeg ikke har blitt kvitt før nå i voksen alder, og jeg vil absolutt anbefale å prøve å skjerme barnet så godt som muligt mot disse utbruddene, men også forklare barnet at h*n ikke er skyld i disse!

[Gjest Supermimz]

Heisann,

De eldre kan gjerne bli litt slik, korte i lunta og nesten trassete. Det er noe jeg har lagt merke til i mine foreldre som er over 60.

Kansje det er bedre om bestemor besøker dere i stedet? Og at dere ikke blir lengre enn en dag i gangen, sånn ca?

Det er viktig at bestemoren snakker ut med barnet synest jeg..slik at barnet ikke går å tror at det gjorde en enorm feil, slikt kan bevares i et barnesinn ganske lenge.

Når dere besøker så kan dere kansje sove i på hotell i nærheten i stedet eller noe?

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Hei, og takk for svar.

Det er langt til besteforeldrene, og jeg syns det er altfor langt å kjøre/reise for å kunne være bare 1 til 2 dager sammen med dem. Det går litt bedre når de er her hos oss, for da virker det som om de er mer innstilt på at ting er "annerledes" enn hjemme hos dem. De slapper av på en annen måte. Men det er ikke så ofte at de tar turen hit, og de begynner å bli litt skrøpelige nå.

Jeg er forsåvidt enig i at barn kan lære at alle reagerer forskjellig, men bestemorens reaksjoner er så voldsomme og så langt utenfor normale proposjoner, at jeg syns ikke det er noe barn trenger å lære som en akseptabel reaksjon på noe som helst. De må skjermes så godt det lar seg gjøre mot sånt, for det er skadelig for dem. Det er det som er så trist. De er såå glade i besteforeldrene, men denne hendelsen har gjort stor skade på relasjonen. Det som de trodde var trygt og godt, ble skremmende og helt annerledes enn de hadde kunnet forestille seg.

Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal gjøre. Mannen min sier at han ikke orker å dra dit mer med ungene, og det også syns jeg er en helt skrekkelig tanke. Tror vi må se det an fra situasjon til situasjon. Vi har jo andre slektninger (onkel og tante) som vi kan bo hos istedet, men det har vi aldri gjort før, så det blir så rart liksom. Men det er klart en mulighet.

Ville bare høre litt om andre har opplevd noe som dette, og hva en kan gjøre. Jeg mener at det ikke nytter å snakke med besteforeldrene om det, for de har ikke innsikt og forståelse i dette.

[Tiit]

Dette hørtes vanskelig ut. Tror det er viktig at du og mannen din snakker nøye gjennom det som har skjedd, og tar et valg som dere begge kan stå inne for. Det er viktig å skjerme barna fra skadelige opplevelser, men også viktig å ivareta relasjonen til besteforeldrene dersom det er noe positivt for dem å hente her.

Ellers må jeg bare ønske dere lykke til. Jeg har også erfaringer i denne retning, og syns det er vanskelig å vite hva en skal gjøre, når folk ikke har innsikt i sin egen psyke.

[Gjest Gjest]

Reagerer du på at hun eksploderer eller er det måten hun eksploderer på (ordvalget) som gjør deg frustrert?

[Gjest Gjest]

Når dere treffer dem så lite og du snakker om å "skjerme" barnet (a) Da tenker jeg at de barna skal få det morro i livet når de ikke har skjønt at noen mennesker kan krysse grenser de selv har. Og at det overhodet ikke har noe med dem (barna selv) å gjøre.

Jeg har selv foreldre som mildt sagt er eksentriske. Og de sier og gjør ting som er fullstendig hårreisende til tider. (Min far drikker for eksempel) Alle barna har opplevd mye rart, men ettersom JEG er den som bestemmer. Så er de ikke redde. De kan komme til meg og spørre (når de var yngre) og jeg sa det som det var; Det er fryktelig lite sirkulasjon i de hodene til bestemor/far. Og de skjønner ikke sjøl at de oppfører seg galt. La dem holde på! Ikke bry deg om det.

