Stiller jeg for store krav til mannen min?

[Gjest ka72]

Jeg har vært sammen med han som nå er mannen min i snart 20 år. Han er en hyggelig og trivelig mann, godt likt av alle, supergod far, og jeg er selvfølgelig glad i ham. De siste årene har jeg imdlertid følt at vi drar i hver vår retning: jeg er rastløs (vil gjøre masse ting før jeg blir 40), mens han er mer "satt"og trives veldig godt i sofaen. Han er lite interessert i sex, og det frustrerer meg. Setter jeg på musikk hysjer han på meg... Jeg har i alle år ønsket meg flere barn enn den vi har, men han nekter. Jeg har også ønsket meg et nytt bosted, men han skal absolutt ikke flytte. Jeg kjenner jeg er ganske deprimert over dette, samtidig har vi det bra i hverdagen... men ,det er ting som gnager meg oftere og oftere jo eldre jeg blir. Kan vel ikke vente det helt store etter så mange år heller,da, men ..... Tar jeg dette opp med ham blir det kjempekrangel ...

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt litt av det samme oppgjøret med min mann. Vi har det veldig fint sammen, men vi er ikke helt enige om hvor vi skal hen i livet. (Vi har vært sammen i ti år og er vel ca ti år ynge enn dere, men jeg tar heller dikusjonen nå enn om ti år når ingen av mine ønsker er oppfyllt).

Han vet ikke om han vil ha barn

Han vil bo stort jeg lite

Jeg vil ha båt, han vil ikke

Jeg vil på camping, han vil få hotell

Jeg er med på det han ønsker å gjøre i livet, jeg ønsker å reise dit han vil fordi om han vil ha meg med vil jeg være der, jeg er med på hans fritidsaktivitet av samme grunn som forrige. Jeg ønsker å oppleve det han vil oppleve i livet, men han er ikke like villig til å være med på det jeg vil oppleve.

Vi diskuterte og jeg spurte ham om hvorfor mine ønsker ikke var viktige for ham, hvorfor han ikke ønsket å gjøre ting bare for å være ved min side, og hvorfor det ikke var nok å vite at han gjør meg gald. Jeg lurte på hvordan han syntes det var ok at han satt seg mellom mine ønsker i livet, og hvordan han syntes det var ok å leve med å sette hans ønsker foran mine. Jeg ønsker å være ved hans side, jeg er villig til å ikke få barn for å være hos ham, jeg er villig til å ikke få reise dit jeg vil sammen med ham, så hvorfor er da ikke jeg nok i meg selv, hvorfor ønsker han ikke å gjøre meg glad på samme måte som jeg ønsker ham?

Dette fikk ham til å tenke litt. Min mann var enebarn og lærte desverre ikke å tenke helt over hvordan hans ønsker satte andres ønsker i bakhånd.

Etter denne samtalen, og x antall krangler så kan jeg se at han har forandret seg. Jeg har også passet på å fortelle ham hvor mye det betyr for meg at han ønsker å gjøre meg glad, selv om selve tingen egentlig ikke er det som er hans førstevalg i seg selv.

[Gjest Gjest]

På en måte kan du ikke kreve at han skal være den som muliggjør at DINE drømmer blir gjennomført. Still deg selv spørsmålet om du kan ta mer initiativ til de tingene du føler er viktige og gjennomføre dem uten ham (f eks kan man reise sammen med venninner), og kjenn også godt på om noen ting egentlig ikke er så viktige - f eks det med å gjøre ditt og datt før du er 40 - hvorfor kan du ikke gjøre noen av dem seinere..? Sånne tidsfrister har en tendens til å være litt kunstige og bidrar heller til at man ikke klarer å nyte øyeblikkene, man ser for mye framover på nye planer(bare vent til...).

