Tenåring på kant med foreldrene

[Gjest Gjest_Mathilde_*]

Ja, overskrifta hentyder hovedsaken, men jeg kan utdype litt...

I min nære omgangskrets er det altså en tenåringsjente (15 år) som i følge foreldrene har slått seg helt vrang. Hun har rømt hjemmefra om natta fordi hun ikke fikk lov til å overnatte hos venner, hun vil slutte på skolen fordi en av lærerne forskjellsbehandler henne (hun får kjeft for alt, mens andre går fritt hele tiden), hun vil bare være sammen med venner, og føler ikke at foreldrene skjønner henne i det hele tatt. Jeg tipper dette er veldig klassisk tenåringsoppførsel, meg jeg føler meg litt rådvill med tanke på hvordan jeg skal nå fram til henne. Jeg har et godt forhold til henne, og foreldrene har nok rett i at de tror hun vil høre mer på meg enn dem. Men spørsmålet er hva jeg bør si. Jeg tenker jeg vil fortelle henne et grunnen til at foreldrene "overvåker" henne, er at de vil henne godt. Videre er det viktig å påpeke at det å rømme ikke er med på å styrke tilliten de har (hadde) til henne. Osv..

Det jeg så gjerne vil spørre dere om, er om noen har erfaringer med liknende, om om dere har noen knalltips til tilnærningsmåter, og spesielle ting det er mer riktig å si enn andre.

Jeg tilføyer at jeg ikke har tenåringsbarn selv..

På forhånd takk for svar!

Mathilde B

[Gjest Gjest]

Har ingen erfaring i det hele tatt, men min første tanke var å legge mye av praten over på henne. Først spørre henne om hvorfor hun gjør det (rømmer, vil slutte på skolen osv.). Spør henne så om hun synes det egentlig er den rette måten å takle problemene på. Og til slutt spør henne om hun selv har et forslag til en løsning som hun tror både hun og foreldrene kan leve med. Altså bare stille korte spørsmål uten hentydninger til i hvilken retning du mener riktig svar ligger og la henne selv tenke gjennom saken.

Lykke til!!

[sunflower87]

mye lurt i det personen over meg sa. Jeg vil også tilføye at de er utrolig viktig at du ikke gir et inntrykk av at du er på "oppdrag" fra foreldrene. Det kan føre til at hun lukker seg helt, og inntar denne "hele verden er mot meg holdningen". Kanskje omgivelsene skal være så avslappende som mulig, altså ikke sette seg ned på hver sin side av et bord med en "nå skal vi prate" holdning, for dette kan appellere til forsvarsmurene hennes. Kanskje dere kan ta dere en lang gåtur sammen. La henne få prate fritt om det som faller henne inn, ikke avbryt henne, vær forsiktig med å starte spørsmål med hvorfor (f.eks, hvorfor gjør du sånn og sånn) bruk heller f.eks " er det noen spesiell grunn til at du ønsker å slutte skolen", siden hvorfor spørsmål kan gi inntrykk av du anklager henne for noe.

Håper det går bra, og masse lykke til!

[Gjest Gjest_Mathilde_*]

Hei dere!

Takk for veldig gode tips - de skal jeg definitivt ta med meg! Håper jeg kan hjelpe henne til å innse at hormonene rir, og at det vil gå over..

Mathilde B

[Gjest Supermimz]

Hei,

De må få slutt på den dårlige stemningen mellom jenta og lærer. Det er veldig veldig viktig å få en løsning med lærer her, slik at lærer får frem sine synspunkt, og at jenta får frem sine, og at de legger alle kort på bordet for å beholde jenta i skolen. Her synest jeg de må få igang et foreldremøte med lærer og få løst den dårlige stemningen, om de ikke allerede har gjort alt de kan for å få til det.

Jenta skal føle at lærere hjelper, ikke motarbeider. Det er tross alt hennes fremtid det er snakk om.

Jeg tror hun kansje trenger å høre hvor viktig det er å fullføre ungdomskolen, slik at hun kan senere få høyere utdanning. Snakk gjerne med henne om hva slags situasjon hun vil være i om hun dropper ut fra skolen. Lykke til

Endret 18. august 2009 av Supermimz