Makta og begge endene

[Gjest TS]

Jeg har i flere tråder her inne sett holdningen at bodstedsforeldre har så mye mer makt enn samværsforeldre. Bostedsforeldre kan gjøre akkurat som de vil virker det som mange av dere mener.

Jeg er samboer med en mann som har 2 barn fra før av. Barna har ulike mødre.

Far er samværsforeldre for det ene barnet og bostedsforeldre for det andre barnet. Og vi føler oss fullstendig maktesløse i begge situasjoner.

Men for å fokusere på den situasjonen hvor far har hovedomsorgen.

Barnevernet tar barnet fra mor og hun blir vurdert til ikke egnet omsorgsperson.Far må likevel gå til retten for å få omsorgen. Retten gir mor foreldreansvar og vanlig samvær.

Far overholder sine plikter og lar alltid barnet ha sitt rettmessige samvær med mor og blir gående og se på hvordan mor "ødelegger" barnet.

Far har ingen rettigheter i denne forbindelse - han har bare plikter.

Hvis han holder barnet tilbake fra samvær uten å kunne dokumentere vold, risikerer han å miste omsorgen.

Hvis han ber barnevernet undersøke om barnet har det bra når det er på samvær, så vil barnevernet undersøke hos far. Hvis far sender barnet til et sted hvor det ikke har det bra, så er det fars ansvar og han kan miste omsorgen.

Holder far barnet tilbake, vil barnet savne sin mor - og ikke ha det bra.

Far plikter å legge tilrette for samvær.

Mor har nå funnet ut at hun vil ha omsorgen tilbake. Far nekter på dette, men mor innvolverer barnet, lager hemmeligheter og snakker nedsettende om far. Far må bare ta imot for å ikke legge mer press på barnet.

I alle situasjoner sitter vi her og svelger kameler. Mor ringer og kjefter og smeller og krever og krever og krever, men for at dette ikke skal gå ut over barnet sitter vi her og tar i mot.

Hvor er denne makten som dere alle mener at bostedsforeldre har så forbanna mye av?

[Gjest Gjest]

Jeg har i flere tråder her inne sett holdningen at bodstedsforeldre har så mye mer makt enn samværsforeldre. Bostedsforeldre kan gjøre akkurat som de vil virker det som mange av dere mener.

Jeg er samboer med en mann som har 2 barn fra før av. Barna har ulike mødre.

Far er samværsforeldre for det ene barnet og bostedsforeldre for det andre barnet. Og vi føler oss fullstendig maktesløse i begge situasjoner.

Men for å fokusere på den situasjonen hvor far har hovedomsorgen.

Barnevernet tar barnet fra mor og hun blir vurdert til ikke egnet omsorgsperson.Far må likevel gå til retten for å få omsorgen. Retten gir mor foreldreansvar og vanlig samvær.

Far overholder sine plikter og lar alltid barnet ha sitt rettmessige samvær med mor og blir gående og se på hvordan mor "ødelegger" barnet.

Far har ingen rettigheter i denne forbindelse - han har bare plikter.

Hvis han holder barnet tilbake fra samvær uten å kunne dokumentere vold, risikerer han å miste omsorgen.

Hvis han ber barnevernet undersøke om barnet har det bra når det er på samvær, så vil barnevernet undersøke hos far. Hvis far sender barnet til et sted hvor det ikke har det bra, så er det fars ansvar og han kan miste omsorgen.

Holder far barnet tilbake, vil barnet savne sin mor - og ikke ha det bra.

Far plikter å legge tilrette for samvær.

Mor har nå funnet ut at hun vil ha omsorgen tilbake. Far nekter på dette, men mor innvolverer barnet, lager hemmeligheter og snakker nedsettende om far. Far må bare ta imot for å ikke legge mer press på barnet.

I alle situasjoner sitter vi her og svelger kameler. Mor ringer og kjefter og smeller og krever og krever og krever, men for at dette ikke skal gå ut over barnet sitter vi her og tar i mot.

Hvor er denne makten som dere alle mener at bostedsforeldre har så forbanna mye av?

