Nærhet

[MiniMjau]

Jeg lurer på hva dere forumskrivere legger i å føle nærhet til partneren i et forhold, nærhet på et dypere stadium enn bare å sitte sammen i sofaen....

Etter 6 år i forholdet så er hvor siste tiden har vært veldig veldig tung har det nå toppet seg litt og ting begynner å virke uløselig selv om vi de siste månedene har tatt tak i ting.

Jeg er en jente(35) som ikke er så flink til / vant til å prate så mye om følelser etc jeg er ekspert på å undertrykke de og feie dumme ting under teppet og faktisk greie å leve med dette på et vis. Dette antar jeg er pga masse greier i min barndom/bakgrunn, jeg sliter med å komme nær mennesker og sliter med å få venner. AT jeg sliter med å åpne meg er vanskelig å takle for sambo(34) han har et stort behov for å prate og løse problemer. En lang historie kortes ned....., og nå føler han et stort hull i sitt liv, en mangel på nærhet. Vi kan prate masse om dagligdagse ting, vi kan kose, men "mellom der", mangler det samtaler som gir en slags nærhet på et annet plan. Dette påvirker også sexlivet, da sex er vanskelig uten å føle en nærhet til partneren.

Hvordan kan jeg greie å fylle hullet sambo føler? Jeg vil så veldig veldig gjerne skape den nærheten han (vi begge for den del!!!) ønsker å føle! Vi gjør ting sammen, spiser sammen, går tur i skogen, prater, bor sammen ..... Men hva kan vi gjøre/prate om som gir en større nærhet?

Endret 14. august 2009 av MiniMjau

[Gjest Gjest_Fix_*]

Jeg lurer på hva dere forumskrivere legger i å føle nærhet til partneren i et forhold, nærhet på et dypere stadium enn bare å sitte sammen i sofaen....

Etter 6 år i forholdet så er hvor siste tiden har vært veldig veldig tung har det nå toppet seg litt og ting begynner å virke uløselig selv om vi de siste månedene har tatt tak i ting.

Jeg er en jente(35) som ikke er så flink til / vant til å prate så mye om følelser etc jeg er ekspert på å undertrykke de og feie dumme ting under teppet og faktisk greie å leve med dette på et vis. Dette antar jeg er pga masse greier i min barndom/bakgrunn, jeg sliter med å komme nær mennesker og sliter med å få venner. AT jeg sliter med å åpne meg er vanskelig å takle for sambo(34) han har et stort behov for å prate og løse problemer. En lang historie kortes ned....., og nå føler han et stort hull i sitt liv, en mangel på nærhet. Vi kan prate masse om dagligdagse ting, vi kan kose, men "mellom der", mangler det samtaler som gir en slags nærhet på et annet plan. Dette påvirker også sexlivet, da sex er vanskelig uten å føle en nærhet til partneren.

Hvordan kan jeg greie å fylle hullet sambo føler? Jeg vil så veldig veldig gjerne skape den nærheten han (vi begge for den del!!!) ønsker å føle! Vi gjør ting sammen, spiser sammen, går tur i skogen, prater, bor sammen ..... Men hva kan vi gjøre/prate om som gir en større nærhet?

Man må åpne hjertet, også for ting ma selv føler er umulig. For å ta imot nærhet må man kunne gi nærhet, og da må man være villig til å ofre sitt eget ego, og relatere seg til partneren helt uten forbehold.

Ta en tung og vanskelig avgjørelse, at du nå vil prate om det du aldri har turt å prate om før. Da kommer dere garantert mye mye næremere hvernadre

[MiniMjau]

Takk for svar.... Det er ikke det at jeg ikke TØR prate, mer at jeg ikke vet hva jeg skal prate OM..(.noe som er et resultat av summen av mitt liv til nå....)

Jeg brenner ikke inne med masse ting jeg vil eller burde ha snakke om...Ihvertfall tror jeg det, jeg vet jo ikke......

Sambo bobler over av ting å prate om og ta opp hele tiden, mens jeg er bare "tom" ....

[Gjest Gjest]

Nærhet skapes ved å være fortrolig og personlig. Det å tørre å vise seg sårbar. Vanskelig ja, fordi man må føle at man blir møtt på en ok måte. Aksept for hvem man er med hele seg.

Hva med å spørre ham hva han legger i ordet nærhet.

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på hva dere forumskrivere legger i å føle nærhet til partneren i et forhold, nærhet på et dypere stadium enn bare å sitte sammen i sofaen....

Etter 6 år i forholdet så er hvor siste tiden har vært veldig veldig tung har det nå toppet seg litt og ting begynner å virke uløselig selv om vi de siste månedene har tatt tak i ting.

