Er så lei,men vil alikevel ikke bryte ut

[Gjest fortvila]

Jeg har hatt fast følge i 10 år. vi flyttet sammen for 5 år siden. Da vi ble sammen var vi sammen konstant, typisk forelskelse som kilte i magen. Selvfølgelig kan ikke dette vare for evig, men allikevel skal man vel sette pris på hverandre selvom årene går.

Vi har flyttet sammen, vi tar hverandre nok mer for gitt enn før. Av personlige grunner så har ikke hans foreldre godtatt forholdet vårt, så vi har på en måte hatt en pådriver der. Begge har hatt lyst til å vise at dette klarer vi og ingen kan stoppe oss. Dette har vi klart, og de har godtatt oss og forholdet. (går ikke mer i detaljer om dette her).

Nå er jeg sliten og lei..jeg har ikke hatt mange forholdene i mitt liv, kun ett til ved siden av dette. Derfor er jeg nokså uerfaren. jeg tenker nok litt negativt om meg selv, synes ikke jeg fortjener så mye og er ikke fornøyd med utseende mitt. Vi har det flotte huset sammen, vi har en nydelig hund sammen og sammen har vi skapt et herlig liv rundt dette huset. MEN så kommer problemet, han ser ut til å ta meg litt mer for gitt en vanlig. Jeg føler meg som andre plass ihans liv, venner kommer foran meg! Alltid blir de prioritert. Jeg er en hjemmekjær person, mens han liker fart og moro og drar heller en tur ut. Derfor finner vi ikke på så mye sammen. ikke har vi noe særlig med felles venner. Vi klaffer bare ikke overens, fra min side. Så sånn har det blitt. Er vi sammen så blir det en hjemmekveld med video, eller kino bare vi to. aldri finner vi på noe med venner. Vil veldig gjerne det, men jeg passer bare ikke med vennene hans. Og ikke hans med mine. Han har ange venner, og de ringer hele tiden, lese HELE tiden...de skal hele tiden ha han med ut. Og han er mye ute. Skulle det være slik at han er hjemme en kveld i helgen, så er det fordi jeg har tryglet om det. og da kjeder vi oss i hver vår ende av sofaen.

Vi snakker lite sammen, eller, slik jeg føler det..jeg snakker og han svarer kort og greit. han sier på dette at han er ikke sånn snakkeperson. Men han snakker da fint med venner. Vi har egentlig ingenting å prate om. han spør meg aldri hvor jeg har vært, hva jeg har gjort eller hvordan ting er. Har flere eksempler på dette. Jeg spør og graver og da får jeg kjeft for at jeg maser. Tar j eg hans metode, så blir det bare dødensstille og ingen sier noe.

Torsdagen spurte han meg om hva jeg skulle på fredagen. jeg sa jeg er opptatt lørdag, men fredag har jeg handlet inn middag til slik at vi kanskje kunne hatt en koselig middag sammen hjemme. Pga litt dårlig økonomi er vi litt forsiktige om dagen, men jeg samlet sammen det siste og handlet inn en bedre middag. Han svarer med at en god venn av han har bursdag og vil veldig gjerne ha han der. Han sier at han vil være hjemme sammen med meg,men også dit.

når han drar på jobb i går fredag ser jeg visse tegn til forberedelser for at han skal feire bursdag, jeg sier ingenting. Sender han en tekstmelding på dagen og spør hva planen er til kvelden. han svarer med: hva er dine. jeg sier at jeg har jo ordnet mat og alt. han svarer med at han har en god venn som vil veldig gjerne ha han tilstede. (dette skjer hver helg) jeg svarer med at greit, dra da og vær med han...(som regel pleier jeg å bli såra og forbanna og det blir en krangel,men prøvde en ny vri denne gangen). men det funket ikke! Han sier bare ok!

