Vennskap på falske premisser

[Gjest Gjest]

Jeg har nylig fått vite at en som jeg har betraktet som en god venninne i flere år, aldri har likt samboeren min og at hun har sagt til bl.a. min søster at hun ikke syntes at han var bra nok for meg og at vi ikke burde gifte oss.

Det er for såvidt greit at hun ikke liker ham, man kan jo ikke kreve at noen andre skal like bestemte personer. Det som er rart, er at vi har vært ganske mye sammen med henne og mannen hennes, dratt på fjellturer, hatt middagsselskaper og feriert sammen i syden flere ganger. Jeg har hele tiden trodd at vi hadde et godt forhold, og så får jeg vite dette nå, en måned før bryllupet!

Jeg er så utrolig skuffet, for jeg føler at hele vennskapet vårt har vært bygget på falske premisser, og at hun har gått bak ryggen på meg. Jeg fatter heller ikke hvorfor hun har giddet å være sammen med oss når hun føler det på den måten. Jeg synes hun burde ha vært ærlig om dette helt fra begynnelsen av, nå føler jeg jo at jeg ikke kan stole på henne i det hele tatt!

Vi har jo selvfølgelig invitert henne og mannen i bryllupet vårt, men nå synes jeg faktisk at hele grunnlaget for invitasjonen er borte, og har mest lyst til å be dem om å ikke komme. Jeg synes hun har sviktet som venn, og jeg er ikke interessert i at noen som ikke støtter mitt valg om å gifte meg med samboeren min, skal være med å feire dette, det blir bare helt feil.

[Gjest Marlo]

Syns venninnen din er ganske voksen og fornuftig jeg.

Selv hun ikke liker din samboer, så legger hun altså sine fölelser til side når dere gjör noe sammen alle fire, og dette gjör hun da for din skyld.

Ja - jeg syns det er synd at hun ikke har fortalt deg dette på et tidlig stadie, men så kan det hende at hun ikke ville at du skulle föle deg beklemt og uvel heller (valget mellom venninne og mann, at du föler det ukomfortabelt om dere alle drar på tur, at du kanskje bekymrer deg om alt er bra etc etc)

At hun ikke syns dere burde gifte dere bunner jo sikkert i at hun ikke liker ham, det betyr jo ikke at hun ikke vil väre med å feire din dag, og hun er sikkert glad på dine vegne.

[Gjest blind lojalitet]

Hun er din venn og har blitt med dere på ferie fordi hun er din venn. Man trenger ikke være enige i venners valg av livsledsagere men man kan akseptere det og forholde seg til sin venn som vanlig. Hun har sikkert ikke sagt noe til deg om hva hun mener fordi hun ikke ønsker å såre deg, hun kanskje holdt det helt for seg selv og ikke involvert andre i meningen sin men gjort er gjort.

Jeg skjønner at du føler deg såret, men som sagt så er hun din venn. Vennskapet deres bygger på at du og hun er venner, og det er premissene egentlig. Premissene var vel ikke at hun må like alle du liker, jeg har et par venninner som jeg ikke liker mennene til men det holder jeg for meg selv og omgås mine venninner på vanlig måte.

[MissStiles]

En sånn venninne hadde jeg også en gang. Jeg hadde vært sammen med en fyr i nesten et år, også fikk jeg vite hva hun egentlig synes om han. Det var tøft å høre på. Ikke minst siden jeg trodde alle likte han. Etter at jeg fikk vite det, så ble ting litt annerledes mellom oss og vi møttes ikke som par lengre. Bare meg og henne alene. Nå er ikke jeg sammen med han lengre men jeg synes det var litt dårlig gjort av henne å ikke gi han en sjanse.

Men sagt det har blitt sagt før her, så er hun jo din venn siden hun faktisk setter følelsene sine til side og fortsatt gjør ting med henne. Jeg er enig i at hun kanskje burde ha sagt det til deg før. Nå er det vel litt opp til deg hva du vil gjøre videre. Snakk i hvert fall med henne om det.

