Enda ei vanskelig nabojente...

[Gjest Utogget bruker]

Ser at det er en lignende tråd på forsiden her allerede, men velger likevel å lage et nytt innlegg fordi jeg har kanskje litt andre spørsmål...

Jeg har også en nabojente på 6 år, som tidvis oppfører seg veldig pagsomt i perioder og er utrolig oppmerksomhetskrevende og innpåsliten. En egentlig søt, snill og koselig jente, men hun har ikke helt grenser for hvordan man opptrer i sosiale sammenhenger. Og der er NOE ved henne jeg ikke blir helt klok på eller kan forklare...

Vi bor i en liten gatestubb i et bolig felt. Det er unger i alle nabohusene her, og denne jenta er nærmeste nabo til oss. Jeg har en sønn på 4 og et halv år som jeg har delt omsorg for, så han bor her hjemme hos meg annenhver uke.

Situasjonen er den at hun og sønnen min er i samme vennegjeng her i gata. De er en flokk på 6 unger i alderen 4-6 som pleier å leke sammen daglig. Det er helt naturlige "klikker" innad i denne gjengen som er mest styrt av alder og kjønn, men veldig ofte leker de godt sammen alle mann. Denne nabojenta og sønnen min er ikke de to som leker best sammen, eller de er ikke hverandres favoritt-lekekammerater, men har de ingen andre å leke med, så ringer de gjerne på hos hverandre.

Vi bor såpass tett at ungene kan springe frem og tilbake til hverandre og leke i hagen der eller på rommet her osv. Og veldig ofte har jeg alle ungene her hos oss. For meg er ikke de noe problem, så lenge de hører på meg når jeg sier at de må leke på rommet eller gå ut i hagen å leke el. Og de aller fleste av barna ønsker faktisk å leke med hverandre og sysle med sitt uten for mye innblanding fra voksne, bortsett fra denne nabojenta. Hun oppholder seg mer i stua eller på terrassen hos meg, enn med de andre barna. Når jeg sier at hvis hun skal være her, så må hun leke på rommet med de andre så hører hun på meg i et par minutter, før hun er tilbake...Da ofte med tegninger eller små overraskelser til meg. Hun spør ofte om hun kan få mat hos meg, selv om hun bor 20 meter fra oss. Og hun kan veldig ofte spørre om å få godteri, brus, is osv. Når jeg har sagt nei, så sender hun sønnen min ut for å spørre meg.

Ved to-tre anledninger har hun ringt på når vi har spist middag, og jeg sier at sønnen min kommer ut så fort han er ferdig. Da har hun stått rett på utsiden av kjøkkenvinduet og hoppet opp og ned og vinket eller banket på for å få min oppmerksomhet. Jeg har bedt henne gi oss litt fred til vi er ferdig å spise, men neste dag er vi på den igjen...

Noen ganger har jeg sett at hun har fått noen andre å leke med før sønnen har blitt klar for å gå ut, og da hvisker og tisker hun sammen med den andre og holder gutten min utenfor. Det skjer ikke bare med min sønn altså, men med andre "nye" som kommer for å leke. Når alle 6 ungene leker sammen, så er hun ofte inne og prøver å splitte opp gjengen for å få noen med seg på "sitt lag".

Selv i den uka sønnen min ikke bor hos meg, så kan hun ringe på 6-7 ganger om dagen først for å spørre om gutten er hjemme, så for å fortelle om alt mulig annet rart; Hun har funnet bringebær bak postkasa, Hun har fått nye blinkesko, Nabogutten er syk, Hun har fått ny sykkel, Storesøster har kjæresten på besøk, Nå er det bare 1 uke til hun skal begynne på skolen, Pappa er på jobb osv osv. Jeg har ofte sagt at hun er hjertelig velkommen til å ringe på når sønnen min er hjemme, og presisert hvor mange dager det er til, men at det passer dårlig når han ikke er her. Da har jeg andre ting å gjøre enn å fly til døra hele tiden. Men det siver bare ikke inn. Jeg har prøvd å overse henne når hun ringer på, men da ringer hun bare på MAAAAAANGE ganger, baker på vinduer eller titter inn vinduet for å se om jeg er inne. En gang ble jeg skikkelig hissig og sa klart i fra at dette orker jeg ikke mer og at hun måtte være så snill å slutte. Da kom hun tilbake til meg en liten stund etterpå med en liten blomsterbukett hun hadde plukket til meg. Var snill, høflig sa værsågod og gikk sin vei. Da satt jeg igjen med en vond følelse av dårlig samvittighet.