Jevnt over er besteforeldrene gøyale, dermed har barna lært seg å sile ut det som ikke er pent. De trekker seg unna, tar en tur ut. Og så ler de av gamlingene etterpå. (Vi treffer dem et par ganger i året bare) Man kan ikke forandre sånne folk. Alternativet er å stoppe all kontakt. Og det kan sant å si bli et verre problem på alle vis, for alle parter.

Forbered barna før dere treffer dem. Snakk om at farmor kan finne på å være tåpelig. Og si som sant er, at så lenge du og pappa er der kommer ikke noe farlig til å skje. DERE skal ta dere av farmor om hun ikke kan oppføre seg. Så skal du se at barna fort lærer seg å la det prelle av. (Og endog kanskje de kan le av henne)

Som en mulig løsning på problemet.

[Gjest Gjest]

Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal gjøre. Mannen min sier at han ikke orker å dra dit mer med ungene, og det også syns jeg er en helt skrekkelig tanke. Tror vi må se det an fra situasjon til situasjon. Vi har jo andre slektninger (onkel og tante) som vi kan bo hos istedet, men det har vi aldri gjort før, så det blir så rart liksom. Men det er klart en mulighet.

Bo hos onkelen og tanten, og ta korte turer til besteforeldrene. De takler tydeligvis ikke å ha samvær med barn over lengre tid, og kanskje de føler at hjemmet deres blir invadert. At det blir "litt rart" kommer dere nok fort over. Det er viktigere at barna får et normalt forhold til besteforeldrene sine.

[Ellevill]

TS, jeg synes at barna har godt av å se at også voksne mennesker kan miste besinnelsen. Du sier at bestemoren gråt og ba om unnskyldning, og det gir vel også barnet lærdom. Dere er jo ikke så ofte på besøk, og siden dette hverken skjer ofte eller barnet har en utrygg hverdag, tror jeg at jeg i allefall hadde forsøkt å opprettholde en viss kontakt.

De kan komme til meg og spørre (når de var yngre) og jeg sa det som det var; Det er fryktelig lite sirkulasjon i de hodene til bestemor/far. Og de skjønner ikke sjøl at de oppfører seg galt. La dem holde på! Ikke bry deg om det.

Jevnt over er besteforeldrene gøyale, dermed har barna lært seg å sile ut det som ikke er pent. De trekker seg unna, tar en tur ut. Og så ler de av gamlingene etterpå. (Vi treffer dem et par ganger i året bare) Man kan ikke forandre sånne folk. Alternativet er å stoppe all kontakt. Og det kan sant å si bli et verre problem på alle vis, for alle parter.

Forbered barna før dere treffer dem. Snakk om at farmor kan finne på å være tåpelig. Og si som sant er, at så lenge du og pappa er der kommer ikke noe farlig til å skje. DERE skal ta dere av farmor om hun ikke kan oppføre seg. Så skal du se at barna fort lærer seg å la det prelle av. (Og endog kanskje de kan le av henne)

Som en mulig løsning på problemet.

Sier du virkelig dette til barna dine? At det ikke er mye sirkulasjon i hodene til besteforeldrene? Og at de kan le av dem?

Mine barn har også opplevd alkoholisme hos besteforeldre. Jeg må si at jeg hverken har snakket slik om personen det har gjeldt eller oppfordrer dem til å le av h*n.

[Gjest ts]

Disse besteforeldrene er ikke alkoholiserte. Bestemor har et voldsomt eksplosivt sinne. Til vanlig er hun snill og mild, og forguder barnebarna. Kontrasten som de opplevde er enorm, og veldig skremmende.

Har forsøkt å snakke med dem om det som skjedde - da begynner de å gråte, og blir sinte på meg, for de "har jo sagt at de bare vil glemme det".

Jeg syns det er vanskelig å vite om det er rett å håndtere det slik, at de skal "glemme det". De kommer ikke til å glemme. Det ligger som en vond erfaring, som jeg mener at vi burde snakket noe mer om.

