Vanskelig med familiesammenkomster, lei meg dagen etter..

[Gjest Gjest]

Jeg trenger bare å lette litt på trykket, er så frustrert i dag!

Var på familielunsj i går, og det hele begynte da min ni år gamle nevø begynte å legge ut om hvor fattig jeg er Jeg er student, men klarer meg som studenter flest. Svømmer ikke i penger akkurat, men jeg vil jo få en god jobb så snart jeg er ferdig som student. Jeg sa noe om at "jeg er student, og det er man sånn at man kan få seg en jobb hvor man tjener masse penger etterpå." Men det ble liksom bare hengende ved meg, og da jeg endelig fant ut at jeg ikke syntes noe om en unge som snakker om min økonomiske status på den måten, var det gått for lang tid. Dette har skjedd én gang tidligere. Da reagerte jeg på den samme måten som nå. For meg er økonomisk status noe som er privat, enten man har mye, lite eller passe. Og skulle jeg ha behov for å snakke om det, er det ikke til et barn. Jeg syntes altså at dette var fryktelig ubehagelig.

Så setter vi oss ved bordet. Jeg er forkjølet om dagen, og både frøs og snufset, og likevel ble jeg plassert i trekken. Så jeg lukket døren for å ikke fryse meg i hjel. Dette ble selvfølgelig møtt med protester, hvorpå jeg sa at døren godt kunne være åpen, men da måtte jeg få sitte et annet sted. Det var ikke aktuelt. Etter mye syting over den lukkede døren, slang mamma et teppe over meg og lukket opp døren og jeg ble sittende å fryse. I dag har jeg feber igjen, som jeg ikke har hatt på flere dager.

Mamma var ganske anspent, og mens hun fortsatt laget mat, satt niesen min, på tre år på kjøkkenet, mens mamma la ut til treåringen om hvor langt etter hun lå i matlagingen pga det ene og det andre, og hvordan hodet hennes ikke lenger fungerer. Jeg ble kvalm av hele greia. Hold treåringen utenfor!

Jeg prøver å føre en samtale med noen fettere og kusiner, men hver gang jeg åpner munnen, snur søsteren min seg mot meg, og begynner å føre en privat samtale med meg, så jeg får aldri kommet i gang. Når hun er ferdig med å "lukke munnen min", babler hun ut til fetterne og kusinene, mens hun ler og gestikulerer. Prøver jeg å si noe, skjer det samme igjen. Jeg kommer aldri til.

Når mamma endelig setter seg ved bordet etter å ha vandret frem og tilbake som en martyr alle synes synd på, begynner vi å snakke om et tema som går rett inn under det jeg studerer. Det kan jeg tross alt en del om, så jeg begynner å snakke. Hvorpå mamma begynner å korrigere meg og forteller folk rundt bordet, hvordan ting egentlig er. Det hun sier er selvfølgelig feil, men jeg orker ikke å motargumentere. Føler meg bare veldig liten og veldig dum. Jeg er den yngste i familien, og har alltid hatt merkelappen som "den vanskelige".

På dette tidspunktet var jeg ganske lei meg, så jeg sendte litt meldinger med en venninne, som muntret meg opp igjen, og sa at jeg ikke skulle bli lei meg. Så jeg var litt kort tilbake mot mamma og søsteren min en liten stund, frem til de sluttet å hakke på meg. Etter dette begynte det å bli hyggelig.

Men jeg sitter igjen i dag, og er skikkelig lei meg. Jeg synes det er ekkelt hvordan de går løs på meg, og de er så flinke til det, at det er bare jeg som legger merke til det, mens alle andre ler, fordi det blir presentert som en vits. Dersom jeg hadde konfrontert dem med det, hadde jeg bare fått høre hvordan jeg ser etter vanskeligheter der de ikke er. Hvordan kan man argumentere mot det? Ikke har jeg noen interesse eller lyst til å komme i en konflikt med dem heller, så jeg holder bare kjeft. Men jeg synes det er ekkelt, og jeg blir lei meg.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, annet enn at jeg trengte å få det ut et sted, og kanskje få noen vennlige ord, kanskje en klem også..

[Gjest Gjest]

Jeg tror det kan være lurt å ha minst mulig kontakt en laaaaang periode. Og under tiden du er borte jobbe litt med å hevde deg selv og lære å sette grenser.

Det du beskriver er ganske vanlig og jeg tror mer på tankeløshet enn på vilje. Du er student og således hele tiden i en verden med forandring, nye ting, nye mennesker. Du erfarer og endrer deg selv, finnner deg selv for å bruke en klisjè. Plutselig ser du deg og din familie fra "utsiden" og ting som før har vært en selvfølge er ikke lenger det. For DEG. De andre fortsetter i sine vante spor.