Og skulle hun være ute i gata, så er det nesten umulig å sitte i fred på terrassen min...

Av og til blir jeg skikkelig dritlei denne jenta og kjenner at jeg får tendenser til å være frekk med henne, men så er det noe annet som uroer meg også, som jeg ikke får taket på. Jeg har normal kontakt med foreldrene til de andre barna, siden de veksler på å være hos hverandre. Men jeg har aldri sagt mer enn hei til foreldrene til denne jenta og da i forbifarten. Enda de er de nærmeste naboene jeg har, og hun er hjemme hos meg nesten daglig. Tror aldri jeg har sett at noen unger har vært hjemme hos henne, annet enn rett inn og rett ut igjen.

Min sønn må inn klokka 19.00 og er i seng til 20.00, noe jeg ser de andre barna i gata må også. Men det er ikke få gangene jeg har sett denne 6-åringen sykle aleine i gata i 21- 21.30-tiden om kvelden. Det har skjedd nå i sommerferien, og vet at hun ikke skal på skole/barnehage dagen etter, men har likevel reagert på det, siden det bare skjer med dnne jenta.

En helg, jeg ikke hadde sønnen min her, hadde jeg fest for noen venner her. I 01-tiden om natta var vi ute for å røyke, og da hørte jeg henne gråte veldig høyt inne på rommet sitt. Hun kan for all del ha hatt et mareritt og våknet av det, men dette sammen med alle de andre tingene jeg har reagert på, gå gir det meg en veldig vond følelse i magen...

Hva tenker andre om dette? Burde jeg prøve å finne ut mer om hva som skjer hjemme hos denne jenta? Eller overeagerer jeg på en 6-årings oppførsel? Lett er det i alle fall ikke.

[Gjest Supermimz]

Ser at det er en lignende tråd på forsiden her allerede, men velger likevel å lage et nytt innlegg fordi jeg har kanskje litt andre spørsmål...

Jeg har også en nabojente på 6 år, som tidvis oppfører seg veldig pagsomt i perioder og er utrolig oppmerksomhetskrevende og innpåsliten. En egentlig søt, snill og koselig jente, men hun har ikke helt grenser for hvordan man opptrer i sosiale sammenhenger. Og der er NOE ved henne jeg ikke blir helt klok på eller kan forklare...

Vi bor i en liten gatestubb i et bolig felt. Det er unger i alle nabohusene her, og denne jenta er nærmeste nabo til oss. Jeg har en sønn på 4 og et halv år som jeg har delt omsorg for, så han bor her hjemme hos meg annenhver uke.

Situasjonen er den at hun og sønnen min er i samme vennegjeng her i gata. De er en flokk på 6 unger i alderen 4-6 som pleier å leke sammen daglig. Det er helt naturlige "klikker" innad i denne gjengen som er mest styrt av alder og kjønn, men veldig ofte leker de godt sammen alle mann. Denne nabojenta og sønnen min er ikke de to som leker best sammen, eller de er ikke hverandres favoritt-lekekammerater, men har de ingen andre å leke med, så ringer de gjerne på hos hverandre.