Jeg har selv mast og krevd mye av samboern min i flere år, men innså etter hvert at jeg faktisk er nødt til å begynne med meg selv - hva kan JEG gjøre for å få det bedre, før jeg begynner å kreve av ham. Og jeg kunne gjøre mye, til og med flere av de tingene jeg bare satt og ventet på at han skulle ta initiativ til... etter at jeg ble bevisst på dette har _veldig_ mange av de tingene jeg maste om før rett og slett opphørt å være noe problem. Og jeg ser de positive bidragene hans mye bedre enn før - jeg tror til og med han blir mer initiativrik "av seg selv" når han får pusterom til å tenke selv uten å ha min misnøye hengende over seg... I tillegg har det gjort meg tryggere på min egen rolle og mine egne muligheter til handling, noe som gjør det lettere å vurdere avgjørelser om man skal fortsette forholdet (om det fortsatt er frustrerende etter en sånn prosess...), om man har det bra osv. Det blir liksom mer rom for begge, til at man gjør de tingene man vil og trenger, hver for seg eller sammen. Forholdet vårt har i hvert fall blitt bedre

[Gjest Gjest]

Den største trusselen mot et ektekskap er kjedsomhet...

[Gjest gjest nr 1]

På en måte kan du ikke kreve at han skal være den som muliggjør at DINE drømmer blir gjennomført. Still deg selv spørsmålet om du kan ta mer initiativ til de tingene du føler er viktige og gjennomføre dem uten ham (f eks kan man reise sammen med venninner), og kjenn også godt på om noen ting egentlig ikke er så viktige - f eks det med å gjøre ditt og datt før du er 40 - hvorfor kan du ikke gjøre noen av dem seinere..? Sånne tidsfrister har en tendens til å være litt kunstige og bidrar heller til at man ikke klarer å nyte øyeblikkene, man ser for mye framover på nye planer(bare vent til...).

Det er fint at dere har funnet noe som virker for dere.

For meg blir det likevel vanskelig å skulle leve med en man som ikke er inetessert i å være med på å gjøre meg glad, og være med meg og opfylle noen av mine drømmer. D

[lillelady]

Det har vel en del å si hvordan du presenterer forslagene dine da. Hvis du begynner med å si at "vi gjør aldri noe spennende sammen, jeg har lyst til å LEVE litt mens du bare ligger på sofaen" vil du aldri oppnå noe. Det er vanskelig å oppnå noe positivt ved å begynne samtalen med noe negativt. Jeg synes heller ikke at "Kan ikke du komme deg opp av sofaen litt og bli med meg på swingkurs" er en bra måte å starte overtalelsen på.

Hvis du derimot presenterer en ny ide med masse engasjement, hvor du legger vekt på hvor ivrig du er på dette, og samtidlig legger til et et element som du vet han liker, evt. vinkler det mot noe som er interessant for han. (f.eks hvis du har veldig lyst til Paris, legger du ut om hvor spennende du synes byen virker, alt du vil se, og legger til; hvis han f.eks er interessert i historie, at det er et veldig kjent museum med et eller annet historisk der som dere bare må innom...)

Det er så viktig hvordan man presenterer forslagene sine. Hvis du bare er sur og sutrer om at "du gidder aldri noe, for du er så lat, mens jeg vil oppleve spennende ting" osv er du dømt til å misslykkes. Man oppnår nesten aldri noe med slik klaging, men dessverre er nok vi kvinner veldig flink til å gjøre nettopp dette når vi ikke får det som vi vil.

Dessuten kan man jo inngå kompromisser. Som f.eks: "Vi kjøper den TVen/tingen til bilen/PCtinger eller hva det nå måtte være, hvis vi også reiser til paris/piffer opp sexlivet/får et barn til eller hva det nå måtte være.

Forhold er både gi og ta, og det nytter ikke å bare syte når man ikke får det man vil. Av og til må man jobbe for det, av og til gi seg uten å få det som en vil og av og til er det så enkelt som at man bare må spørre på riktig måte.

Det overasker meg ofte at godt voksne kvinner ikke har funnet ut av dette. Menge går bare rundt og graver sin egen grav, mens de klager og syter over mannen som er så håpløs. Man kan kke forandre andre, men man kan forandre seg selv, og ofte opplever man da at den andre også strekker seg litt lengre. Hvis man møtes på halvveien, trenger ingen å gå særlig langt.

[Gjest Gjest]

Det er fint at dere har funnet noe som virker for dere.

For meg blir det likevel vanskelig å skulle leve med en man som ikke er inetessert i å være med på å gjøre meg glad, og være med meg og opfylle noen av mine drømmer. D

Jo, klart man må samarbeide, og det er sikkert vanskelig å få et forhold til å fungere om man ikke vil noen av de viktige samme tingene. Jeg snyes også det hørtes ut som en veldig konstruktiv diskusjon dere hadde, og det er kjempebra at den har ført til at han endret tankegang.

