Uten moral...

[Gjest Gjest]

Jeg har oppdaget at jeg eier ikke moralsk ryggrad. Ingen hyggelig opplevelse......

Jeg har innerst inne ingen problemer med å bedra min kjære for et kjapt knull med en mann jeg ikke engang vil være sammen med, men som jeg tenner noe utrolig på. Nå har jeg ikke gjort det, men jeg tror ikke jeg hadde hatt et snev av dårlig samvittighet om jeg hadde.Det har vært mere et spørsmål om anledning enn hva som er riktig.

Den det er snakk om er veldig tydelig på at han vil, til tross for samboer og et barn på bare noen måneder.

Og jeg, som alltid har trodd at jeg fordømte utroskap går her rundt som ei parringsjuk katt, fantaserer vilt og uhemmet om en annen mann og bruker alt for lang tid i dusjen for tiden. Og det irriterer meg at kroppen reagere så kontakt bare på tanken på en annen mann, for ikke å snakke om hva som skjer når jeg treffer han. Nå er det snart en måned siden vi møttes;til lunsj, ikke mer enn det. Ikke noe stjålent kyss, famlende hender under bordet eller noe slikt, ganske enkelt lunsj på offentlig sted.Ingenting skjedde, men fortsatt er kroppen i full fyr.

Jeg har ikke svart på meldinger eller mail fra han nå, jeg kutter kontakten fullstendig før det skjer noe som ødelegger livet for så mange. Men hadde jeg kunnet få i pose og sekk hadde jeg antagelig knullet vettet av fyren ved første og beste anledning. Og det irriterer meg.Kroppen og tankene forræder meg, og når jeg har sex med min samboer er det tanken på en annen mann som gjør meg kåt. Og det er ikke akkurat moralsk forbildelig, eller hva?

Nei, jeg har ikke gjort noe fysisk, og kommer heller ikke til å gjøre det. Men det gjør meg vel egentlig ikke mindre utro?

Jeg tar den feige veien ut, nemlig å vente. Vente på at det brenner ut, forsvinner og alt er tilbake til normalen.Heller ikke det spesielt moralsk riktig, eller hva? Hade det vært litt tæl i meg hadde jeg tatt en lang prat med min kjære, latt han få ta velget om han virkelig ønsker å være sammen meg.Og det hadde han neppe om han hadde kjent til tankene mine for tiden.

[kristian82]

Jeg har oppdaget at jeg eier ikke moralsk ryggrad. Ingen hyggelig opplevelse......

Jeg har innerst inne ingen problemer med å bedra min kjære for et kjapt knull med en mann jeg ikke engang vil være sammen med, men som jeg tenner noe utrolig på. Nå har jeg ikke gjort det, men jeg tror ikke jeg hadde hatt et snev av dårlig samvittighet om jeg hadde.Det har vært mere et spørsmål om anledning enn hva som er riktig.

Den det er snakk om er veldig tydelig på at han vil, til tross for samboer og et barn på bare noen måneder.

Og jeg, som alltid har trodd at jeg fordømte utroskap går her rundt som ei parringsjuk katt, fantaserer vilt og uhemmet om en annen mann og bruker alt for lang tid i dusjen for tiden. Og det irriterer meg at kroppen reagere så kontakt bare på tanken på en annen mann, for ikke å snakke om hva som skjer når jeg treffer han. Nå er det snart en måned siden vi møttes;til lunsj, ikke mer enn det. Ikke noe stjålent kyss, famlende hender under bordet eller noe slikt, ganske enkelt lunsj på offentlig sted.Ingenting skjedde, men fortsatt er kroppen i full fyr.

Jeg har ikke svart på meldinger eller mail fra han nå, jeg kutter kontakten fullstendig før det skjer noe som ødelegger livet for så mange. Men hadde jeg kunnet få i pose og sekk hadde jeg antagelig knullet vettet av fyren ved første og beste anledning. Og det irriterer meg.Kroppen og tankene forræder meg, og når jeg har sex med min samboer er det tanken på en annen mann som gjør meg kåt. Og det er ikke akkurat moralsk forbildelig, eller hva?

Nei, jeg har ikke gjort noe fysisk, og kommer heller ikke til å gjøre det. Men det gjør meg vel egentlig ikke mindre utro?

Jeg tar den feige veien ut, nemlig å vente. Vente på at det brenner ut, forsvinner og alt er tilbake til normalen.Heller ikke det spesielt moralsk riktig, eller hva? Hade det vært litt tæl i meg hadde jeg tatt en lang prat med min kjære, latt han få ta velget om han virkelig ønsker å være sammen meg.Og det hadde han neppe om han hadde kjent til tankene mine for tiden.

Stakkars typen din! Nok en grunn til å holde seg singel, siden man alltids risikerer å møte på et grusomt menneske som deg!