Så sitter jeg der alene med middagen min og han dro ut på fest. Jeg sitter hjemme og ser en skikkelig romantisk film og tankene strømmer..Sender han en sms om at hvorfor kan ikke han se at jeg lot han gå i kveld med et håp om at han heller snudde om og skrev at han heller ville være med jenta si..men neida...han svarer bare at han elsker meg...Jeg skriver tilbake at jegvet ikke om jeg elsker han mer og at de tre ordene ikke hjelper, men at han må vise at han gjør det. Da svarer han, : jeg må ikke bevise noen ting, hvis du ikke vil være sammen meg så får du gå. jeg skriver tilbake at noen ting er verdt å kjempe for her i livet, kanskje du skal kjempe litt for m eg......han svarer at : det er opp til deg, vil du ikke ha meg så får du bestemme deg.

jeg vet at han ikke er noe følelsesmenneske, han kryper aldri! han er ikke desperat, sier jeg at jeg går herfra, stopper han meg ikke. han viser sjeldent følelser. Men jeg vet at han bryr seg, elsker meg.....

når han kom hjem sent i natt, gikk han bare rett i seng og siden har han sovet!

jeg vet at jeg elsker han, jeg vet at han betyr alt for meg og jeg kan gi han så mye. MEN jeg føler meg ikke nok elsket tilbake. jeg lurer på om det finnes noen der ute som vil gi meg alt jeg krever og vil ha av oppmerksomhet. han sier til meg at jeg krever altfor mye.. Men jeg mener da at det er normalt i et forhold. Jeg har så lyst til å bryte ut, finne en jeg fortjener som kan gi meg alt dette. MEN jeg tørr ikke..Redd for å bli alene, redd for at jeg må bo alene, redd for alle utfordringene. jeg har ingen fast jobb, ingen god nok inntekt til å klare meg alene. Det går bare ikke. hele livet må snus om! og av mange grunner vil jeg at dette skal fungere! Men jeg vil så gjerne gi han et hjertestopp slik at han kan stoppe opp og se at han snart mister meg, kanksje han endrer litt oppfatning... hva gjør jeg... jeg vil ha tilbake kjæresten min som engang var så oppslukt av meg at han ofret både familie og venner for å bare være med meg..... Vet at storforelskelsen går over, men man kan ikke leve som et gammelt ektepar når man er i slutten av 20 årene heller..

[Gjest Gjest]

Han vet at du ikke går. Altså ingen grunn til å anstrenge seg. Den største tabben folk gjør i slike situasjoner er å vise seg underlegen og uselvstendig.

Det verste i livet er ikke å være alene eller måtte begynne på nytt. Det verste er å være i et dødt forhold der man blir tatt for gitt og ikke respektert.

[Gjest Gjest_jente20_*]

Heisann! Jeg leste ikke alt, i og med at det stod fryktelig mye. Men leste halvparten.

Altså endten må du ta tak i situasjonen, ellers så blir det bare verre.

Ta en dag BARE dere to, hvor du legger ut hvordan du føler det. Fortell ham at du føler at han tar deg for gitt og at slik vill du ikke ha det lenger. Spør han om han forsatt er forelsket i deg, eller om han elsker deg. Kommunikasjon er nøkkelordet.

Om han ikke skjerper deg så får du nesten vise han hvor seriøst du er. Reis hjem til foreldrene dine/venninner eller noe en uke eller to og la han tenke over om han virkelig vil skjerpe seg.

Om ikke så elsker han deg ikke nokk. Hvis du "truer" med å bryte opp pga han bruker for liten tid på deg, og han ikke skjerper seg, så er han bare ikke glad nokk i deg.

Da får du nesten bare pakke sakene! ( Å true med å bryte opp er selvsakt siste måte å bruke.)

Lykke til

[lillelady]

hmm.. Jeg mener at man i de fleste slike tilfeller ikke bare kan sette hardt mot mardt og forvente at den andre parten skjerper seg. Man bør starte med seg selv. Tenk ltt over hvorfor det alltid er sisteprioritet for han å tilbringe en kveld med deg alene. Du skriver at han er en type som liker fart og morro og dra ut, mens du er den hjemmekjære. Hvorfor skal det da alltid være på dine premisser når dere gjør noe sammen? Han liker ikke å bare være hjemme, du liker ikke å farte rundt. Hvis dere skal kunne ha fine stunder alene sammen må også du strekke deg litt for å imøtekomme hans behov.

