Å savne barnet man ikke bor sammen med

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Jeg er stemor til et barn på 5 år, og har vært det i mange år, er gift med pappaen til barnet. Far hadde et problematisk forhold til mor, og har aldri bodd sammen med barnet. Gjennom rettslige forhandlinger ble det laget en samværsavtale som har gitt far retten til å se barnet sitt jevnlig, men ikke så mye. Samværene har gradvis blitt opptrappet, og far har nå barnet annenhver helg (fredag-mandag).

Far har alltid opplevd at det er for lite samvær, men har ikke hatt noe mulighet til å gjøre noe med dette, uten å starte ny rettsak igjen. Dette var såpass vanskelig i første omgang, og ikke minst svært kostbart, så det har ikke vært et alternativ nå. I stedet har vi fokusert på å få den avtalen som gjelder til å fungere bra, og "roe" forholdet til mor for at barnet skulle merke minst mulig konflikter. Dette har etterhvert fungert greit, og samværene blir overholdt jevnlig. (De ble ikke det til å begynne med hvor mor trenerte samvær.)

Far har nå spurt om muligheten for å få 50/50% samvær med barnet, men resolutt fått til svar at dette ikke er aktuelt. Hvis det skal være noe som helst mulighet for han å få til dette blir det altså via retten. Mor synes ordningen vi har nå fungerer bra.

Dette fungerer ikke bra for far. Han har den siste tiden blitt stadig mer og mer deprimert av å ikke få mulighet til å ta del i barnets liv, og dette sliter hardt på han.

Barnet har tilpasset seg situasjonen godt, men gir også inntrykk av at h*n syns det er vanskelig å dra hjem etter å ha vært hos oss, da det er lenge til neste gang vi ses. H*n gir selvsagt også uttrykk for å savne mor innimellom når barnet ikke er der, det er jo helt naturlig for barnet å savne den de ikke er hos, barnet har det tydeligvis bra begge steder.

Det er i alle slike tråder alltid fokus på "barnets beste", og ved samvær skal det selvsagt alltid være det som veier tyngst. Men jeg syns det er vanskelig å se på hvordan dette påvirker far, selv om han ikke er et barn, er også han et menneske med sterke følelser for barnet, som sliter med savn. Han opplever at det er vanskelig å ikke få være tilstede i vanskelige situasjoner som f.eks. om barnet havner på sykehus, osv., til enklere ting som å få delta i aktiviteter i barnehagen sammen med barnet.

Jeg skulle så gjerne gjort noe for å støtte han i denne situasjonen, jeg ser dette blir et større og større problem for han, og at han blir innesluttet og deprimert av det. (Han viser selvsagt ikke dette til barnet!)

Jeg er villig til å flytte så nært barnet at 50/50 fordeling eller samvær på ettermiddager osv. er mulig å gjennomføre lett, og jeg støtter han selvsagt også gjennom en ny rettsak hvis det kan hjelpe. Vi mener selvsagt at det vil være bra for barnet å få være mer hos far/halvsøsken enn h*n er nå, ellers ville vi ikke vurdert dette.

Dette er noe far/vi må vurdere grundig selvsagt, men dette er bare et hjertesukk, over at det alltid må så mye kamp til fordi mor har så sterke retter når det gjelder samvær med barn. Skulle ønske vi sammen med mor kunne kommet frem til litt mer samvær uten at det må være så konfliktfylt.

[Gjest Gjest]

Jeg er stemor til et barn på 5 år, og har vært det i mange år, er gift med pappaen til barnet. Far hadde et problematisk forhold til mor, og har aldri bodd sammen med barnet. Gjennom rettslige forhandlinger ble det laget en samværsavtale som har gitt far retten til å se barnet sitt jevnlig, men ikke så mye. Samværene har gradvis blitt opptrappet, og far har nå barnet annenhver helg (fredag-mandag).

Far har alltid opplevd at det er for lite samvær, men har ikke hatt noe mulighet til å gjøre noe med dette, uten å starte ny rettsak igjen. Dette var såpass vanskelig i første omgang, og ikke minst svært kostbart, så det har ikke vært et alternativ nå. I stedet har vi fokusert på å få den avtalen som gjelder til å fungere bra, og "roe" forholdet til mor for at barnet skulle merke minst mulig konflikter. Dette har etterhvert fungert greit, og samværene blir overholdt jevnlig. (De ble ikke det til å begynne med hvor mor trenerte samvær.)

Far har nå spurt om muligheten for å få 50/50% samvær med barnet, men resolutt fått til svar at dette ikke er aktuelt. Hvis det skal være noe som helst mulighet for han å få til dette blir det altså via retten. Mor synes ordningen vi har nå fungerer bra.

Har far foreldreansvar? Da kan han kontakte barnehagen og få tilsendt all informasjon, han har også krav på foreldresamtale med personalet da. Dette er ikkje noko dei sender automatisk han må kreve det. Lykke til

Dette fungerer ikke bra for far. Han har den siste tiden blitt stadig mer og mer deprimert av å ikke få mulighet til å ta del i barnets liv, og dette sliter hardt på han.

