"miste følelsene for noen"

[Gjest trist optimist]

Kjæresten min har akkurat gjort det slutt. Hun hadde mistet følelsene for meg. Det kom som lyn fra klar himmel. Hva skjedde egentlig? Har hun funnet en annen? Hvis ikke kunne det vel ikke være sånn hast å bryte ut? Hun ville ikke snakke om det og jeg sitter igjen med tusen spørsmål oppe i hodet mitt. Noen som har opplevd lignende? Burde jeg la henne gå eller kjempe? Føler det ville være forgjeves i øyeblikket og er redd for å ødelegge eventuelle sjanser for at vi kan finne sammen igjen. Er ikke av den sjalu typen, så hvis det er noe hun trenger å utforske så ville det nok ikke umuliggjøre at vi ble sammen igjen forutsatt at hun da var sikker på at det var det riktige. Vi er 27/38 år og har 1 barn. Har bodd sammen i 6 år. Har ikke hatt de store kranglene og jeg har følt at alt var bra inntill plutselig.

Noen som kjenner seg igjen i dette?

[Gjest Chrizzy]

Så trist

Jeg vil nok anbefale deg å jobbe i det stille, la henne gå uten for mye drama. Ha litt is i magen, selv om jeg skjønner at det er forferdelig vanskelig. Tilsynelatende har du gitt opp, men ikke egentlig. Om hun begynner å nærme seg deg igjen, slik at du skjønner at hun kanskje tenker på å komme tilbake, da er du der og gjør det du kan for at det skal ordne seg, om du vil da. Lykke til

[Gjest Gjest]

Så trist

Jeg vil nok anbefale deg å jobbe i det stille, la henne gå uten for mye drama. Ha litt is i magen, selv om jeg skjønner at det er forferdelig vanskelig. Tilsynelatende har du gitt opp, men ikke egentlig. Om hun begynner å nærme seg deg igjen, slik at du skjønner at hun kanskje tenker på å komme tilbake, da er du der og gjør det du kan for at det skal ordne seg, om du vil da. Lykke til

Helt enig med Chrizzy her!

Lykke til.

[Christa]

Hvis hun akkurat har gjort det slutt, ville jeg latt henne få noen uker til å tenke seg om og finne ut av det. Ville gitt henne tid og mulighet til å savne deg. Hvis hun da ikke kommer tilbake, ville jeg bedt om en samtale med henne for å få vite hva som skjedde og hvorfor. Den samtalen er veldig viktig for deg for at du skal kunne komme deg videre. Hvis ikke vil disse 1000 spm kverne i hodet på deg, gnage og tære og du vil granske deg selv både på innsiden og utsiden og bli nærmest gal av disse ubesvarte spm.

Hvis du VET, kan du forholde deg til det. Når du ikke vet gransker du hull i deg selv og tror alt er galt ved deg selv. Det er det ikke, men du trenger en avklaring og hun bør vise såpass forståelse og respekt for deg at du får det.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Personlig synes jeg det er ekkelt med mennesker som plutselig "mister" følelsene sine. Jeg stoler ikke på dem.

Kjærlighetssorg er kjempevondt, uansett, så lykke til, uansett hva det blir til

[Gjest trist optimist]

Tusen takk for svar.

Plutselig "mistet følelsene" fremstår for meg som en måte å unngå å gå nærmere inn på tingene. Er det noen her som har "mistet følelsene" enten reellt eller brukt det som unnskyldning?

[Gjest w]

Siden du synes det er greit at hun kan utforske noen andre tyder det kanskje på at det ikke er så sterk lidenskap mellom dere. Det var det som falt meg inn.. Men det er jo tusen ting som spiller inn, og du vet vel selv hva delv hva det kan være om du tenker etter.

[Gjest EmilyLane]

Jeg har mista følelser for å så finne dem igjen. I en periode der jeg følte meg oversett, nedprioritert og glemt begynte jeg å vurdere det å gå.

Men jeg var åpen om dette til kjæresten min, selv om det var utrolig vondt for ham (og meg) den perioden, så var det det at jeg var så ærlig som gjorde at det ordnet seg.

Men dessverre så kan man ikke tvinge noen til å være ærlig med noe sånt, en kan jo ikke spørre "har du like sterke følelser for meg enda?" hver dag. Man er avhengig av at den andre personen velger å være åpen om det, til tross for at det sårer.