Se for deg et annet scenario: Du liker bare asiatisk mat, han liker bare norsk husmannskost. Ingen av dere kan fordra det den andre kun liker. Så for det meste spiser dre hver for dere. Men så synes dere at dette blir litt for stusselig og bestemmer dere for å spise sammen en gang i blant. Men det som skjer disse gangene er at han insisterer hardnakket på, og lager masse bråk og styr, fordi han mener at når dere først skal spise sammen så skal dere spise norsk mat. Hvorfor kan dere ikke spise norsk mat en dag, og asiatisk en annen dag da, tenker du. Eller kan dere ikke spise italiensk mat sammen, for det synes dere begge tross alt er bedre enn det den andre foretrekker. Skjønner du hva jeg vil fram til?

For noen er det helt naturlig at man setter av masse tid til å være alene sammen hjemme, spise god mat og se en god film. Men for mange andre igjen er dette noe man kun gjør hvis man ikke har noe annet, mer spennende å gjøre. I et forhold med to så forskjellige personer må begge tilpasse seg for å få det til å fungere. Man kan ikke bare forvente at den andre skal tilpasse seg ens egne behov.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor dere bare har konkludert med at dere ikke passer sammen med den andres venner, og kke forsøker å gjøre noe med dette. Det må da være noen i hans omgangskreds som du synes er ok? og likedan motsatt? Og hvis dere heller ikke helhjertet prøver å bli kjent med den andres venner, kan drer ikke forvente at dere skal like dem umiddelbart.

Og så må det da være noe dere kan gjøre sammen som dere begge liker? Jeg skjønner ikke helt hvorfor dette er så vanskelig. Og jeg synes du er urimelig når du forventer at han skal sitte hjemme i sofaen sammen med deg når en av kompisene hans har bursdag. Hvis du ikke kan/vil være med, så må det vel være helt greit at han drar dit alene? At framgangsmåten din for å få han til å bli hjemme de fleste gangene er å bli såra og forbanna og starte en krangel, skremmer meg på så mange måter. Først og fremst er det den absolutte dårliggste måten å prøve å få viljen sin på. Hvis det mot all fornuft skulle fungere, blir han jo da hjemme av dårlig samvittighet og fordi han ikke gidder mere bråk, ikke fordi han har lyst til å være hjemme sammen med deg. Det blir helt feil, og det er den letteste måten å skape avstand mellom to mennesker på.

Ok, så prøvde du en annen framgangsmåte igår, og forventet at han da skulle bli hjemme av samvittighetsgrunner, men det fungerte ikke. Han hadde jo lyst å gå i denne bursdagen og trodde at du for en gangs skyld unnet han det. Men nei, utpå kvelden sender du bebreidende meldinger, og lager bråk igjen. Hadde det bare vært noe sånt som at du også hadde bursdag, eller at dere hadde barn, og at du ville at han skulle hjelpe til med noe i forbindelse med det, kunne jeg forstått mtivet ditt. Men den eneste grunnen du har til å ville ha han hjemme er fordi du hadde kjøpt inn mat, og sett for deg at dere skulle spise og kose dere sammen. Dessuten er framgangsmåten din helt på trynet.

Hvis du skjønner hva jeg mener her, kan jeg godt skrive litt om hvordan du kan endre framgangsmåtene dine for å få det litt mer som du vil.

[Gjest fortvila]

ja, veldig gjerne skriv hvordan jeg kan endre fremgangsmåten min:) Veldig gjerne..

[Gjest pp]

Da sier du at du godt skjønner at han vil i den bursdagen og ønske ham en hyggelig kveld. I tillegg så gir du f*** i å sende ham en sms. Lag en god kveld for deg selv med venner eller alene. God mat og film kan faktisk nytes alene.