Det kom sikkert ikke fram i innlegget mitt, men en av grunnene til at jeg har vært misfornøyd er at jeg ikke har gjort ting som har vært viktige for MEG, som ikke samboern min kunne hjulpet meg så mye med uansett, men som har vært hemninger hos meg, for å si det generelt. Og da har det vært lettere å legge misnøyen over på ham i stedet for å ta tak i det jeg kan og bør gjøre noe med selv, og jeg har "lagd" problemstillinger på en måte. Det jeg merker er at når jeg faktisk tar tak i bakenforliggende ting hos meg selv, er det akkurat som veldig mange andre detaljer og konflikter løser seg veldig lett, selv om de involverer andre enn meg. Men det betyr selvsagt ikke at dette skjer automatisk, eller at målet er å godta total tiltaksløshet eller mangel på vilje til å strekke seg litt mot hverandre - jeg mener bare at det er meningsløst å sitte mer eller mindre passivt (man bare sier noe, man GJØR ikke noe) og misfornøyd vente på at noe skal skje. Livet er ikke nødvendigvis så langt at det er smart å overlate drømmene sine til andre, hvis man skal få gjennomført dem.

Men utfordringene i ulike forhold er jo forskjellige, bare vi som har deltatt i tråden hittil vil vel se at vi snakker om litt forskjellige problemer og løsninger - og at vi kan være uenige i hva som skal til for å si at den andre gjør noe for å glede en, eller hindrer en i å oppleve noe viktig i livet. Det koker ned til at det er ens eget valg uansett, og en må greie å stå for de valgene man tar. F eks i ditt tilfelle - veldig mange ville jo sagt at det å akseptere at den andre ikke vil ha barn er et stort offer og at en blir hindret i noe viktig, men det blir jo en vurderingssak. Også er det jo sånn at BEGGE skal helst ha med seg hjertet i det man gjør. Samboern min liker ikke noe særlig å reise, for ham medfører det masse stress og ikke så veldig store opplevelser, så hvorfor skal jeg forvente at han skal få lyst til å reise masse sammen med meg da? Så lenge vi gjør andre viktige ting sammen er det jo ikke noe problem. Man trenger ikke gjøre ALT sammen og det går an å sile ut tde tingene som er minst givende for den andre.

[lillelady]

Dette ble kanskje litt vel kvast fra min side. Det var ikke ment som et "ta deg sammen TS"-svar. Jeg har bare lest så mange innlegg av typen: "mannen min forstår meg ikke" "samlivet har blitt så kjedelig" "han viser ikke interesse for meg lenger" "han gidder aldri å være med på de tingene jeg har lyst til" hvor disse ikke forstår at å klage og syte gjør ikke at han får mer lyst til å gjøre disse tingene. Det skaper bare mer avstand.

Jeg blir så trist av å lese sånt, og det virker som det er så utbredt. Det første man må innse er at man må begynne med seg selv, og tenke over hvorfor han ikke gidder, hva kan jeg gjøre for at han skal få lyst, og gjør jeg ting for han som jeg egentlig ikke har så veldig lyst til for å glede han. Jeg tror jeg hadde gått på veggen hvis jeg skulle hatt et liv hvor jeg hele tiden følte at mine behov ikke ble forstått og tilfredsstilt uten å skjønne at det faktisk er noe man kan gjøre noe med selv også...

[Gjest Ka72]

Dette ble kanskje litt vel kvast fra min side. Det var ikke ment som et "ta deg sammen TS"-svar. Jeg har bare lest så mange innlegg av typen: "mannen min forstår meg ikke" "samlivet har blitt så kjedelig" "han viser ikke interesse for meg lenger" "han gidder aldri å være med på de tingene jeg har lyst til" hvor disse ikke forstår at å klage og syte gjør ikke at han får mer lyst til å gjøre disse tingene. Det skaper bare mer avstand.

Jeg blir så trist av å lese sånt, og det virker som det er så utbredt. Det første man må innse er at man må begynne med seg selv, og tenke over hvorfor han ikke gidder, hva kan jeg gjøre for at han skal få lyst, og gjør jeg ting for han som jeg egentlig ikke har så veldig lyst til for å glede han. Jeg tror jeg hadde gått på veggen hvis jeg skulle hatt et liv hvor jeg hele tiden følte at mine behov ikke ble forstått og tilfredsstilt uten å skjønne at det faktisk er noe man kan gjøre noe med selv også...