Lett å si, men ikke ta deg nær av det! DE er innsnevrede og fanget i sine små liv. DU har enda mulighet til endring. Bruk den muligheten!

Og god bedring med forkjølelsen!

[Gjest ts]

Tusen takk, for gode ord og god klem

Jeg har vokst opp i en familie med veldig mye uro, så det er ikke noe uvant, sånn sett, det er vel heller det at jeg ikke orker det lenger. Og de er de eneste jeg ikke klarer å sette grenser ovenfor. De er så intense, og jeg orker ikke den stormen som følger når jeg sier i fra. Jeg kan helt fint si i fra til andre, forskjellen er bare måten det blir mottatt på. Hvis jeg sier i fra til en venninne, blir hun jo lei seg og så blir det en fin samtale ut av det, og så er det hele over, og vice versa. Men hvis jeg sier i fra hjemme blir det mer "å, jasså? + knyttnevene frem". Da ypper man til krangel liksom..

Jeg hadde en laaang periode for noen år siden hvor jeg ikke hadde kontakt på lenge. Det var veldig godt. Men du har nok rett likevel, for jeg har i det siste følt at de har kommet litt for langt inn under huden min igjen, og i sånne situasjoner som dette blir jeg bare lammet. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for noe. Så blir jeg bare den lille jenta igjen..

Det som er det vanskeligste er at det er så ustabilt. Noen ganger er det nemlig veldig hyggelig. Men det er et sjansespill. Man kan aldri vite hva man går til. Og man kan aldri vite når det smeller. Jeg synes det er så slitsomt..

[Gjest Gjest]

Jeg har en familie som minner om din, og du har min fulle sympati! Jeg har valgt å flytte til en annen kant av landet og se de maks 2-3 ganger i året. Jeg prøver også å begrense antall telefoner. Orker ikke alle konfliktene som følger om jeg sier ifra, og jeg vet at de ikke vil ta til seg noe av det jeg sier uansett.

Så som jeg skjønner har jeg ikke noe fornuftig å komme med, ville bare si at du ikke er den eneste med problemer med familien.

[Gjest ts]

Tusen takk

Uff, jeg synes det er så leit at det må være sånn. Jeg er jo veldig glad i dem, og femti prosent av tiden har vi det veldig hyggelig. Det er bare det at de resterende femti prosentene er stikk motsatt.

Og så blir det liksom til at man finner seg i mer, siden det er familie. Jeg ville feks aldri funnet meg i at venninner oppførte seg på den måten. Da ville jeg rett og slett ikke vært venninner med dem, altså med mindre det hadde vært mulig å snakke med dem på en saklig måte selvfølgelig.

Det virker litt som om de fungerer ut i fra andre regler og normer enn hva resten av virkeligheten gjør. Eller de er i hvertfall veldig ulike meg. Og nå har så mye familie flyttet avgårde også, så snart er det bare meg igjen i nærområdet, og det synes jeg er veldig vanskelig. Jeg kommer nok også til å flytte når jeg er ferdig med studiene, ikke pga familien, men pga interesser det er vanskelig å få dyrket her.

Men jeg må nok trekke meg litt tilbake igjen ja, mest psykisk, men også fysisk. Har vært gjennom en veldig tøff tid, og har tatt i mot hjelp, til tross for at jeg vet at det kommer med "strings attached". Og jeg har trengt og vært takknemlig for den hjelpen, men det har nok blitt for mye nå merker jeg. Så det er jo godt og viktig å bli klar over det, før det går enda lenger.

Lurer på hvorfor det blir sånn.. Jeg har det ikke sånn med broren min. Tror kanskje at de bare er usikre og blir nervøse, og så prøver de å hevde seg selv ved å tråkke litt rundt seg. Og så blir det bare verre hvis jeg sier i fra. Så da blir det til at jeg ikke sier noe, og så blir jeg lei meg i steden.

Skulle gjerne hatt noen gode tips til hvordan jeg kunne sagt i fra, uten at det ble storm i vannglass. Og jeg tror jeg har prøvd bortimot alle kjente "samtaleregler". Men alt blir liksom tatt som et personlig angrep, selv når jeg legger det på meg selv..