[Gjest Gjest_mann 45_*]

Visst har du moral. Ellers hadde du hatt sex med denne mannen for lengst. Du kan ikke noe for at du blir kåt på andre. Men du velger selv om du vil leve det ut. Jeg har vært gift i tjue år, og har hatt slike følelser mange ganger. Men jeg har aldri levd dem ut, fordi jeg elsker kona mi. Jeg lar da ikke alt vi har sammen ødelegge bare fordi jeg har lyst til å knulle noen andre. Ta det med ro, TS, det går snart over og du vil være glad du gjorde det riktige.

[Gjest mann 41]

Visst har du moral. Ellers hadde du hatt sex med denne mannen for lengst. Du kan ikke noe for at du blir kåt på andre. Men du velger selv om du vil leve det ut. Jeg har vært gift i tjue år, og har hatt slike følelser mange ganger. Men jeg har aldri levd dem ut, fordi jeg elsker kona mi. Jeg lar da ikke alt vi har sammen ødelegge bare fordi jeg har lyst til å knulle noen andre. Ta det med ro, TS, det går snart over og du vil være glad du gjorde det riktige.

Helt enig med mann 45. Du har moral!

[Gjest salma]

Personen defineres av sine handlinger - ikke av sine tanker.

[Gjest singel lesbe]

Du har moral, men etikken er det litt verre stilt med.

Etikken din sier at det er greit - anledning sier mer enn hva som er rett og galt. Du ville ikke fått samvittighetskvaler heller, antar du, hvis du hoppet på denne nye mannen. Men, moralen (altså handlingene) din(e) holder deg tilbake.

Mange har det som deg. Bevar ryggraden din og gå stolt gjennom livet og skån alle uskyldige parter. Som "mann 41" sier, man opplever sånt gjennom lange samliv. Det gjelder bare å ri stormen av og la det brenne ut. Kjærlighet og repsekt for seg selv og andre er viktigere enn midlertidig begjær.

[Cannavaro]

Jeg har oppdaget at jeg eier ikke moralsk ryggrad. Ingen hyggelig opplevelse......

Jeg har innerst inne ingen problemer med å bedra min kjære.

Jeg har ikke svart på meldinger eller mail fra han nå, jeg kutter kontakten fullstendig . Men hadde jeg kunnet få i pose og sekk hadde jeg antagelig knullet vettet av fyren ved første og beste anledning. Og det irriterer meg.Kroppen og tankene forræder meg, og når jeg har sex med min samboer er det tanken på en annen mann som gjør meg kåt. Og det er ikke akkurat moralsk forbildelig, eller hva?

Nei, jeg har ikke gjort noe fysisk, og kommer heller ikke til å gjøre det. Men det gjør meg vel egentlig ikke mindre utro?

Jeg tar den feige veien ut, nemlig å vente. Vente på at det brenner ut, forsvinner og alt er tilbake til normalen.Heller ikke det spesielt moralsk riktig, eller hva? Hade det vært litt tæl i meg hadde jeg tatt en lang prat med min kjære, latt han få ta velget om han virkelig ønsker å være sammen meg.Og det hadde han neppe om han hadde kjent til tankene mine for tiden.

Moralsk ryggrad.....hmmm....ja, vel...jeg syns du er rimelig TØFF igrunn jeg som både tenker og gjør på denne måten. Enig med de over her....dine handlinger er det du skal dømmes etter. Ja, greit nok, du har tanker om en annen som gjør deg opphisset.......du er sikkert ikke alene om det !! Tipper svært mange som er samboere eller gifte sliter litt med noe av det samme...iblant. Men, du er TØFF, fordi : igrunnen har du allerede TATT et valg : DU VIL IKKE la deg friste..... men, ja du fristes. Ser ut som kyskhetsløfte på en måte....(eller rettere : utroskapsløfte) overfor deg selv. Det virker som du har kontroll på deg selv ihvertfall, og det er betydelig mer moralsk enn andre som ikke klarer.......så altså ; et stort PLUSS i margen til deg for det. Jo, du har moral og den samtalen med din kjære om dette løser vel ingenting, eller hva ?? (men tankene mine får du aldri ??)

[robotkalle]

Jeg har oppdaget at jeg eier ikke moralsk ryggrad. Ingen hyggelig opplevelse......

Jeg har innerst inne ingen problemer med å bedra min kjære for et kjapt knull med en mann jeg ikke engang vil være sammen med, men som jeg tenner noe utrolig på. Nå har jeg ikke gjort det, men jeg tror ikke jeg hadde hatt et snev av dårlig samvittighet om jeg hadde.Det har vært mere et spørsmål om anledning enn hva som er riktig.

Den det er snakk om er veldig tydelig på at han vil, til tross for samboer og et barn på bare noen måneder.

