Brutt med venninne

[Gjest Gjest_gunda_*]

Dette blir nok langt for å få ned alt, håper noen vil lese det likevel

Jeg ble for mange år siden kjent med en dame noen år eldre enn meg. Vi fikk en god tone fra første stund og har siden hatt et ganske nært vennskap. Men, hun har hele tiden vært veldig ustabil i hunøret. Opp og ned i ett virker det som på meg. Hun er ganske ensom og har få andre venner, så derfor har jeg nok holdt ut lenger enn jeg hadde gjort med andre.

Når jeg fikk mitt første barn klarte hun ikke å se vitsen med at jeg skulle få barn. Hun hadde jo ikke fått noen. Det var mange sure kommentarer under hele svangerskapet om mitt valg om å bære frem barnet som kom overraskende, men likevel like velkomment. Jeg gikk gjennom svangerskap og fødsel alene og hadde ikke trengt hennes negative oppførsel da.

Like etter at min eldste ble født så fikk jeg meg ny kjæreste, etter 1 år sammen forlovet vi oss og ble gravide. Senere giftet vi oss og levde ganske så lykkelige noen år. Det endte som så mange ekteskap i skilsmisse, og dessverre til tider noe angstrengt forhold oss voksne i mellom. Det er ting jeg ikke trenger å komme inn på her, men hører med til historien. Min "venninne" har aldri sagt et støttende ord til meg om jeg har vært noe frustrert pga situasjonen som har vært veldig fastlåst til tider. Jeg har vært frustrert på barnas vegne, og det jeg jeg som har tårket tårer. Da har jeg trengt å få ut dette et sted jeg også. Men hun har hele tiden avvist meg med at jeg selv får ta skylden for at det er slik når jeg var så dum at jeg fikk barn.

Etter en tid traff jeg en mann som jeg virkelig ble glad i. Hennes reaksjon: Dette går til helvete det også! Takk for den Han og jeg valgte å flytte sammen da vi begge var sikre på at vi var ment for hverandre. Men hverdagen med mine og dine barn ble mye tøffere enn forholdet vårt taklet i det daglige. Vi flyttet fra hverandre og jeg var knust av sorg. Jeg har vel aldri vært så langt nede noen gang. Da var det heller ikke mye støtte å hente. Jeg fikk klar beskjed om at ungene mine bare skulle være glad for at de slapp nye onkler hele tiden. Men dette var min første kjæreste etter bruddet som ungene traff og visste om, og faktisk også den eneste siden. Min eks-samboer og jeg har beholdt et godt vennskap og vi er enige om å prøve å finne tilbake til hverandre igjen men bo hver for oss. Vi taklet bare ikke hverdagen med x'er og y'er og barn her og der.

Når jeg var som lengst nede så fikk jeg aldri et godt ord fra henne. Hun var mer opptatt av at jeg nå sikkert kom til å få støtte "i hue og ræva" fra NAV. Men eneste jeg mottar er ekstra barnetrygd. Verken bidrag eller annet kommer min vei. Jeg forsørger oss selv, selv om det er hardt innimellom.

Økonomi er også grunnen til at begeret nå fløt over for meg. Da jeg snakket med henne sist klaget hun over hvor dårlig råd hun har. Hun har nesten like høy inntekt som meg, men forsørger kun seg selv. Jeg sa at det var synd og prøvde å komme med både trøst og konstruktive bidrag til samtalen. Men sa også at slik var det for meg også. At jeg blant annet ikke hadde råd til særlig ferie med ungene, men at vi kom til å dra på en liten tur.

Da smeller hun at jeg sikkert benytter alle pengene jeg får fra NAV på polet så fort jeg har ungefri. Altså ja, jeg drikker som de fleste andre. Det går maks 2 flasker vin i måneden her, og de koster ikke 500 kroner stykket

Når jeg spurte hvilke penger hun snakket om så sa hun at jeg som alle andre garantert fikk flere tusen i måneden bare for at jeg hadde satt unger til verden og drevet min eks-mann til utroskap med vilje.

Da sa jeg bare: Dette gidder jeg ikke mer! Og så la jeg på.