[Gjest Gjest]

Skjønner virkelig ikke hvorfor du ikke kunne få sitte et annet sted. Hadde jeg vært deg hadde jeg reist hjem der og da om jeg ikke fikk sitte et annet sted enn i trekken! Men nå som du er syk, så ville jeg ringt moren din og fortalt at du var blitt syk pga det i går.... på den annen side burde du holdt deg hjemme i går om du var så snufsete - ekkelt med snørrete og snufsete folk ved matbordet.

Og at du ikke orker å argumentere mot moren din - ja da lar du henne jo bare gå rundt å tro at hun har rett da... DU MÅ SI DET RETT UT DER OG DA! Uten å bli hysterisk selvfølgelig... men sakelig og rolig... og presiser at det faktsik er noe du KAN noe om! Med gode argumenter som du da selvfølgelig har ettersom du KAN dette.

Og er du så sikker på at søsteren din mente noe slemt med det? Hun snakket jo med deg? Og om moren din går rundt og spiller martyr - så la henne gjøre det - eller tilby det å hjelpe til så alle hører det.

Og det med å være fattig student - SERIØST- det er da de fleste studente og hva en 9-åring sier er jo bare til å le av... så blir litt vanskelig å ta sutringen din seriøst når du innleder med å bli snurt over hva en 9-åring sier!

[Gjest brutal_mann]

Velkommen til klubben!

Jeg reiser vekk kommende jul for å slippe å treffe slekten. Det samme vil skje ved alle andre store familiseammenkomster. Anbefaler alle andre å gjøre det samme. Er en belemret med elendig slekt så er en IKKE forpliktet å kaste vekk tid på dem!

[Gjest salma]

Det er vel ikke så rart at du blir sett på som den vanskelige, når du "er kort mot" søsteren din for at hun kommer og snakker med deg (!), og furter på din 9-årige nevø... På tide å rette blikket litt innover, kanskje?

Nå er det det sikkert mer historie bak enn det som står i innlegget, men ut fra det du skriver er det ikke mye å reagere på syns jeg.

Men du burde jo slippe å sitte i trekken, så klart. Og da kunne du, som voksen person, flyttet deg.

[Gjest brutal_mann]

Det er vel ikke så rart at du blir sett på som den vanskelige, når du "er kort mot" søsteren din for at hun kommer og snakker med deg (!), og furter på din 9-årige nevø... På tide å rette blikket litt innover, kanskje?

Nå er det det sikkert mer historie bak enn det som står i innlegget, men ut fra det du skriver er det ikke mye å reagere på syns jeg.

Men du burde jo slippe å sitte i trekken, så klart. Og da kunne du, som voksen person, flyttet deg.

Hun fikk ikke lov AV DE ANDRE VOKSNE å flytte seg. Mao så har TS en hensynsløs og egoistisk familie som ikke fortjener hennes nærvær.

[Gjest salma]

Hun fikk ikke lov AV DE ANDRE VOKSNE å flytte seg. Mao så har TS en hensynsløs og egoistisk familie som ikke fortjener hennes nærvær.

Hun kunne vel flyttet seg likevel. Hva skulle de gjort, dratt henne etter håret tilbake til stolen hennes?

[Gjest brutal_mann]

Hun kunne vel flyttet seg likevel. Hva skulle de gjort, dratt henne etter håret tilbake til stolen hennes?

Du har kanskje vanskelig for å tro det, men det skjer faktisk i "de beste" familier.

[Nienna]

Hun kunne vel flyttet seg likevel. Hva skulle de gjort, dratt henne etter håret tilbake til stolen hennes?

La oss nå tenke oss litt om, og fundere litt. Hva om TS satt ved ett bord for 8, der de var 8 stykker rundt bordet. Hvor skulle hun da vært voksen og flyttet seg? Bort i sofagruppen i andre enden av rommet, og sittet der og furtet for seg selv? Veldig voksent.

Nei, for en gangs skyld er jeg enig med Brutal mann, her er det familien som var barnslige.

[Gjest salma]

La oss nå tenke oss litt om, og fundere litt. Hva om TS satt ved ett bord for 8, der de var 8 stykker rundt bordet. Hvor skulle hun da vært voksen og flyttet seg? Bort i sofagruppen i andre enden av rommet, og sittet der og furtet for seg selv? Veldig voksent.

Nei, for en gangs skyld er jeg enig med Brutal mann, her er det familien som var barnslige.

Mer barnslig enn å furte på søsteren sin for at hun snakket til henne? Hehe, den kommer jeg rett og slett ikke over

[Gjest salma]

Du har kanskje vanskelig for å tro det, men det skjer faktisk i "de beste" familier.