[Gjest Gjest]

TS her. For meg er ærlighet svært viktig i et vennskap, og i og med at hun har fortalt andre, deriblant min søster, at hun ikke liker ham, at hun ikke synes han er bra nok for meg og at hun ikke synes at vi bør gifte oss, så synes jeg ikke at hun har vært ærlig mot meg, og det er jo nettopp det jeg er så skuffet over! Hun forteller andre hva hun egentlig mener, mens hun later som ingen ting overfor meg, og det klarer jeg ikke å synes er verken spesielt hensynsfullt eller ærlig.

Hadde hun holdt det for seg selv inntil jeg fikk vite det, hadde jeg vel sett litt annerledes på det, selv om jeg egentlig bare synes det er dumt å late som om man er venner med noen man ikke liker. Slike ting har en tendens til å komme for en dag uansett, og da hadde det vært bedre å være åpen om det fra starten av. Min samboer og hennes mann er heller ikke omgangsvenner utenom når vi har vært sammen alle fire, de kommer godt overens men har vel mer "hengt med på lasset", noe som bare gjør det enda mer unødvendig at hun legger følelsene sine mht min samboer til side "for min skyld" - da kunne vi jo heller treftes og gjort ting sammen vi to, uten mannfolkene. Jeg hadde ikke hatt noe problem med det i det hele tatt.

Marlo: Det er jo egentlig en selvmotsigelse at hun skal være glad på mine vegne for giftermålet når hun jo selv har vært ganske tydelig på at hun ikke synes at jeg bør gifte meg med ham. Bryllupet er heller ikke bare "min" dag - det er min og min tilkommende ektemanns dag, og bryllupet er en feiring av vår kjærlighet og vårt liv sammen, derfor synes jeg det blir feil at hun skal komme i bryllupet. Man feirer jo ikke noe man er i mot, for å si det sånn.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg er uenig med deg TS.

Jeg synes du ikke ser skogen for bare trær her. Du har en venninne som har støttet opp og rundt deg fordi hun ser at du trives i det.

Det er ikke dermed sagt at ikke hun er berettiget til sine egne meninger - og at hun har tatt valget med å tie om det - men heller vært støttende - det er kjempe bra, synes jeg.

Hva skjer, tror du, om hun hadde sagt; nei, han er ikke noe for deg. Det hadde rammet deg - det hadde gitt deg tvil og helt andre forutsetninger til å leve og nyte som du gjør i ditt forhold.

Jeg synes rett og slett denne venninnen viser deg mye respekt ved ikke å ytre sine meninger som vil forkludre enten venninneforholdet eller ditt forhold til kjæresten.

Jeg tror vel heller ikke at hun er så REDD (f.eks. som man er hvis noen finner en som slår) - da hadde saken vært en annen.

Jeg mener hun visere dere begge respekt og det burde du ta vare på før du lager en sak som kan forkludere deres forhold med drama du setter igang.

Ha litt is i magen og la ting bero og vær en god venninne igjen - relasjoner er under utvikling.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Bryllupet er heller ikke bare "min" dag - det er min og min tilkommende ektemanns dag, og bryllupet er en feiring av vår kjærlighet og vårt liv sammen, derfor synes jeg det blir feil at hun skal komme i bryllupet. Man feirer jo ikke noe man er i mot, for å si det sånn.

Vet ikke hvor gammel du er - men dette virket rett og slett barnslig.

Jo, i livet så man ofte gå noen middelveier og feire/fester man ikke har øverst på listen og man gjør det i respekt for andre.

Det virker som du ser veldig snevert på dette - du kan ikke bestemme hva dine venner mener og føler - men du kan være venn med dem.

Og tror du virkelig at alle gjestene i bryllupet ditt er der for å feire deres kjærlighet?

Jeg skjønner du har en romantisk oppfatning av bryllup og ekteskap - men vær litt realistisk også. Jeg vil tro de fleste gjestene kommer i bryllupet deres fordi de vil støtte dere - ikke nødvendigvis fordi at dere har tatt de rette valg - for det kan de sikkert ha helt andre meninger om.

Så oppfør deg litt voksent og vær glad for at folk støtter opp - men du kan ikke kreve at folk skal mene som du.

