Skilsmissesituasjon

[Gjest TS]

Jeg vet ikke helt ut eller inn akkurat nå, og trenger seriøst noen gode råd.

Jeg står i en skilsmisse, barna er orientert om bruddet med jeg har ennå ikke flyttet. Vi har to barn, yngste er akkurat fylt 5.

5 åringen er jente, og har alltid vært svært knyttet til meg. Den knytningen har nok blitt ytterligere forsterket av at jeg har vært mer tilgjengelig enn faren, og han har også gjort lite eller ingenting for å prøve å kapre hennes oppmerksomhet. Det kan også tenkes at hun har "senset" stemningen og derfor har blitt ekstra klengete det siste året. Hun har for eksempel kommet opp i vår seng og lagt seg midt mellom oss og helt inntil meg de siste to årene.

Uansett, det har vært knalltøft å gjenomføre denne prosessen, og siden det er jeg som har villet gå ut har jeg på mange måter måttet "holde fortet" også. Men nå merker jeg at jeg er usigelig sliten. Hvis jeg er helt alene og i ro så går det greit, men jeg kjenner at jeg dårlig takler for mye krav fra ungene og at de feks ikke gjør som jeg sier ift rutiner og sånt. Da blir jeg kjempesliten og veldig lett sint.

Nå har det toppet seg fordi 5 åringen har trappet opp klengingen. Helt sikkert kjempenaturlig, hun trenger kjærlighet og bekreftelse og er sikkert utrygg fordi jeg ennå ikke har flyttet og hun ikke vet hvordan det blir. Hun får ikke sove om kvelden, snakker om tyver og redsel for det, blir helt hyperakiv rundt legging osv. Har villet ha hjelp til å gå på do, er plutselig mye mer uselvstendig rundt påkledning osv osv. Alt dette forstår jeg på en måte så inderlig godt, stakkars lille jenta mi, men jeg kjenner at jeg bare ikke makter å skru på de ekstra kreftene hun krever. Og resultatet er jo at jeg isteden blir både irritert og sint fordi jeg ikke klarer å holde på med å styre med henne til halv ti om kvelden. Det blir veldig fort en kjempenegativ spiral som også går utover eldstemann som i mye større grad skyves ut på sidelinjen. For hun krever jo all oppmerksomhet.

Av en eller annen grunn klarer faren hennes å håndtere dette bedre enn meg og har roen til det, men så lenge jeg er der så vil hun ha meg og bare meg.

Er det noen som kan gi meg noen råd her?

[Jens]

kan du f.eks sykmelde deg fra jobben en periode, for å samle opp litt energi?Min venninne gjorde det da hun var i en liknende sitvasjon.

[Gjest TS]

kan du f.eks sykmelde deg fra jobben en periode, for å samle opp litt energi?Min venninne gjorde det da hun var i en liknende sitvasjon.

Jeg vurderer sterkt å gjøre det, selv om jeg er ordentlig i mot sykemeldinger som løsning på problemer. Men nå merker jeg at det å håndtere jobb, alt mulig mellom himmel og jord av praktiske ting, meg selv og mannen min og barna er for mye. Selv for meg som jeg betrakter som et overskuddsmenneske normalt sett. Jeg var bortreist i ro og mak i helgen, det kjente jeg gjorde godt, men etter ett kvarter med leggerutiner med barna etter hjemkomst var jeg helt utmattet. Sånn skal det neppe være.

[Gjest Gjest]

Kan du få noe avlastning av slektninger da for eksempel? Ellers er jeg enig med hun som svarte over meg; skaff deg en sykmelding for en periode. Du må tenke på din egen helse også. Lykke til

[Gjest Supermimz]

Hva med å forberede henne da? Snakk om det som er positivt, og lag en liste over hvordan dagen hennes vil være fremover..Kansje hun kan bestemme en gøy ting på listen som dere kan gjøre..fly drage sammen eller dra til favorittlekeplassen på fredagen. Kansje en liste hun kan krysse av på selv, men at dere passer på?

Noen i slekta flyttet, og jenta deres på 2,5 ble noe urolig også..men her er det dobbelt opp med skilsmisse OG flytting, det er klart barna blir litt engstelige.

Når jenta snakker om tyver el gråter om natta, ikke bli sinna (vet ikke om du blir sinna, men min mor ble det, og det er et vondt og utryggt minne jeg har kansje spør om hvorfor hun tror at tyver kan komme, og når hun svarer så forklarer du at det er ingen tyver her, fordi dere passer på hele tiden.

Du sier hun leser på stemningen mellom dere..Da er det kansje viktig å ta en samtale på dette for å unngå at det blir en dårlig stemning. Bit i det sure eplet og få igang en god trygg stemning mellom deg og faren

[Gjest TS]

Hva med å forberede henne da? Snakk om det som er positivt, og lag en liste over hvordan dagen hennes vil være fremover..Kansje hun kan bestemme en gøy ting på listen som dere kan gjøre..fly drage sammen eller dra til favorittlekeplassen på fredagen. Kansje en liste hun kan krysse av på selv, men at dere passer på?