Hvilken makt er det dere savner å ha da? Makt til å nekte mor å ha samvær med barnet? Den makten bør jo hverken mor eller far ha. Den makten er det bare retten som bør ha. Her har retten vurdert at mor ikke skal ha hovedomsorg, men at hun skal ha samvær med barnet. I de fleste situasjoner vil barnet nyte godt av å få ha et forhold til både mor og far.

Hvordan er det mor ødelegger barnet? Hvis dere mener mor er skadelig for barnet, så må dere ta inn barnevernet, det er jo både riktig for barnet og deres plikt. Hvis barnet har det bra hos dere skulle det vel ikke være noe problem om de vurderer dere også, når de vurderer mor. Tvert om burde jo dette gjøre at dere stiller enda sterkere.

Far mister ikke omsorgen til mor hvis barnevernet avdekker at han har sendt barnet til mor, hvis mor gjør at barnet ikke har det bra. Dette er det retten som har bestemt, og far har fulgt opp rettens bestemmelse.

Men husk at for å fjerne samværsforelderen fra barnets liv er svært alvorlig, og om dersom mor "bare" baksnakker far er ikke det alvorlig nok til at det ville vært bedre for barnet å ikke ha kontakt med mor. Desverre er det nok ekstremt mange foreldre som snakker stygt om den andre part overfor barnet, men jeg tror ikke alle er uegnet som foreldre likevel. De oppfører seg utrolig egoistisk og dumt, og det gagner ikke barnet, men fra der til å ikke få ha barnet er det langt.

Det at bostedsforeldre har MYE mer makt enn samværsforeldre viser seg igjen og igjen, også i deres situasjon.. men det betyr jo på ingenmåte at situasjonen er konfliktløs for noen av partene.

Jeg vet ikke, men jeg også en følelse av at dere kanskje har støtt på større problemer enn bostedsforeldre flest, siden det i denne situasjonen er far som har fått hovedomsorg. Det skal jo veldig mye til.. Og siden retten har bestemt at mor ikke er egnet til å ha hovedomsorgen går jeg ut i fra at det er nokså tungtveiende forhold med i bildet. Det gjør hele situasjonen komplisert uansett selvsagt.

Det som kan være svært frustrerende er i de situasjoner hvor samværsforeldren IKKE er uegnet for omsorg, men likevel ikke får mye samvær, da er det jo også svært vanskelig å godta at man ikke blir hørt i retten en gang.

Tross alt har far i deres situasjon hovedomsorg, og mye makt, tenk om dere satt i samme situasjon, men at retten hadde latt være å gi far hovedomsorg likevel.. Det er faktisk realiteten i mange fordelingssaker. Så selv om dere ikke har all makt, så har dere mye mer makt enn det mange, spesielt fedre, har. Heldigvis for barnet deres.

[Kattugla]

Jeg har i flere tråder her inne sett holdningen at bodstedsforeldre har så mye mer makt enn samværsforeldre. Bostedsforeldre kan gjøre akkurat som de vil virker det som mange av dere mener.

Jeg er samboer med en mann som har 2 barn fra før av. Barna har ulike mødre.

Huffa, jeg er gift med en mann som har et barn fra før og kjenner meg veldig i det du skriver.. Men sannelig om jeg vet hva man kan gjøre..

Far er samværsforeldre for det ene barnet og bostedsforeldre for det andre barnet. Og vi føler oss fullstendig maktesløse i begge situasjoner.

Men for å fokusere på den situasjonen hvor far har hovedomsorgen.

Barnevernet tar barnet fra mor og hun blir vurdert til ikke egnet omsorgsperson.Far må likevel gå til retten for å få omsorgen. Retten gir mor foreldreansvar og vanlig samvær.

Mor "her" har hatt store psykiatriske problemer og fikk over en lengre periode kun møte barnet under tilsyn, men far måtte allikevel gjennom en lang og kostbar rettssak for å få hovedomsorgen. Mor har i dag vanlig samvær og foreldreansvar.

Far overholder sine plikter og lar alltid barnet ha sitt rettmessige samvær med mor og blir gående og se på hvordan mor "ødelegger" barnet.