Jeg har ikke lyst å snakke nedsettende om besteforeldrene til dem. Hva er da løsningen?

Et annet problem er relasjonen mellom oss nå. Bestemor er svært tilbakeholden med kontakt. Jeg sender meldinger med bilder av barna (som hun har bedt meg gjøre tidligere) Får ikke tilbakemeldinger lengre. Hva skal det bety?? Hun har ikke tatt kontakt med oss siden ferien. Har snakket med svigerfar. Slik jeg kjenner henne, har hun gått i heng på et eller annet. Hva det kan være, må gudene vite. Tidligere har det vært opp til meg å trøste og degge for henne til hun tør opp igjen. Nå kjenner jeg at jeg ikke gidder. Mine tanker rundt svigermor er et problem for meg, som jeg må jobbe meg gjennom. Akkurat nå er jeg bare aldeles rasende på henne, fordi hun gir meg SORG og BEKYMRINGER, og at jeg må bruke mine krefter på henne og hennes syke sinn. Faen å.

Må bare få det ut, og det gjør godt å skrive det. Kan ikke snakke så mye med mannen om det, for han syns det er så leit. Og ellers vil jeg ikke svartmale kjerriga for noen i mine omgivelser, men desverre kjenner jeg et hat mot henne fordi hun gir meg så mange kvaler.

[Gjest Gjest]

Disse besteforeldrene er ikke alkoholiserte. Bestemor har et voldsomt eksplosivt sinne. Til vanlig er hun snill og mild, og forguder barnebarna. Kontrasten som de opplevde er enorm, og veldig skremmende.

Har forsøkt å snakke med dem om det som skjedde - da begynner de å gråte, og blir sinte på meg, for de "har jo sagt at de bare vil glemme det".

Jeg syns det er vanskelig å vite om det er rett å håndtere det slik, at de skal "glemme det". De kommer ikke til å glemme. Det ligger som en vond erfaring, som jeg mener at vi burde snakket noe mer om.

Jeg har ikke lyst å snakke nedsettende om besteforeldrene til dem. Hva er da løsningen?

Et annet problem er relasjonen mellom oss nå. Bestemor er svært tilbakeholden med kontakt. Jeg sender meldinger med bilder av barna (som hun har bedt meg gjøre tidligere) Får ikke tilbakemeldinger lengre. Hva skal det bety?? Hun har ikke tatt kontakt med oss siden ferien. Har snakket med svigerfar. Slik jeg kjenner henne, har hun gått i heng på et eller annet. Hva det kan være, må gudene vite. Tidligere har det vært opp til meg å trøste og degge for henne til hun tør opp igjen. Nå kjenner jeg at jeg ikke gidder. Mine tanker rundt svigermor er et problem for meg, som jeg må jobbe meg gjennom. Akkurat nå er jeg bare aldeles rasende på henne, fordi hun gir meg SORG og BEKYMRINGER, og at jeg må bruke mine krefter på henne og hennes syke sinn. Faen å.

Må bare få det ut, og det gjør godt å skrive det. Kan ikke snakke så mye med mannen om det, for han syns det er så leit. Og ellers vil jeg ikke svartmale kjerriga for noen i mine omgivelser, men desverre kjenner jeg et hat mot henne fordi hun gir meg så mange kvaler.

Hei TS,

Jeg kan godt forstå deg. Husk at du har lov til å føle sinnet koke og å ha de følelsene du har om saken, det har du all rett til. Det viktigste er selvfølelig barna's mentale velvære, og bestemor gjør det ikke enkelt når de ikke vil snakke om saken. Jeg kan også forstå bestemor. De gamle strever ofte litt med å være konstruktive i tankegangen, og som sagt så er min mor og far trassete. Spesielt min mor. (60+) Hun er også unasvarlig ovenfor mine følelser og legger opp til at jeg bør bekymre meg mere om henne og skylder henne meldinger hver dag, men det er en annen sak...Jeg prøver bare å beskrive hvor surrete de gamle etterhvert blir, og desverre så går det utover deres pedagogiske innsikter.