Barnet har tilpasset seg situasjonen godt, men gir også inntrykk av at h*n syns det er vanskelig å dra hjem etter å ha vært hos oss, da det er lenge til neste gang vi ses. H*n gir selvsagt også uttrykk for å savne mor innimellom når barnet ikke er der, det er jo helt naturlig for barnet å savne den de ikke er hos, barnet har det tydeligvis bra begge steder.

Det er i alle slike tråder alltid fokus på "barnets beste", og ved samvær skal det selvsagt alltid være det som veier tyngst. Men jeg syns det er vanskelig å se på hvordan dette påvirker far, selv om han ikke er et barn, er også han et menneske med sterke følelser for barnet, som sliter med savn. Han opplever at det er vanskelig å ikke få være tilstede i vanskelige situasjoner som f.eks. om barnet havner på sykehus, osv., til enklere ting som å få delta i aktiviteter i barnehagen sammen med barnet.

Jeg skulle så gjerne gjort noe for å støtte han i denne situasjonen, jeg ser dette blir et større og større problem for han, og at han blir innesluttet og deprimert av det. (Han viser selvsagt ikke dette til barnet!)

Jeg er villig til å flytte så nært barnet at 50/50 fordeling eller samvær på ettermiddager osv. er mulig å gjennomføre lett, og jeg støtter han selvsagt også gjennom en ny rettsak hvis det kan hjelpe. Vi mener selvsagt at det vil være bra for barnet å få være mer hos far/halvsøsken enn h*n er nå, ellers ville vi ikke vurdert dette.

Dette er noe far/vi må vurdere grundig selvsagt, men dette er bare et hjertesukk, over at det alltid må så mye kamp til fordi mor har så sterke retter når det gjelder samvær med barn. Skulle ønske vi sammen med mor kunne kommet frem til litt mer samvær uten at det må være så konfliktfylt.

[Far til 2]

Jeg har selv vært i tilsvarende situasjon i mange år, og kan bare si at ting kan endre seg til det bedre mht samvær (selv om dette i seg selv ikke er noen stor trøst).

Jeg vil også påpeke dette med foreldreansvar som gjest ovenfor påpeker. Det gir ikke far så mange rettigheter, men han vil ha rett til samtaler med barnehage (og skolen når den tid kommer). Og far vil med 99% sikkerhet få foreldreansvar UTEN ! å gå rettens vei om mor går med på såkalt "Rettsmekling".

Loven om samvær er desverre ikke laget for å ivareta barnets rett til samvær/omsorg. Loven er laget for at foreldre skal kunne motarbeide barns rettigheter.

JEG VIL PÅ DET STERKESTE ANBEFALLE DERE Å FLYTTE SLIK AT BARNET FÅR GANGAVSTAND MELLOM DERE. Det vil med VELDIG STOR sikkerhet medføre at barnet vil tilbringe mer tid hos far. Om ikke lenge vil mor dessuten oppdage at det er stor avlastning for henne at barnet er hos far. Hun får mer tid til arbeid og utdannelse eller personlig fritid til trening, gå ut med venner eller annet. Men det er dessverre MOR som må oppdage at HUN får fordeler av 50-50 så lenge hun ikke ser at barnet også ønsker mer tid med pappan sin.

For far og deg vil det meføre at dere må svelge noen kameler, men situasjonen vil likevel bli mye bedre enn idag. SPESIELT FOR BARNET.

Og med en oppegående stemor som deg tror jeg alt ligger til rette for at en flytting vil bedre situasjonen for alle.

Edit:

Beklager alle skrivefeilen ettersom det gikk litt fort og jeg ble "litt engasjert"

Regner imidlertid med at dere forstår budkapet mitt likevel.

Innlegget er endret iht KGs regler.

-jolie, mod

Endret 15. august 2009 av jolie

[Gjest ts]

Far har foreldreansvar ja, har hatt det hele veien. Og vi får heldigvis løpende informasjon fra barnehagen om hvordan det går med barnet, dette har vi bare hatt siste året, og det er utrolig verdifullt, vi får et godt innblikk i hva de gjør der og kan lettere snakke med barnet, vite hvem venner er osv. Vi har nå også fått det til slik at vi av og til henter og leverer i barnehagen, slik at vi får hilse på de som tar vare på barnet til daglig, og møtt noen av vennene til barnet. Men vi kan ikke være tilstede på arrangementer i barnehagen, der stiller mor/stefar opp. Vi har ikke presset på dette heller, da det har vært så anstrengt forhold at vi ikke har ønsket å utsette barnet for det, barnet har aldri opplevd oss voksne sammen utenom ved henting/levering.

Jeg tror også at en del ting kan bli bedre om vi flytter nærmere, vi bor ikke så veldig langt unna nå heller, men ikke i "stikke innom" avstand. Mannen min er mer skeptisk til å bo nært enn meg, og ønsker ikke å ha samme omgangskrets/matbutikk osv, det ønsker jo ikke jeg heller, men jeg tror det kan gå an å få til likevel, hvis vi velger litt smart akkurat hvor vi bosetter oss. Men dette har jo en del praktiske sider også som må i orden, vi er begge avhengige av jobbene våre, som det da blir mye lenger til, og så har vi et felles barn som også må tas hensyn til i forhold til barnehage.