Det opplever vi også. Barnet har til tider vist store atferdsproblemer, som vi tror skyldes måten mor involverer barnet i absolutt alt som har med konflikten mellom henne og far å gjøre. Allerede i 3-års alderen fikk barnet høre hvor fattig mor var og om slemme pappa som skulle ta penger fra henne (skifteretten), slemme pappa som sviktet mamma og barnet og jeg er en heks som stjal pappa (han hadde vært singel i 11/2 år når vi møttes) o.s.v Sånn har mor holdt på i flere år nå og det er klart at det påvirker barnet enormt.

Far har ingen rettigheter i denne forbindelse - han har bare plikter.

Hvis han holder barnet tilbake fra samvær uten å kunne dokumentere vold, risikerer han å miste omsorgen.

Hvis han ber barnevernet undersøke om barnet har det bra når det er på samvær, så vil barnevernet undersøke hos far. Hvis far sender barnet til et sted hvor det ikke har det bra, så er det fars ansvar og han kan miste omsorgen.

Holder far barnet tilbake, vil barnet savne sin mor - og ikke ha det bra.

Far plikter å legge tilrette for samvær.

Mor har nå funnet ut at hun vil ha omsorgen tilbake. Far nekter på dette, men mor innvolverer barnet, lager hemmeligheter og snakker nedsettende om far. Far må bare ta imot for å ikke legge mer press på barnet.

Det gjør mor her også, hele tiden. Hun har også funnet ut at det hjelper hvis barnet mistrives hos /misliker oss, for da er det nok større sannsynlighet for at h*n vil flytte til mor når h*n får tilsielsesrett. Så her spares ikke på kruttet.

I alle situasjoner sitter vi her og svelger kameler. Mor ringer og kjefter og smeller og krever og krever og krever, men for at dette ikke skal gå ut over barnet sitter vi her og tar i mot.

Vi har også tatt i mot uendelige mye slikt; mor stiller krav samtidig som hun selv vil hverken stille opp eller bidra til det det gjelder på noen måte og truer med å la det gå utover barnet hvis far sier imot. F.eks krever hun at far skal betale absolutt alt av kurs og aktiviteter og hente og levere også når barnet er hos mor (vi bor et stykke unna), for "ellers får ikke barnet delta og skal få høre at det er fordi far ikke vil stille opp".. (Det skal nevnes at mor selv er ivrig etter at barnet skal på forskjellige kurs og aktiviteter, så det er ikke slik at det er vi som insisterer mens hun ikke vil..) Vi har stadig tenkt på barnet og mor har fått viljen sin hittil, men det eneste som skjer er at hun blir frekkere og kravstørre for hver gang, så vi er nok nødt til å ta den kampen snart..

Hvor er denne makten som dere alle mener at bostedsforeldre har så forbanna mye av?

Jeg vet ikke jeg, føler ikke at vi har så mye "makt" så lenge mor er villig til å bruke barnet mot oss på denne måten. Ikke at vi ønsker "makt" heller, men litt samarbeide hadde vært ok, slik det er nå er det helt utrolig vanskelig til tider...

[Far til 2]

For meg synes det som om alle tre innleggene bekrefter at en far i rolle som omsorgsforelder må være VESENTLIG bedre enn en mor. Med det mener jeg at der mor ønsker å være omsorgsforelder alene har hun i lang tid fått denne rollen uten vurdering av henne eller far som omsorgsforelder.

Under vår første mekling møtte vi på en "mekler" som ga beskjed om akkurat dette. Mekleren sa høyt og tydelig at mor altid får omsorgen uavhengig av hennes omsorgsevne om ikke far er helt ekstraordinær. Med en sånn tilbake melding valgte naturligvis mor "å kjøre hardt" på eneomsorg, mens jeg valgte å innse at det ikke var mulig for meg å ivareta barnas beste. En advokat som fikk se bevis for det som hadde skjedd før nevnte mekling mente imidlertid at mekler tok så feil som det kunne gå an og at hun hadde misbrukt sin makt som "fagperson" og rådgiver. Ifølge advokaten ville jeg "med stor sansynlighet" hatt omsorgen om jeg hadde gått til rettsak.