[lillelady]

Først og fremst må du bli mer positiv. Jeg leste ut fra innlegget ditt at du har veldig lyst å få det til å fungere med kjæresten din, selv om det er vanskelig og dere har møtt motgang. Det er denne viljen og lysten til å være sammen du må fokusere på. Tenk på en måte at du starter med blanke ark. Man er to i et forhold og nå skal du gjøre ditt for å få det til å fungere. Du kan bare forandre deg selv, men med din forandring kan du inspirere han til å forandre seg og gjøre sitt for at dere skal ha det bra sammen. Legg all gammel bitterhet til side, og tenk at dette er han jeg vil være sammen med og nå begynner jeg på en helt ny framgangsmåte for å gjøre det jeg kan for at vi skal få det bedre sammen.

Vær glad for at du har en kjæreste som er sosial og glad i å være sammen med ande mennesker. Det er et veldig fint personlighetstrekk som er veldig viktig for at man skal bli et reflektert og spennende menneske. Det er bra at han er så sosial! Du må begynne å unne han å gjøre ting sammmen med kompisene sine. Selv om dt kanskje stikker litt i deg fordi du hadde sett for deg at dere skulle gjøre noe alene sammen, så ikke vis det. Gi han et kyss når an går og si at han skal kose seg. Så kan du ringe til en venninne og/eller finne på noe som du har lyst til. Prøv og vær mer sosial du også, gjerne når han ikke er det, dra ut og møt venner selv om han skal være hjemme en kveld. I og med at dere bor sammen har dere mer en nok tid til å være sammen bare dere.

Bestem deg for at du ikke skal lage flere krangler. Hvis han gjør elle sier noe som sårer deg, så si fra på en rolig og saklig måte at du ble såret, men si etterpå at det er greit, du er glad i han likevel, og bli ferdig med det. Det er veldig viktig å bli ferdig med og legge bak seg tidligere uoverenkomster, for det baller bare på seg og blir en negativ spiral.

Og så kommer det du egentlig vil oppnå; at han skal ønske å tilbringe mer tid sammen med deg. Da må du gjøre det fristende for han å tilbringe tid med deg. Du skriver at sånne kvelder ofte bare ender med at dere sitter i hver deres ende i sofaen. Da skjønner jeg godt at det er fristende for han å dra ut hvis en kompis ringer han og vil ha han med på noe. Tenk ut ting som dere kan gjøre sammen som dere begge liker og synes er gøy, bruk fantasien, jeg vet ikke hvordan det er der dere bor, om det er flere kulturelle alternativ og lignende, men det er alltids noe en kan gå ut og gjøre. prøv å bli litt leken og eventyrlysten du også. Hjemme er det mye annet dere kan finne på enn å ligge i sofaen og se på tv. Dere kan bake, lage gode desserter, eksprimentere med mat. Flytte om, gjøre ting med interiøret. Hobbytinger, male, tegne, modellere hvis dere liker sånt. Spille spill (brettspill ol. det er mye morsomt man kan få tak i av sånne ting), drikke dere fulle sammen og høre på musikk og danse. Se en pornofilm sammen og gjør andre ting for å krydre opp sexlivet. Les bøker for hverandre... det er så mye man kan gjøre.

Du må forsøke å begynne å sprudle litt mer, tøys og tull med kjæresten din, gi han morsomme komplimenter (skrev noen forslag i en annen tråd) Vis at du setter pris på han, og prøv å finn tilbake til den følelsen du hadde når dere var nyforelsket. Overask han og gi han masse kos og nærhet.

Og så er det det jeg ikke helt skjønner, det med at dere ikke kommer overens med hverandres venner. Det er jo ikke alle man liker selvsag, og de fleste har vvel en eller annen i kjærestens vennegjeng som en ikke jubler over å måtte være i nærheten av. Men det må da være hvertfall en kompis av han som du ikke syenes er så verst. Spør han om han kan invitere en sånn hjem til dere en kveld, eller gå ut et sted og møt han, og tenk at du skal prøve å bli kjent med og like denne personen. Kanskje er det flere som ikke er så verst og. Kjæresten din vil garantert digge at du tar initiativ til å treffe en av hans kompiser. På sammen måten må det vel også være minst en av dine veninner som han kan komme overens med, og lære seg å like med tiden. Etterhvert kan dere forsøke å samle disse vennene som dere liker best på en liten fest eller lignende hjemme hos dere. Finn på noe gøy med de og, f.eks brettspill (det er noen spill som er hysterisk morsomme å spille sammen med mennesker man ikke kjenner så godt.)

