Når livet blir for tøft å leve.

[Gjest Gjest]

Jeg er en jente på 35 som kjenner jeg er så ufattelig lei av å kjempe. Hele livet har føltes som en ufattelig kamp og nå vet jeg ikke hvor mye lenger jeg klarer dette.

På veien hjem i dag tok jeg meg selv i å tenke at jeg nok aldri blir 40. Jeg er på randen til å snart gjøre noe dumt. Ja, det føles slik. Jeg er lei og vurderer å forsvinne bort. Bort fra alt. Bort fra andre. Bort fra meg selv. Eneste grunnen for at jeg fortsatt er er er min gode sønn på 15. Han fortjener ikke å oppleve en mor som forsvinner herfra, men tankene presser likevell på. Det er skremmende. Så skremmende at jeg blir redd. Redd for resten av hans liv.

Jeg vet mange synes det er egoistisk å ta sitt eget liv. Jeg vil påstå at dei ikke vet hvordan det er å virkelig å ha det vondt.

Men hva gjør man da, når tankene blir for vonde og alt føles bare helt uvirkelig?? Ja, hva gjør man da? Lykkepiller?? Ja, det fungerer kanskje en stund,- men fjerner det alt det vonde? Jeg tror ikke det.

Psykolog kanskje. Men jeg har jo prøvd det. Hjalp det? Nei, han lo da jeg fortalde jeg ville ta et selvutviklingskurs for å komme videre. Jeg kan kanskje forstå det i dag, selvutviklingskurset var ikke til noe særlig hjelp det heller. Eller jo kanskje litt, det har gjerne utsatt prosessen litt.

Er det noen der ute som har et godt råd? Et råd om hvordan man kommer ut av denne rundkjøringen?

[Heart7086]

heisann

Kan vel egentlig ikke hjelpe deg, heller ikke komme med noen råd..

Jeg har faktisk selv tenkt på å starte en tråd her, tenkt at kanskje det i det minste hjelper å lufte det litt her inne? Kanskje hjelper det deg og da?

Ville nå bare si at du ikke er alene, verden og livet er urettferdig, uansett alder!

Å komme ut av denne onde sirkelen, av karusellen, det er jammen ikke lett...

Håper du finner noen som hjelper deg ut!!

Kjempe til deg!!

[mca]

Uff. Dette var ikke bra å lese. Prøv å ta kontakt med fastlegen, kanskje han/hun kan hjelpe med hennvisning til noe annet enn psykolog? hva er det som gir deg disse tankene? Noe i din fortid som du trenger hjelp til å hanskes med? -

Sender deg en god klem

[Gjest brutal_mann]

Jeg vet én ting, det hjelper ingen om du tar livet av deg.

Ellers så er spørsmålet hva som gjør vondt, og hvorfor disse tingene gjør vondt. Lykkepiller _kan_ i de mest ekstreme tilfellene hjelpe, men jeg ville nok sett på dem som aller aller siste løsning. Men jeg har sett dem hjelpe, men da kombinert med jevnlig oppfølging av psykolog og et bestemt mål om å kvitte seg med dem over tid. Noe som har fungert for vedkommende.

Ellers så er jo spørsmålet om det ikke finnes noen overhode som en kan dele smerten med? Mange brenner inne med tanker de tror de er alene om, men som de deler med de fleste her på jorden. Det hender at avstanden mellom to ytterpunkter er veldig veldig kort. Hvorfor da gi opp?

Uansett så vil jeg si til deg som jeg har sagt til andre. Du kan ikke ta vare på andre (det vil si din sønn) uten at du tar vare på deg selv først. Du må tørre å være egoistisk og kjenne på dine egne behov. Du skal ikke legge noen last på din søns skuldre, men hva med søsken? Venner og annen familie? Har du ikke det så let etter en psykolog du føler deg respektert av. Alle mennesker er forskjellige, så også psykologer.