Slike holdninger har vært vanlig i mange år, og er sterkt medvirkende til at så mange menn fungerer som samværsforelder idag.

Senere ble denne holdningen bekreftet av andre "fagfolk" som skulle ha arbeidet for barnas beste, men som i realiteten var mer opptatt av å fremme de synspunkter de var tillært uten omtanke for barna (dvs at mor altid er eneste egnede omsorgsforelder). Først etter at andre fagfolk slo alarm ble det endringer.

Når det er sagt vil jeg stå fast ved det jeg tidligere har sagt at det også finnes menn som misbruker sin makt som omsorgsforelder, selv om jeg ikke vil påstå at dette er tilfellet i noen av sakene ovenfor. Det er mao ikke kjønnet som avgjør om en misbruker sin makt menn den rollen en inntar som forelder. Den makten en får som forelder kan medføre misbruk. Hvis derimot foreldrene i utgangspunktet hadde vært likeverdige i utgangspunktet hadde det vært vanskeligere å misbruke sin makt. Med felles omsorg som utgangspunkt hadde kansje ikke mor valgt å skape konflikter slik hun har gjort i saken til trådstarter. I saken rett over dette innlegget ville det imidlertid være nødvendig med eneomsorg.

I vårt tilfelle har det vist seg at mor har vist stor forbedring etter at jeg overtok omsorgen, og vi er nå på vei inn i en ordning med felles omsorg. Det betyr at vi er på vei til å bli likeverdige og ingen av oss kan utnytte den makten vi eventuelt ville hatt med eneomsorg.

Jeg er mao fortsatt tilhenger av felles omsorg SOM UTGANGSPUNKT ved samlivsbrudd.

[Gjest TS]

For meg synes det som om alle tre innleggene bekrefter at en far i rolle som omsorgsforelder må være VESENTLIG bedre enn en mor.

Med felles omsorg som utgangspunkt hadde kansje ikke mor valgt å skape konflikter slik hun har gjort i saken til trådstarter. I saken rett over dette innlegget ville det imidlertid være nødvendig med eneomsorg.

Jeg er enig med deg i at far må bevise mye mer for å bli godtatt som omsorgsperson, spesielt i tilfeller der han har daglig omsorg.

Jeg har ikke sagt veldig mye om utgangspunktet for at min samboers barn bor hos oss. Jeg reagerer ganske mye på at du sier at mor ville lagd mindre konflikt hvis de hadde hatt felles omsorg. Jeg skal derfor utdype litt mer.

Barnevernet anbefalte at når barnet ble flyttet til far skulle mor kun ha samvær med tilsyn 6 ganger i året á 3 timer. Retten valgte å se bort fra barnevernets anbefaling og ga mor normalt samvær. Dette har på ingen måte vært til det beste for barnet! Det er ingen som verken ønsker eller mener at barnet ikke skal se sin mor, men tatt i betrakning mors sykdom, ville barnet hatt det adskillig mye bedre hvis det ikke hadde blitt så mye innvolvert som det har.

Barnet har gått til psykolog siden 5-års alder på grunn av mor. Barnet har et ekstremt behov for trygghet og faste rammer og er på ingen måte sterkt nok til å takle f.eks. 50/50 deling. Psykologen har også uttalt seg i forbindelse med dette ønsket om omsorgsovertakelse og presisert at barnet ikke bare hindres i sin utvikling, men også settes tilbake i utvikling på grunn av den usikkerheten mor her har skapt.

Mor velger å påstå at psykologen ikke vet hva han snakker om. Derfor må man jo heller ikke ta noe hensyn til det.... Ikke sant?

Vi er ikke bekymret for at barnevernet skulle komme hit til oss og undersøke. De er hjertelig velkomne, problemet er at de vil ikke komme. Barnevernet tar ikke i samværssaker. Vi har ringt dem mange ganger og bedt dem om å komme.

