Så skjedde det meg da

[Gjest Gjest]

Jeg skal fatte bakgrunnen i så få ord som mulig.

Jeg møtte min mann da jeg var 18. Han var den gangen forlovet med en annen, og mine prinsipper er at opptatte menn er opptatt og fingrene av fatet. Men det klarte jeg ikke helt, ikke at noe som kan ligne utroskap skjedde, men jeg fortalte klart og tydelig at jeg var interessert og at det var hans valg. Han valgte meg.

Vi fikk 2 barn sammen ganske tett og ikke minst tidlig. Hans jobb gjorde at han var mye borte og jeg var praktisk talt alenemor i mange år til 2 barn med spesielle behov. Det var tøft, men jeg kom meg igjennom.

Etter lange perioder hvor han jobbet mye for å tjene inn mest mulig penger fordi vi hadde kjøpt hus på ett isolert sted, kollapset han. Jeg stod ved hans side gjennom en lang og vanskelig prosess.

Vi har hatt problemer i mange år, vi har også vært igjennom ekteskapsrådgivning, men uten nevneverdig suksess. På grunn av hans helsetilstand valgte jeg allikevel å bli.

En dag for ett år siden slo plutselig lynet ned fra klar himmel. Våre problemer kan ikke løses. Han respekterer meg ikke. Han lytter aldri til hva jeg sier, er aldri der for meg når jeg trenger ham. Jeg oppdaget plutselig også at jeg har forandret meg veldig mye for å få hans respekt, men på den veien klarte jeg å miste selvrespekten min.

Jeg av alle mennesker, fornuften selv hadde klart å la det gå så langt. Men jeg turte ikke å gå der og da, jeg måtte samle mot. Og i den prosessen klarte jeg å gjøre alt verre.

En nettvenn av meg hadde problemer i sitt ekteskap. De har iherdig prøvd å få barn, men hun spontanaborterer rundt 8. uke hver gang. Som den giveren jeg er gav jeg ham mange trøstende ord og råd basert på mitt eget havarerende ekteskap. Legger også til at han er fra ett annet land, min engelsk er meget god, hans er det ikke. Jeg sa en gang for 9 mnd siden at jeg skulle ha hjulpet dem hvis jeg kunne.

Etter ytterligere 2 mnd med masse snakk oss i mellom, fortalte jeg ham at jeg ville kutte kontakten med ham fordi jeg begynte å få følelser for ham som jeg ikke burde ha. Han respekterte dette, vel det trodde i alle fall jeg.

Han lot meg være i fred en liten stund før han sakte begynte å gjenopta kontakten. Hva, hvorfor og hvordan er noe jeg først forstod i ettertid.

Denne såkalte vennen kjente til litt for mange av mine problemer, og begynte sakte men sikkert å fortelle meg ting jeg ønsket og trengte å høre. Han bygget opp selvfølelsen min igjen, og jeg var vel litt over middels toskete da han fortalte at han også hadde følelser for meg.

Jeg visste at det aldri kom til å bli oss pga avstand og andre ting, men med den vissheten turde jeg endelig å ta den alvorlige praten med min mann om at jeg ville skilles.

Mye foregikk i den tiden, og jeg er ikke helt sikker på om jeg har fått med meg alt sånn egentlig.

Midt oppi all kranglingen og alle de harde ordene var min trøst å snakke med den andre mannen via msn. Nå har det seg slik at min mann og den andre mannen er venner samt hans kone. Uten å avsløre alt for mange detaljer kjenner vi hverandre gjennom et onlinesamfunn. Den andre mannens kone snakker ikke engelsk, men lærte seg etter hvert å bruke google translate. 1 dag sender hun meg en melding på msn som forteller at hun er så glad for at jeg har gått med på å føde ett barn for dem.

Jeg fikk sjokk, mildt sagt. Som sagt er jeg meget fornuftig av natur for ikke å snakke om forsiktig, og så havnet jeg oppi detta???