[Gjest Gjest]

TS igjen:

Jeg setter pris på at dere gir meg innspill og innrømmer gjerne at jeg har latt følelsene løpe av med meg i denne saken. Hva kan jeg si - det føltes som et slag i ansiktet, dette her, og jeg har en tendens til å reagere sterkt når jeg blir skuffet over folk jeg har stolt på.

Jeg vil igjen understreke at jeg ikke har noe problem med det faktum at hun ikke liker samboeren min - det er en helt ærlig sak, det! Det jeg har vanskelig for å godta, er at hun har latt som ingen ting overfor meg og på så vis latt meg tro at hun likte samboeren min mens hun samtidig har sagt til flere andre, innbefattet min søster, at hun ikke liker ham, at hun synes at han ikke er god nok for meg og at hun ikke mener at vi bør gifte oss. Med andre ord har hun ikke tiet om det, og jeg synes ikke at det er spesielt respektfullt overfor meg når hun gjør det på den måten. Selvsagt får hun synes akkurat hva hun vil, og jeg har ikke noe problemer med å akseptere meningene hennes, men skal hun gå rundt å fortelle det til andre kan hun like godt fortelle det til meg, jeg får jo vite det uansett så lenge hun pr definisjon ikke holder dette for seg selv.

Kort sagt er det altså ikke meningene hennes som er problemet, men at hun ikke har vært ærlig overfor meg.

Ja, jeg har et ganske romantisk syn på dette med ekteskap, og er stolt av at jeg fremdeles klarer å ha det etter 15 års samboerskap med mye motgang.

Det er mulig at jeg har noen sære prinsipper, men hvis en god venninne av meg hadde hatt en samboer som jeg ikke likte, så hadde jeg enten

1) Holdt totalt kjeft om det av respekt for min venninne eller

2) vært ærlig og sagt i fra med en gang at jeg ikke hadde særlig sansen for ham, men at jeg respekterte hennes valg.

Jeg hadde IKKE tiet om mine meninger overfor min venninne og SAMTIDIG fortalt til hennes søster og andre venner hva jeg egentlig mente, i en sånn situasjon synes jeg faktisk at man må velge enten-eller.

Videre synes jeg ikke at et bryllup er noe man deltar i "fordi man er nødt til det av respekt for brudeparet", har man den innstillingen kan man like godt holde seg hjemme, etter min mening. Jeg regner med at de fleste gjestene har takket ja fordi de setter pris på invitasjonen og er glad for å være invitert i bryllupet vårt, ikke fordi de føler seg forpliktet til det. Kan legge til at bryllupet skal være i syden, så jeg tror ikke at eventuelle "pliktgjengere" hadde giddet å bruke penger på det.

Men igjen, takk for innspill.

[Gjest Gjest_gjest_*]

TS igjen:

Jeg setter pris på at dere gir meg innspill og innrømmer gjerne at jeg har latt følelsene løpe av med meg i denne saken. Hva kan jeg si - det føltes som et slag i ansiktet, dette her, og jeg har en tendens til å reagere sterkt når jeg blir skuffet over folk jeg har stolt på.

Jeg vil igjen understreke at jeg ikke har noe problem med det faktum at hun ikke liker samboeren min - det er en helt ærlig sak, det! Det jeg har vanskelig for å godta, er at hun har latt som ingen ting overfor meg og på så vis latt meg tro at hun likte samboeren min mens hun samtidig har sagt til flere andre, innbefattet min søster, at hun ikke liker ham, at hun synes at han ikke er god nok for meg og at hun ikke mener at vi bør gifte oss. Med andre ord har hun ikke tiet om det, og jeg synes ikke at det er spesielt respektfullt overfor meg når hun gjør det på den måten. Selvsagt får hun synes akkurat hva hun vil, og jeg har ikke noe problemer med å akseptere meningene hennes, men skal hun gå rundt å fortelle det til andre kan hun like godt fortelle det til meg, jeg får jo vite det uansett så lenge hun pr definisjon ikke holder dette for seg selv.

Det er jo ikke noe ondsinnet hun har gått rundt og sagt om deg. Hun har jo ikke gått rundt og plapret for å såre eller sverte deg. Hun har pratet om hva hun tenker/bekymring. Har du lurt på hvorfor din søster kommer og forteller deg om dette? DET ville jeg lurt på.