Du må altså bli mer positiv, og ikke ta deg selv så høytidlig. Vær sprudlende og glad. Vær en jente som han har skikkelig lyst til å være sammen med og finne på ting med, for det er den eneste måten å få han til å virkelig ha lyst til å velge å være sammen med deg framfor kompisene. Å trygle å be, eller bli forbanna og kjefte for å få han til å være hjemme sammen med deg en kveld, oppnår du ingen ting med. Heller ikke å forsøke å gi han dårlig samvittighet. Du må forandre deg selv, slik at du blir den jenta han har lyst til å være sammen med. Sannsynligvis vil han da bli så inspirert av dette at han også strekker seg for å tilpasse seg dine behov, at dere møtes på halvveien for å tilpasse dere hverandre. Det er helt klart det beste.

Dette er jo selvfølgelig ikke bare hokus-pokus, gjort over natta. Ta små skritt, gjør litt etter litt, og hele tiden ha målet ditt i fokus. Og husk; det eneste du kan gjøre for å forandre forholdet er å forandre deg selv.

oj oj oj så langt dette ble....

[Helen]

Tråden er ryddet iht. KGs regler.

Helen, mod.

[Gjest brutal_mann]

En gir seriøse svar og råd og så blir en slettet... Var det ikke politisk korrekt nok eller? Fantastisk med diskusjonsforum der det er rom for andre meninger og betraktninger...

[Gjest Sjokoladesaus]

Jeg mener at du holder ham tilbake. Han er en aktiv og sosial person, så om du vil at dere skal funger sammen så må du begynne å bli en del av livet hans. Nå er du bare en person som hindrer ham i å gjøre ting han vil.

Ja, det hadde selvsagt vært kjekkt om han ønsket å være hjemme med deg, men situasjonen er ikke slik, han er ikke den personen. Dersom dere sammen kunne leve det livet han ønsket så ville han kanskje også ende opp med å ønske å være mer hjemme med bare deg. Da ville dere hatt mer å snakke om sammen, fordi dere nå ikke har noe felles å snakke om, det ville dere hatt da.

Du kan ikke forandre ham, det eneste du kan gjøre er å bli en del av hans liv eller la ham gå. Han er den han er, han elsker deg men han ønsker også å leve det livet han ønsker. Han er ikke hjemmekjær. Jeg og mannen min går veldig ofte på fester sammen, om jeg så ikke passer helt med de som har festen så er det jo uansett kjekt å få være sammen med ham. Etter hvert som jeg lærte å kjenne noen av de rare vennene, ble jeg jo faktisk ganske glad i dem til tross for at vi i starten ikke klikket helt. De er jo tross alt mannen min sine venner, så noe positivt må det jo være med dem.

Dersom dere aldri gjør ting sammen, utenom å se film hjemme, vil dere heller ikke ha noe å snakke om. Dere må kunne oppleve ting sammen, og ta en del i hverandres liv for å kunne ha noe å snakke om. Når du tar mer del i hans liv vil nok han også snakke mer og dermed vil hjemmekveld med deg også bli kjekkere og ikke bare et pliktløp slik som nå.

Kan dere gå på dykkekurs sammen, klartrekurs, gå på driving range og dum dere ut sammen og slå golfballer, gå ut og spill biljard sammen etc etc. Dette vil gi dere mye å snakke om, nye opplevelser og et større felles grunnlag for å leve sammen. I dag lever dere ikke SAMMEN, dere lever bare ved siden av hverandre.

Endret 16. august 2009 av Sjokoladesaus

[Cata]

Men hvorfor er det bare trådstarter som skal endre seg for at forholdet skal fungere? Jeg er naturligvis enig i at hun ikke kan forlange at han aldri skal gå ut, men samtidig så blir det jo feil hvis hun må forandre hele sin personlighet og han ikke gi noe. Skal dette funke må begge parter trø til. Hun må avfinne seg med litt flere utekvelder det er så, men samtidig må han kunne avstå fra enkelte kompis-ting og faktisk tilbringe litt tid hjemme sammen med kvinnen han har valgt å leve sammen med.