Vi bor såpass tett at ungene kan springe frem og tilbake til hverandre og leke i hagen der eller på rommet her osv. Og veldig ofte har jeg alle ungene her hos oss. For meg er ikke de noe problem, så lenge de hører på meg når jeg sier at de må leke på rommet eller gå ut i hagen å leke el. Og de aller fleste av barna ønsker faktisk å leke med hverandre og sysle med sitt uten for mye innblanding fra voksne, bortsett fra denne nabojenta. Hun oppholder seg mer i stua eller på terrassen hos meg, enn med de andre barna. Når jeg sier at hvis hun skal være her, så må hun leke på rommet med de andre så hører hun på meg i et par minutter, før hun er tilbake...Da ofte med tegninger eller små overraskelser til meg. Hun spør ofte om hun kan få mat hos meg, selv om hun bor 20 meter fra oss. Og hun kan veldig ofte spørre om å få godteri, brus, is osv. Når jeg har sagt nei, så sender hun sønnen min ut for å spørre meg.

Ved to-tre anledninger har hun ringt på når vi har spist middag, og jeg sier at sønnen min kommer ut så fort han er ferdig. Da har hun stått rett på utsiden av kjøkkenvinduet og hoppet opp og ned og vinket eller banket på for å få min oppmerksomhet. Jeg har bedt henne gi oss litt fred til vi er ferdig å spise, men neste dag er vi på den igjen...

Noen ganger har jeg sett at hun har fått noen andre å leke med før sønnen har blitt klar for å gå ut, og da hvisker og tisker hun sammen med den andre og holder gutten min utenfor. Det skjer ikke bare med min sønn altså, men med andre "nye" som kommer for å leke. Når alle 6 ungene leker sammen, så er hun ofte inne og prøver å splitte opp gjengen for å få noen med seg på "sitt lag".

Selv i den uka sønnen min ikke bor hos meg, så kan hun ringe på 6-7 ganger om dagen først for å spørre om gutten er hjemme, så for å fortelle om alt mulig annet rart; Hun har funnet bringebær bak postkasa, Hun har fått nye blinkesko, Nabogutten er syk, Hun har fått ny sykkel, Storesøster har kjæresten på besøk, Nå er det bare 1 uke til hun skal begynne på skolen, Pappa er på jobb osv osv. Jeg har ofte sagt at hun er hjertelig velkommen til å ringe på når sønnen min er hjemme, og presisert hvor mange dager det er til, men at det passer dårlig når han ikke er her. Da har jeg andre ting å gjøre enn å fly til døra hele tiden. Men det siver bare ikke inn. Jeg har prøvd å overse henne når hun ringer på, men da ringer hun bare på MAAAAAANGE ganger, baker på vinduer eller titter inn vinduet for å se om jeg er inne. En gang ble jeg skikkelig hissig og sa klart i fra at dette orker jeg ikke mer og at hun måtte være så snill å slutte. Da kom hun tilbake til meg en liten stund etterpå med en liten blomsterbukett hun hadde plukket til meg. Var snill, høflig sa værsågod og gikk sin vei. Da satt jeg igjen med en vond følelse av dårlig samvittighet.

Og skulle hun være ute i gata, så er det nesten umulig å sitte i fred på terrassen min...

Av og til blir jeg skikkelig dritlei denne jenta og kjenner at jeg får tendenser til å være frekk med henne, men så er det noe annet som uroer meg også, som jeg ikke får taket på. Jeg har normal kontakt med foreldrene til de andre barna, siden de veksler på å være hos hverandre. Men jeg har aldri sagt mer enn hei til foreldrene til denne jenta og da i forbifarten. Enda de er de nærmeste naboene jeg har, og hun er hjemme hos meg nesten daglig. Tror aldri jeg har sett at noen unger har vært hjemme hos henne, annet enn rett inn og rett ut igjen.

Min sønn må inn klokka 19.00 og er i seng til 20.00, noe jeg ser de andre barna i gata må også. Men det er ikke få gangene jeg har sett denne 6-åringen sykle aleine i gata i 21- 21.30-tiden om kvelden. Det har skjedd nå i sommerferien, og vet at hun ikke skal på skole/barnehage dagen etter, men har likevel reagert på det, siden det bare skjer med dnne jenta.