[Gjest Gjest]

Jeg vil anbefale deg å oppsøke hjelp igjen! Det finnes mange psykologer som har mer sosial intelligens og vil deg mer vel enn han du har erfaring med, og som har gode kunnskaper de kan bruke for å hjelpe deg å forandre på tankegangen. En ting som er viktig er at du er/blir innstilt på å gjøre "din del av jobben" underveis i terapien, jeg tror ikke man kan forvente så mye resultater av å bare prate om hvordan man har hatt det - man må liksom gripe an ting og endre på tankemåter og handlingsmønstre, og DET krever aktiv innsats.

Jeg aner jo ingenting om din historie, men selv om livet har vært en "ufattelig kamp" er tross alt mye fortid - det som ligger foran deg er nye muligheter. Jeg har tenkt litt på dette selv det siste året fordi jeg har hatt det ganske vanskelig og har tatt noen valg som jeg innimellom føler jeg må forsvare for meg selv - og det jeg lander på er at jeg uansett ikke kan gå tilbake i tid og endre på de valgene jeg tok DA, eller som jeg ikke hadde mulighet til å ta, men jeg kan gjøre omtrent hva jeg vil NÅ og framover. Altså, selvfølgelig har jeg masse begrensninger - økonomi f eks, men jeg kan i hvert fall alltid TENKE annerledes og mer positivt om det jeg har og det jeg gjør.

Nå mener jeg ikke at dette nødvendigvis er lett og noe du bare skal forstå og endre på med et knips - det er mer for å peke på at det absolutt er mulig å begynne litt på nytt og legge ting bak seg, kjempe mindre og få noe, eller ganske mye, ut av framtida. Bare det å se på alt (?) som en kamp er forresten ofte en slags automatisk reaksjon som kan gjøre ting vanskeligere enn de er - det er ikke en objektivt sett nødvendig eller hensiktsmessig reaksjon. Mobiliserer man til kamp og ser på veldig mye i hverdagen som "fiender" blir man veldig sliten (og da mener jeg uansett størrelse på "fienden"). En god psykolog vil forhåpentligvis kunne hjelpe deg å se annerledes på dette.

Det er et annet innlegg på siden her av ei som har fått en alvorlig kreftdiagnose, det setter kanskje det med å kjempe og det å prøve å utnytte de lyspunktene som finnes i livet på best mulig måte, i perspektiv.

[Gjest Gjest]

Du får ikke lov til å gi opp.

At en psykolog ler av deg når du ymter frem om ett slikt kurs er forkastelig- det var bortkastede penger og tid.

- Tren, frisk luft og ut i natur gir balsam for sjelen

- Du bestemmer over eget liv, ta kontroll over det.

[frøken-ylle]

Heisann..

Vettu, jeg har vært i din situasjon. Og er det nok litt enda. Jeg var ´fed up´av dårlige psykologer, dårlig oppfølging og aller mest var jeg utrolig sliten. Det vanskelige er å bryte tenke-mønsteret sitt.Og det kan man svært sjelden klare alene. Men som noen over meg her sa, psykologer er individer de også. Det finnes dårlige tannleger, brannmenn, psykologer osv. MEN det finnes noen der ute som er så innmari flinke, som forstår deg så inderlig vel og hjelper deg og se ting på en annen måte. Som kan lære deg teknikker til å komme deg igjennom de tunge tidene. Medisiner er det mange som mener noe om. Jeg mener at medisiner kan være til stor hjelp. Se for deg at du skal slå inn en spiker i veggen. Du kan klare det alene, men hånden din vil bli vond og sår etter all bankinga. Medisiner kan være hammeren. De vil hjelpe deg og få inn spikeren, men den vil ikke banke for deg. Grovarbeidet må du gjøre selv.

Jeg håper så inderlig at du finner ut av det og at du tar tak i det. For uansett å vanskelig det kan være å leve. Så er det verdt det.