Toveis sak dette her.

[Gjest brutal_mann]

Nei si det Cata. Jeg prøvde å sette opp to prioriteringer i kontrast til hverandre her, men ble sensurert vekk. Det er visst nok ikke lov å sette ting i perspektiv her på KG. Det ble litt for ubehagelig å be TS tenke gjennom sine prioriteringer og om hun ville ha noe igjen for å leve det livet hun lever nå. Så om en ikke har politisk korrekte svar å komme med her på KG så kan en like så godt holde kjeften. Å be folk tenke sjæl, nei det er fali det...

Endret 16. august 2009 av brutal_mann

[Gjest Sjokoladesaus]

Men hvorfor er det bare trådstarter som skal endre seg for at forholdet skal fungere? Jeg er naturligvis enig i at hun ikke kan forlange at han aldri skal gå ut, men samtidig så blir det jo feil hvis hun må forandre hele sin personlighet og han ikke gi noe. Skal dette funke må begge parter trø til. Hun må avfinne seg med litt flere utekvelder det er så, men samtidig må han kunne avstå fra enkelte kompis-ting og faktisk tilbringe litt tid hjemme sammen med kvinnen han har valgt å leve sammen med.

Toveis sak dette her.

Jo, men poenget er jo at han ikke ønsker å sitte hjemme med kjæresten som for ham nå er den personen som holder ham tilbake og hindrer ham i gjøre det han vil. Dersom de begynner å gjøre ting sammen og hun ikke bare er den som holder ham tilbake så vil han også komme til å ønske å være mer sammen med henne, også alene med hjemmekvelder. Det er ofte slik at disse tingene går i sirkel, og da må man begynne med å bryte sirkelen på et område. Man kan sitte hjemme å være sta og deppe ovar at man ikke har noe felles sammen, eller man kan bryte sirkelen og skape et felles grunnlag for så å ta de andre elementene i sirkelen når den tid kommer. Jeg tror dog at om hun bryter sirkelen så vil alt det andre følge etter.

Han kan ikke være den som bryter sirkelen her, fordi det er hun som holder ham tilbake og han kan aldri bli den hjemmekjære snakkesalige gutten med mindre han først har en kjæreste han opplever han har en person hjemme som han kan snakke med og som han kan kose seg med. Per i dag er ikke hun den personen for ham. Hun kan velge å deppe over dette, eller bryte mønsteret. Når hun bryter mønsteret tror jeg han vil følge etter og forandre seg også.

[Cata]

Jo, men poenget er jo at han ikke ønsker å sitte hjemme med kjæresten som for ham nå er den personen som holder ham tilbake og hindrer ham i gjøre det han vil.

Ja, men han hindrer også henne i å gjøre det hun vil. Hun sier jo at hun føler seg som sisteprioritet i livet hans - alt kommer foran henne og hennes ønsker. Videre sier hun at hun gjerne vil bli med ut sammen med venner, så problemet må jo være at han ikke vil ha henne med i slike tilfeller. Eller at vennene hans ikke vil ha henne med. Eller at han ikke vil være sammen med vennene hennes.

Når man flytter sammen så er det ingen lov som sier at livet bare skal innrettes etter den ene partens behov. Begge må gi og ta.

[Gjest Sjokoladesaus]

Ja, men han hindrer også henne i å gjøre det hun vil. Hun sier jo at hun føler seg som sisteprioritet i livet hans - alt kommer foran henne og hennes ønsker. Videre sier hun at hun gjerne vil bli med ut sammen med venner, så problemet må jo være at han ikke vil ha henne med i slike tilfeller. Eller at vennene hans ikke vil ha henne med. Eller at han ikke vil være sammen med vennene hennes.

Når man flytter sammen så er det ingen lov som sier at livet bare skal innrettes etter den ene partens behov. Begge må gi og ta.