Dette er bare korte trekk av alt. Jeg har vært der for henne i hennes nedperioder, jeg har støttet og hjulpet så godt jeg kan. Jeg har hørt på henne i timesvis på telefonen og kommet over til henne fordi noe har skjedd. Samtidig har jeg hele tiden selv måtte "forsvare" meg mot anklager som ikke hører noe sted hjemme. Nå orker jeg ikke mer.

Men hun gir seg ikke. Hun sender meldinger og ringer. Jeg har svart på noen og sagt at jeg ikke orker vårt vennskap lenger. Men hun tar ikke klar beskjed.

Hva gjør jeg? Og ikke minst, overreagerer jeg?

[Gjest Gjest_Tine_*]

Jeg synes det er helt utrolig at du har bevart vennskapet så lenge som du har.

Du burde kuttet henne ut for lenge siden, ingen trenger så negative mennesker i livet sitt. Bra for deg at du endelig sa i fra!

[Polly Ester]

Syns også det er utrolig at du har holdt ut så mye og så lenge som du har gjort til nå.

Du har sagt i fra at du ikke orker mer av vennskapet. Bare la være og svar på telefoner og sms'er så må hun gi seg til slutt. Du har sagt i fra, noe hun ikke respekterer. Da må du sette hardt mot hardt og bare nekte å svare.

[generalen]

Hva så om hun ikke tar beskjeden? Så lenge du ikke vil ha noe med henne å gjøre så kan du jo bare ignorere meldingene hennes, evt blokkere nummeret, som jeg vet noen mobiler og operatører kan

[Gjest Gjest_gunda_*]

Takker for svar så langt

Ja det er egentlig rart at jeg har holdt ut så lenge. Men det kommer av situasjonen hennes og det at hun har så få venner. Jeg har rett og slett ikke hatt samvittighet til å bryte med henne.

Men nok er nok. Og jeg får være standhaftig nå. Ikke svare på verken e-post, sms eller telefon. Har jo sagt klart i fra synes jeg selv.

[Gjest Gjest]

Dette blir nok langt for å få ned alt, håper noen vil lese det likevel

Jeg ble for mange år siden kjent med en dame noen år eldre enn meg. Vi fikk en god tone fra første stund og har siden hatt et ganske nært vennskap. Men, hun har hele tiden vært veldig ustabil i hunøret. Opp og ned i ett virker det som på meg. Hun er ganske ensom og har få andre venner, så derfor har jeg nok holdt ut lenger enn jeg hadde gjort med andre.

Når jeg fikk mitt første barn klarte hun ikke å se vitsen med at jeg skulle få barn. Hun hadde jo ikke fått noen. Det var mange sure kommentarer under hele svangerskapet om mitt valg om å bære frem barnet som kom overraskende, men likevel like velkomment. Jeg gikk gjennom svangerskap og fødsel alene og hadde ikke trengt hennes negative oppførsel da.

Like etter at min eldste ble født så fikk jeg meg ny kjæreste, etter 1 år sammen forlovet vi oss og ble gravide. Senere giftet vi oss og levde ganske så lykkelige noen år. Det endte som så mange ekteskap i skilsmisse, og dessverre til tider noe angstrengt forhold oss voksne i mellom. Det er ting jeg ikke trenger å komme inn på her, men hører med til historien. Min "venninne" har aldri sagt et støttende ord til meg om jeg har vært noe frustrert pga situasjonen som har vært veldig fastlåst til tider. Jeg har vært frustrert på barnas vegne, og det jeg jeg som har tårket tårer. Da har jeg trengt å få ut dette et sted jeg også. Men hun har hele tiden avvist meg med at jeg selv får ta skylden for at det er slik når jeg var så dum at jeg fikk barn.