En helg, jeg ikke hadde sønnen min her, hadde jeg fest for noen venner her. I 01-tiden om natta var vi ute for å røyke, og da hørte jeg henne gråte veldig høyt inne på rommet sitt. Hun kan for all del ha hatt et mareritt og våknet av det, men dette sammen med alle de andre tingene jeg har reagert på, gå gir det meg en veldig vond følelse i magen...

Hva tenker andre om dette? Burde jeg prøve å finne ut mer om hva som skjer hjemme hos denne jenta? Eller overeagerer jeg på en 6-årings oppførsel? Lett er det i alle fall ikke.

Jeg blir litt trist av denne historien, og synest synd i denne jenta. Jeg vet ikke nok om pedagogikk til å kunne forstå hva som får jenta til å herje med og dele opp sånn med de andre ungene, men det kan jo være at hun har lært det av sine foreldre. Det er litt håpløst å spekulere i..

Det hørest ut som hun har gjort huset ditt om til en slags hjemsone. For å være ærlig hørest hun skjønn ut..Jeg synest det er veldig veldig flott gjort av deg å ta henne inn når du gjør. Jeg tror egentlig jeg ikke kunne ha holdt meg fra å spørre hvorfor hun er ute så sent, hva mamman hennes sier om dette,hva som gjorde at hun gråt så høyt forleden, kansje du får et svar som beroliger.

Hvorfor har du ikke snakket med hennes foreldre da?

Jeg tror jeg ville ha blitt venner med folkene, for jentas skyld.

[zitrus]

For meg virker det helt klart som om hun savner voksenkontakt. Mistenker at foreldrene gjør lite sammen med henne. Har hun mange søsken hun må dele oppmerksomheten deres med?

Forstår at du synes dette er slitsomt. Fortsett å sette grenser for henne og si din mening. I tillegg ville jeg ha tatt mot til meg og snakket med foreldrene på en ordentlig måte. Kanskje er de er uvitende om hennes oppførsel.

[Gjest Utlogget bruker]

Jeg blir litt trist av denne historien, og synest synd i denne jenta. Jeg vet ikke nok om pedagogikk til å kunne forstå hva som får jenta til å herje med og dele opp sånn med de andre ungene, men det kan jo være at hun har lært det av sine foreldre. Det er litt håpløst å spekulere i..

Det hørest ut som hun har gjort huset ditt om til en slags hjemsone. For å være ærlig hørest hun skjønn ut..Jeg synest det er veldig veldig flott gjort av deg å ta henne inn når du gjør. Jeg tror egentlig jeg ikke kunne ha holdt meg fra å spørre hvorfor hun er ute så sent, hva mamman hennes sier om dette,hva som gjorde at hun gråt så høyt forleden, kansje du får et svar som beroliger.

Hvorfor har du ikke snakket med hennes foreldre da?

Jeg tror jeg ville ha blitt venner med folkene, for jentas skyld.

For meg virker det helt klart som om hun savner voksenkontakt. Mistenker at foreldrene gjør lite sammen med henne. Har hun mange søsken hun må dele oppmerksomheten deres med?

Forstår at du synes dette er slitsomt. Fortsett å sette grenser for henne og si din mening. I tillegg ville jeg ha tatt mot til meg og snakket med foreldrene på en ordentlig måte. Kanskje er de er uvitende om hennes oppførsel.

Det er ingen tvil om at jenta er skjønn! Her om dagen kom jeg og sønnen min hjem fra ferie, neddynget i kofferter og ryggsekker og da kom hun springende i mot oss og skrek: "Ååååå Vi har savnet dere sånn!!!" og klemte både meg og sønnen! Så hun er ei nydelig lita jente også! ha ha. Og jeg mistenker også at foreldrene hennes ikke finner på så mye med henne. Det er ikke ofte jeg ser foreldrene ute annet enn når de vasker bilen, klipper plenen eller reiser på butikken. Jenta er ute nesten hele tiden eller hjemme hos meg eller noen av de andre naboene.