Den makten jeg skulle ønske at vi hadde, var makten eller heller retten til å beskytte barnet. Makten til å tvinge mor til å se at det hun gjør er skadelig for barnet. Jeg vet at det er urealistisk og umulig, men det å gå og se på hvordan dette barnet har det er så tvers gjennom hjerteskjærende jæ***lig at jeg har ikke ord.

Likevel plikter far å tilrettelegge for samvær.

Vi kan naturligvis holde barnet tilbake fra samvær, men det blir galt det også. Barnet er tross alt veldig glad i sin mor, trenger sin mor, og er ekstremt lojal overfor sin mor (som er den "svake part"). Det verste vi kan gjøre mot barnet er å ta hans mor fra ham - det er heller ikke det vi ønsker. Vi ønsker bare at mor skal innse at det hun nå gjør skader gutten.

Men når mor ikke vil høre, så har vi absolutt ingen midler vi kan bruke.

Far og mor har vært til mekling. Mekler sa ikke det mor ønsket å høre, mor gadd derfor ikke å stille til neste avtalte mekling.

Mor velger nå bare å påvirke barnet til å ville bo hos henne og kjører hardt på barnets rett til å bli hørt.

Dessverre fungerer ikke barnets rett til å bli hørt helt som vanlig i dette tilfellet, i og med at mor har blitt vurdert til å ikke ha nødvendig omsorgsevne.

Men dette er nok en ting mor ikke trenger å ta hensyn til fordi barnevernet naturligvis ikke hadde peiling på noen ting. Det de gjorde var feil, så det er bare å glemme.

Jeg skulle ønske at mor i dette tilfellet ikke hadde hatt foreldreansvar.

Vi venter nå på rettsak, vi håper nesten at det blir rettsak, samtidig som vi gruer veldig for hvordan det skal påvirke barnet.

[Littlebird]

Vi venter nå på rettsak, vi håper nesten at det blir rettsak, samtidig som vi gruer veldig for hvordan det skal påvirke barnet.

Dette hørtes ut som en vanskelig situasjon. Heldigvis har dere jo mye "makt" fordi retten har gitt dere hovedomsorg. Som du skriver hjelper det jo ikke hva barnet ønsker/sier det ønsker ettersom mor er vurdert uegnet, så retten beskytter jo barnet i dette tilfellet, selv om det etter deres mening ikke beskytter barnet nok.

Regner med det må være alvorlig mistanke om misbruk/dårlig påvirkning fra mor siden barnevernet faktisk anbefalte ekstremt lite samvær, og under tilsyn?

Men hva skal rettsaken avgjøre nå, slik jeg leser innleggene dine har retten alt bestemt hvordan samvær skal foregå? Skal dere forsøke å ta foreldreansvaret fra mor, og begrense samværet med henne?

Regner med retten har hatt en grunn til å se bort fra barnevernets anbefaling..?

Vanskelig å sette seg inn i situasjonen deres uten å vite mer om det som ligger bak.. men jeg håper at retten klarer å ivareta barnets beste i denne saken, selv om jeg vet at retten ofte ikke gjør det desverre..

Endret 17. august 2009 av Littlebird

[Gjest TS]

Dette hørtes ut som en vanskelig situasjon. Heldigvis har dere jo mye "makt" fordi retten har gitt dere hovedomsorg. Som du skriver hjelper det jo ikke hva barnet ønsker/sier det ønsker ettersom mor er vurdert uegnet, så retten beskytter jo barnet i dette tilfellet, selv om det etter deres mening ikke beskytter barnet nok.

Regner med det må være alvorlig mistanke om misbruk/dårlig påvirkning fra mor siden barnevernet faktisk anbefalte ekstremt lite samvær, og under tilsyn?

Men hva skal rettsaken avgjøre nå, slik jeg leser innleggene dine har retten alt bestemt hvordan samvær skal foregå? Skal dere forsøke å ta foreldreansvaret fra mor, og begrense samværet med henne?

Regner med retten har hatt en grunn til å se bort fra barnevernets anbefaling..?

Vanskelig å sette seg inn i situasjonen deres uten å vite mer om det som ligger bak.. men jeg håper at retten klarer å ivareta barnets beste i denne saken, selv om jeg vet at retten ofte ikke gjør det desverre..