Kort sagt er det altså ikke meningene hennes som er problemet, men at hun ikke har vært ærlig overfor meg.

Kan ikke se at hun har vært uærlig. Men at hun har meninger/bekymring/tanker som hun ikke har ytret til deg er ikke uærlighet. Du har en venninne som bryr seg om deg, ser du ikke det?

Ja, jeg har et ganske romantisk syn på dette med ekteskap, og er stolt av at jeg fremdeles klarer å ha det etter 15 års samboerskap med mye motgang.

Det er mulig at jeg har noen sære prinsipper, men hvis en god venninne av meg hadde hatt en samboer som jeg ikke likte, så hadde jeg enten

1) Holdt totalt kjeft om det av respekt for min venninne eller

2) vært ærlig og sagt i fra med en gang at jeg ikke hadde særlig sansen for ham, men at jeg respekterte hennes valg.

Du kan stå fast på hvordan du ville gjort i en tenkelig situasjon. Men det er din versjon - alle er ikke like - og man kan være venner og nære selv om man ikke tenker helt likt. Omtanken betyr mer, spør du meg.

Jeg hadde IKKE tiet om mine meninger overfor min venninne og SAMTIDIG fortalt til hennes søster og andre venner hva jeg egentlig mente, i en sånn situasjon synes jeg faktisk at man må velge enten-eller.

Videre synes jeg ikke at et bryllup er noe man deltar i "fordi man er nødt til det av respekt for brudeparet", har man den innstillingen kan man like godt holde seg hjemme, etter min mening. Jeg regner med at de fleste gjestene har takket ja fordi de setter pris på invitasjonen og er glad for å være invitert i bryllupet vårt, ikke fordi de føler seg forpliktet til det. Kan legge til at bryllupet skal være i syden, så jeg tror ikke at eventuelle "pliktgjengere" hadde giddet å bruke penger på det.

Hun som er gift med fetteren din? Din inngiftede tante? Man kan takke ja til ett bryllup og være glad for en invitasjon uten å måtte være spesielt opptatt av brudeparets stormende kjærlighet og deres feiring av seg selv. Poenget er det er flere argumenter enn kun feiring av brudeparet for å gå i bryllup - tro meg Men igjen, takk for innspill.

[Damiana]

Du kan ikke bestemme hva andre skal synes om din utvalgte her i livet.

Venninnen din har klokt nok latt være å fortelle deg at hun ikke er stor fan av din mann, men er likevel så glad i deg som venninne at hun holder munn om sine egne meninger og følelser, og omgås dere på en hyggelig måte begge to.

Når det er sagt så syns jeg det er noe pussig at hun har fortalt dette til søsteren din, da måtte hun jo regne med at du fikk vite det.

[Gjest Gjest]

Du kan ikke bestemme hva andre skal synes om din utvalgte her i livet.

Venninnen din har klokt nok latt være å fortelle deg at hun ikke er stor fan av din mann, men er likevel så glad i deg som venninne at hun holder munn om sine egne meninger og følelser, og omgås dere på en hyggelig måte begge to.

Når det er sagt så syns jeg det er noe pussig at hun har fortalt dette til søsteren din, da måtte hun jo regne med at du fikk vite det.

TS her igjen: Nei, jeg VET at jeg ikke kan bestemme hva andre skal synes om ham, og for n'te gang: Jeg AKSEPTERER at hun ikke liker ham. Det er IKKE det som er problemet.

Det at hun har fortalt det til søsteren min (pluss andre venner av oss) og samtidig ikke fortalt det til meg, synes jeg derimot er problematisk å forholde meg til.

[Gjest Kråkaa]

Jeg kan se den at det er tøft å få vite via andre at en av dine nærmeste venner misliker han du er sammen med.

Men jeg skal love deg at det har ikke vært enkelt for denne venninna di! Har vært i samme situasjon selv hvor jeg mislikte han som var sammen med venninna mi sterkt. Jeg bestemte meg for å ikke si noe for hun var jo så inderlig forelsket og DE to hadde det fint sammen. Hvorfor skulle jeg eventuelt begynne å sette griller i hodet på henne og legge ut om at jeg mislikte typen hennes? Venninner har stor påvirkningskraft når det kommer til kjærester.