En annen ting som vi har opplevd som litt "truende" er at mor tydeligvis "innprenter" barnet med at når barnet er 6 år skal h*n få bestemme selv hvor mye samvær de skal ha, og at at etternavnet til far skal kuttes ut (barnet har både mors og fars navn nå). Vi er trygge på at barnet har det bra hos mor/stefar nå heldigvis, (det var vi ikke til og begynne med når mor hadde alvorlig fødselsdepresjon samtidig som hun nektet far samvær).

Men samtidig gjør mor en del småting som vi opplever hun gjør for å holde litt avstand mellom far og barn. Eksempelvis nekter hun å bruke hele navnet til barnet, og det er vi som har måttet opplyse barnehage/leger osv om hva barnet egentlig heter. Det er altså en del småting som jeg er litt bekymret for hvordan vil slå ut på sikt.. og jeg tror at det kan være viktig at vi tar opp dette med økt samvær nå før barnet blir 6 år, siden mor tydeligvis har planer om å gjøre litt endringer da.. Hun har jo veldig stor påvirkning på barnet når hun hele tiden "lærer" barnet opp til det som hun mener..

[Gjest Gjest]

Far har foreldreansvar ja, har hatt det hele veien. Og vi får heldigvis løpende informasjon fra barnehagen om hvordan det går med barnet, dette har vi bare hatt siste året, og det er utrolig verdifullt, vi får et godt innblikk i hva de gjør der og kan lettere snakke med barnet, vite hvem venner er osv. Vi har nå også fått det til slik at vi av og til henter og leverer i barnehagen, slik at vi får hilse på de som tar vare på barnet til daglig, og møtt noen av vennene til barnet. Men vi kan ikke være tilstede på arrangementer i barnehagen, der stiller mor/stefar opp. Vi har ikke presset på dette heller, da det har vært så anstrengt forhold at vi ikke har ønsket å utsette barnet for det, barnet har aldri opplevd oss voksne sammen utenom ved henting/levering.

Jeg tror også at en del ting kan bli bedre om vi flytter nærmere, vi bor ikke så veldig langt unna nå heller, men ikke i "stikke innom" avstand. Mannen min er mer skeptisk til å bo nært enn meg, og ønsker ikke å ha samme omgangskrets/matbutikk osv, det ønsker jo ikke jeg heller, men jeg tror det kan gå an å få til likevel, hvis vi velger litt smart akkurat hvor vi bosetter oss. Men dette har jo en del praktiske sider også som må i orden, vi er begge avhengige av jobbene våre, som det da blir mye lenger til, og så har vi et felles barn som også må tas hensyn til i forhold til barnehage.

En annen ting som vi har opplevd som litt "truende" er at mor tydeligvis "innprenter" barnet med at når barnet er 6 år skal h*n få bestemme selv hvor mye samvær de skal ha, og at at etternavnet til far skal kuttes ut (barnet har både mors og fars navn nå). Vi er trygge på at barnet har det bra hos mor/stefar nå heldigvis, (det var vi ikke til og begynne med når mor hadde alvorlig fødselsdepresjon samtidig som hun nektet far samvær).

Men samtidig gjør mor en del småting som vi opplever hun gjør for å holde litt avstand mellom far og barn. Eksempelvis nekter hun å bruke hele navnet til barnet, og det er vi som har måttet opplyse barnehage/leger osv om hva barnet egentlig heter. Det er altså en del småting som jeg er litt bekymret for hvordan vil slå ut på sikt.. og jeg tror at det kan være viktig at vi tar opp dette med økt samvær nå før barnet blir 6 år, siden mor tydeligvis har planer om å gjøre litt endringer da.. Hun har jo veldig stor påvirkning på barnet når hun hele tiden "lærer" barnet opp til det som hun mener..

Huff, for en situasjon.

jeg reagerer på en ting... barnet kan nok få dekket sine behov hos mor, men dersom mor innprenter henne med en del usannheter, så sier det jo litt om mors totale vurderingsevne og omsorgsevne.

Min mann ba om mer samvær for et par år siden, og mor nektet. Ikke at han ba om mye, bare mer sammenheng i samværet egentlig. Det ble tre møter på familivernkontoret før hun ga seg, og da sa far klart fra at han gikk til rettsak for å få se sønnen mer. Hun ga seg da hun skjønte alvoret...

Det er ikke lett, men engasjement i hverdagen til barnet, samt å faktisk ikke godta alle nykkene til mor er viktige stikkord. lager hun en scene, så er det hun som taper på det - om du skjønner. Man må ikke alltid la henne styre showt, men overta litt av hovedrollen selv.

lykke til!

[Rosalie]

Men altså - dere bor ganske langt unna hverandre (siden dere ikke deler butikk etc), men allikevel foreslår mannen 50/50-deling? Da kan jeg skjønne at mor setter seg på bakbeina. Man bør MINIMUM bo innen samme skolekrets ved en slik deling. Og en slik deling bør ønskes av barnet. Hva med å utvide samværet gradvis og heller ha som mål at barnet kan ha delt bosted dersom det ønsker det når det er gammel nok til å ta en slik avgjørelse selv? Men da må dere også flytte nærmere mor. Dersom far ikke vil det, så bør han ikke en gang foreslå 50/50-deling.