Snakk med barna om dette, mye. Forklar at barna kan snakke med deg om alt, selv om det er noe som ikke er hyggelig om noen man er glad i, som bestemor. Barnet må ikke ha noen slags skyldfølelse i det hele tatt. Snakk gjerne med barna om bestemor også, men man kan være konstruktiv og forklare at gamlingene er surrete og tuller mye med det de gjør og sier og kan bli sinte for selv de minste grunner, men at det betyr ikke at de ikke elsker de (barna)og at kjærlighet overgår alt.

Angående manglende kontakt fra besta..

Hun holder seg sikkert unna pga skyldfølelse og skam.

[Gjest Gjest]

TS, jeg synes at barna har godt av å se at også voksne mennesker kan miste besinnelsen. Du sier at bestemoren gråt og ba om unnskyldning, og det gir vel også barnet lærdom. Dere er jo ikke så ofte på besøk, og siden dette hverken skjer ofte eller barnet har en utrygg hverdag, tror jeg at jeg i allefall hadde forsøkt å opprettholde en viss kontakt.

Sier du virkelig dette til barna dine? At det ikke er mye sirkulasjon i hodene til besteforeldrene? Og at de kan le av dem?

Mine barn har også opplevd alkoholisme hos besteforeldre. Jeg må si at jeg hverken har snakket slik om personen det har gjeldt eller oppfordrer dem til å le av h*n.

Ja det gjør jeg faktisk. Jeg tror ikke gravalvor og pent pakka inn pedagogisk svada vil hindre barna å se sannheten. De ER latterlige tidvis. Og i valget mellom å sette seg ned og grine over at det egentlig er faen så tragisk, så velger vi å ta dem for det de er og flirer av dem. Uten at vi gjør det opp i fjeset på noen.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Kort sagt: bestemor har på nytt eksplodert og skjelt ut barnebarnet (mitt barn). Har blant annet sagt "Faen ta deg" til barnet. I tillegg til voldsom roping, kjefting om at barnet alltid ødelegger alt rundt seg, og diverse hysteriske utsagn.

Desverre var faren og jeg et stykke unna, og klarte ikke å forhindre det som skjedde, utskjellingen, og hele den uheldige episoden. Barnet som er under ti men over sju år, ble kjemperedd, ulykkelig svært preget av hendelsen. Bestemor har bedt om unnskylding for at hun overreagerte på en bagatell som barnet gjorde galt. Dette gjorde hun ganske rett etterpå, gråt og var veldig lei seg for at hun har "sånt sinne".

Vi ser ikke bestemor så ofte, og vil gjerne bruke litt tid sammen med dem når vi har mulighet til det. Det går som regel slik etter 2 dager. Det blir sammenstøt, sinne, gnisninger, og eksplosjon.

Hva gjør man? Vi har forsøkt å ivareta begge parter; ivareta barnet, bruke sanne ord om det som skjedde. Og ivareta relasjonen til bestemor; forsøkt å gi forklaringer på hvordan bestemor kunne reagere slik som er spiselige for barnet. Selv har vi gått på tå resten av ferien, for å forebygge videre hendelser. Driver nå å tenker på om det er verd å investere så mye i bestemorrelasjonen fremover. Det er ganske krevende rent praktisk, og er usikker på om jeg orker det, når resultatet blir så dårlig. Barnet er veldig usikker på hva bestemor syns om han/henne, sånn egentlig.

Det har skjedd før, om ikke akkurat på samme måten. Den gang ble barna skjermet fra selve utbruddet, men det var på nippet. Da var de mye mindre.

Synspunkter???

Jeg hadde vernet barna mine for alle mennesker med slike utbrudd. Voksne skal barn være trygge på.

Slike erfaringer trenger ikke barn i ung alder - det vil skap utrygghet og hva er hensikten med det. Livserfaring er noe du får gjennom hele livet og slike erfaringer burde ikke komme i barndommen.