Ja,hun kunne kanskje ha håndtert denne situasjon perfekt og ikke sagt et pip om noe til noen. Men ingen er perfekt. Ingen kommer til å alltid håndtere situasjoner slik DU selv ville ha gjort det. Det har skjedd en glipp,vil du virkelig la det ødelegge vennskapet? Vær heller den som rekker ut en hånd og rensker luften. Si at du vet hva hun synes. At du synes det er trist at hun ikke kom til deg med dette. Bare vær saklig og prøv å legg dette bak deg og fortsett vennskapet og gled deg til bryllup.

[Gjest Gjest_nepa_*]

Ja, jeg har et ganske romantisk syn på dette med ekteskap, og er stolt av at jeg fremdeles klarer å ha det etter 15 års samboerskap med mye motgang.

Hvis du har kjent denne venninden i hele denne tiden, kan jeg forstå om hun ikke er udelt positiv til din mann.

Videre syns jeg du virker veldig dramatisk her, og historien lukter litt av heksejakt, bakvaskeri og godt gammeldags intrigemakeri.

Hva så om venninden luftet meninger sammen med andre, disse ble dratt ut av sin sammenheng og fortalt til deg. Som en annen her lurte på;

hva slags interesse har din søster i å fortelle deg dette?

Ville det være mulig for deg og samtale rolig med denne venninden, med ønske om å reparere skaden og opprettholde vennskapet?

Ellervil du heller fortsette å ta helt av på dette, glemme at bryllup først og fremst handler om kjærlighet, og kjøre full krig?

Det virker litt som det siste, men jeg håper du velger en annen utvei.

[Gjest Gjest]

Hvis du har kjent denne venninden i hele denne tiden, kan jeg forstå om hun ikke er udelt positiv til din mann.

Videre syns jeg du virker veldig dramatisk her, og historien lukter litt av heksejakt, bakvaskeri og godt gammeldags intrigemakeri.

Hva så om venninden luftet meninger sammen med andre, disse ble dratt ut av sin sammenheng og fortalt til deg. Som en annen her lurte på;

hva slags interesse har din søster i å fortelle deg dette?

Ville det være mulig for deg og samtale rolig med denne venninden, med ønske om å reparere skaden og opprettholde vennskapet?

Ellervil du heller fortsette å ta helt av på dette, glemme at bryllup først og fremst handler om kjærlighet, og kjøre full krig?

Det virker litt som det siste, men jeg håper du velger en annen utvei.

Jeg har vel forsåvidt kjent henne mer eller mindre hele mitt liv, men det er først de siste 6-7 årene at vi har vært venninner. Når det gjelder motgang i samboerskapet, så er ikke dette noe som samboeren min har hatt skyld i. Vi mistet et barn i svangerskapsforgiftning, det var kritisk for meg også, arbeidsplassen til samboeren brant ned og ble ikke bygget opp igjen slik at han ble arbeidsledig over lengre tid, for 4 år siden ble han yrkesskadet og har nå i tillegg fått påvist en revmatisk sykdom. Greit, han er litt humørsyk av og til. Det tror jeg faktisk at mange i hans situasjon kunne ha blitt.

Det er greit at hun ikke liker samboeren min, jeg har ingen problemer med å akseptere det. Jeg har også folk jeg ikke liker.

Jeg har ikke laget en eneste intrige, det eneste jeg har uttrykt i innleggene mine var at jeg ble veldig skuffet og lei meg over å få vite at hun ikke liker ham, og ikke minst måten jeg fikk vite det på. Det er også greit at hun lufter meningene sine til andre, men når hun vet at min søster og jeg har et veldig nært forhold, så var det kanskje lite gjennomtenkt å snakke med henne. Det var forøvrig min venninne selv som både fortalte meg at hun ikke likte min samboer OG at hun hadde sagt disse andre tingene til min søster og noen andre, min søster innrømte først dette da jeg spurte henne.