Ps. Du må gjerne sende meg privat melding

[Ella_Grey]

Hei,

jeg vet ikke hva jeg skal si. Bare at jeg har lest det du har skrevet. Jeg kan se at du har det vondt, og jeg vet ikke om det er noe jeg kan si som vil gjøre det bedre. Det skulle jeg gjerne ha gjort hvis jeg kunne. Det eneste rådet som jeg kan komme med er å ringe til en krisetelefon, f.eks kirkens sos. Vær så snill å ring til de, sånn at du får et levende menneske å snakke med.

[Gjest Gjest_gjest_*]

hei

vil bare gi deg en kjempestor klem aller først

Men om det er slik flere av dere sier at dere har møtt dårlige psykologer som har ledd av dere når dere har vært (natulig nok) sårbare så må det sies at det er helt uakseptabelt! skulle vært tatt opp i media når folk som skal hjelpe andre bare tar pengene men ikke gjør jobben sin. Setter dem strengt talt på sidelinjen med advokater som representerer de som sklir på våte gulv...

Håper du kan se noen lyspunkt i livet, om ikke annet for sønnen din men også for deg selv; du er mer enn grunn nok til å leve!

[Gjest Gjest]

Hårreisende å le av en pasient som er alvorlig. Herregud!

Medisiner kan være bra, men vær klar over at det tar litt tid å finne frem til en variant og en dosering som passer akkurat deg. Det er også viktig å vite at medisiner alene ikke løser noen problemer, det må settes i system med f.eks psykologsamtaler. Anbefaler kognitiv terapi, hvor psykologen fungerer som et "speil", og veileder, stiller spørsmål som får deg til å tenke deg frem til "mentale utveier" selv, i stedet for å slenge one size fits all-løsninger i fanget ditt.

Er du ikke fornøyd med psykologen du får tildelt? Dårlig kjemi? Noe annet som skurrer? BYTT! Det er en rettighet du har. Benytt den.

Ellers gjelder det å fokusere på barna. Når det føles som det går nedover og nedover, tenk på sønnen din. Du blir ikke frisk av det, men det hjelper deg til å holde hodet over vannet i de verste timene. Når du føler at du har fått tilbake litt kampvilje kan du fokusere på deg selv og å bli frisk igjen.

Be om hjelp! En venn, venninne, et søsken, en forelder, en nabo, en kollega eller en sjef. Kanskje en vilt fremmed? Det er for mye forlangt av deg at du skal klare alt alene. Det er noe du vil fikse når du har fått det bedre, og lært å identifisere (og å takle) de små tingene som kan vokse seg store og velte deg mentalt.

Det er ikke flaut å be om hjelp, bare finn en du stoler på, en du vet er der for deg. En annen fordel er at denne personen kan bli med til fastlegen, ringe og mase om timer, henvisninger, og kjempe den delen av kampen for deg de periodene du ikke klarker det selv.

[amare]

Jeg er en jente på 35 som kjenner jeg er så ufattelig lei av å kjempe. Hele livet har føltes som en ufattelig kamp og nå vet jeg ikke hvor mye lenger jeg klarer dette.

På veien hjem i dag tok jeg meg selv i å tenke at jeg nok aldri blir 40. Jeg er på randen til å snart gjøre noe dumt. Ja, det føles slik. Jeg er lei og vurderer å forsvinne bort. Bort fra alt. Bort fra andre. Bort fra meg selv. Eneste grunnen for at jeg fortsatt er er er min gode sønn på 15. Han fortjener ikke å oppleve en mor som forsvinner herfra, men tankene presser likevell på. Det er skremmende. Så skremmende at jeg blir redd. Redd for resten av hans liv.

Jeg vet mange synes det er egoistisk å ta sitt eget liv. Jeg vil påstå at dei ikke vet hvordan det er å virkelig å ha det vondt.

Men hva gjør man da, når tankene blir for vonde og alt føles bare helt uvirkelig?? Ja, hva gjør man da? Lykkepiller?? Ja, det fungerer kanskje en stund,- men fjerner det alt det vonde? Jeg tror ikke det.