Jeg hadde bare ett valg, jeg krøp til korset og la alle kortene på bordet til min mann. Sakte men sikkert, ett etter ett. Men før alt var kommet frem, skjedde det noe som avdekket en løgn fra den andre mannen overfor min mann.

Vi bestemte oss, min mann og jeg, for at ærlighet var det eneste som hjalp nå. Vi begynte å legge sammen våre separate samtaler på msn til en stor samtale. Vi avdekket den ene løgnen etter den andre, den ene manipulasjonen værre enn den andre, og bestemte oss for å slå ham i hans eget spill.

Vi gjorde det sammen, og vi knuste ham.

Min mann ahr valgt å ikke se på dette som ett utroskap, jeg mener det er det. Uansett så har vi bestemt oss for en ny runde med ekteskapsrådgivning, og å gi ekteskapet en ny sjanse.

Han mener at denne historien vekket han opp og innså hva han holdt på å kaste bort, og at vi kan ta en stor lærdom av dette. Han mener også at vi nå har en god historie for å lære ungene hvor farlig det kan være å snakke med hvem som helst på nettet.

Jeg på den andre siden, sitter med mange kaotiske og vonde følelser. Jeg er livredd for at dette skal være som så mangt annet, han går på med dødsforakt for så å miste interessen og falle tilbake til gamle vaner.

Jeg er også klar over at så lenge jeg har sagt at det er greit å prøve igjen må jeg gjøre det 100%. Men samtidig er jeg veldig redd for å miste den lille selrespekten og forstanden jeg har igjen på å la ham tråkke på meg igjen.

Jeg kan ikke gjøre noe med det jeg har gjort, selv om jeg skulle ønske aldri så mye. Jeg har forferdelig dårlig samvittighet for det jeg har gjort, men samtidig klarer jeg ikke å la være å tenke at jeg faktisk ikke skylder ham noenting, etter at han har oversett meg og mine behov i 11 år.

Hva jeg vil med dette aner jeg ikke, men det er godt å få ut litt gørr og tankespinn.

[Gjest Gjest]

Det er vel ikke så mye å si, gjort er gjort, som man reder så ligger man

[Gjest Supermimz]

Man lærer så lenge man lever, og en ting er sikkert, denne mannen du hadde samtaler med over internett var riktig nok en løgnhals, men han klarte å vekke noe mellom deg og din mann. Og det er det viktigste. Kansje kom dere styrket ut av krisen, og så kom det en liten mening ved det hele alikevel. Godt at du og din mann ordnet opp mellom dere.

Det kommer nok til å gå bra, så lenge dere fortsetter å legge kortene på bordet, ha åpne samtaler om hva dere behøver i forholdet.

[Gjest brutal_mann]

Rare rare mennesker som lever gjennom onlinesamfunn...

[Gjest Rart]

Dette hørtes nå helt merkelig ut!

Du snakket med en mann på msn som også snakket med din mann? Også la sammen utskriftene deres også knuste dere ham? Er dette et spill?

Også skal dere fortelle barna deres at mamma hadde en affære på internett med en mann, men så var han ikke den hun trodde han var, så hun fortsatte heller med pappa?

Ja, det var en fin lærdom for deres barn. Jeg er sikker på at de blir klok av dette.

[Gjest Gjest_Kim_*]

Rare rare mennesker som lever gjennom onlinesamfunn...

Yup, helt enig.

På nettet kan man som kjent være hvem som helst, jeg tror ikke det er det beste stedet å sjekke eller knytte bånd til andre mennesker.

Jeg ville ihvertfall tenkt meg om både en og to ganger før jeg la ut noe personlig om meg selv. eller begynte å snakke følelser med noen jeg kun kjenner som et navn på nettet.

[Gjest Gjest]

Rare rare mennesker som lever gjennom onlinesamfunn...

det var rette musa som feis hehehe