Det er klart det vil være mulig for meg å snakke rolig med min venninne og rydde opp i det, og det kommer jeg til å gjøre også. Ja, jeg ble veldig skuffet og lei meg, sånn er det bare, og jeg begynner jo å lure på om det er andre (viktige) ting hun fortier for meg også. Jeg tenkte nå uansett at det kunne være lurt å lufte problemstillingen her på KG først. Jeg var jo ganske oppkavet.

Jeg har fått mange gode innspill og ser at jeg kanskje er litt bastant i mine meninger og prinsipper, og slikt er jo alltid greit å bli gjort oppmerksom på, da har man jo mulighet til å forbedre de sidene av seg.

[Gjest Gjest_nepa_*]

Kan være bastant selv jeg, men jeg skjønner godt at du er lei deg.

[I Grosny]

Jeg har nylig fått vite at en som jeg har betraktet som en god venninne i flere år, aldri har likt samboeren min og at hun har sagt til bl.a. min søster at hun ikke syntes at han var bra nok for meg og at vi ikke burde gifte oss.

Det er for såvidt greit at hun ikke liker ham, man kan jo ikke kreve at noen andre skal like bestemte personer. Det som er rart, er at vi har vært ganske mye sammen med henne og mannen hennes, dratt på fjellturer, hatt middagsselskaper og feriert sammen i syden flere ganger. Jeg har hele tiden trodd at vi hadde et godt forhold, og så får jeg vite dette nå, en måned før bryllupet!

Jeg er så utrolig skuffet, for jeg føler at hele vennskapet vårt har vært bygget på falske premisser, og at hun har gått bak ryggen på meg. Jeg fatter heller ikke hvorfor hun har giddet å være sammen med oss når hun føler det på den måten. Jeg synes hun burde ha vært ærlig om dette helt fra begynnelsen av, nå føler jeg jo at jeg ikke kan stole på henne i det hele tatt!

Vi har jo selvfølgelig invitert henne og mannen i bryllupet vårt, men nå synes jeg faktisk at hele grunnlaget for invitasjonen er borte, og har mest lyst til å be dem om å ikke komme. Jeg synes hun har sviktet som venn, og jeg er ikke interessert i at noen som ikke støtter mitt valg om å gifte meg med samboeren min, skal være med å feire dette, det blir bare helt feil.

Å si at man ikke liker den kjære til noen man liker er den sikreste måten å sikre at man selv mister det å bli likt.

Hun er kanskje litt sjalu, fordi hun elsker deg. De som er sjalu misliker "rivaler"

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg har ikke laget en eneste intrige, det eneste jeg har uttrykt i innleggene mine var at jeg ble veldig skuffet og lei meg over å få vite at hun ikke liker ham, og ikke minst måten jeg fikk vite det på. Det er også greit at hun lufter meningene sine til andre, men når hun vet at min søster og jeg har et veldig nært forhold, så var det kanskje lite gjennomtenkt å snakke med henne. Det var forøvrig min venninne selv som både fortalte meg at hun ikke likte min samboer OG at hun hadde sagt disse andre tingene til min søster og noen andre, min søster innrømte først dette da jeg spurte henne.

Det er klart det vil være mulig for meg å snakke rolig med min venninne og rydde opp i det, og det kommer jeg til å gjøre også. Ja, jeg ble veldig skuffet og lei meg, sånn er det bare, og jeg begynner jo å lure på om det er andre (viktige) ting hun fortier for meg også. Jeg tenkte nå uansett at det kunne være lurt å lufte problemstillingen her på KG først. Jeg var jo ganske oppkavet.

Etter hva du skriver nå - så synes jeg ikke du skal snakke noe særlig mer om dette - det er jo ikke noe å rydde i. Du må akseptere situasjonen og tolerere hennes mening. Du skriver jo nå at det var venninnen din som kom til deg med dette. Hun må ha lov til å drøfte sine reaksjoner som du drøfter dine. Hun har til og med fortalt deg med hvem hun har drøftet dette med. Synes dette er bare helt naturlig og ikke noe å reagere over.