[Gjest TS]

Vi bor ca 15-20 min. unna barnet, så det er ikke så langt. Men vi bor i en stor by (derav ikke samme butikk), og dermed kan det i rush-tiden selvsagt ta litt mer tid innimellom, i værste fall 1,5 timer.. Men nå er jeg hjemmeværende med barn, så det hadde ikke vært noe problem å unngå rushtid og hatt ettermiddagssamvær dersom vi hadde fått lov til det. Men mor mener barnet ikke har tid til dette, da barnet har hatt ettermiddagsaktiviterer mandag-torsdag, og at det ville blitt alt for slitsomt å ha samvær med far.. Vi er ikke enige i prioriteringen er, og barnet har innimellom gitt oss inntrykk av å være veldig sliten når barnet kommer til samvær, etter lange dager i barnehagen (07.30-17 + ettermiddagsaktiviteter nesten hver dag).

Vi har foreslått 50/50 på grunnlag av at vi da selvsagt flytter slik det vil være mulig å gjennomføre på en måte som vil være grei for barnet. Rolig opptrapping får vi ikke til, da mor nekter. Vi er forresten veldig lei av rolig opptrapping, da vi har brukt 5 år på å komme dit vi er i dag.. og da var det snakk om enkelttimer med samvær til å begynne med... så det har vært en veldig lang vei.

Jeg er ikke helt enig i at barnet skal si så mye om hva det ønsker heller, barnet har flere ganger ytret at det ønsker at vi kan bo nærmere, at vi kan bo sammen.. å få treffe besteforeldrene oftere osv.. og er helt tydelig veldig komfortabel med å bo hos oss under samvær. Jeg syns barnet er for lite til å måtte ta stilling til dette.. Hvis barnet ikke trivdes med ordningen måtte vi selvsagt revurdert den. Det finnes jo mange måter å øke samvær på, uten at det nødvendigvis må være en uke her, og en der.. vi bare ønsker mer samvær. Det ville jo hjulpet å av og til få treffe barnet i uken også, slik det ble kortere mellom samvær, og å ha lengre ferier sammen. Vi har hatt 2 uker ferie med barnet, i år er første gangen vi har fått det sammenhengende.. Mens mor/stefar har hatt barnet hjemme/på ferie i 6 uker.. Det blir jo veldig skjev fordeling syns vi.. og far har også en veldig fleksibel jobb som kunne gjort at han kunne hatt barnet innimellom mye oftere enn han har.

Men som sagt, skal vi ha mer samvær må vi nok i retten. Far og mor har vært til megling, og i retten før, og vi har gjennom lang tid forhandlet om avtalen som finnes i dag, men mor vil ikke endre på den. Avtalen er også ganske rigid, vi har ikke fått byttet på helger osv. dersom det har vært noe spesielt (jobb/sykdom/andre begivenheter som bryllup/dåp i familien osv) som har kollidert med samvær har alternativet vært å ikke se barnet på 4 uker. Dette har jo vært komplisert i forhold til jobb, min mann har en jobb hvor han må jobbe mye helger, men vi har gjennom prioritering av barnet hele veien fått det til uten å miste samvær, selv om det har gått ut over jobb/familiebegivenheter osv osv.

Heldigvis fungerer jo avtalen vi har i dag, det er vi veldig glade for, men syns likevel det blir alt for lite samvær...

[liv]

Bare til info så kan ikke mor bytte navn på barn når det er 6 år uten at far signerer.

§ 12. Melding om navn for barn

Melding om å ta, endre eller sløyfe navn for noen som ikke har fylt 18 år, skal fremsettes av den eller de som har foreldreansvaret, eller disse må ha samtykket i meldingen. Gjelder meldingen et barn over 12 år, må også barnet selv ha samtykket. Selv om det ikke foreligger samtykke etter første eller annet punktum, kan meldingen godtas dersom det foreligger særlig grunn.

[Gjest TS]

Bare til info så kan ikke mor bytte navn på barn når det er 6 år uten at far signerer.

§ 12. Melding om navn for barn

Melding om å ta, endre eller sløyfe navn for noen som ikke har fylt 18 år, skal fremsettes av den eller de som har foreldreansvaret, eller disse må ha samtykket i meldingen. Gjelder meldingen et barn over 12 år, må også barnet selv ha samtykket. Selv om det ikke foreligger samtykke etter første eller annet punktum, kan meldingen godtas dersom det foreligger særlig grunn.

Tusen takk.

Men det hjelper ikke helt likevel, når mor konsekvent lar være å bruke hele navnet til barnet, og ber alle som har kontakt med barnet om å kutte ut å bruke fars navn, selv om det er der juridisk. Navn knyttes jo sterkt til identitet, så dersom barnet vokser opp med å bruke bare mors navn blir påvirkes jo barnet sterkt til å føle seg fremmed for fars navn. Dette er sårt for far vet jeg. Vi snakker med barnet om navn osv, og bruker konsekvent både mors og fars navn når barnet gjør ting sammen med oss. Men det er sånne småting som er unødvendig av mor å prøve å påvirke syns jeg. Vi prøver så godt vi kan å snakke positivt om mor og stefar, og inkludere barnets liv hos dem når vi snakker med barnet, støtte opp om rutiner og regler som mor har lagt som premisser, osv.