Nå er det ingen ting i ts sitt innlegg som tilsier fysisk mishandling i familiesammenkomstene, bare psykisk mishandling i form av at søsteren hennes snakker til henne, moren opptrer martyraktig fordi hun må lage mat og nevøen hennes nevner penger.

[Gjest Gjest_Hmm_*]

Men jeg kommer rett og slett ikke over at moren laget maten OG serverte og gikk frem og tilbake. Hvorfor var det ingen som hjalp henne? Hvis alle hjelper hverandre så slipper man sånne sure og trykkende ting som dette. Alle blir mer positive.

[Gjest gigi]

Jeg synes du høres furtete ut. Du kommer tydeligvis i konflikter med både familie og venner. Det er nok på tide å se litt på seg selv, og ikke bare legge skylden på alle andre.

[Gjest hare]

Det er vel ikke så rart at du blir sett på som den vanskelige, når du "er kort mot" søsteren din for at hun kommer og snakker med deg (!), og furter på din 9-årige nevø... På tide å rette blikket litt innover, kanskje?

Nå er det det sikkert mer historie bak enn det som står i innlegget, men ut fra det du skriver er det ikke mye å reagere på syns jeg.

Men du burde jo slippe å sitte i trekken, så klart. Og da kunne du, som voksen person, flyttet deg.

jeg er nok enig i dette.....

ts: du kan gjerne få en klem, men jeg vil nok si at jeg tror du overanalyserer deres oppførsel.....

du blir lei deg for hva et barn på 9 år sier - et uttalelse de aller fleste studenter selv sier hele tiden?

det blir som om jeg skal bli oppriktig lei meg fordi noen henviser til akademikere som "firkanta bokser" når jeg er akademiker selv.

det kan godt hende at familien din kunne oppført seg litt annerledes, men det synes jeg gjelder deg også.....

du er nok ganske overfølsom - og det uansett om du har "rett" eller ikke.

jeg får litt følelsen at du setter deg selv litt i sentrum av deg selv - hvis du forstår......ikke at du er egoistisk eller noe, men at du har såpass mye emosjonelt pågående inni deg at det er vanskelig for deg å se utover deg selv.

du tolker jo ganske mye av dette her i verste mening, og jeg selv hadde nok aldri kommet lengre enn å kanskje irritere meg. jeg hadde ikke blitt oppriktig lei meg og tenkt mye på det i etterkant.

og tro meg, jeg har hatt noen rimelig kjipe familiesammenkomster.

dette er det jeg vil kalle en helt normal en.

istedetfor å tenke å alt det de andre gjorde, spørs deg selv hvorfor du reagerer slik du gjør?

jeg vil tro dette ikke er den eneste sammenhengen som trekker frem disse følelsene i deg.....

[lulle]

Jeg trenger bare å lette litt på trykket, er så frustrert i dag!

Var på familielunsj i går, og det hele begynte da min ni år gamle nevø begynte å legge ut om hvor fattig jeg er Jeg er student, men klarer meg som studenter flest. Svømmer ikke i penger akkurat, men jeg vil jo få en god jobb så snart jeg er ferdig som student. Jeg sa noe om at "jeg er student, og det er man sånn at man kan få seg en jobb hvor man tjener masse penger etterpå." Men det ble liksom bare hengende ved meg, og da jeg endelig fant ut at jeg ikke syntes noe om en unge som snakker om min økonomiske status på den måten, var det gått for lang tid. Dette har skjedd én gang tidligere. Da reagerte jeg på den samme måten som nå. For meg er økonomisk status noe som er privat, enten man har mye, lite eller passe. Og skulle jeg ha behov for å snakke om det, er det ikke til et barn. Jeg syntes altså at dette var fryktelig ubehagelig.

Så setter vi oss ved bordet. Jeg er forkjølet om dagen, og både frøs og snufset, og likevel ble jeg plassert i trekken. Så jeg lukket døren for å ikke fryse meg i hjel. Dette ble selvfølgelig møtt med protester, hvorpå jeg sa at døren godt kunne være åpen, men da måtte jeg få sitte et annet sted. Det var ikke aktuelt. Etter mye syting over den lukkede døren, slang mamma et teppe over meg og lukket opp døren og jeg ble sittende å fryse. I dag har jeg feber igjen, som jeg ikke har hatt på flere dager.

Mamma var ganske anspent, og mens hun fortsatt laget mat, satt niesen min, på tre år på kjøkkenet, mens mamma la ut til treåringen om hvor langt etter hun lå i matlagingen pga det ene og det andre, og hvordan hodet hennes ikke lenger fungerer. Jeg ble kvalm av hele greia. Hold treåringen utenfor!