Og jeg, som alltid har trodd at jeg fordømte utroskap går her rundt som ei parringsjuk katt, fantaserer vilt og uhemmet om en annen mann og bruker alt for lang tid i dusjen for tiden. Og det irriterer meg at kroppen reagere så kontakt bare på tanken på en annen mann, for ikke å snakke om hva som skjer når jeg treffer han. Nå er det snart en måned siden vi møttes;til lunsj, ikke mer enn det. Ikke noe stjålent kyss, famlende hender under bordet eller noe slikt, ganske enkelt lunsj på offentlig sted.Ingenting skjedde, men fortsatt er kroppen i full fyr.

Jeg har ikke svart på meldinger eller mail fra han nå, jeg kutter kontakten fullstendig før det skjer noe som ødelegger livet for så mange. Men hadde jeg kunnet få i pose og sekk hadde jeg antagelig knullet vettet av fyren ved første og beste anledning. Og det irriterer meg.Kroppen og tankene forræder meg, og når jeg har sex med min samboer er det tanken på en annen mann som gjør meg kåt. Og det er ikke akkurat moralsk forbildelig, eller hva?

Nei, jeg har ikke gjort noe fysisk, og kommer heller ikke til å gjøre det. Men det gjør meg vel egentlig ikke mindre utro?

Jeg tar den feige veien ut, nemlig å vente. Vente på at det brenner ut, forsvinner og alt er tilbake til normalen.Heller ikke det spesielt moralsk riktig, eller hva? Hade det vært litt tæl i meg hadde jeg tatt en lang prat med min kjære, latt han få ta velget om han virkelig ønsker å være sammen meg.Og det hadde han neppe om han hadde kjent til tankene mine for tiden.

Å ta den feige veien ut er veldig riktig, fordi du da kan hevde at dette ikke kun er din skyld, og forårsaket av et forandret tenningsmønster hos deg. Det blir da lettere for deg å se deg selv i speilet, og slippe å tenke på at du har gjort et annet menneske lei seg for å tilfredsstille egen sexlyst.

Hadde du ikke hatt et snev av dårlig samvittighet om du hadde tatt et kjapt knull med en annen deilig mann, så ville du gjort det. Det er av egoistiske grunner, ønsket om å unngå den "dårlige samvittigheten" at du lar være å knulle han, fordi du vet at du vil bli sett negativt på av omverdenen.

[Gjest Gjest]

Visst har du moral. Ellers hadde du hatt sex med denne mannen for lengst. Du kan ikke noe for at du blir kåt på andre. Men du velger selv om du vil leve det ut. Jeg har vært gift i tjue år, og har hatt slike følelser mange ganger. Men jeg har aldri levd dem ut, fordi jeg elsker kona mi. Jeg lar da ikke alt vi har sammen ødelegge bare fordi jeg har lyst til å knulle noen andre. Ta det med ro, TS, det går snart over og du vil være glad du gjorde det riktige.

Enig i den (og jeg er kvinne). Du bør kanskje tenke over om det er noen gode grunner for at du føler som du gjør, kanskje også snakke med noen om det, f eks en venninne du stoler fullt ut på. Sånne fantasier kan godt falme når man får dem opp i dagslyset. Det å føle seg smigret eller tiltrukket av andre tror jeg er en veldig naturlig ting, men det er ens eget valg å gjøre - eller ikke gjøre - noe med det. Man kan nok også gjøre endel ting for å "dempe" fantasiene. Samtidig tror jeg at til en viss grad/i en viss styrke så er ikke slike fantasier negative for en selv eller forholdet heller. Men vær sikker på grensene dine! Jeg har også fått tilbud av menn jeg både liker og synes er attraktive, og følt meg litt betatt av, men jeg har jo klart å si nei uten å tvile. Det å være trofast mot samboern min er viktig for meg - forholdet ville mistet mye av verdien sin hvis ikke -, viktigere enn å leve ut fantasier eller kortvarige blaff av tilnærmelser...

[Gjest MikeWaters]

Jeg har oppdaget at jeg eier ikke moralsk ryggrad. Ingen hyggelig opplevelse......

Jeg har innerst inne ingen problemer med å bedra min kjære for et kjapt knull med en mann jeg ikke engang vil være sammen med, men som jeg tenner noe utrolig på. Nå har jeg ikke gjort det, men jeg tror ikke jeg hadde hatt et snev av dårlig samvittighet om jeg hadde.Det har vært mere et spørsmål om anledning enn hva som er riktig.

Den det er snakk om er veldig tydelig på at han vil, til tross for samboer og et barn på bare noen måneder.