Etter en tid traff jeg en mann som jeg virkelig ble glad i. Hennes reaksjon: Dette går til helvete det også! Takk for den Han og jeg valgte å flytte sammen da vi begge var sikre på at vi var ment for hverandre. Men hverdagen med mine og dine barn ble mye tøffere enn forholdet vårt taklet i det daglige. Vi flyttet fra hverandre og jeg var knust av sorg. Jeg har vel aldri vært så langt nede noen gang. Da var det heller ikke mye støtte å hente. Jeg fikk klar beskjed om at ungene mine bare skulle være glad for at de slapp nye onkler hele tiden. Men dette var min første kjæreste etter bruddet som ungene traff og visste om, og faktisk også den eneste siden. Min eks-samboer og jeg har beholdt et godt vennskap og vi er enige om å prøve å finne tilbake til hverandre igjen men bo hver for oss. Vi taklet bare ikke hverdagen med x'er og y'er og barn her og der.

Når jeg var som lengst nede så fikk jeg aldri et godt ord fra henne. Hun var mer opptatt av at jeg nå sikkert kom til å få støtte "i hue og ræva" fra NAV. Men eneste jeg mottar er ekstra barnetrygd. Verken bidrag eller annet kommer min vei. Jeg forsørger oss selv, selv om det er hardt innimellom.

Økonomi er også grunnen til at begeret nå fløt over for meg. Da jeg snakket med henne sist klaget hun over hvor dårlig råd hun har. Hun har nesten like høy inntekt som meg, men forsørger kun seg selv. Jeg sa at det var synd og prøvde å komme med både trøst og konstruktive bidrag til samtalen. Men sa også at slik var det for meg også. At jeg blant annet ikke hadde råd til særlig ferie med ungene, men at vi kom til å dra på en liten tur.

Da smeller hun at jeg sikkert benytter alle pengene jeg får fra NAV på polet så fort jeg har ungefri. Altså ja, jeg drikker som de fleste andre. Det går maks 2 flasker vin i måneden her, og de koster ikke 500 kroner stykket

Når jeg spurte hvilke penger hun snakket om så sa hun at jeg som alle andre garantert fikk flere tusen i måneden bare for at jeg hadde satt unger til verden og drevet min eks-mann til utroskap med vilje.

Da sa jeg bare: Dette gidder jeg ikke mer! Og så la jeg på.

Dette er bare korte trekk av alt. Jeg har vært der for henne i hennes nedperioder, jeg har støttet og hjulpet så godt jeg kan. Jeg har hørt på henne i timesvis på telefonen og kommet over til henne fordi noe har skjedd. Samtidig har jeg hele tiden selv måtte "forsvare" meg mot anklager som ikke hører noe sted hjemme. Nå orker jeg ikke mer.

Men hun gir seg ikke. Hun sender meldinger og ringer. Jeg har svart på noen og sagt at jeg ikke orker vårt vennskap lenger. Men hun tar ikke klar beskjed.

Hva gjør jeg? Og ikke minst, overreagerer jeg?

Du overreagerer ikke! Hun hørtes nesten ut som hun var syk. Virker som hun blir sjalu visst du har noen andre enn henne i livet ditt.Kutt henne ut, hun er ikke verd ditt vennskap!

[Queen B]

Du overreagerer ikke! Hun hørtes nesten ut som hun var syk. Virker som hun blir sjalu visst du har noen andre enn henne i livet ditt. Kutt henne ut, hun er ikke verd ditt vennskap!

Jeg har hatt en lignende "bestevenninne" og jeg dumpet -i mangel av et bedre ord- henne hardt og brutalt. Det er det eneste "språket" sånne type mennesker forstår. Å prøve med forsiktige hint, å trekke seg unna, eller å snakke sammen om "problemet" hjelper ikke. Det må hardhendt behandling til.

Jeg tipper at mye av problemet er at hun er sjalu når nye mennesker kommer inni livet ditt. Sånn var min venninne. Hun tåle hverken at jeg fikk besøk av min egen familie(!), eller jeg fikk nye venner/ny jobb/kollega eller ny kjæreste. Da ble hun forferdelig sjalu at jeg hadde andre som jeg viet oppmerksomhet til!

Slike mennesker må du bli kvitt. Vennskap med dem gir deg ingenting i retur og deres negativitet tapper deg for all energi.

At hun er ensom og ikke har mange venner er faktisk ikke ditt problem. Ikke la henne manipulere deg med det. Du trenger ikke hennes "tillatelse" å dumpe vennskapet med henne.