Når man har vært sammen i så mange år som TS og kjæresten, synes jeg rett og slett det er feigt og utrolig dårlig gjort å ikke anstrenge seg litt for å finne en løsning. Man mister ikke følelser over natta.

Endret 14. august 2009 av EmilyLane

[Gjest trist optimist]

Siden du synes det er greit at hun kan utforske noen andre tyder det kanskje på at det ikke er så sterk lidenskap mellom dere. Det var det som falt meg inn.. Men det er jo tusen ting som spiller inn, og du vet vel selv hva delv hva det kan være om du tenker etter.

Tanken er forferdelig, men hvis det er det som eventuellt må til for å redde dette så vet jeg at jeg klarer å forholde meg til det i etterkant hvis det er tilbakelagt.....

[Ella_Grey]

Jeg tror kanskje at dette er noe hun har tenkt på en stund, men ikke sagt noe om. Enkelte gjør det, går lenge og vurderer et forhold og når de bestemmer seg for at dette ikke går brukes ofte unnskyldninger som at følelsene er borte

Syns du skal la henne gå, så kan hun jo eventuellt savne deg. Hvis prøver for hardt nå kommer hun ikke til å savne deg, men heller gå enda mer lei.

[Nuith]

Så er vel sjansene store for at hun er en av de jentene som tror "gutter tar et hint" og så har hun hintet litt om dette... Og når kjæresten ikke tok hintene så tok hun det som ytterligere bekreftelse på at noe var galt og at det var på tide å gå.

[Gjest Gjest_nancy_*]

Kjæresten min har akkurat gjort det slutt. Hun hadde mistet følelsene for meg. Det kom som lyn fra klar himmel. Hva skjedde egentlig? Har hun funnet en annen? Hvis ikke kunne det vel ikke være sånn hast å bryte ut? Hun ville ikke snakke om det og jeg sitter igjen med tusen spørsmål oppe i hodet mitt. Noen som har opplevd lignende? Burde jeg la henne gå eller kjempe? Føler det ville være forgjeves i øyeblikket og er redd for å ødelegge eventuelle sjanser for at vi kan finne sammen igjen. Er ikke av den sjalu typen, så hvis det er noe hun trenger å utforske så ville det nok ikke umuliggjøre at vi ble sammen igjen forutsatt at hun da var sikker på at det var det riktige. Vi er 27/38 år og har 1 barn. Har bodd sammen i 6 år. Har ikke hatt de store kranglene og jeg har følt at alt var bra inntill plutselig.

Noen som kjenner seg igjen i dette?

Jeg har "mistet følelser" to ganger. Og det er ikke en helt rettferdig begrunnelse, for det var litt forskjellige årsaker.

Den første gangen ble jeg rett og slett lei. Vi hadde vært sammen i halvannet år og jeg innså at vi var på forskjellig nivå her i livet (han var 9 år eldre), og jeg var ikke klar til å etablere meg og gi han det jeg mente han trengte. Jeg brukte "mista følelser" som grunn, selv om det ikke var helt sant. Jeg var (og er fortsatt) veldig glad i han. Men jeg var ikke forelsket lenger. Alt det som jeg tolererte i forelskelsens rus irriterte meg grenseløst.

Men jeg tenkte som så at hadde jeg sagt den ordentlige grunnen så hadde han protestert. Dessuten så jeg ikke for meg noen framtid med han, og da ville jeg ikke kaste bort mer av hans tid. Jeg hadde ikke funnet noen ny, og var singel i nesten fire år etter dette.

Den andre gangen jeg brukte den begrunnelsen hadde jeg funnet en ny. Forholdet hadde hanglet i 9 måneder, vi hadde ikke hatt sex på et halvt år, og likevel kom det "som lyn fra klar himmel" for samboeren! Akkurat dét kan jeg ikke fatte, men men.. Da hadde jeg altså vurdert å gjøre det slutt i flere måneder, men utsatte og utsatte både fordi jeg ville veldig gjerne at det skulle fungere, men også av dårlig samvittighet overfor samboeren. Men da jeg ble forelsket i en på jobben måtte jeg bare gjøre det slutt. Med "mista følelser" som begrunnelse.