Slik jeg ser det ut fra din reaksjon på dette nå - så argumenterer du med at du er skuffet og anklager henne for å være falsk fordi du synes saken er vond. Men det vonde er vel at hun ikke er overbegeistret over din partner. Ikke lag det til en skyld sak som du klandrer henne.

Du har tidligere argumentert her med at hun gikk til alle andre og ikke deg. Men nå forteller du at hun har kommet til deg. Også lager du masse drama rundt at hun burde vite at din søster prater med deg (men din søster pratet ikke med deg om dette før du la press). Du skaper skaper alt dette drama nå.

Jeg vet ikke hva du forventer av andre - men jeg synes du burde gå i deg selv og se hvilke følelser som slår ut hvor.

Det ER vondt når ens nærmeste ikke liker din partner - og jeg tror ikke du hadde sittet med ett annet syn på henne om hun ikke hadde opptrådd "falskt" og ikke drøftet det med andre. Kjenn på følelsene dine en gang til og legg de på rett plass. Hun har vært ærlig med deg - hun er ikke falsk.

Nå tror jeg ikke du skal bruke hode på hva din venninne kan ha fortiet - for det er ikke der dette ligger. Du må sortere dine følelser utfra at ikke alle liker din partner og prøve å leve med det. Og gi ikke slipp på gode venninner som du har her - de er gull verdt - og ta deg selv i nakken å stå for dine valg uten å klandre andre.

Lykke til

[Cannavaro]

Dette har jo med respekt å gjøre : å vise respekt og fortjene respekt. Hun viste deg respekt ved å støtte deg og være med i sosiale sammenhenger selv om hun ikke likte din utkårede, men på den annen side fortjener hun nå ikke din respekt ved å snakke bak ryggen din. Totalt, pros and cons, her opp til deg å summere..... Prøv å skvære opp med henne før bryllupet og se om du kan invitere henne etter det da vel. Om hun fortsatt vil bety noe for deg i fremtiden så er det lurt å "nullstille" nå !

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke laget en eneste intrige, det eneste jeg har uttrykt i innleggene mine var at jeg ble veldig skuffet og lei meg over å få vite at hun ikke liker ham, og ikke minst måten jeg fikk vite det på. Det er også greit at hun lufter meningene sine til andre, men når hun vet at min søster og jeg har et veldig nært forhold, så var det kanskje lite gjennomtenkt å snakke med henne. Det var forøvrig min venninne selv som både fortalte meg at hun ikke likte min samboer OG at hun hadde sagt disse andre tingene til min søster og noen andre, min søster innrømte først dette da jeg spurte henne.

Det er klart det vil være mulig for meg å snakke rolig med min venninne og rydde opp i det, og det kommer jeg til å gjøre også. Ja, jeg ble veldig skuffet og lei meg, sånn er det bare, og jeg begynner jo å lure på om det er andre (viktige) ting hun fortier for meg også. Jeg tenkte nå uansett at det kunne være lurt å lufte problemstillingen her på KG først. Jeg var jo ganske oppkavet.

Etter hva du skriver nå - så synes jeg ikke du skal snakke noe særlig mer om dette - det er jo ikke noe å rydde i. Rydde er kanskje feil ord, men jeg kommer til å fortelle henne at jeg ble lei meg pga det hun sa. Det er viktig for meg at hun forstår det. Du må akseptere situasjonen og tolerere hennes mening. Jeg tolererer hennes mening, jeg kan tolerere at hun ikke liker min partner.Jeg ville bare ha satt pris på at hun hadde sagt i fra, i stedet for å late som om hun likte ham Du skriver jo nå at det var venninnen din som kom til deg med dette. Hun må ha lov til å drøfte sine reaksjoner som du drøfter dine. Ja klart, men jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke kunne drøfte det meg meg? Jeg kommer jo til å gå til henne og snakke om mine følelser i saken før jeg går til noen andre av våre felles venner. Det at jeg har diskutert saken på et anonymt forum, er jo noe litt annet. Hun har til og med fortalt deg med hvem hun har drøftet dette med. Synes dette er bare helt naturlig og ikke noe å reagere over. Nei nei, vi er alle forskjellige.Slik jeg ser det ut fra din reaksjon på dette nå - så argumenterer du med at du er skuffet og anklager henne for å være falsk fordi du synes saken er vond. Men det vonde er vel at hun ikke er overbegeistret over din partner. Ikke lag det til en skyld sak som du klandrer henne. Jeg klandrer henne ikke, jeg er bare skuffet og lei meg over at hun ikke kunne være mer åpen i forhold til dette.