Hun sier at hun ønsker å være med hans venner, men at det ikke passer med de vennene han har. Jeg så da for meg at hun mener at hun ikke passer med hans venner.

Hva er det han hindrer henne i å gjøre?

Dersom hun føler seg som sisteprioritet i livet hans så kan hun begynne å bli en del av det som er hans førsteprioriteringer. Jeg ser at det er vanskelig for henne å gjøre dette når hun ikke kjenner seg ønsket, men på dette tidspunktet må en av dem bryte sirkelen, og slik jeg ser det er det hun som må gjøre det om dette skal funke. Det er klart at han må følge etter med det tror jeg også han vil når hun viser seg å ikke bare være den kjæresten som er kjedelig og vil sitte hjemme.

Jeg kjenner i meg selv at jeg ikke hadde hatt mye ønske og tolmodighet til å gi kjæresten min kjærlighet og tid sammen om han bare var en kjedelig hjemmesitter som jeg ikke hadde noe felles å snakke om med. Hva ville det da hjelpe om jeg satt mer hjemme sammen med ham? Ingenging, fordi vi ikke ville hatt noe å snakket om, vi ville kjedet oss og egentlig bare endt opp med å skli enda lenger fra hvarandre. Han måtte ha jobbet for å være en person jeg ønsket å bruke tiden min sammen med, om han ble det ville jeg også autoamtisk prioritert ham mer. Jeg er ikke vilig til å forandre meg for en mann som bare sitter hjemme og er kjedelig. Dersom jeg er sosial, utadvent og aktiv ville en hjemmesitter kjedet vette av meg.

Sirkelen her er jo at han gir seg av og til. da har de ikke noe å snakke om og kjeder seg sammen. Om hun hadde gitt seg av og til kunne de gått ut sammen, opplevd ting sammen og fått noe fells å snakke om neste gang de satt hjemme og kjedet seg.

Endret 16. august 2009 av Sjokoladesaus

[Cata]

Hun sier at hun ønsker å være med hans venner, men at det ikke passer med de vennene han har. Jeg så da for meg at hun mener at hun ikke passer med hans venner.

Dersom hun føler seg som sisteprioritet i livet hans så kan hun begynne å bli en del av det som er hans førsteprioriteringer.

Jeg tror vi må være enige om å være uenige. Hun kan jo aldri bli førsteprioritet dersom han prioriterer kompisene hele tiden. Det er nå tross alt litt forskjell på "kveld ute med gutta" og det å ha dama med på fest.

For å bruke din egen argumentasjon, jeg kjenner med meg selv at jeg ikke ville hatt mye tålmodighet med en mann som aldri ville være sammen med bare meg, men som alltid prioriterte "alle andre". Og en mann som "må" renne på byen hver kveld ville jeg funnet dødskjedelig. Dessuten kan man faktisk finne andre ting å snakke sammen om enn samboers venner og partylivet. Regner med at TS har noen egne interesser også og at samboeren hennes har det samme, slik at allerede der har de faktisk temaer som de kan snakke om.

Men selvsagt er jeg enig i at hun må kunne være med ham ut en gang i blant. (Men...vil han det?)

[Gjest Sjokoladesaus]

Jeg tror vi må være enige om å være uenige. Hun kan jo aldri bli førsteprioritet dersom han prioriterer kompisene hele tiden. Det er nå tross alt litt forskjell på "kveld ute med gutta" og det å ha dama med på fest.

Kanskje er vi uenige fordi vi har forskjellig oppfattning av hva det er å "renne ute med gutta" hele tiden. Mannen min er sosial og aktiv, men det er lite forskjell på å ha meg med ut og gå ut alene. Jeg er en naturlig del av hans vennekrets, og om jeg ikke var det ville vi hatt problemer med å være sammen. To av tre ferier reiser vi på sammen med andre, og både mine og hans venner er blitt gode venner av oss begge. Om jeg ikke tok del i denne delen av livet hans ville vi hatt lite tid til å tilbringe sammen. Han blir også oppring av kompiser hele tiden, og har nesten alltid et alternativ til ting å gjøre. Han blir aldri en hjemmesitter, så jeg må enten ta del i hans liv eller så setter jeg meg selv i andre rekke. Han er den han er uansett.

