Familie, eller forbli alenemamma?

[Lille85]

Heii.. Er litt usikkert på om dette kommer i riktig forum, men jeg poster det her jeg, det blir vel flyttet om det er helt feil! :-)

Jeg er plaget med et par ting når det kommer til dette å være en familie med Mor, Far og barn.. Så tenkte å prøve å lette hjertet litt, å se om det finnes andre i samme situasjon, eller andre som har vært der, men som har kommet over det!

Jeg har da vært alene med min lille datter helt siden hun ble født, og nå er hun blitt 5 hele år! ( Grøss så fort tiden går forresten!!! ) Og jeg har elsket hvert sekund!! De siste 2 årene har jeg vært i et forhold med en helt fantastisk gutt/mann, det fungerer helt perfekt og jeg ser for meg mange ( for alltid er litt langt fram i tid for meg :-P ) mange år til med han! Ser ikke for meg livet uten han egentlig! Problemet mitt er ikke at jeg ikke ser for meg OSS som familie, men jeg ser ikke for meg noe familie i det hele tatt!! Jeg ønsker meg flere barn, veldig gjerne, helst med en gang! Hehe.. Men da vil jeg være alene med de!

Kan være kjæreste med faren,for all del, men vil ikke bli samboer, gifte meg, dele ting osv.. Jeg vil være selvstendig, jeg ønsker å forbli alenemamma!

Hva er dette for noen følelser da?? Kan da umulig være normalt!?! Nå lever vi da i år 2009.. Så kan være det bare blir flere og flere av MEG, men føler samtidig det er rart! Jeg klarer å se for meg et familie bilde, og det er kjempe fint, trygt og godt, og jeg unner alle det! Men for meg blir det bare feil.. :-/

Jeg er en veldig hjemmekjær person, som liker det rolige livet jeg fikk etter min datter ble født, og jeg er veldig sterkt knyttet til min egen familie! Kjæresten min er veldig fornøyd med meg, og vil både ha flere barn med meg, kjøpe hus sammen, gifte oss med tiden og leve lykkelig sammen, som en familie! Han er utrolig søt når han leker med planer og ideer om vår framtid, jeg får ikke noe panikk, blir ikke redd eller noe.. Jeg er liksom helt likegyldig innvendig, men må jo smile litt for han er jo så søt der han sitter å fantaserer! :-P

Samtidig forstår jeg alt dette med at barn har godt av å vokse opp i en familie, ha en farsfigur, bla bla bla.. MEN.. Ja.. Dere har vel skjønt problemet? Min datter er med Pappa'en sin annen hver helg og en dag i uken + hun er med kjæresten min innimellom.. Er vel nok tid med en farsfigur det vel?!?

Håper ingen kommenterer alderen min, for den har ingenting med dette å gjøre! Det kommer nok ei til å forandre seg.. Jeg er da 24 år, og ble gravid med min datter da jeg var 18år!

Er det noe som føler noe av det samme? Eller noen gang har følt det slik? Er jeg helt gal? Håper ikke det!!! Hehe..

[LilleBille]

Særbo er en undervurdert samlivsform.

[Norbertine]

Det er jo ikke noe galt med å være fornøyd med livet du lever, hvis du trives med å bo alene er jo det helt greit.

Men du burde kanskje si noe om dette til kjæresten din? Det er jo litt dårlig gjort å la han han gå rundt og håpe og tro at dere skal flytte sammen, gifte dere osv. hvis dette aldri blir noe av?

For meg hadde det vært ganske uholdbart å være sammen med noen som følte det slik, om jeg hadde vært kjæreste med noen som sa at "Jeg vil aldri flytte sammen med deg, men vi kan godt få noen unger likevel." så hadde jeg avsluttet forholdet ganske fort.

[FrizzleSizzle]

Du er ikke rar, nei, jeg er helt enig. Kjæreste og barn er helt topp, men hver for seg, for all del. Jeg ville aldri drømt om å flytte sammen med noen mann igjen.

Likte ikke å være i en familie med mor, far og barn da jeg var barn heller, så hva som er best for barna er vel også individuelt.

Det var meg, altså, kan jo ikke råde deg til noe, men synes som sagt ikke du er rar.

[Gjest imli]

Det er jo ikke noe galt med å være fornøyd med livet du lever, hvis du trives med å bo alene er jo det helt greit.

Men du burde kanskje si noe om dette til kjæresten din? Det er jo litt dårlig gjort å la han han gå rundt og håpe og tro at dere skal flytte sammen, gifte dere osv. hvis dette aldri blir noe av?

For meg hadde det vært ganske uholdbart å være sammen med noen som følte det slik, om jeg hadde vært kjæreste med noen som sa at "Jeg vil aldri flytte sammen med deg, men vi kan godt få noen unger likevel." så hadde jeg avsluttet forholdet ganske fort.