Jeg er en jente(35) som ikke er så flink til / vant til å prate så mye om følelser etc jeg er ekspert på å undertrykke de og feie dumme ting under teppet og faktisk greie å leve med dette på et vis. Dette antar jeg er pga masse greier i min barndom/bakgrunn, jeg sliter med å komme nær mennesker og sliter med å få venner. AT jeg sliter med å åpne meg er vanskelig å takle for sambo(34) han har et stort behov for å prate og løse problemer. En lang historie kortes ned....., og nå føler han et stort hull i sitt liv, en mangel på nærhet. Vi kan prate masse om dagligdagse ting, vi kan kose, men "mellom der", mangler det samtaler som gir en slags nærhet på et annet plan. Dette påvirker også sexlivet, da sex er vanskelig uten å føle en nærhet til partneren.

Hvordan kan jeg greie å fylle hullet sambo føler? Jeg vil så veldig veldig gjerne skape den nærheten han (vi begge for den del!!!) ønsker å føle! Vi gjør ting sammen, spiser sammen, går tur i skogen, prater, bor sammen ..... Men hva kan vi gjøre/prate om som gir en større nærhet?

Det er jo samboeren din som har behov for å prate og ikke du. Sett av tid til å prate og la ham stå for pratingen. Kansje du mener noe om det han sier og kansje ikke. Gi han litt respons så kommer dere nok på glid.

[stjernekyss]

Du kan jo snakke om at du synes det er vanskelig å snakke om ting?

[Gjest singel lesbe]

Støtter forslaget om å snakke om at du synes det er vanskelig å snakke om ting, og at du bare føler at det er "tomt", som du sier - og forklare hvorfor.

Når samboeren din prater, så lytt. Lytt med følelsene. Når partneren har empati og forstår hva man snakker om, og stiller spørsmål for å komme dypere inn i tingene, så vil man føle denne nærheten. Den vil man jo føle enda dypere, når partneren selv snakker om seg selv og man kan følge partneren inn i hans/hennes historie og følelser.

[Gjest singel lesbe]

Støtter forslaget om å snakke om at du synes det er vanskelig å snakke om ting, og at du bare føler at det er "tomt", som du sier - og forklare hvorfor.

(...)

Må understreke at dette menes som et forslag for å få i gang din egen prosess med å åpne opp for følelsene.

[Gjest haren]

Det er jo samboeren din som har behov for å prate og ikke du. Sett av tid til å prate og la ham stå for pratingen. Kansje du mener noe om det han sier og kansje ikke. Gi han litt respons så kommer dere nok på glid.

dette vil ikke fungere....

jeg er nok mer som samboeren din - og samboeren min er nok mer som deg i kommunikasjonsbehov.

det jeg savner er ikke det å snakke i seg selv, men det er at man merket at samtalen glir lett - og at den andre viser litt engasjement og initiativ.

jeg merker spesielt forskjellen når jeg møter andre som kommuniserer mer likt som meg/ er mer generelt engasjerte.

mange prater jo mye, og det handler ikke om dette.

det handler iallefall for meg om å møtes på samme nivå - og det nivået er faktisk non-verbalt selv om man gjerne oppdager det under verbal kommunikasjon.

et eksempel:

jeg var i en sosial sammenheng med flere mennesker, og der kommer blandt mange andre en mann.

jeg legger ikke noe spesielt merke til han - før han begynner å prate.

det er ikke ordene han sier, men væremåten, humoren og måten han ordlegger seg på.

jeg tenkte den gangen at det var veldig lett og være i hans nærvær. tror mange synes det samme.

så traff jeg han senere(også med andre) - og da merker jeg også at vi rett og slett bare har en veldig lik måte å kommunisere på. vi var ikke alltid enige, men det bare funket....

faktisk i så stor grad at jeg merket det selv, og at andre kommenterte det.

noe som jo gjorde at jeg merket ekstra godt hva jeg alltid har savnet hos samboeren min.

har jo selvsagt merket det lenge før denne hendelsen, men jeg fikk iallefall satt noen ord på hva jeg alltid har følt.

spørsmålet er om hvilke behov man kan få fylt gjennom venner, og hvilke behov man føler er nødvendig å få fylt av en kjæreste.

kanskje kjæresten din har det litt som meg - at han er usikker på om dette er et behov som kan tilfredsstilles gjennom venner alene?

det jeg iallefall synes er vanskelig er å fastslå om dette betyr så mye for meg at det er en "kritisk" faktor - eller om det er noe man kan slå seg til ro med.

for meg så skaper denne gode kommunikasjoner følelser, men samtidig så tror jeg også det kan gjøre at man blir litt blindet for alle de andre tingene som er ekstremt viktig i et forhold(respekt, kjærlighet osv.).

kanksje dere faktisk burde snakke om dette?

hva det egentlig betyr for ham - og om det er realistisk at du skal kunne fylle dette "hullet" han snakker om?