Du har tidligere argumentert her med at hun gikk til alle andre og ikke deg. Men nå forteller du at hun har kommet til deg. Ja, men ikke før etter at hun hadde snakket om dette til flere andre. Jeg hadde vel i grunnen forventet at hun skulle komme til meg først, siden vi er såpass gode venninner. Også lager du masse drama rundt at hun burde vite at din søster prater med deg (men din søster pratet ikke med deg om dette før du la press). Jeg la ikke press, jeg spurte henne. Glemte å si tidligere at jeg også da fikk vite at min venninne hadde sagt til min søster at jeg visste om dette, noe som jo ikke var tilfelle. Men hun trodde kanskje det..Du skaper skaper alt dette drama nå.

Jeg vet ikke hva du forventer av andre - men jeg synes du burde gå i deg selv og se hvilke følelser som slår ut hvor.

Det ER vondt når ens nærmeste ikke liker din partner - og jeg tror ikke du hadde sittet med ett annet syn på henne om hun ikke hadde opptrådd "falskt" og ikke drøftet det med andre. Kjenn på følelsene dine en gang til og legg de på rett plass. Hun har vært ærlig med deg - hun er ikke falsk. Nei hun er ikke falsk som person, men jeg forandrer ikke mening om at jeg synes at hun kunne ha snakket med meg om det fra begynnelsen av. Jeg hadde sikkert blitt litt lei meg da ogå, men da kunne vi jo ha snakket om det og fortsatt vennskapet på de premissene, dvs. at vi kunne fortsette å treffes men kanskje ikke så ofte sammen med mannfolkene.

Nå tror jeg ikke du skal bruke hode på hva din venninne kan ha fortiet - for det er ikke der dette ligger. Neida, jeg skal ikke det. Men det er klart at tanken slo meg. Du må sortere dine følelser utfra at ikke alle liker din partner og prøve å leve med det. Helt greit, det er fortsatt ikke der problematikken ligger. Og gi ikke slipp på gode venninner som du har her - de er gull verdt - og ta deg selv i nakken å stå for dine valg uten å klandre andre. Ja, jeg står for mine valg, jeg, og klandrer ingen andre for de valgene jeg har tatt.

Lykke til

Takk for det.

[Gjest Gjest]

Dette har jo med respekt å gjøre : å vise respekt og fortjene respekt. Hun viste deg respekt ved å støtte deg og være med i sosiale sammenhenger selv om hun ikke likte din utkårede, men på den annen side fortjener hun nå ikke din respekt ved å snakke bak ryggen din. Totalt, pros and cons, her opp til deg å summere..... Prøv å skvære opp med henne før bryllupet og se om du kan invitere henne etter det da vel. Om hun fortsatt vil bety noe for deg i fremtiden så er det lurt å "nullstille" nå !

TS her. Jeg tenker nå også litt sånn at det hadde jo sikkert vært greit for min venninne å slippe å tilbringe såpass mye tid sammen med oss når hun faktisk ikke liker min samboer noe særlig. Det hadde jo ikke vært noe problem for oss å treffes bare hun og jeg, og så kunne vi ha kuttet parsammenkomstene ned til et minimum. Hun hadde vist respekt med å være åpen om hva hun mente om min samboer også.

Det er sånn sett ikke noe å skvære opp i, vi har jo ikke kranglet. Jeg var helt rolig da jeg snakket med henne og hun fortalte det, kanskje mest fordi jeg følte meg litt lamslått, men det er ikke sånn at det er noen konflikt mellom oss så langt hun vet. Jeg har jo fått ut dampen her på KG, sånn at jeg kan snakke rolig og greit med henne om mine følelser om dette. Hun er invitert allerede, og jeg kommer selvsagt ikke til å trekke invitasjonen tilbake.

Alt ordner seg nok når jeg bare får snakket med henne om dette.