Psykolog kanskje. Men jeg har jo prøvd det. Hjalp det? Nei, han lo da jeg fortalde jeg ville ta et selvutviklingskurs for å komme videre. Jeg kan kanskje forstå det i dag, selvutviklingskurset var ikke til noe særlig hjelp det heller. Eller jo kanskje litt, det har gjerne utsatt prosessen litt.

Er det noen der ute som har et godt råd? Et råd om hvordan man kommer ut av denne rundkjøringen?

herregud, jeg må bare si deg til deg: tenk på deg selv!! du må elske deg selv før du kan elske noe annet.. og det er faktisk sant, og så din sønn.. er du sikker på at dette her ikke bare er en ekstraordinær nedeperiode i ditt liv? tenk, det er så mye å leve for her i verden! bare tenk etter! ikke sant? det finns mange fine oppturer i livet, noen små, noen store men det beste er å leve og oppleve alt man kan her i livet:) og det mener jeg=) så jeg har tenkt til å leve dobbelt så bra resten av livet!! det har jeg lovet meg selv!

[Gjest SjangleÅsnøvle]

Det beste er kanskje å komme i kontakt med personer som ikke nødvendigvis også har selvmordstanker, men som har de samme problemene eller tankene som deg som gjør deg suisidal. De finns. Du har klart deg så langt, så ikke gi opp. Ingen problemer er så store at de ikke kan fikses, og du har også sønnen din.

[Gjest norah]

jeg har hatt det ekstremt tøft, vært både deprimert og hatt angst, men jeg har aldri vært suicidal.

faktisk så er det helt utenkelig for meg, og jeg klarer ikke sette meg inn i din situasjon. for meg har det alltid ligger et mulig håp i fremtiden.

på mange måter så er jo din sønn dette håpet. du drømmer kanskje om å se han etablere seg, kanskje få barn - gifte seg, hvem vet.

bare tenk hvordan det vil være for deg dersom du opplever å bli bestemor:=)

gleden over din sønns oppvekst og liv vil helt garantert overgå all smerte.

det kan være mange grunner til at du har det slik, og jeg tror ikke du har fått god hjelp når en psykolog har ledd av ditt forslag.....

en profesjonell psykolog, som jo 99% av dem er ler aldri av sin pasient.

enkelte lever hele livet med suicidale tanker, og det er jo ikke godt å si om du er en av dem.

hvis jeg var deg vill jeg kontaktet fastlegen for å gjøre noen grundige undersøkelser på behandlingsopplegg som kan avgjøre hvorvidt du er i "denne gruppen" som rett og slett bare har suicidale tanker uten at disse nødvendigvis er direkte knyttet til andre forklaringer.

dersom du er det så må du få oppfølging i tråd med dette, og jeg er helt sikker på at det finnes tilbud rettet mot dette.

du er jo slett ikke alene om å tenke slik, men du er ekstremt sterk som ikke har gitt etter for tankene!

folk kan synes hva de vil, og jeg kan faktisk være enig med dem. det er hardt å være den som står igjen etter at andre har tatt selvmord.

men dette handler jo ikke om hvem som har det verst, men at du skal få skikkelig oppfølging.

så start med å kontakte din fastlege, og bruk tid på å gjøre undersøkelser selv på hvilke tilbud som finnes.

jeg tror faktisk ikke at det er situasjoner alene som gir suicidale tanker. hvis det stemte så ville mennesker som har vokst opp i krig ha hatt langt høyere selvmordsrate enn andre.

og det har de ikke.

jeg tror rett og slett at vi er ulikt disponert for å få angst/suicidale tanker/depresjoner - og så kan situasjoner utløse dette i varierende grad.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for meldinger og råd. Skal nok ta med meg noe av det på veien videre. Det som er så frustrerende er jo at jeg i utgangspunktet vil leve. Men når nedturen kommer så er den så fryktelig. Alt føles bare så inderlig vondt da og det er da jeg er redd jeg skal finne på noe dumt. Ja noe jeg egentlig ikke vil.