Noen i slekta flyttet, og jenta deres på 2,5 ble noe urolig også..men her er det dobbelt opp med skilsmisse OG flytting, det er klart barna blir litt engstelige.

Når jenta snakker om tyver el gråter om natta, ikke bli sinna (vet ikke om du blir sinna, men min mor ble det, og det er et vondt og utryggt minne jeg har kansje spør om hvorfor hun tror at tyver kan komme, og når hun svarer så forklarer du at det er ingen tyver her, fordi dere passer på hele tiden.

Du sier hun leser på stemningen mellom dere..Da er det kansje viktig å ta en samtale på dette for å unngå at det blir en dårlig stemning. Bit i det sure eplet og få igang en god trygg stemning mellom deg og faren

Hei! jada, vi har pratet om det som blir positivt også, og hun er faktisk positiv også. Hun er en grunnleggende positiv jente. Hun har allerede plukket ut farger på rommet sitt, vi har handlet speil og sengetøy og valgt seng osv. Så jeg tror absolutt det kommer til å gå seg til etterhvert, men i mellomtiden er hun krevende. Og det må hun på en måte få lov til å være akkurat nå. Strengere grenser skulle det nok vært, men akkurat nå er nok ikke tidspunktet på å fokusere på det først og fremst.

Enig i det du sier om frykt og redsel og å ikke bli sint på henne. Det har vi snakket om nå at vi ikke skal og tar henne alvorlig. Hun pleier ikke å våkne om natten, dette er bare når hun skal legge seg. Men like fullt, hun må få være redd, bare ganske slitsomt å sitte hos henne helt til hun sovner hver eneste kveld fordi hun er redd når hun samtidig også trekker ut tiden. Og det går utover storebroren som nærmest ikke får noe tid med meg. Men han kan jeg iallefall snakke med og forklare at det er sånn nå en periode. Og jeg får ikke noe tid for meg.....

Stemningen er nok ikke dårlig, vi krangler ikke, men hun har nok kjent på avstanden mellom meg og faren og at vi ikke er kjærester. Dette er nok følelser og anelser hun har fanget opp men ikke selv helt klarer å sette fingeren på eller uttrykke.

[Gjest Gjest]

Kjære TS!

Du beskriver min situasjon for 1 - 1,5 år siden! Bortsett fra at jeg hadde bare ett barn på 3 år. Men det var neimen ikke bare bare det heller...

Som du selv skriver, så var det jeg som ønsket ut av ekteskapet og følte derfor at jeg måtte være den sterke og følte vel at jeg ikke hadde lov til å sutre over egen situasjon. Jeg var 100% sikker på at ekteskapet var over, men det var ikke ex-mannen min på det tidspunktet. Selv om vi var enige om at vi ikke skulle krangle forran barnet, så var det mange ganger stemningen i huset var så tung at han ikke kunne unngått å føle det.

Siden skillsmisse var min avgjørelse, så følte jeg at jeg var på et litt annet følelsesmessig stadie enn mannen min og følte stadig at jeg måtte tåle spydigheter, kommentarer eller meninger han måtte ha om meg og situasjonen. Problemet var ofte at disse kommentarene kom når sønnen var tilstede og jeg visste at dersom jeg sa i mot eller prøvde argumentere for meg, så ble det krangling. Hvis jeg holdt munn, så fortsatte det til jeg bare ikke klarte mer. Fant fort ut at jeg måtte være enig med han for å bevare husfreden, i en liten stund i alle fall. Og det var utrolig utmattende å stå midt opp i et følelsesmessig kaos, samtidig tåle spydigheter og klare å få hverdagen til å gå rundt til det beste for barnet.

Og klart han merket det! Han ble mer oppmerksomhetskrevende og grensetestende. Og som voksen så var det slett ikke vanskelig å forstå han, men bare så utrolig vanskelig å finne kreftene til å takle det.

Et annet problem var og at jeg hadde store problemer med å finne et annet sted å bo. Ikke hadde jeg råd til å kjøpe noe nytt, og det å finne en leiebolig med en husleie jeg kunne leve med, var alt annet enn enkelt! Det gikk hele 6 mnd, før boligsituasjonen ordnet seg. Og når vi ikke hadde familie i nærheten som kunne hjelpe, så ble det rett og slett så tungt at jeg valgte å sykemelde meg. Det var det eneste fornuftige jeg kunne gjøre, for jeg var fysisk og psykisk utslitt. Etter sykemeldingen så gikk det noe bedre for jeg fikk litt bedre tid til å ta vare på meg selv og fikk bedre tid til barnet. Sykemeldingen løste ingen av problemene, men gav meg mer overskudd til å takle dem.

Håper situasjonen bedrer seg for deg også snart! Lykke til!