Vi vet ikke hva mor sier om oss, men jeg håper hun gjør det samme, slik at ikke barnet settes i en vanskelig situasjon.

Men dette er bare småting, en del frustrasjoner må man regne med når man "deler" barn, men tiden man får tilbrakt med barnet er viktigere, så det er det vi håper å få mer av...

[Gjest Gjest]

Jeg er en mamma som måtte gi hovedomsorgen til faren fordi det var for mitt BARNS BESTE. Sliter også med en enorm sorg og har det så ofte jeg kan- likevel legger jeg til side all egoisme og trosser meg selv der- fordi jeg er voksen, barnet skal alltid først uansett savn.

[Gjest TS]

Jeg er en mamma som måtte gi hovedomsorgen til faren fordi det var for mitt BARNS BESTE. Sliter også med en enorm sorg og har det så ofte jeg kan- likevel legger jeg til side all egoisme og trosser meg selv der- fordi jeg er voksen, barnet skal alltid først uansett savn.

Det står det respekt av syns jeg, tøff avgjørelse! Men jeg håper du likevel får hatt god kontakt med barnet ditt selv om far har hovedomsorgen, regner med savnet er gjensidig mellom deg og barnet på samme måte som det er for stebarnet mitt og pappan (og meg selvsagt.)

[Gjest Gjest]

Det står det respekt av syns jeg, tøff avgjørelse! Men jeg håper du likevel får hatt god kontakt med barnet ditt selv om far har hovedomsorgen, regner med savnet er gjensidig mellom deg og barnet på samme måte som det er for stebarnet mitt og pappan (og meg selvsagt.)

Jo, vi samarbeider begge for vårt barns beste- ser han så ofte jeg kan:) Er egentlig ganske for at ett barn trenger to foreldre- også en mannlig rollemodell- som min sier så " er pappa MYE strengere enn deg " ( og av ogtil trengs det )

[Far til 2]

Bra at far har fått foreldreansvar. Da kan i det minste få informasjon fra barnehage/skole.

Synes forøvrig at han bare skal stille opp på et foreldremøte. Jeg fikk heller ikke lov til det til å begynne med, men oppdaget raskt at moren som oftest ikke stilte. Da lurte jeg meg til å stille opp, og på et av møtene ble jeg altså valgt inn i både styre og foreldreutvalg. Fra den dagen hadde jeg mye kontakt med både barnehagepersonale og andre foreldre, og det var fantastisk "å få lov" til å besøke barnehagen uten at jeg måtte oppføre meg som en overgriper som stod på hjørnet og kikket på barna.

Det med navn er ikke en stor deal egentlig. Lærere og andre offentlige personer vil bruke barnets fulle navn, og det er vanskelig å snikinnføre noe annet. Hvis det er sårt for far kan han spørre barnehagepersonalet og skolen hva han blir kalt. Mors "avkutting" av navnet vil ikke ha noen virkning når barnet blir litt eldre og forstår at navnet er lengre enn det "kosenavnet" moren bruker.

Etterhvert skal kansje barnet ha bursdag. Om dere er heldige får dere kansje holdt et bursdagselskap for barna hjemme hos dere. Ulempen er at det er langt å kjøre, men jeg husker vi kjørt minst 15 minutter en gang for å komme til et selskap til et av barna som nettopp hadde flyttet.

Forøvrig synes jeg far skal stille opp på en del av aktivitetene som barnet har, - på tross av hva mor mener. 1-2 ganger i uka kan han sansynligvis stikke av fra dere en times tid for å delta i barnets aktiviteter. Barna vil veldig gjerne vise hva de har lærtr, og vil sikkert bli veldig glad om pappan stiller opp innimellom for å se på.

Som gjest ovenfor sier trenger barn både mødre og fedre i sitt nærmiljø "dvs at barna føler seg trygge på pappan som forbilde. Om han stiller opp hjemme hos dere, i barnehagen og på fritidsaktivitetene vil han automatisk få den rollen han ønsker. Desto mer han er tilstede desto sikrere kan dere være på at barnet vil forlange mer samvær ettersom tiden går. Hvis mor mener at barnet skal få bestemme samværsmengden kan hun "få en midt i trynet" den dagen barnet sier det vil ha mer samvær med far. Barnet vil ikke si at det er fordi han stiller opp, men det vil være en viktig årsak.

Dessverre er det slik at fedre må bevise at de er BEDRE enn mødrene på mange måter for å få like mye samvær/omsorg for barnet. En far som er "like god" vil av myndighetene ikke bli sett på som likeverdig. Det er kun de mest oppegående mødrene som innser dette og som pga barnets beste velger utradisjonelle løsninger.

Dette her vinner dere frem i SÅFREMT FAR STILLER OPP LIKE MYE ELLER MER ENN MOR. For å få til det bør dere flytte vesentlig nærmere barnet.

[Gjest TS]

Takk for fine innspill!