Nedturene har vært så mange. Jeg føler meg sviktet av familien. Strøk på noen eksamener som gjør at jeg ikke får den utdanningen jeg så sårt har ønsket og jobbet så hardt for.

En venninde av meg har også skuffet meg så veldig, i tillegg av en psykopat til eks. Å det verste er at jeg savner han så inderlig likevell selv om han holdt på å ta livet av meg.

Det har vært litt mye rett og slett.

[Dell]

Psykolog kanskje. Men jeg har jo prøvd det. Hjalp det? Nei, han lo da jeg fortalde jeg ville ta et selvutviklingskurs for å komme videre. Jeg kan kanskje forstå det i dag, selvutviklingskurset var ikke til noe særlig hjelp det heller. Eller jo kanskje litt, det har gjerne utsatt prosessen litt.

Er det noen der ute som har et godt råd? Et råd om hvordan man kommer ut av denne rundkjøringen?

Aller først vil jeg bare si at jeg sikkert er en av de få som mener at det å ta sitt eget liv ikke er egoistisk.

Så vil jeg si at psykologen din ikke akkurat kan være noe god psykolog. Psykologen skal jo hjelpe deg opp, ikke trykke deg ned.

Selvutviklingskurs er ikke ment for å utsette prosessene, det er jo et redskap til å rydde opp i seg selv og slikt ting som gjør at livet er tungt å leve.

Jeg trodde aldri jeg skulle bli mer enn noen å 20 ... jeg har oversteget det betraktelig i dag og det er ene og alene for at jeg har gjort det psykologen din fortalte deg at du ikke skulle. Jeg har gått selvutviklingskurs, jeg har gått i terapi. Jeg var til en psykolog, men det passet meg overhode ikke. Jeg hadde ingenting der å gjøre, så jeg fant meg en annen terapeut som kunne hjelpe meg og som møtte meg der jeg var på den tiden, og jeg har jobbet ræva av meg for å rydde opp i alt som har skjedd. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt det så bra som jeg har det nå. Ikke engang når jeg var i den såkalte lykkelige barndommen.

Jeg må si jeg blir sjokkert av hva slike fagpersoner klarer å lire ut av seg av og til.

Om du har lyst å vite mer eller noe så kan du alltids sende meg en pm.

[Babyrus]

Dette er kanskje ikke det svaret du helt gjernest vil høre, men siden du skrev innlegget ditt her regner jeg med du ønsker ulike synspunkter og vinklinger

Vel, jeg syns i alle fall at det er utrolig trist at du befinner deg i en slik situasjon. Har aldri vært der selv, men har kjent to stykker som har tydd til en slik dramatisk handling og faktisk tatt sitt eget liv. Det er en veldig tragisk situasjon, det skaper mye problematikk og jeg kan innbille meg at personen selv må ha hatt et forferdelig liv slik som du. Allikevel syns jeg det er en utrolig egoistisk handling å ty til på en måte, men på en annen måte forstår jeg det. Man kan ikke sitte utenfor en slik situasjon å gi et klart svar på om det er egoistisk eller ikke på alle måter, men på en måte er det det.

Du må huske på at din sønn trenger deg! Det er ikke lett å være 15år(?), midt i den verste ungdomstiden. Ungdomstiden er fylt av gleder for mange, men også fylt av følelser, tanker og opplevelser som ikke er lett å takle alene. Siden det er såpass hardt å være ungdom i dag, trenger en hver ungdom sin mor til å snakke med og på den måten trenger sønnen din deg. Din sønn bør være den største motivasjonen din for å fortsette å leve og som du sikkert mener i innlegget ditt, er han det eneste som holder deg i live akkurat nå. Hvis du hadde tatt selvmord i denne situasjonen ville det vært ganske egoistisk overfor din sønn som trenger deg mest av alle mennesker akkurat nå, selv om at han kanskje ikke innser det selv. Det ville også vært egoistisk for alle de andre menneskene rundt deg som er glade i deg og som tilbringer tiden sin sammen med deg, enten det er familie, venner eller kolleger.