Takk for nyansert svar. Det er ikke de små tingene i livet jeg snakker om, der er vi heldigvis flinke. (Dvs vi gjør ingenting sammen - og det er vi helt ok med) Men det er de store tingene som begge to må være med på å bestemme. Jeg er kjempedeprimert for at vi ikke har flere barn, og nå er det for sent. Jeg mistrives svært i boligen vår, men biter meg i det. Han er ikke interessert i meg som kjæreste, det er veldig sårt... Ellers er jeg enig med deg i at man er ansvarlig for sin egen lykke. Jeg prøver å være lykkelig i hverdagen, men disse tingene ligger i bakhodet hele tiden

[Gjest Ka72]

Jeg har hatt litt av det samme oppgjøret med min mann. Vi har det veldig fint sammen, men vi er ikke helt enige om hvor vi skal hen i livet. (Vi har vært sammen i ti år og er vel ca ti år ynge enn dere, men jeg tar heller dikusjonen nå enn om ti år når ingen av mine ønsker er oppfyllt).

Så fint å høre fra deg, her var det mange kloke ord. Jeg føler det har vært likt hos oss, så fint at dere har tatt det opp tidlig!

[Gjest SjangleÅsnøvle]

Den største trusselen mot et ektekskap er kjedsomhet...

største trusselen mot et ekteskap er fanatiske kvinnfolk

[Gjest brutal_mann]

Om vil noe annet enn å være gift med han så gjør du det.

[I Grosny]

Jeg har hatt litt av det samme oppgjøret med min mann. Vi har det veldig fint sammen, men vi er ikke helt enige om hvor vi skal hen i livet. (Vi har vært sammen i ti år og er vel ca ti år ynge enn dere, men jeg tar heller dikusjonen nå enn om ti år når ingen av mine ønsker er oppfyllt).

Han vet ikke om han vil ha barn

Han vil bo stort jeg lite

Jeg vil ha båt, han vil ikke

Jeg vil på camping, han vil få hotell

Jeg er med på det han ønsker å gjøre i livet, jeg ønsker å reise dit han vil fordi om han vil ha meg med vil jeg være der, jeg er med på hans fritidsaktivitet av samme grunn som forrige. Jeg ønsker å oppleve det han vil oppleve i livet, men han er ikke like villig til å være med på det jeg vil oppleve.

Vi diskuterte og jeg spurte ham om hvorfor mine ønsker ikke var viktige for ham, hvorfor han ikke ønsket å gjøre ting bare for å være ved min side, og hvorfor det ikke var nok å vite at han gjør meg gald. Jeg lurte på hvordan han syntes det var ok at han satt seg mellom mine ønsker i livet, og hvordan han syntes det var ok å leve med å sette hans ønsker foran mine. Jeg ønsker å være ved hans side, jeg er villig til å ikke få barn for å være hos ham, jeg er villig til å ikke få reise dit jeg vil sammen med ham, så hvorfor er da ikke jeg nok i meg selv, hvorfor ønsker han ikke å gjøre meg glad på samme måte som jeg ønsker ham?

Dette fikk ham til å tenke litt. Min mann var enebarn og lærte desverre ikke å tenke helt over hvordan hans ønsker satte andres ønsker i bakhånd.

Etter denne samtalen, og x antall krangler så kan jeg se at han har forandret seg. Jeg har også passet på å fortelle ham hvor mye det betyr for meg at han ønsker å gjøre meg glad, selv om selve tingen egentlig ikke er det som er hans førstevalg i seg selv.

Gjest, du er i større trøbbel enn trådstarter, og jeg synes faktisk det er trist at du gir avkall på barn for å være med din mann. Jeg synes du skal sette hardt mot hardt og kreve barn før du blir for gammel. De andre tingene slik som båt og hotell er uvesentligheter. Hva skal han med stort hus uten barn? Har han ei yngre dame i kikkerten? I så fall er han dum hvis han setter barn på deg.