Jeg prøver å føre en samtale med noen fettere og kusiner, men hver gang jeg åpner munnen, snur søsteren min seg mot meg, og begynner å føre en privat samtale med meg, så jeg får aldri kommet i gang. Når hun er ferdig med å "lukke munnen min", babler hun ut til fetterne og kusinene, mens hun ler og gestikulerer. Prøver jeg å si noe, skjer det samme igjen. Jeg kommer aldri til.

Når mamma endelig setter seg ved bordet etter å ha vandret frem og tilbake som en martyr alle synes synd på, begynner vi å snakke om et tema som går rett inn under det jeg studerer. Det kan jeg tross alt en del om, så jeg begynner å snakke. Hvorpå mamma begynner å korrigere meg og forteller folk rundt bordet, hvordan ting egentlig er. Det hun sier er selvfølgelig feil, men jeg orker ikke å motargumentere. Føler meg bare veldig liten og veldig dum. Jeg er den yngste i familien, og har alltid hatt merkelappen som "den vanskelige".

På dette tidspunktet var jeg ganske lei meg, så jeg sendte litt meldinger med en venninne, som muntret meg opp igjen, og sa at jeg ikke skulle bli lei meg. Så jeg var litt kort tilbake mot mamma og søsteren min en liten stund, frem til de sluttet å hakke på meg. Etter dette begynte det å bli hyggelig.

Men jeg sitter igjen i dag, og er skikkelig lei meg. Jeg synes det er ekkelt hvordan de går løs på meg, og de er så flinke til det, at det er bare jeg som legger merke til det, mens alle andre ler, fordi det blir presentert som en vits. Dersom jeg hadde konfrontert dem med det, hadde jeg bare fått høre hvordan jeg ser etter vanskeligheter der de ikke er. Hvordan kan man argumentere mot det? Ikke har jeg noen interesse eller lyst til å komme i en konflikt med dem heller, så jeg holder bare kjeft. Men jeg synes det er ekkelt, og jeg blir lei meg.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, annet enn at jeg trengte å få det ut et sted, og kanskje få noen vennlige ord, kanskje en klem også..

Uff du virker uhyre sutrere og overanalysenrende. Det er ingenting av det du oppgir som eksempler som jeg ville reagert på. Kanskje det at du måtte sitte i trekken, men kan ikke helt skjønne at en voksen person ikke bare flytter seg og ferdig med det.

Du bruker masse negative vendinger innlegget ditt. eks. "Etter mye syting over den lukkede døren" "Når moren min endeling setter seg ved bordet, vandret frem og tilbake som en martyr". Når du skriver på denne måten får jeg inntryk av at du trenger medlindenhet for dine følelser. Hadde du skrevet objektivt hva som hente kan det være at leserne hadde fått et realistisk bilde på situasjonen.

Jeg vil nesten si, bli voksen, det er bare du som kan velge hva du vil la gå inn på deg:-) Ønsker deg lykke til og en klem fordi du tross alt føler det du føler, og det kan ingen ta fra deg.

[Gjest gjest1]

Hei!

JEg skjønner veldig godt hva hun mener. Jeg har vært borti det samme selv.

Jeg har vært borti den type familier selv. OG det beste da er bare å holde godt kjeft. For uansett hva du enn sier, har du alltid feil.

Kanskje ingen hjalp moren fordi hun stresset rundt selv og ba alle sette seg ned? Det finnes faktisk slike kvinnfolk som SKAL gjøre alt selv og sitter å klager etter på om hvor sliten de er.. stakkars de.. bla bla bla.

Jeg skjønner veldig godt at hun mister motet hjemme. Jeg synes heller det ikke er artig når min familie begynner å småhakke på meg på grunn av ditt og datt. Men de merker jo ikke det selv selvfølgelig.

Jeg synes ikke du overreagerer. Ta tid til deg selv. Du må ikke på død og livbli med på alle middager og det som måtte være. Du har faktisk lov til å si nei! Det er nesten litt befriende.

Når du har fått de da litt på avstand, så har du de litt der du vil. Da holder det med middag i ny og ne. Er samtalen klein, prøv å fortell om noe spennende som har skjedd eller noe.. funker ikke det, snakk litt med de yngste.

Det var mangen her inne som ikke skjønte helt hvorfor du ble lei deg. Glem de. Men kan bli mest såret av de man er glad i. Familien spesielt.

[Gjest gest1]

Tror også hun er rimelig lei av hvordan ting er. Derfor: godt å si nei til enhver sammenkomst familien måtte ha. Få tenke litt og få ting i perspektiv.