På en annen side skal ikke du som en følsom og smart person, gå rundt med en ball i magen og syns at livet er kjipt. Det er ikke rett at en person skal ønske å bare forsvinne herfra. Det er ikke lett å være et menneske på denne jorden, enten du er livsnyter eller har selvmordstanker, men det du må huske på er at det alltid er noen der ute som har det verre enn deg selv om at du føler deg på ditt laveste punkt. Si meg, har du vært lykkelig før? Hvis du brukte å være en lykkelig person før i tiden, bør du gå tilbake til det tidspunktet å finne ut hva som gjorde deg lykkelig da. Den informasjonen kan hjelpe deg videre til å skape en bedre atmosfære for deg i dag. Hvis du f.eks hadde en person i livet ditt som fikk deg til å smile, er det kanskje på tide å finne deg en ny person som får deg til å smile? Det er så utrolig mye ute der! Verden er full av mennesker som er verdt å bli kjent med, steder som er verdt å se, ting som er verdt å prøve og følelser som du ennå ikke har følt. Saken er den at du ikke må gi opp - du må prøve nye ting, se nye steder, oppleve nye mennesker helt til du finner noe som gjør deg lykkelig. Vanskelig å finne det? Ja!Tar det lang tid? Ja! Er det verdt å prøve? Ja!!

Mitt tips til deg er altså: gå inn i deg selv, tenk tilbake på en stund hvor du var lykkelig. Ta til deg de samme faktorene som gjorde deg lykkelig da, inn i livet ditt nå. Oppsøk nye steder, møt nye mennesker og opplev andre kulturer, interesser og faser til du finner noe du trives med. Tenk på sønnen din og hvor mye han trenger akkurat DEG! Tenk på at han elsker deg mer enn noe annet på denne jorden, tenk på at uten deg, ville han ikke vært det han er i dag. Dropp alt av psykologer, leger, fagpersoner som gir deg tips som ikke fungerer. Finn ut selv hva som gjør deg lykkelig og ikke vær redd for å unn deg selv lykke! It's all in you...

Og i mellomtiden har du folk som støtter deg

[Sia444]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si utenom at jeg forstår.

Jeg har vært psykisk syk i 10 år snart og bestevennina mi tok selvmord for ett år siden, pluss noen andre på samme tid i tillegg.

Det var så ufattelig vondt at jeg ikke ønsker min værste fiende å oppleve det, og det kunne vært unngått hvis hun ikke hadde klart å få skrevet seg ut fra sykehuset.

Jeg har hatt en veldig flink psykolog i ni år nå, og har klart å bli mye bedre enn jeg var, men jeg har også møtt på leger, psykologer, sykepleiere og andre som ikke har vært noe flinke i det hele tatt. De er bare mennesker som alle andre, og en kan ikke annet enn å prøve å finne noen andre som en kan prate med og bearbeide ting.

Selv om du traff denne ene psykologen som ikke forsto deg, vil det ikke bety at neste er likedann.

Jeg studerer selv psykologi for å bli psykolog og jeg kan ikke annet enn å si at på kullet mitt er vi veldig forskjellige. Men de fleste av dem vil gjerne gjøre en god jobb selv om jeg aldri kunne ha fungert i terapi sammen med dem.

Hvis du føler deg utrygg og at du kommer til å miste kontrollen, vær så snill å ta kontakt med fastlegen din, enten for en henvisning eller for å bli innlagt på akuttavdeling. Det er så mye bedre å ha prøvd alt enn ingenting og bare gi opp først.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for alle meldinger. Jeg setter stor pris på svarene.