Sannheten her var vel heller at jeg aldri hadde hatt ordentlige følelser.. Samboeren var en rebound etter to mislykkede nesten-forhold etter ovennevnte 4-års singelperiode, så det sier vel seg selv at jeg kanskje tok til "takke" med det første og det beste.. (akkurat det er jeg veldig lei meg for, og skulle ønske jeg kunne ha ugjort for hans skyld)

Jeg gikk på date med "den nye" to dager seinere. Så det forble ikke akkurat noen hemmelighet at jeg hadde funnet en ny

Mitt råd: IKKE MAS (eller kjemp som dere gutter liker å kalle det)! Det gjør det bare verre. Gi litt pusterom, så man kan få en sjans til å savne. Begge mine maste noe voldsomt, og det bare drev meg lenger unna. Jeg er venn med den første i dag, men den andre vil ikke ha noe med meg å gjøre lenger, etter mye mas og trygling (og det er helt ok).

[Gjest bias25]

Jeg har opplevd det samme for et år siden med min tidligere samboer og mor til mine barn. Etter min mening måtte hun har gjort seg ferdig med forholdet før jeg ble informert om at hun ville flytte.

Etter dette har jeg valgt å la henne leve i fred og vil ikke forstyrre henne og hennes nye samboer, som igjen var en venn av oss og ansatt hos meg.

Jeg har barn som er 11 og 14 og kommuniserer stortsett med dem. Hennes tanker om det som har vært er egentlig ikke noe jeg vil bruke tid på i min hverdag.

Når et menneske velger sin bane vekk fra deg, må du kanskje heller fokusere mer på deg selv og at du har det bra med deg selv. Finn dine venner og hold deg vekk fra felles venner. Bruk tiden du har foran deg med dem og prat og utnytt dem for det de er verdt.

Mitt liv er det som er, og jeg vil egentlig bare leve og være glad.

Når man oppdager at den personen man er så glad i ikke vil ha mere med deg å gjøre, tenker jeg at noen er nok der ute for meg også, og den personen vil mest sannsylig være like bra om ikke bedre kjemi med enn den som har forlatt deg.

Rettferdiggjørelse av det som har vært og grunnene for bruddet er det som skape mye bitterhet til slutt, det beste man gjør vil jeg tro er å fortsette din sti mot det gode du har foran deg.

Jeg sliter fortatt etter bruddet, men har funnet meg en ny kjæreste og er veldig glad for det, men jeg vil aldri glemme mor til mine barn på en måte.

Har brukt mye tid på dette, og har oppdaget mange veier å gå, leter hver dag etter det positive i dagen som får meg til å tro at dette går så bra.

[Gjest stoler ikke på folk som mister f]

Tusen takk for svar.

Plutselig "mistet følelsene" fremstår for meg som en måte å unngå å gå nærmere inn på tingene. Er det noen her som har "mistet følelsene" enten reellt eller brukt det som unnskyldning?

Da jeg ble sammen med eksmannen min, fortalte han at han hadde mistet følelsene for eksen sin. De hadde vært sammen i 3-4 år. Husker det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Prøvde å dissikere det, men nei, han hadde mistet følesene for henne. Ingen andre på gang. Og jammen meg mistet han ikke følelsene sine for meg også. Innen den tid hadde jeg jo rukket å skjønne at han ikke var helt riktig navla, så jeg tror også det er en måte å unngå å gå nærmere inn på ting. Han her hadde i hvertfall ekstrem unnvikelsesadferd. Fryktelig vanskelig å være i forhold med..

[Gjest Purple Haze]

Jeg tror kanskje at dette er noe hun har tenkt på en stund, men ikke sagt noe om. Enkelte gjør det, går lenge og vurderer et forhold og når de bestemmer seg for at dette ikke går brukes ofte unnskyldninger som at følelsene er borte

Syns du skal la henne gå, så kan hun jo eventuellt savne deg. Hvis prøver for hardt nå kommer hun ikke til å savne deg, men heller gå enda mer lei.

Helt enig i denne. Tror Ella Grey treffer spikeren på hodet her. Jenter kan noen ganger gå å tenke og vurdere en stund, før de velger å gå. Mannen sitter igjen som et spørsmålstegn.