I forrige rettsak sa vel i grunnen bare dommeren at han uansett ville gi mor normalt samvær. Han ga egentlig ikke noen annen begrunnelse for det enn at det var bare sånn det skulle være.

Hvis det blir rettsak, så er det fordi mor krever daglig omsorg tilbake. Vi er ganske sikre på at mor ikke vil få, av mange grunner, men også fordi det ikke finnes noen grunn til å flytte barnet, men vi kan naturligvis treffe på den dommeren som mener at alle barn skal bo hos mor....

Vi ønsker at mor skal ha samvær som i dag. Vi ønsker at hun skal være stabil og ha det bra, fordi vi ser at det har så enorme positive resultater for barnet.

Men det vi ønsker mest ut av en rettsak er at barnet skal få en veldig tydelig og klar beskjed om hvor h*n skal bo, og at det er retten som har bestemt at h*n skal bo der. Dermed kan ikke verken far eller mor si noe annet.

Vi skulle naturligvis ønske at dette kunne skje utenfor rettsalen og håper fremdeles at det kan skje - men det har vi ingen kontroll over - det avhenger helt og holdent av mor.

[Gjest regine ii]

TS du får en fra meg i allfall. Har vært i samme situasjon - men jeg er faktisk barnets mor, og har opplevd akkurat den samme maktesløsheten som du snakker om. Har lurt fælt på hvilken "makt" jeg har, det er i min erfaring samværsforelder som kan gjøre som h*n vil - uten noen restriksjoner eller sanksjoner.

I tillegg til en enorm mistenkeliggjøring - fordi "alle" vet jo at dersom mor sier at barnet ikke har det bra hos far e.l. da er hun ond og egoistisk og vil bare hindre kontakten mellom far og barn.

Ønsker dere lykke til, forsøk å beskytt barnet best mulig, selv om det er vanvittig vanskelig når den andre forelder pr. def. motarbeider. Det høres jo ut som om dere har støttestpillere også for barnet, som gjør ting noe enklere.

Og så forundrer det meg igjen og igjen at barnevernet nekter å ta innover seg at barn faktisk kan ha det ille hos samværsforelder, og at de nekter å ta innover seg at barn har krav på beskyttelse der og. Dessuten trodde jeg det var kommet et forskrift for noen år siden som nettopp fokuserte på at barnevernet også skulle ta bekymringsmeldinger hos samværsforelder på alvor?

[Littlebird]

...men vi kan naturligvis treffe på den dommeren som mener at alle barn skal bo hos mor....

Håper virkelig ikke det!! Skremmende at en del tenker slik uten å vurdere hver eneklt sak. Men det det er helt klart en del om som har en formening om at mor alltid er best for barnet.. nesten uansett! Forstå det den som kan.

Men det er faktisk skremmende mange "vanlige" folk som også har denne holdningen, uten at det er så gjennomtenkt. Møter stadig venninner som snakker om barn og skilte foreldre, og legger til grunn i samtalen at "men barnet trenger jo selvsagt sin mor".. Jeg blir så utrolig provosert av sånne ureflekterte utsagn, og sier fra hva jeg mener om sånt. Selvsagt trenger barn sin mor. Og selvsagt trenger barn sin far. Jeg tror folk flest må begynne å tenke litt mer gjennom dette, da det er gamle holdninger som sitter dypt i utrolig mange tror jeg, enten det er gjennomtenkt, eller bare ligger der som "taus kunnskap".

[Gjest Gjest]

Far overholder sine plikter og lar alltid barnet ha sitt rettmessige samvær med mor og blir gående og se på hvordan mor "ødelegger" barnet.

Far har ingen rettigheter i denne forbindelse - han har bare plikter.

Hvis han holder barnet tilbake fra samvær uten å kunne dokumentere vold, risikerer han å miste omsorgen.

...............................

I alle situasjoner sitter vi her og svelger kameler. Mor ringer og kjefter og smeller og krever og krever og krever, men for at dette ikke skal gå ut over barnet sitter vi her og tar i mot.