Heldigvis vet vi at mor og stefar virkelig stiller opp i denne barnehagen. En av årsakene er at dette er en privat boretsslagsbarnehage, hvor foreldrene altså er venner og naboer av mor/stefar. Det har derfor vært litt vanskelig for oss å "buse på" i foreldresammenhenger. Barnehagen gir også uttrykk for at de ikke ønsker "dobbelt opp" av foreldre. Mor drar ofte med besteforeldre på morssiden osv. også, så familien er godt representert.. De har ett foreldremøte i året, og det er stort sett bare praktisk info. Far får nå den informasjon han ønsker, barnehagen sender han skriftlig brev hver uke med orientering om hva som skjer fremover, hva de har gjort denne uka, og av og til bilder. I tillegg får vi informasjon om barnets trivsel og utvikling når vi henter/leverer i barnehagen, så vi føler den delen fungerer greit nå. Neste år er barnet skolebarn, så da blir det det kanskje nye rutiner med oppfølging.

Dette med navn er nok litt større deal enn du skriver, for offentlige personer bruker faktisk ikke barnets hele navn. Vi har fått informasjon både fra barnehage, lege, tannlege, sykehus osv hvor i alle skriftlige papirer barnets navn er kuttet bort, og de blir overrasket når vi har tatt kontakt og sagt fra om at dette ikke er barnets hele navn, og sier at de har fått beskjed om at dette er hele navnet. Skulle tro de fikk opp hele navnet automatisk ved personnr.? Men det er iallfall ikke det som har stått på resepter osv. og utskrifter. Far måtte true med retten igjen, fordi vi aldri fikk informasjon om når barnet var sykt, og dette ble blant annet brukt til trenering av samvær. Far krevde derfor legeerklæring for å være sikker på hva legene mente om barnet var friskt nok til samvær, eller om det var mors unnskyldninger. I disse papirene står kun mors navn. (For å si det slik ble barnet mye skjeldnere syk etter dette..) Barnet har flere ganger kommet og sagt at det skal ta bort pappas navn når de blir store nok, "for det sier mamma".

Vi feirer alltid bursdagen til barnet med vår familie/venner, og så har de barnebursdag i borettsslaget hos dem. Det funker greit også, selv om vi ikke har det på selve dagen. Det viktige for barnet er jo å få ha barneselskap, og ikke hvem av oss voksne som er der og lager til, vi feirer jo sammen med barnet likevel.

Selvsagt kunne far dratt på aktiviteter i forhold til tid, mer enn gjerne. Problemet er at vi ikke har samvær disse dagene aktivitetene er, og det ville garantert blitt styr om far bare dukket opp. Et annet problem er at vi stort sett ikke har fått informasjon om aktivitetene, vi vet ikke hvor de foregår, når de foregår osv. Noen av aktivitetene er i forbindelse med borettslaget/barnehagen. Og en av de er svømming, hvor mor er med og svømmer hver gang, ville vært litt unaturlig at far dukket opp der for å se på. Men vi kunne derimot tenke oss å ha ansvar/samvær på noen ettermiddager, og da også få være de som følger barnet på aktiviteter i stedet for mor/stefar. Men da må vi altså utvide samvær først.

Vi har stort sett fått så lite informasjon om alt barnet har gjort, til tross for at far har krav på opplysninger om det som "angår barnets liv og helse".. Eks.: mor har flyttet 4 ganger på 5 år, vi har aldri fått vite om flyttingen før de har flyttet (med unntak av siste gang, hvor de bygget seg hus over to år, vi krevde å få vite hvor, men de nektet å oppgi dette før de faktisk flyttet (!). Og disse gangene har de ikke flyttet bare i nabolaget, men innenfor en radius på nesten 20 mil. Vi vurderte også å flytte, men har utsatt dette fordi vi måtte vite hvor de skulle bo først. Jeg tror kanskje dette ble gjort slik for å unngå at vi skulle flytte nærmere, da mor er livredd for å risikere at forholdene ligger til rette for 50/50.

Det er absolutt sant som du sier, at far må bevise at han er god nok, mens mor "automatisk" er det. Mor forsøkte i rettsprosessen også å få far erklært ute av stand til å ta seg av barn, helt uten grunnlag. (Hun ville derimot gjerne ha han som pappa dersom han valgte å bo med henne og barnet...) Det ser ikke så bra ut i rettslige papirer, selv om det var grunnløst, og retten ikke gjorde noe med dette.

Far/advokat foreslo derfor at vi skulle få inn utenforstående til å vurdere far som omsorgsperson under samvær med far hos oss, for å vise hvor fint det gikk.. men mor og mors advokat var ikke interessert i det, og trakk seg på dette.

Heldigvis vet nå alle rundt oss hvor bra barnet har det hos far/oss, og vi er ikke bekymret for dette lenger.

Men jeg er enig med Far til to, jeg tror også vi bør flytte nærmere barnet, jo raskere jo bedre. Det vil nok styrke fars posisjon til å forhandle om samvær.

[Far til 2]

...