[Babyrus]

Fra en kvinnes synspunkt syns jeg absolutt ikke at du stiller for høye krav til forholdet deres. Dere deler tross alt et liv sammen, dere har skapt et liv sammen, så hvorfor ikke leve livet mens dere kan? Det er forskjell på å holde seg i live og å leve.

Jeg hadde ikke klart å vært i et forhold med en som ikke ville gjøre noe annet enn å sitte på sofaen hele dagen. Du er tross alt en ung sjel og har behov for litt action i livet ditt. Du har behov for å oppleve noe! Livet ditt skal ikke stoppe opp nå bare pga at du har fått deg mann og barn.

Du bør ta det opp med mannen din å fortelle han dine synspunkter, hvor du forklarer alt du tenker og syns om saken. Om han himler med øya over det og ikke bryr seg, bør revurdere om du vil være en del av det forholdet. Kjedsomhet kan ofte være en årsak til desperate handlinger som f.eks utroskap!

[Gjest hager]

jeg er ike gift, men vi har vært sammen i mange år.

vi har hatt et oppgjør vi også, etter mange poengløse diskusjoner og krangler.

det endte med at vi lukket alt inni oss, snakket lite om et - og det bare bygget seg opp.

det som endret hans holdning til å ville diskutere dette var at jeg spurte ham(i en rolig diskusjon):

"disse tingene vi er uenige om: betyr det så mye for deg at du er villig til å gi opp forholdet? og før du svarer noe så vil jeg du skal tenke realistisk - er du virkelig klar for det?"

da svarte han nei, at det var han ikke. først da forstod han at dette var et veiskille.

vi endte opp med å klargjøre hvilke behov hver av oss hadde, og vi måtte være villige til å møte vherandre på halvveien med mindre det var en sak som var helt kritisk.(vi diskkuterte ikke barn - det ville vært helt kritisk for oss begge)

jeg tror mane kvinner forsøker å kommunisere ut hva som er problemet - fårlite eller ingen virkelig respons - forlater forholdet, og så ser mannen i ettertid at "hun mente det jo faktisk..."

dermed tor jeg endel menn i slike situasjoner kanskje føler de ikke fikk sagt det de faktisk ville - selv om de er enige i å bryte.

få han til å skjønne alvoret - og si det rett ut uten å bruke det som en trussel:

"dette er veldig viktig for meg, du må lytte på meg i x antall minutt: (........) dersom vi ikke på noe vis kan komme til en løsning som fungerer, så klarer vi ikke holde sammen.

du vil ikke trives, og jeg vil ikke trives. da må vi gå fra vherandre. betyr dette så mye for deg?"

og: husk å fremheve at du ønsker en løsning hvor dere begge får utrykke hva dere ønsker av den andre.

ellers har jeg blitt anbefalt å spørre den andre oppriktig: "hva er det du vil med oss?"

kan de ikke svare, ja da......

[Gjest Gjest_mann44_*]

Den største trusselen mot et ektekskap er kjedsomhet...

Helt feil, den største trusselen er å miste evnen til å prate sammen. Kjedsomheten er ganske enkel å gjøre noe med.

[Gjest David John jr.]

Dette ble kanskje litt vel kvast fra min side. Det var ikke ment som et "ta deg sammen TS"-svar. Jeg har bare lest så mange innlegg av typen: "mannen min forstår meg ikke" "samlivet har blitt så kjedelig" "han viser ikke interesse for meg lenger" "han gidder aldri å være med på de tingene jeg har lyst til" hvor disse ikke forstår at å klage og syte gjør ikke at han får mer lyst til å gjøre disse tingene. Det skaper bare mer avstand.

Jeg blir så trist av å lese sånt, og det virker som det er så utbredt. Det første man må innse er at man må begynne med seg selv, og tenke over hvorfor han ikke gidder, hva kan jeg gjøre for at han skal få lyst, og gjør jeg ting for han som jeg egentlig ikke har så veldig lyst til for å glede han. Jeg tror jeg hadde gått på veggen hvis jeg skulle hatt et liv hvor jeg hele tiden følte at mine behov ikke ble forstått og tilfredsstilt uten å skjønne at det faktisk er noe man kan gjøre noe med selv også...

Det er meget utbredt - og antaklig mest blant kvinner - for halvparten av dere skiller dere jo ...

så min oppfordring er: Kvinner gå i dere selv og kjenn på forventningene til et livslangt forhold. Kanskje er det for høye?