Eller hun har prøvd å ta opp ting med deg, men du har ikke skjønt hva hun var ute etter.

Du kan egentlig ikke gjøre så mye annet enn å la henne gå, og håpe at hun kommer tilbake. Hvis det er det du ønsker.

[Gjest antigartner]

Jeg tror kanskje at dette er noe hun har tenkt på en stund, men ikke sagt noe om. Enkelte gjør det, går lenge og vurderer et forhold og når de bestemmer seg for at dette ikke går brukes ofte unnskyldninger som at følelsene er borte

Syns du skal la henne gå, så kan hun jo eventuellt savne deg. Hvis prøver for hardt nå kommer hun ikke til å savne deg, men heller gå enda mer lei.

Underskriver helt og fullt på dette innlegget. Det er som om jeg skulle sagt det selv, og det er selverfart. (Jeg var den som "mistet følelsene".)

[Rosalie]

Underskriver helt og fullt på dette innlegget. Det er som om jeg skulle sagt det selv, og det er selverfart. (Jeg var den som "mistet følelsene".)

Mee, too.

Jeg ser i etterkant at forholdet fra min side var dødt i over ett år før jeg til slutt gikk. Man vil jo så veldig gjerne at det skal fungere... Men da avgjørelsen min var tatt, kunne ikke ti ville hester fått meg til å endre mening. Det var som en bør ble løftet fra skuldrene mine i det jeg bestemte meg for at jeg måtte gå, og flytte ut.

EDIT: Det var ingen andre inne i bildet. Og jeg var singel ganske så lenge etterpå.

Endret 14. august 2009 av Wadjet

[Polly Ester]

Mee, too.

Jeg ser i etterkant at forholdet fra min side var dødt i over ett år før jeg til slutt gikk. Man vil jo så veldig gjerne at det skal fungere... Men da avgjørelsen min var tatt, kunne ikke ti ville hester fått meg til å endre mening. Det var som en bør ble løftet fra skuldrene mine i det jeg bestemte meg for at jeg måtte gå, og flytte ut.

EDIT: Det var ingen andre inne i bildet. Og jeg var singel ganske så lenge etterpå.

Me three... eller var det four...

Jeg "mistet følelsene" også... jeg tenkte på det lenge, masse fram og tilbake i tankene... hver gang vi kranglet sa jeg i fra at dette orket jeg ikke mer, men det var for mye hint for han...

Siste krangelen vi hadde nevnte jeg at vi kanskje trengte noen utenforstående å snakke med, han sa kontant nei (med store bokstaver og vel så det), så det var da jeg bestemte meg... brukte noen uker på å stable mot til å snakke om det, men da avgjørelsen var tatt så hjalp ingenting han sa - jeg var ute...

Jeg er også fortsatt singel etter dette og gikk ikke pga noen andre...

Han prøvde så godt han kunne å holde på meg da jeg gikk, han sa han ville vente på meg osv. Men, det hjalp ikke hva han sa, jeg var ferdig.

[Gjest antigartner]

EDIT: Det var ingen andre inne i bildet. Og jeg var singel ganske så lenge etterpå.

Jeg også.

I og med at jeg var så veldig ferdig med det forholdet jeg hadde vært i, og likevel drøyde i lang tid med å ende forholdet, var jeg mentalt sliten og hadde behov for å være singel en lang periode etterpå.

Så til TS:

På plussiden kan en si at det at hun har mistet følelsene for deg, ikke trenger bety at hun har funnet en annen eller har behov for å eksperimentere.

På minussiden kommer erfaringene fra Wadjet, Polly Ester og undertegnede.

Endret 14. august 2009 av antigartner

[Gjest trist optimist]

Tusen takk for gode og seriøse svar.

Slenger meg selv på det meste som er skrevet her. Det som nok kan være med å skape forvirrelsen min er at forholdene i heimen har vært ekstra bra den siste tiden før hun gikk. Det kan jo skyldes at hun allerede da hadde bestemt seg? Har bestemt meg for å ikke gjøre eller si noe ytterligere. Hva som har skjedd endrer ikke utfallet, og jeg er ganske sikker på at det som eventuellt skjer fremover heller ikke forandrer noe. Å bestemme seg for å bare gå videre skaper faktisk fred i sjelen.