Vet at hun i alle fall har to søsken, men at de er for voksne å regne. Så hun er en liten attpåklatt. Foreldrene hennes er mange år eldre enn meg og jeg sliter med å komme i kontakt med dem. Da vi flyttet inn her for ett år siden, så ble ungene i gata kjent med hverandre før vi foreldre. Da gutten min kom hjem og spurte om han kunne bli med en av de andre hjem, så ble jeg med for å hilse på foreldrene og for å spørre om det var greit at gutten min var der. Jeg regner det for normalt når man har med så små barn å gjøre. Jeg vil i alle fall prøve å gjøre meg et inntrykk av de som har gutten min på besøk og gi de beskjed om hvor han hører hjemme osv. Det samme har de andre foreldrene gjort hos oss. Ringt på hos oss for å se at alt er ok og for å si at jeg bare må sende barna hjem om det blir for mye.

Det har aldri foreldrene til denne jenta gjort, selv om hun tilbringer mesteparten av dagen hos naboene sine.

En gang ville gutten min leke i vannsprederen i hagen hos denne jenta, og jeg ble med for å hilse på. Foreldrene satt på terrassen og sa det var helt greit at han var der, men trakk inn umiddelbart. Det var liksom som de ikke ønsket å prate med meg... En annen gang spurte jenta om hun kunne bli med oss på butikken og jeg sa at det måtte jeg høre med foreldrene hennes om først, men hun sa at jeg ikke trengte det bare hun var hjemme til 20.30. Jeg ringte på likevel, selvfølgelig, og faren sa bare "Helt greit det" og lukket døra.

Har spurt henne om hvorfor hun er ute så sent på kvelden, men da sier hun bare at hun får lov av mamma fordi hun er stor jente.

Selv er jeg kanskje ikke den som kommer i veldig god kontakt med fremmede, og trekker meg kanskje fort når jeg merker en slags motstand... Men med foreldrene til de andre ungene, så har det ikke vært noe problem, siden de også virker interessert i hva ungene gjør og hvor de er osv.

Det er vel kanskje det som uroer mest, at foreldrene virker så likegyldig til hva hun driver med... Hva som skjer når hun er hjemme hos seg selv, kan jeg selvsagt ikke spekulere i.

[absinthia]

Jeg synes at du skulle følge litt med henne, som du sier synes du at "det er noe med henne". Det trenger nødvendigvis ikke å være noe alvorlig, men det kan også være det. Men for all del, sett grenser og prøv gjerne å få litt mer kontakt med foreldrene. Slik oppførsel hos et barn kan være alt mellom litt sen utvikling på enkelte punkter, adhd, foreldre som er totalt utslitte eller sliter med f.eks sosial angst, konflikter i hjemmet, misbruk eller andre typer omsorgssvikt.

At noen gråter midt på natten trenger ikke nødvendigvis å være noe annet enn at noen ikke har fått viljen sin, mareritt e.l. - har selv barn som har hatt sinneutbrudd og vært lei seg midt på natten, uten at det var noe spesielt alvorlig, men jeg har lurt litt på hva naboene eventuelt måtte tro.

Uansett høres det ut som om denne jenta trenger noen. Fortsett med den fine jobben du gjør!

[Gjest Gjest_nana_*]

Hadde samme "problem" der jeg bodde før - kunne faktisk vært meg som skrev hovedinnlegget (bortsett fra at jeg ikke har barn selv).

Tror nok denne jenta mangler voksenkontakt og at det er derfor hun heller vil være med deg. I tilfellet med "min" nabojente så var moren "sosialt belastet". Tror ikke du kan gjøre så mye annet enn det du allerede gjør - sette tydelige grenser og ellers ta i mot henne når sønnen din er hjemme. "Min" nabojente har nå vokst fra seg alle disse tendensene (splitt og hersk, masing, strekke grenser, ringe på dører og ustanselig søke voksenkontakt) og har gode venner. Det har rett og slett gått seg til - på tross av de utfordringene hun og søskenene hennes vokser opp med.