[mero]

Da jeg leste innlegget ditt var det som om jeg selv kunne ha skrevet det, er selv 36 og har en sønn på 15. Har opplevd mye vondt i livet og i lange perioder har jeg kjempet med ønsket om å få slippe mer, men som deg har tanken på sønnen min gjordt at jeg har valgt å holde ut,i dag ser livet lysere ut og jeg er stolt av meg selv for den kampen jeg har kjempet, selv om den har vårt ufattelig ensom, tung og enerikrevende.Jeg ble trist da jeg leste innlegget ditt og kan lett sette meg inn i den smerten du kjenner på. Når livet blir meningsløst og dagen blir en kamp for å overleve har en det virkelig vondt.Jeg vil fortelle deg litt om mitt liv i den hensikt at du kanskje kan se at der finnes et håp og at verden kan være god å leve i. Mine første barneår er slettet fra min hukommelse,husker først fra ti,tolv års alderen.Har egenlig ikke noe fullstendig bilde av hvorfor ting ble så gale som de ble. Har en historie innen barnepsykiatrien og PPT,uten at det var noen særlig hjelp å få der. Seksten år gammel sa kroppen min stopp,jeg ble igjen henvist til psykolog og satt på medisinering. Jeg viste symptomer på seksuelt misbuk og omsorgsvikt,noe jeg ikke kan bekrefte da min barndom som sagt er slettet fra min hukommelse. For å gjøre en lang historie kort har jeg hatt masse erfaring med psykologer og medisinering opp gjennom årene. Jeg har alltid vært en sterk person og det er du også fordi du er her, du har holdt deg i live.Jeg har alltid satt spørsmåltegn ved ting og vært kritisk til alskens velmenende råd fra fagpersoner . Gjennom mitt møte med mange psykologer er min erfaring at der finnes så altfor mange inkompetente personer innenfor det yrket. Skoleflinke mennesker med ikke altfor store perspektiver på livet.Dette gjelder selvfølgelig ikke alle. Det som reddet meg og som gjør meg opprørt av å lese er når din psykolog ler av deg når du nevner muligheteten for å begynne på selvutviklingskurs og muligens finne andre metoder for å få det bedre.Jeg fikk den hjelpen jeg trengte ved alternativ behandling. Når en har brukt årevis på å grave i fortiden og ikke kommer noen vei,ser jeg på det som et soleklart bevis på at psykiatrien i mange tilfeller mislykkes. Jeg traff en alternativ terapaut som både driver med selvutviklingskurs og gir tertpitimer,og for første gang i mitt liv ble fokus rettet mot framtiden,det er den vi skal leve. Selv om jeg også er fullstendig klar over at det er ting i fortiden som må snakkes om og bearbeides.Som sagt så har jeg det i dag ganske godt,selv om jeg har lagt bak meg årevis med terapi og må fremdeles gå der. Har klart å bryte ut av et ekteskap med en psykopat,akkurat som deg.Det er vanskelig,men tenk du har greid det. Du kan være så stolt av deg selv. Akkurat som deg satt jeg igjen med et stort savn. Ganske absurd å tenke på at jeg savnet det menneske som gjorde livet mitt til et helvete. Men slik er psykopaten,innsmigrende samtidig som de tar fra deg den siste rest av menneskeverd. og jeg var et lett bytte,sulteforet som jeg var på kjærlighet. Jeg vet akkurat hvordan du har der. Dette ble et langt innlegg og jeg vet ikke om du finner noen trøst i det, jeg ble bare som sagt så trist når jeg leste hvordan du har der, fordi jeg har vært der selv og ville bare fortelle deg at det nytter å kjempe. Det er ikke enkelt og det krever mye,men det går ann,det er jeg et bevis på. Jeg håper så inderlig at du finner den rette veien for deg selv og aldri vil være redd for å prøve de muligheter som kjennes rett for deg,uavhengig av hva arrogante psykologer måtte mene om det,jeg tror det er der du vil finne svaret.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Hei igjen alle sammen.

Og tusen takk for alle svar. Jeg har nå hatt noen timer hos en alternativ terapaut og føler det har blitt litt bedre.

Tusen takk:-)