Dette med navn er nok litt større deal enn du skriver, for offentlige personer bruker faktisk ikke barnets hele navn. Vi har fått informasjon både fra barnehage, lege, tannlege, sykehus osv hvor i alle skriftlige papirer barnets navn er kuttet bort, og de blir overrasket når vi har tatt kontakt og sagt fra om at dette ikke er barnets hele navn, og sier at de har fått beskjed om at dette er hele navnet. Skulle tro de fikk opp hele navnet automatisk ved personnr.? Men det er iallfall ikke det som har stått på resepter osv. og utskrifter. Far måtte true med retten igjen, fordi vi aldri fikk informasjon om når barnet var sykt, og dette ble blant annet brukt til trenering av samvær. Far krevde derfor legeerklæring for å være sikker på hva legene mente om barnet var friskt nok til samvær, eller om det var mors unnskyldninger. I disse papirene står kun mors navn. (For å si det slik ble barnet mye skjeldnere syk etter dette..) Barnet har flere ganger kommet og sagt at det skal ta bort pappas navn når de blir store nok, "for det sier mamma".

...

Selvsagt kunne far dratt på aktiviteter i forhold til tid, mer enn gjerne. Problemet er at vi ikke har samvær disse dagene aktivitetene er, og det ville garantert blitt styr om far bare dukket opp. Et annet problem er at vi stort sett ikke har fått informasjon om aktivitetene, vi vet ikke hvor de foregår, når de foregår osv. Noen av aktivitetene er i forbindelse med borettslaget/barnehagen. Og en av de er svømming, hvor mor er med og svømmer hver gang, ville vært litt unaturlig at far dukket opp der for å se på. Men vi kunne derimot tenke oss å ha ansvar/samvær på noen ettermiddager, og da også få være de som følger barnet på aktiviteter i stedet for mor/stefar. Men da må vi altså utvide samvær først.

Vi har stort sett fått så lite informasjon om alt barnet har gjort, til tross for at far har krav på opplysninger om det som "angår barnets liv og helse".. Eks.: mor har flyttet 4 ganger på 5 år, vi har aldri fått vite om flyttingen før de har flyttet (med unntak av siste gang, hvor de bygget seg hus over to år, vi krevde å få vite hvor, men de nektet å oppgi dette før de faktisk flyttet (!). Og disse gangene har de ikke flyttet bare i nabolaget, men innenfor en radius på nesten 20 mil. Vi vurderte også å flytte, men har utsatt dette fordi vi måtte vite hvor de skulle bo først. Jeg tror kanskje dette ble gjort slik for å unngå at vi skulle flytte nærmere, da mor er livredd for å risikere at forholdene ligger til rette for 50/50.

Det er absolutt sant som du sier, at far må bevise at han er god nok, mens mor "automatisk" er det. Mor forsøkte i rettsprosessen også å få far erklært ute av stand til å ta seg av barn, helt uten grunnlag. (Hun ville derimot gjerne ha han som pappa dersom han valgte å bo med henne og barnet...) Det ser ikke så bra ut i rettslige papirer, selv om det var grunnløst, og retten ikke gjorde noe med dette.

Far/advokat foreslo derfor at vi skulle få inn utenforstående til å vurdere far som omsorgsperson under samvær med far hos oss, for å vise hvor fint det gikk.. men mor og mors advokat var ikke interessert i det, og trakk seg på dette.

Heldigvis vet nå alle rundt oss hvor bra barnet har det hos far/oss, og vi er ikke bekymret for dette lenger.

Men jeg er enig med Far til to, jeg tror også vi bør flytte nærmere barnet, jo raskere jo bedre. Det vil nok styrke fars posisjon til å forhandle om samvær.

Dette med navnet var nytt for meg. Jeg trodde de brukte folkeregisteret eller offentlige registere av andre slag.

Når det gjelder "offentlig barnehage" antar jeg at far kan FORLANGE at hele navnet benyttes. Dette gjelder også hos tannlege, lege, skole, etc, etc. Men gjør det skriftlig slik at mor ser at dere følger med. Hun vil snart oppdage at hennes manipulering av barnet vil feile.

Når det gjelder fritidsaktiviteter forstå jeg at det er vanskelig å følge opp dette når mor har valgt å flytte 20 mil. Selv synes jeg det var tungt selv om avstanden en periode "bare" var 2 mil.

NÅR !!! dere flytter nærmere er jeg 100% sikker på at dette med samvær på ettermiddagen vil endre seg, og baåde barnet og far vil bli mer harmoniske på sikt.

En slik flytting vil dessuten gjøre det vanskeligere for mor å flytte igjen utifra den nye loven om flytting. Så lenge far kan vise til at mor har flyttet 4 ganger og dere valgte å flytte etter siste gangen, vil han stå langt sterkere mht å overta omsorgen. Så mye flytting som dette barnet har vært utsatt for er dessuten på grensen av det forsvarlige. Det synes mao som om barnet vil få det mye mer stabilt hos dere, i tillegg til at dere naturligvis må ta vare på all komunikasjon (skriftlig OG MUNTLIG) som viser at mor ønsker at barnet skal distansere seg fra far. Mulig dere har nok dokumentasjon allerede på at mor kan risikere å miste omsorgen.

Edit: Klippet litt bort fra innlegget jeg referer til da det ble så langt.