Slike folk som henne kalles på fagspråket "emosjonelle vampirer". Nettopp fordi suger deg tom for livsglede og energi og tilføyer vennskapet intet. Finner de en venn så klenger de seg fast til personen som en druknende mann gjør til en livbøye.

Endret 16. august 2009 av Queen B

[Lalle]

Kutt henne ut, hun fortjener ikke deg og ditt vennskap.

Du skal ikke ha dårlig samvittighet.

Lykke til

[juni]

Himmel og hav!!!

Det sier jo seg selv at hun ikke har venner! Hun trenger å jobbe seriøst med seg selv, hun høres ekstremt bitter ut!

Du MÅ ikke la henne lokke deg "tilbake", sånne mennesker ødelegger sine "venner"!

Håper virkelig du har hatt noen andre å snakke med under bruddene!

Det går sikkert bedre med kjæresten nå dere ikke bor sammen, det er jeg sikker på!

Lykke til og håper du finner mer positive mennesker å omgås!

[Gjest Gjest_gunda_*]

Takk for svar igjen. Ser at jegikke bør ha dårlig samvittighet, ennå så er den der. Men jeg har tatt en valg og skal stå ved det.

Ja hun er en som tapper meg for energi, og det er vel det siste vi mennesker trenger i hverdagen.

Har heldigvis andre venner og familie som har støttet godt opp rundt meg i periodene med brudd. Og har fått "tømt" meg der. Grunnen til at jeg i det hele tatt har sagt noe til min tidligere venninne om slike ting er jo at hun har ringt og da har det vært naturlig å si. Hun har ikke akkurat vært et emne som kan være en trøstende skulder

Får se lyst på høsten

[punkyB]

Jeg synes hun hørtes litt vel selvsentrert ut ja - MEN har du prøvd å ta opp med henne hvordan hun er ? Kunne jo væe at hun endret oppførsel hvis hun fikk høre hvordan hun virket på folk.

Denne avslutningen/avvisningen - hvis det bare var 'nå gidder jeg ikke mer' i en telefonsamtale så kan det jo også være at hun ikke fikk med seg at det var at du ikke gidder mer av vennskapet - ikke bare gadd ikke mer av teefonsamtalen.

[Gjest Chrizzy]

Jeg synes hun hørtes litt vel selvsentrert ut ja - MEN har du prøvd å ta opp med henne hvordan hun er ? Kunne jo væe at hun endret oppførsel hvis hun fikk høre hvordan hun virket på folk.

Denne avslutningen/avvisningen - hvis det bare var 'nå gidder jeg ikke mer' i en telefonsamtale så kan det jo også være at hun ikke fikk med seg at det var at du ikke gidder mer av vennskapet - ikke bare gadd ikke mer av teefonsamtalen.

Litt enig egentlig.

For henne vil det nok være godt og få noen svar, kanskje det og kan hjelpe henne fremover. Man vet jo ikke hvorfor folk er sånn, kanskje det er slik hun har blitt snakket til hjemme, kanskje hun bare ikke skjønner hvor ekkel hun er.

Jeg tror nok det kunne være både snilt og konstruktivt å være så tøff at du faktisk forteller henne hva som er problemet. Ikke for at hun skal forandre seg sånn at dere skal bli venner igjen, men for hennes del, kanskje for din del og, for egentlig så kunne du sagt fra for lenge siden, kanskje ting hadde vært annerledes da, eller kanskje du hadde slippet å bli nedtrykt og ha det tungt på grunn av en venn som henne så lenge?

Om du ikke vil ansikt til ansikt, så kanskje du kan skrive et brev og sende til henne, jeg vet ikke. Det er viktig at det blir gjort på en fin måte uansett tror jeg. Ærlighet uten kjærlighet er brutalt, og selv om hun er brutal så trenger ikke du å være det (det tror jeg ikke du er heller).