Hvor er denne makten som dere alle mener at bostedsforeldre har så forbanna mye av?

Jeg kjenner til en slik situasjon veldig godt, siden jeg sitter på sidelinjen som vitne på at samværsforelder krever å få viljen sin, nekter å ta konsekvensene av handlingene sine, og truer med "helvete" for bostedsforelderen hvis bostedsforelder ikke gjør som samværsforelder ønsker.

Slik jeg, og flere andre bivånere, ser det, har bostedsforelder ingenting å si, samværsforelder bestemmer alt.

Jeg har spurt flere ganger om hvordan bostedsforelder kan godta alt samværsforelder gjør, og samværsforelderen sier at bostedsforelder har ikke noe valg: godta det, eller det får konsekvensen i retten.

Samværsforelderen bruker samværet til å straffe bostedsforelder.

Og bare for å ha det sagt, det er samværsforelder jeg kjenner og lytter til, og det er samværsforelder som har fortalt meg alt dette.

[Far til 2]

...

Barnevernet anbefalte at når barnet ble flyttet til far skulle mor kun ha samvær med tilsyn 6 ganger i året á 3 timer. Retten valgte å se bort fra barnevernets anbefaling og ga mor normalt samvær. Dette har på ingen måte vært til det beste for barnet! Det er ingen som verken ønsker eller mener at barnet ikke skal se sin mor, men tatt i betrakning mors sykdom, ville barnet hatt det adskillig mye bedre hvis det ikke hadde blitt så mye innvolvert som det har.

Barnet har gått til psykolog siden 5-års alder på grunn av mor. Barnet har et ekstremt behov for trygghet og faste rammer og er på ingen måte sterkt nok til å takle f.eks. 50/50 deling. Psykologen har også uttalt seg i forbindelse med dette ønsket om omsorgsovertakelse og presisert at barnet ikke bare hindres i sin utvikling, men også settes tilbake i utvikling på grunn av den usikkerheten mor her har skapt.

Mor velger å påstå at psykologen ikke vet hva han snakker om. Derfor må man jo heller ikke ta noe hensyn til det.... Ikke sant?

...

...

Jeg skulle ønske at mor i dette tilfellet ikke hadde hatt foreldreansvar.

Vi venter nå på rettsak, vi håper nesten at det blir rettsak, samtidig som vi gruer veldig for hvordan det skal påvirke barnet.

Så lenge dere kan få en uttalese fra medisinsk sakkyndig + vise til tidligere uttalse fra barnevernet og dokumentere hva som har skjedd i saken etter at problemene oppstod, kan jeg ikke se at barnet skal utsettes for store mengder samvær i tiden som kommer.

Rettsaken som kommer vil med rimelig stor sikkerhet begrense samværet.

Om mor har foreldreansvar eller ikke vil ikke endre mye på dette.

Samtidig må vi innse at dere er i en litt spesiell situasjon. Situasjoner der mor eller far er uegnet til omsorg er sjelden kost, og lovverket bør ta hensyn til at det er sjeldent. Med det mener jeg at foreldrene i UTGANGSPUNKTET bør være likeverdig, mens unntakene (som i deres tilfelle) blir behandlet slik det nå blir. Så kan det naturligvis vurderes om samværet bør avsluttes helt eller ikke, men jeg synes ikke at dere som omsorgsforeldre alene skal kunne avgjøre at det er barnets beste å ikke ha samvær/begrenset samvær med mor, eller om hun skal ha foreldreansvar eller ikke. Selv om dere sansynligvis kan være objektive finnes det en del andre bostedsforeldre som ikke er det. Da er det vanskelig for myndighetene å si at "du" tar avgjørelsene på egen hånd, mens "du" ikke får ta tilsvarende avgjørelser.

Som du sier vil ikke barnevernet ta i saker der det er uenighet mht omsorgssituasjonen. Dermed er det TUSENVIS av barn som ikke får den oppfølgingen de burde hatt. Dette er imidlertid en problemstilling som barnevernet selv har ønsket, og sannsynligvis bør det vurderes en ny etatet som kan vurdere omsorgsproblemer der det har vært samlivsbrudd. Jeg sitter med inntrykk av (etter å ha lest div innlegg inne på KG) at barnevernet er flinkere til å vurdere omsorgsløsninger der det er til mors fordel, men det kan være fordi det er flest mødre her inne som forteller sin historie. Som far sitter jeg imidlertid med samme inntrykk som deg om at barnevernet ikke tar i omsorgssaker der fedre slår alarm.