Innlegget er endret iht KGs regler.

-jolie, mod

Endret 15. august 2009 av jolie

[Gjest Gjest_Elin_*]

Jeg har i flere år vært i samme situasjon som TS. Min mann har prøvd i mange år å få mere samvær og barnets mor har hele tiden vært svært rigid. De har vært gjennom rettsmekling med resultat at de inngikk forlik med litt mer samvær. "Redningen" for min mann var at barnets mor valgte å flytte langt unna med barnet. Han gikk til ny rettssak og denne gangen fikk han medhold og hovedomsorgen ble overført til han. Jeg tror faktisk barnet har det bedre hos oss (mye tryggere og gladere), men det er selvsagt veldig synd for han at mor har valgt å bo langt unna. Det som føles som en seier med situasjonen er at mor nå selv kan føle på kroppen hvordan det er å være samværsforelder med lite samvær.

Uansett, jeg skjønner at dere er i en vanskelig situasjon og vil egentlig bare ønske dere lykke til:-)

[Far til 2]

Jeg har i flere år vært i samme situasjon som TS. Min mann har prøvd i mange år å få mere samvær og barnets mor har hele tiden vært svært rigid. De har vært gjennom rettsmekling med resultat at de inngikk forlik med litt mer samvær. "Redningen" for min mann var at barnets mor valgte å flytte langt unna med barnet. Han gikk til ny rettssak og denne gangen fikk han medhold og hovedomsorgen ble overført til han. Jeg tror faktisk barnet har det bedre hos oss (mye tryggere og gladere), men det er selvsagt veldig synd for han at mor har valgt å bo langt unna. Det som føles som en seier med situasjonen er at mor nå selv kan føle på kroppen hvordan det er å være samværsforelder med lite samvær.

Uansett, jeg skjønner at dere er i en vanskelig situasjon og vil egentlig bare ønske dere lykke til:-)

Jeg er glad på barnets og fars vegne at dere overtar omsorgen, MEN SAMTIDIG SYNES JEG SYND PÅ BARNET SOM FAKTISK HAR MISTET MYE SAMVÆR MED MOR. Men det siste må moren takke seg selv for.

Også flott at du påpeker hva som er realiteten når samværstrenering skjer. For TS og barnets far vil det kansje ikke gi samme resultat rent umiddelbart, men du viser TS at det hjelper med kamp. Det samme håper jeg min erfaring viser.

Det med 100% omsorgsovertagelse har desverre blitt et resultat av at myndighetene er så redd for å prioritere barnas rettigheter etter et samlivsbrudd.

TS:

Jeg synes du skal fortsette å overbevise barnets far om at flytting er det rette for BARNET. På sikt vil det også være riktig for far og for deg som samboer. At også barnets mor faktisk vil ha fordeler av flyttingen (på lengre sikt) fordi barnet i tiden fremover vil bruke mer tid sammen med dere, får være en av de kamelene han må svelge. Han må ikke straffe barnet for mors uegnede egenskaper som omsorgsforelder.

Etterhvert som barnet blir eldre vil det se tilbake på historien og se hvem som hadde det i fokus, og i voksen alder vil "barnet" bli evig taknemlig for at faren ikke lot seg knekke av morens mange påfunn. Dette vil også du nyte godt av i mange, MANGE år.

[Gjest Gjest_Elin_*]

Far til 2: helt enig med deg i at det er synd på barnet som får lite samvær med sin mor. Min mann har tidligere ønsket at de skulle ha sønnen 50/50 men når hun flytter 70 mil unna var det ikke så mange valg.

Jeg er også enig i at det å ha fokus på barnet uansett er den eneste farbare vei i slike situasjoner.

[Gjest Gjest]

Det er så mye krangling om barn.

Barnets beste skal foran alt uansett, er ikke noe å diskutere en gang.

[Far til 2]

Far til 2: helt enig med deg i at det er synd på barnet som får lite samvær med sin mor. Min mann har tidligere ønsket at de skulle ha sønnen 50/50 men når hun flytter 70 mil unna var det ikke så mange valg.

Jeg er også enig i at det å ha fokus på barnet uansett er den eneste farbare vei i slike situasjoner.

Enig.

Og noe av det beste ved deres erfaring (og delvis min erfaring) er at dette viser at mødre faktisk ikke kan gjøre som de vil ved enhver anledning. Jeg skriver mødre fordi det som oftest er de som er omsorgsforeldre, men det gjelder naturligvis også der far er omsorgsforelder.

Når samværsforelder (eller bostedsforelder) velger å flytte langt bort blir det altid barnet som blir den tapende part. Dette er bevist ettertrykkelig i mange rapporter. Dette er også en av årsakene til at regjeringen nå ikke kunne unngå å endre lovverket på dette punktet.

Fortsatt er det en VELDIG forsiktig tilnærming for å ivareta barnas rett til samvær. Det må fortsatt gjøres dramatiske endringer om lovverket skal ivareta barna i større grad enn foreldrene (både deres og min sak bekrefter dette), men la oss håpe at også myndighetene slutter å stikke hodet i sanda som en hvilken som helst struts hver gang de "ser" at barnets beste ikke blir ivaretatt av lovverket.