Jeg kan velge å være en del av hans liv, og dermed være en interesant partner eller jeg kan velge å være hun kjedelige som er hjemme. Mannen min er veldig stolt av at jeg er den interessne kjæresten som deltar på det meste, heller enn en stille hjemmesitter.

Det er klart, jeg sier ikke at dette er fasiten på alle forhold, og at vi har det langt hedre enn andre. Jeg sier bare at om den ene parten er sosial og aktiv, mens den andre vil sitte hjemme så vil dette forholdet være vanskelig å oppredtholde med mindre en av dem forandrer seg og bryter sirkelen. Jeg holder fast på at hun vil være algnt mer interessant for ham om hun tar mer del i hans liv, og en hjemmekveld vil da automatisk også bli kjekkere for ham når hun er den interessante dama og ikke den kjedelige.

Men ja, kanskje vi bare må være enig om å være uenig. For oss er det ikke denne forskjellen på "ute med gutta" og det å ha med kjæresten, så det er kanskje derfor det er så vanskelig for meg å se den andre siden av saken.

[Gjest Sjokoladesaus]

Men selvsagt er jeg enig i at hun må kunne være med ham ut en gang i blant. (Men...vil han det?)

Og det er klart, om han ikke vil ha henne med, så blir saken en annen. Om han ikke åpner opp for at hun kan ta del i hans liv så er han heller ikke stort å spare på.

[Gjest Gjest]

Hei TS! Først må jeg bare si at å lese innlegget ditt, var som å lese om meg selv og mitt forhold. Jeg kjente meg så veldig godt igjen, i alt du skrev. Jeg må også si meg enig i innlegget til lillelady, mange av tingene i det innlegget var veldig fornuftige. Der stod det mye, som jeg allerede har tenkt på når det gjelder mitt eget forhold. Jeg tror det er viktig å se at mannen trenger litt frihet, han trenger å ha det morsomt utenfor husets fire vegger, og han trenger å kunne være med vennene sine, uten å måtte tenke "huff når jeg kommer hjem blir det bråk". Han må kunne ha det fint ute, og samtidig kunne ha det fint når han kommer hjem tror jeg, uten å være redd for å få kjeft. Men jeg er enig med deg i at det kan bli alt alt for mye, med disse vennene som ringer HELE tiden. (sånn er det hos oss også).

Det jeg vil råde deg til, er mye av det samme som andre har skrevet før meg. Ta en prat med han, på en rolig og saklig måte, en gang det passer godt. Si at du forstår at han trenger å være med venner, trenger en tur på byen, osv. Og si at du unner han det, og ønsker at han skal ha det bra. Men så kan du si at du skulle ønske han også kunne ta litt mer hensyn til dine behov, uten at du trenger å be han om det mer enn denne ene gangen. Det er ikke så mye å be om syns jeg, du tar hensyn til han, han tar hensyn til deg. Med at han tar hensyn til deg mener jeg at han må kunne prioritere deg, når han ser at du blir lei deg! Dette er ikke min mann noe særlig flink til heller... han kan finne på å dra selvom jeg gråter. Sånn skal det ikke være! Men vi må gå litt i oss selv også, ikke bare kreve. Vi må slutte å sutre for at de vil noe annet enn å være med oss. Vi må ikke sende sure meldinger når de drar heller! Vi må være positive, og heller benytte alenetiden til noe som er konstruktivt for OSS! Eks; gå en tur, lage noe mat VI liker, høre på musikk, lese en god bok, finne på en hobby, hva som helst! Vi må vise mannen at vi klarer oss alene, ikke være uselvstendige og la alt falle i grus fordi han vil tilbringe litt tid med noen andre.

Ønsker deg masse lykke til, håper dere kan få snakket ut om dette, legge vonde følelser bak dere, og bli enige om et opplegg begge parter kan være fornøyde med!