Jeg var utro

[Gjest Dumme meg]

Møtte han som må ha tittelen for verdens beste mann for ca 9 måneder siden, og det tok ikke lang tid før vi tilbringte mer tid sammen. Vi skapte minner, hadde det veldig bra og sånt, men bestemte oss for at dette bare skulle være et lite "eventyr", siden vi ikke hadde såpass sterke følelser for hverandre at vi ville gå videre med det. Han hadde tross alt 2 barn fra før, og jeg ville ikke dytte på dem en kvinne i deres liv, med mindre jeg skulle forbli der. Visste at vi kom til å kutte av en dag, så jeg kjente at jeg prøvde å holde tilbake litt følelser, mest som en skadebegrensning. Slik at det ikke skulle gjøre så vondt da vi bestemte oss for at det skulle bli slutt.

Men minner ble lagt, vi hadde det utrolig bra, og jeg så vel ikke de sterke følelsene kom slående mot meg i ansiktet. Visste at det ikke var lurt, og at det nesten var forbudte følelser, så det gikk en liten stund før jeg aksepterte dem og tenkte at når jeg en sjelden gang får disse følelsene, hvorfor ikke bare nyte?

Men så begynte det å gå nedover. Jeg merket at interessen hans dabbet av. Ringte sjeldent og måtte tenke langt tilbake på siste melding han sendte meg, uten at jeg sendte først. Så for å gjøre både meg og han en tjeneste spurte jeg han om en siste tjeneste; en siste natt med han. Vi ble enige om at vi bare stødde sement rundt føttene på hverandre, og jeg var lei av å vente og lure på hva han virkelig følte for meg.

Men så kom episoden som beviser den lave IQ-en min. Bare noen dager før den siste natta var jeg utro, og det var med en av hans nærmeste venner. Denne kompisen hans hadde fortalt "kjæresten" min det som skjedde, etter den siste natta, og han spurte meg om det var tilfelle. Jeg benektet først, men sa etterpå at det stemte. Før dette hadde jeg et håp om at vi skulle klare å være gode venner etter bruddet, og jeg skjønte at jeg kom til å miste han for alltid hvis dette var sant.

Mannen ble skuffet, så klart. Han var ikke den som viste mest følelser, men holdte de inne. Fortalte at han ble kvalm da han fikk høre det, men sa også at han kanskje ikke hadde rett til å si noe, siden vi ikke hadde noen forpliktelser ovenfor hverandre. Jeg protesterte på det, angret som bare det, sa at han hadde all grunn til å være sint. Dette var snakk om en god venn, og jeg tilsto ikke med en gang.

Nå er alt forandret. Han ser nesten ikke på meg når vi møtes (noe som er ganske ofte av visse årsaker), behandler meg ikke på samme måte, og gir en stille straff. Vet enda ikke hvor mye denne utroskapen betyr for han, men ser at det har såret han en del. Jeg var positiv til å være venner etterpå, trodde det skulle gå bra. Men helt siden det skjedde, så har jeg knapt sovet, mistet matlysten og kjenner samvittigheten skrike inni meg. Jeg har ødelagt et supert vennskap og mistet den beste mannen som eksisterer på jorda. Jeg vet vi ikke hadde noe fremtid, men å miste han som venn gjør så vondt, og jeg hater å se hva jeg har gjort med han, og med oss.

Jeg kan ikke skru tilbake tiden, jeg må leve med samvittigheten min, gi han tid og håpe han en gang vil stole på meg igjen. Jeg må ta konsekvensene av det jeg har gjort, selv om det er vondt å se hvor raskt og brutalt det kan endres fra verdens beste venner til nesten ingenting. Jeg savner han, og det er vel sant det man sier at man ikke vet hva man har før man har mistet det.

Må innrømme at jeg av og til vil ha han tilbake. Jeg har fremdeles følelser for han, men er usikker på om det er pga dårlig samvittighet eller om de ekte følelsene fremdeles er der. Er så glad i han, vil ikke miste han!

Vet ikke helt, tror jeg bare måtte få dette ut. Trenger ikke noen muntlig oppbanking her, jeg er ekspert på å banke meg selv opp for det jeg har gjort. Setter uansett pris på tilbakemelding, tips og råd.

[Eplefe]

Som han selv sa: Dere hadde ingen forpliktelser til hverandre, det er ikke utroskap. Men jeg skjønner at du føler deg dritt. Synes egentlig det var unødvendig av kompisen hans å si det til ham, jeg da.

[leirbål]

Hei. Du skriver at du har vært utro, men som jeg ser det har du vel ikke det?

Du skriver "kjæresten" din. Jeg ville sagt kameraten din som du hadde sex med.

Dere hadde ikke et forhold i utgangspunktet, og han sier jo rett ut at han ikke hadde noen rett til å kreve at du ikke rotet med noen andre.

Ja, du fikk følelser for ham etterhvert, men ikke han. At dere avtaler å ha en avslutningsrunde i halmen gjør det ikke noe mer til et forhold.

Jeg vet ikke om såret nødvendigvis er det rette utrykket for å beskrive følelsene hans.

Jeg tipper han ble kvalm av tanken på å ha sex med en dame noen dager etter at kameraten hans hadde det. Det er mulig han var redd at det skulle være rester av kameraten i deg enda, at du ville sammenligne el.

Stoltheten hans har nok også fått seg en kraftig knekk.

Du skriver at dere "strødde sement rundt bena til hverandre".

Hvorfor er da vennskapet så viktig for deg? Jeg undres mest på om du hadde et lite håp om at han ville blitt forelsket i deg etter en stund som venner, men at du nå har ødelagt det?

Sannsynligheten for at det ville skje er mikroskopisk.

Hvis han hadde vært glad i deg, ville han ha gitt utrykk for det før det ble slutt. Senest når du ringte og avtalte den siste natten.

For ham var du en flott sexpartner og sikkert venn. Så gikk han lei.

På samme måte som du når dere rotet fant ut at han sikkert følte slik og sånn, bestemmer du nå at han er såret og at straffer deg.

Sannsynligvis følte han ikke noe særlig for deg på slutten, og gjør det heller ikke nå.

Han lever videre, og jeg tipper han ikke tenker så mye over dette når han møter deg. Hvis du jevnlig møter en person du ikke ønsker å ha nær kontakt med, men ellers ikke bryr deg om, vil du trolig være høflig, men ikke tenke mer over det.

Så, du trenger ikke ha dårlig samvittighet. Hev hodet, si til deg selv at du ikke har vært utro og såret ham.

Og et vennskap med "den beste mannen som eksisterer på jorda", er ikke så veldig verdifullt når han ser at du er forelsket, og fortsetter å ha uforpliktende sex med deg. Du skriver selv i begynnelsen at det ikke var den store kjærligheten, men at dere skapte fine minner.

Det du gjør nå er å male et fantastisk bilde av noe helt ok. Det er vanlig å gjøre det når man tenker tilbake. f. eks; når jeg var barn var det bare sol hele sommeren, bortsett ifra de tre morsomme gangene det regnet. Bare tull, men veldig vanlig.

Så legg ifra deg deg grunnløse dårlige samvittigheten, og dropp bildet av ham som helt perfekt. Hadde han vært det hadde han satt kroken på døra når du fikk følelser.

Dere hadde ikke et forhold, du var ikke utro, og han er ikke en vidunderlig venn.