Endret 16. august 2009 av Chrizzy

[Gjest Gjest_gunda_*]

Takk for svar til dere to siste også

Joda jeg har sagt i fra. Mange mange ganger. Jeg har fortalt henne at hennes måte å virke på andre på ikke gagner henne. At hun sårer folk med det hun sier. At hun også bør tenke på andre. Det har vært mange episoder både i forhold til meg og andre hun har hatt omgang med.

Svaret er det samme: Jeg sier bare det jeg mener.

Det er jo mange ting jeg ikke tok med i første post pga lengden.

Samtalen den dagen ble avsluttet med de ordene ja. Men jeg skrev også en lang mail etterpå hvor jeg redegjorde for at jeg ikke orket mer, følte at hun tappet meg og kun kritiserte alle som ikke gjorde som henne. At jeg på det grunnlaget ikke orket å fortsette vennskapet.

Det samme har blitt gjentatt i sms og en telefonsamtale etterpå. Og hun sier fortsatt bare at jeg må tåle å høre sannheten

Sannheten er jo at hun ikke takler måten jeg lever mitt liv på (og de fleste andres liv). Er vi ikke som henne så gjør vi alt feil.

Kan nevne et par andre småting som faktisk blir irriterende når det kun er slike ting som kommer:

- Jeg forer alltid ungene mine på usunn mat og tar de støtt og stadig med på McDonalds. Jada, en gang i måneden er jeg og ungene på McD, ellers spiser ungene mine god gammeldag hjemmelaget mat.

- Jeg er aldri sammen med barna mine og ser de for lite. De er på skolen og jeg jobber. Men jeg henter alltid før 16, så jeg tror jeg er heldigere enn mange andre foreldre som bor alene med barna sine. Jeg er med på aktiviteter 3 kvelder i uka og er alltid på alle ting i forbindelse med skole.

- Jeg tenker kun på meg selv. Og det fordi jeg sa jeg ikke orket komme over til henne når katten hennes var syk. Min sambo hadde flyttet 2 dager før.

And so on...

Nei jeg tror nok jeg har strukket strikken langt, har sagt i fra mange ganger og føler at jeg bare må komme videre. Orker ikke bitterheten og nedrakkingen på hele verden.

[Gjest Chrizzy]

Jeg forstår, da har du gjort mer en nok, du høres ut som en kjempegod venninne så det er synd for henne at hun ikke har tatt hintet.

[Gjest farge]

Hvis hun stadig ringer og sender sms og du ikke kan få sperret nummeret, så send en melding der du skriver at alle meldinger fra henne blir slettet ulest. Ringer hun så ofte at det blir plagsomt, bytt nummer og få hemmelig nummer. Kontakter hun deg ofte, har du henne stadig i livet ditt og blir minnet på alt det negative som du nå prøver legge bak deg. Det er en prosess du må gjennom, selv om hun er og var negativ, var hun en del av livet ditt i lang tid. Derfor er det viktig at du skjermer deg mest mulig for å komme videre. Jeg kuttet også ut en venninne som såret meg, og jeg er enda litt trist fordi vennskapet sprakk. Men jeg ville ikke ha henne i livet mitt mer. Lykke til.

[punkyB]

Jeg forstår, da har du gjort mer en nok, du høres ut som en kjempegod venninne så det er synd for henne at hun ikke har tatt hintet.

Enig

[Gjest Sjokkert]

Signerer alle innlegg over! Damen er eiesyk og bitter, antakeligvis en av de typene som tyner folk så langt det går. Grusomt kvinnemenneske! Bare hold henne ut av livet ditt - for alltid.

[Gjest Gjest_gunda_*]

Takk for alle støttende svar

Når jeg har lest gjennom innleggene mine nå så skjønner ikke jeg heller hvorfor jeg har funnet meg i hennes påfunn i så mange år.

Var også godt å få skrevet dette av seg

[Gjest Gjest]

Grunnen til at hun har holdt på sånn i så mange år er jo at du har funnet deg i det. Det er ikke nok å si fra, du skulle markert det i handling også og kuttet henne ut for lenge siden. Jeg tipper hun kommer til å finne en ny altfor snill venninne og herse med henne også. Så moralen til alle er: ikke la deg herse med. Dermed vil ikke slike mennesker som henne få herje fritt.