Jeg håper for deres skyld at saken løser seg slik at barnets behov blir ivaretatt på beste måte.

[Far til 2]

Jeg kjenner til en slik situasjon veldig godt, siden jeg sitter på sidelinjen som vitne på at samværsforelder krever å få viljen sin, nekter å ta konsekvensene av handlingene sine, og truer med "helvete" for bostedsforelderen hvis bostedsforelder ikke gjør som samværsforelder ønsker.

Slik jeg, og flere andre bivånere, ser det, har bostedsforelder ingenting å si, samværsforelder bestemmer alt.

Jeg har spurt flere ganger om hvordan bostedsforelder kan godta alt samværsforelder gjør, og samværsforelderen sier at bostedsforelder har ikke noe valg: godta det, eller det får konsekvensen i retten.

Samværsforelderen bruker samværet til å straffe bostedsforelder.

Og bare for å ha det sagt, det er samværsforelder jeg kjenner og lytter til, og det er samværsforelder som har fortalt meg alt dette.

Jeg tror det er store variasjoner mht dette, og variasjonene er sannsynligvis tilfeldig. Men jeg vet at barnevernet er veldig redd for å se nærmere på situasjoner der det har vært samlivsbrudd og på den måten bli oppfattet som om de tar parti i saken. Et BESØK fra barnevernet er av enkelte blitt vurdert som om det blir tatt parti i saken.

Hvis det er slik at samværsforeldre bestemmer alt (slik du mener) så burde det vært slik at utgangspunktet ved samlivsbrudd var at det fantes 2 bostedsforeldre. Da ville ingen føle at de fikk mindre å si. Samtidig ville barnas behov for mest mulig samvær bli ivaretatt.

Hvis vi hadde hatt det slik ville konfliktene isteden blitt fokusert på situasjoner som TS referer til og massevis av andre konflikter ville vært unngått fordi det ikke finnes samme antall samværsforeldre.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er store variasjoner mht dette, og variasjonene er sannsynligvis tilfeldig. Men jeg vet at barnevernet er veldig redd for å se nærmere på situasjoner der det har vært samlivsbrudd og på den måten bli oppfattet som om de tar parti i saken. Et BESØK fra barnevernet er av enkelte blitt vurdert som om det blir tatt parti i saken.

Hvis det er slik at samværsforeldre bestemmer alt (slik du mener) så burde det vært slik at utgangspunktet ved samlivsbrudd var at det fantes 2 bostedsforeldre. Da ville ingen føle at de fikk mindre å si. Samtidig ville barnas behov for mest mulig samvær bli ivaretatt.

Hvis vi hadde hatt det slik ville konfliktene isteden blitt fokusert på situasjoner som TS referer til og massevis av andre konflikter ville vært unngått fordi det ikke finnes samme antall samværsforeldre.

Les det jeg skrev en gang til...

Jeg skriver ikke at samværsforeldre bestemmer alt, jeg skriver at EN samværsforelder jeg kjenner krever at bostedsforelder etterkommer alle ønsker/krav/finner seg i alt, hvis ikke vil samværsforelder lage et helvete.

Samværsforelder vil i utgangspunktet ikke ha samvær (eller kontakt med barnet i det hele tatt), men har det likevel av to grunner:

1. for å straffe bostedsforelder med loven i hånd

2. for å etterkomme samboers krav siden samboer nekter å bo sammen med en som ikke ønsker å ha kontakt med eget barn

Jeg VET at dette er et unntak, ikke regelen, men det er ikke det eneste unntaket...

og det verste er at bostedsforelder ikke kan gjøre det som er til barnets beste, fordi bostedsforelder vet at samværsforelder benytter enhver anledning til å lage bråk, som igjen går ut over barnet.