Enig i dette. Synes du bør fortelle kjæresten din hvordan du føler det. Helt greit at du har lyst til å ha kjæreste, men ikke samboer/ektemann, men de aller fleste har lyst til å bo sammen etterhvert når forholdet blir mer alvorlig, særlig når man er i den alderen at man har lyst på barn. Særbo er vel en samlivsform som er mer vanlig blandt eldre mennesker som er over det stadiet.

Har du lyst på flere barn, men ikke samboer/ektemann, tror jeg ikke det blir lett å finne en som vil gå med på noe sånt. Vil tro de aller fleste menn ønsker å bo sammen med barna sine. Forståelig at du er blitt vant til å være selvstendig og bo alene med barnet ditt, men tenk på fordelene du får hvis dere flytter sammen. Det er både slitsomt og vanskelig å oppdra barn, og enda vanskeligere alene. Hvis du og kjæresten din får barn, er det vel en fordel for både dere og barnet/barna at dere er to om arbeidet med dem!

[Lille85]

Kjæresten min vet alt dette.. Og han har alltid visst det.. Så han visste hva han gikk til.. Han sier han vil la tiden vise om jeg forandrer meninger og følelser.. Og han håper jo selvfølgelig det.. Jeg gjør egentlig det jeg og.. For da ville jeg følt meg mer normal.. :-/

Å være alenemamma er ikke noe hokus pokus! ;-) Min datter har alltid vært frisk og fin, ligger litt foran de fleste andre i barnehagen på mange områder, alltid fått skryt av barnehage og folk utenfra, og er en smart liten pike! :-) Livsverket mitt! :-D *Stolt* Ikke syns jeg det er noe stress å ha barn heller!

Og tenk da.. Jeg har vært alene med henne i 5år! Jeg har tatt alle avgjørelser, jeg har hatt alt ansvaret,oppdratt henne på min måte, osv.. Hvis vi blir en familie, så har han sine meninger om barna og deres oppdragelse, etc.. DEN blir tøff for meg! Når jeg er vant til å være alene om alt dette! Er det litt forståelig? På en rar måte...?

[Baby]

Kjæresten min vet alt dette.. Og han har alltid visst det.. Så han visste hva han gikk til.. Han sier han vil la tiden vise om jeg forandrer meninger og følelser.. Og han håper jo selvfølgelig det.. Jeg gjør egentlig det jeg og.. For da ville jeg følt meg mer normal.. :-/

Å være alenemamma er ikke noe hokus pokus! ;-) Min datter har alltid vært frisk og fin, ligger litt foran de fleste andre i barnehagen på mange områder, alltid fått skryt av barnehage og folk utenfra, og er en smart liten pike! :-) Livsverket mitt! :-D *Stolt* Ikke syns jeg det er noe stress å ha barn heller!

Og tenk da.. Jeg har vært alene med henne i 5år! Jeg har tatt alle avgjørelser, jeg har hatt alt ansvaret,oppdratt henne på min måte, osv.. Hvis vi blir en familie, så har han sine meninger om barna og deres oppdragelse, etc.. DEN blir tøff for meg! Når jeg er vant til å være alene om alt dette! Er det litt forståelig? På en rar måte...?

Kommer med et litt sent svar til deg jeg Lille85.

Jeg er der du ønsker å være tror jeg. Jeg har selv en datter på 5 år, og nå et nytt barn med kjæresten min. Vi bor hver for oss, noen jeg har vært klar på hele tiden at slik ville det bli. Han gikk inn i det med åpne øyne, men håpet nok innerst inne på at jeg skulle ombestemme meg etter vært, noe jeg ikke tror kommer til å skje. Jeg trives så godt i mitt eget selskap og trenger en del alenetid, som jeg ikke ville fått om vi bodde sammen. Han er innom stortsett hver dag, det kan være litt slitsomt noen dager, men koselig andre dager. Etter å ha vært singel og alenemor i 6 år blir man veldig selvstendig, og det er ikke så lett å skulle gå inn i et samboerforhold der man da må tilpasse seg den andre hele tiden. Kall meg gjerne egoistisk, men jeg liker å ta hensyn til meg selv også, ikke bare alle andre. Jeg har venner som jeg setter stor pris på, de er som familie for meg, men heller ikke de er jeg sammen med "hele tiden".

Gjør det som er rett for deg du. Du får sikkert litt pepper av noen, men så med ryggen rak. Det er ingen andre som har noe med hvordan du velger å leve livet ditt, så lenge du er ærlig med de som er innvolvert.

Lykke til!

[Pirana]

Særbo er en undervurdert samlivsform.

Helt enig.

Er selv alene med et barn, har vært det hele tiden.

Jeg har ingen drøm om å gifte meg, ha "A4 familie", samboer osv, jeg trives altfor godt alene.

Kjæreste kunne jeg tenkt meg, men ikke boende her.

Jeg kjenner familier hvor mor og far ikke bor sammen, men er kjærester. Og jeg vet at det kan fungere kjempefint!

Alle er ikke skapt for å dele hus med andre voksne resten av livet.