Og jeg, som alltid har trodd at jeg fordømte utroskap går her rundt som ei parringsjuk katt, fantaserer vilt og uhemmet om en annen mann og bruker alt for lang tid i dusjen for tiden. Og det irriterer meg at kroppen reagere så kontakt bare på tanken på en annen mann, for ikke å snakke om hva som skjer når jeg treffer han. Nå er det snart en måned siden vi møttes;til lunsj, ikke mer enn det. Ikke noe stjålent kyss, famlende hender under bordet eller noe slikt, ganske enkelt lunsj på offentlig sted.Ingenting skjedde, men fortsatt er kroppen i full fyr.

Jeg har ikke svart på meldinger eller mail fra han nå, jeg kutter kontakten fullstendig før det skjer noe som ødelegger livet for så mange. Men hadde jeg kunnet få i pose og sekk hadde jeg antagelig knullet vettet av fyren ved første og beste anledning. Og det irriterer meg.Kroppen og tankene forræder meg, og når jeg har sex med min samboer er det tanken på en annen mann som gjør meg kåt. Og det er ikke akkurat moralsk forbildelig, eller hva?

Nei, jeg har ikke gjort noe fysisk, og kommer heller ikke til å gjøre det. Men det gjør meg vel egentlig ikke mindre utro?

Jeg tar den feige veien ut, nemlig å vente. Vente på at det brenner ut, forsvinner og alt er tilbake til normalen.Heller ikke det spesielt moralsk riktig, eller hva? Hade det vært litt tæl i meg hadde jeg tatt en lang prat med min kjære, latt han få ta velget om han virkelig ønsker å være sammen meg.Og det hadde han neppe om han hadde kjent til tankene mine for tiden.

Dette var da ikke noe å ta så på vei for, din mann tenner sikkert på andre kvinner. Snakk med ham, føl deg fram, kansje dere tenker likt på mange områder og muligens dere kan leve ut en ting eller 2 i trygge og skikkelig rammer. Etikk og moral er i konstant endring, seriemonogami er ikke nødvendigvis veien å gå. Omfavn dine lyster, bruk det aktivt i ditt seksualliv, men ikke gå bak ryggen på din mann.

Altfor mange velger å være utro, før de i de hele tatt har konfrontert sin partner med at man kansje kan i løpet av ett langt samliv få sterke lyster for andre, og hvordan løser man det når det først oppstår.

[Gjest Gjest]

Jeg har oppdaget at jeg eier ikke moralsk ryggrad. Ingen hyggelig opplevelse......

Jeg har innerst inne ingen problemer med å bedra min kjære for et kjapt knull med en mann jeg ikke engang vil være sammen med, men som jeg tenner noe utrolig på. Nå har jeg ikke gjort det, men jeg tror ikke jeg hadde hatt et snev av dårlig samvittighet om jeg hadde.Det har vært mere et spørsmål om anledning enn hva som er riktig.

Den det er snakk om er veldig tydelig på at han vil, til tross for samboer og et barn på bare noen måneder.

Og jeg, som alltid har trodd at jeg fordømte utroskap går her rundt som ei parringsjuk katt, fantaserer vilt og uhemmet om en annen mann og bruker alt for lang tid i dusjen for tiden. Og det irriterer meg at kroppen reagere så kontakt bare på tanken på en annen mann, for ikke å snakke om hva som skjer når jeg treffer han. Nå er det snart en måned siden vi møttes;til lunsj, ikke mer enn det. Ikke noe stjålent kyss, famlende hender under bordet eller noe slikt, ganske enkelt lunsj på offentlig sted.Ingenting skjedde, men fortsatt er kroppen i full fyr.

Jeg har ikke svart på meldinger eller mail fra han nå, jeg kutter kontakten fullstendig før det skjer noe som ødelegger livet for så mange. Men hadde jeg kunnet få i pose og sekk hadde jeg antagelig knullet vettet av fyren ved første og beste anledning. Og det irriterer meg.Kroppen og tankene forræder meg, og når jeg har sex med min samboer er det tanken på en annen mann som gjør meg kåt. Og det er ikke akkurat moralsk forbildelig, eller hva?

Nei, jeg har ikke gjort noe fysisk, og kommer heller ikke til å gjøre det. Men det gjør meg vel egentlig ikke mindre utro?

Jeg tar den feige veien ut, nemlig å vente. Vente på at det brenner ut, forsvinner og alt er tilbake til normalen.Heller ikke det spesielt moralsk riktig, eller hva? Hade det vært litt tæl i meg hadde jeg tatt en lang prat med min kjære, latt han få ta velget om han virkelig ønsker å være sammen meg.Og det hadde han neppe om han hadde kjent til tankene mine for tiden.

DU har ikke din egen moral, men du forsøker å følge samfunnets moral hvertfall. Er du i tillegg blottet for empati for andre? Klarer du ikke sette deg inn i andres smerte er det jo en sjangse for at du er psykopat.