[Gjest Supermimz]

Ville bare si at det er så utrolig fint gjort av deg å godta denne jenta som du gjør. Det hørest ut som foreldrene hennes er litt likegyldige ovenfor deg og hvem jenta deres tilbringer tid med, og rart,veldig rart er det at de bare trekker seg unna deg ettersom jenta er så mye hos dere. Jeg tror du er spennende for jenta, og at du er en ganske solid trygg voksen som hun kan tilbrige litt tid med nå og da. Det er veldig fint for en unge som har uengasjerte foreldre..

Her om dagen kom jeg og sønnen min hjem fra ferie, neddynget i kofferter og ryggsekker og da kom hun springende i mot oss og skrek: "Ååååå Vi har savnet dere sånn!!!" og klemte både meg og sønnen!

Kjenner jeg blir litt babysjuk her jeg sitter, haha. så utrolig søtt. :D

[Gjest Gjest]

Ikke bestandig så enkelt å vite hvordan man skal håndtere andres unger. Jeg syns det virker som om jenta er en særdeles aktiv og utadvendt 6 åring, på godt og vondt. Sjarmerende, men krevende.

Syns du behandler henne på en veldig veldig grei måte. Forstår at du blir svett av henne enkelte ganger. Jeg blir også svett av mine enge unger smått. Når hun feks spør om mat/gotteri må du bare fortsette å være bestemt. Forklar henne at det ikke er høflig å spørre om slikt når man er hos andre, og at hun heller ikke skal legge i andre unger til å mase for seg. Her bør du også forklare gutten din at han ikke skal spørre om gotter for jenta. Er hun sulten må hun springe hjem å spise, såfremst du ikke har invitert henne på mat. Jenta mi på 6 tigger gotter hos andre, noe hun ikke har lov til. Men jeg er jo ikke sammen med ungen hele tiden, derfor blir jeg glad når de hun tigger av sier nei og gjerne forklarer at det ikke er høflig å mase om slikt.

Rart foreldrene hennes ikke vil kommunisere litt mer med deg, siden datteren deres er mye sammen med deg og sønnen din. Du har jo prøvd flere ganger å få til en dialog.

[Konservativ Mann]

Det kan virke som om denne jenta tenderer mot en tilknytningsforstyrrelse, noe som kan være et resultatet av fraværende foreldre (TS blir en slags "reserve-mamma").

Alternativt kan det være at hun bare er ekstremt (hyper)aktiv og synes du er spennende og artig.

Kjenner meg for øvrig igjen i enkelte av ablegøyene jenta bedriver fra min egen oppvekst.

[Gjest Utlogget bruker]

Takker for ros og kompliment!

Jeg misliker jo ikke denne jenta, selv om hun setter tålmodigheten min på prøve. Og det hjelper nok mye at jeg har et barn sjøl som krever en del og som har gitt meg erfaring med å takle barn på den alderen. For min sønn kan også teste grenser, være tverr og sint! Tro meg! Men det blir noe helt annet når det er min egen unge.

Og jeg tenker selvfølgelig at hun er like velkommen her som de andre vennene til sønnen min. Og gutten min har så enorm stor glede av å få ha vennene sine på besøk, eller få reise på besøk til dem.

Og jeg er så takknemlig for at han har fått så god kontakt og blitt så godt mottat av de andre ungene i gata her Og selv om han bare bor her annenhver uke, så er det som om han aldri har vært borte når han kommer tilbake! Det varmer et mammahjerte det!

Jeg er enig med de som skrev at jeg kanskje burde manne meg litt opp til å prate skikkelig med foreldrene ang. oppførselen hennes. Jeg ville selvsagt satt stor pris på at jeg selv fikk beskjed dersom sønnen min er en plage for andre i nabolaget. Og når jeg skal være ærlig, så stoler jeg vel på at de som har han på besøk hos seg også gir meg beskjed om ting jeg burde bli underettet om... Det er bare så mye lettere å forlange det av andre enn av seg sjøl tydeligvis.