Vanskelig situasjon

[Gjest Gjest]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart fire år og vi har bodd sammen i omtrent tre år. Vi bor i hans hus, og han har hele tiden vært veldig bestemt på at ham skal betale alt av lån/avdrag og bygningsforsikringen. Vi har en felles konto som vi begge har kort til og her setter begge inn 4000 kr/mnd og fra denne kontoen betaler vi innboforsikring, strøm, internett, kabel-tv, tv lisens og vi handler mat fra denne kontoen. Studielån, bilutgifter og mobiltelefon betaler vi hver for oss.

Jeg har luftet for ham at jeg kunne tenke meg å kjøpe meg inn i huset, vi har vært sammen lenge og vi planlegger barn og giftemål, så forholdet er seriøst og vi håper jo det varer livet ut. Dette nekter han. Han er veldig opptatt av at det er hans hus og det skal det fortsette å være.

I høst hadde vi planlagt å pusse opp kjøkkenet, men det har vist seg at taket er i dårligere forfatning enn vi trodde, så kjøkkenpengene (samboer betaler alt) forsvinner inn i nytt tak. Jeg har en pen slump penger stående som jeg fikk i forskudd på arv av foreldrene mine etter at farfar døde i våres, og foreslo for samboer at jeg kunne kjøpe meg inn i huset med denne summen og at vi da har penger til både kjøkken og tak uten at han må låne mer penger på huset for å få råd. Dette sa han blankt nei til. Det er HANS hus og sånn er det. Punktum!

Jeg synes etterhvert at dette er vanskelig og jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Jeg føler jo nærmest at han ikke tror på forholdet, siden han er så redd for å la meg få en eierandel i huset. Det er dessuten svært kjedelig å bo i et hjem jeg har svært lite å si på valg av interiør, f.eks. veggfarge, møbler, kjøkkeninnredning... Siden det er hans hus har jo han siste ordet, og jeg føler innimellom at jeg er gjest i eget hjem.

[Annikken]

Dette lukter det ultimatum av...

Når det begynner å bli seriøst, må man velge om man skal satse eller ikke. Virker som om "samboeren" din har bestemt seg for at han a) ikke skal la noen dame ta del i økonomien hans, eller b) det ikke er deg han egentlig vil satse på..

Han kan også være helt clueless på hva "likestilling" er. Hvordan er det med foreldrene hans? Jobber faren og kontrollerer alt mens moren får "ukelønn" og var hjemmeværende? Om det er sånn så kan jeg begynne å forstå han. Om ikke: det e rpå tide at du begynner å sette noen krav... (og vær forberedt på at det kan komme til et resultat som du ikke vil like på kort sikt, men som du vil være takknemmelig for på lengre sikt.)

[Gjest Supermimz]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart fire år og vi har bodd sammen i omtrent tre år. Vi bor i hans hus, og han har hele tiden vært veldig bestemt på at ham skal betale alt av lån/avdrag og bygningsforsikringen. Vi har en felles konto som vi begge har kort til og her setter begge inn 4000 kr/mnd og fra denne kontoen betaler vi innboforsikring, strøm, internett, kabel-tv, tv lisens og vi handler mat fra denne kontoen. Studielån, bilutgifter og mobiltelefon betaler vi hver for oss.

Jeg har luftet for ham at jeg kunne tenke meg å kjøpe meg inn i huset, vi har vært sammen lenge og vi planlegger barn og giftemål, så forholdet er seriøst og vi håper jo det varer livet ut. Dette nekter han. Han er veldig opptatt av at det er hans hus og det skal det fortsette å være.

I høst hadde vi planlagt å pusse opp kjøkkenet, men det har vist seg at taket er i dårligere forfatning enn vi trodde, så kjøkkenpengene (samboer betaler alt) forsvinner inn i nytt tak. Jeg har en pen slump penger stående som jeg fikk i forskudd på arv av foreldrene mine etter at farfar døde i våres, og foreslo for samboer at jeg kunne kjøpe meg inn i huset med denne summen og at vi da har penger til både kjøkken og tak uten at han må låne mer penger på huset for å få råd. Dette sa han blankt nei til. Det er HANS hus og sånn er det. Punktum!

Jeg synes etterhvert at dette er vanskelig og jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Jeg føler jo nærmest at han ikke tror på forholdet, siden han er så redd for å la meg få en eierandel i huset. Det er dessuten svært kjedelig å bo i et hjem jeg har svært lite å si på valg av interiør, f.eks. veggfarge, møbler, kjøkkeninnredning... Siden det er hans hus har jo han siste ordet, og jeg føler innimellom at jeg er gjest i eget hjem.

Hva med å spørre hva det er som gjør at han ønsker å ta en så stor byrde økonomisk? Er det fordi han vil spare deg for utgiftene kansje?

Har du forklart hvordan du føler, at du kjenner deg som gjest i eget hjem ?

Det er ikke særlig godt å gå å tenke at han kansje ikke tror på forholdet.

[Gjest Gjest]

Er det noe spesielt med dette huset som gjør at det er veldig viktig for han? Barndomshjem eller noe slikt? Isåfall er det jo mulig at du får kjøpe deg inn, men med en klausul om at han får kjøpe deg ut igjen ved et eventuelt brudd. Hvis det er så at det er veldig viktig for han å beholde huset, og ikke risikere at du "stikker av" med det.

Utover dette ville jeg ikke akseptert å leve under slike forhold. Hvis min mann ikke hadde vært villig til å la meg kjøpe meg inn i hans bolig så ville jeg satt hardt mot hardt. Jeg kunne ikke giftet meg med, og stiftet familie, men en med slike holdninger. Er forholdet nytt så skjønner jeg at man gjerne vil avvente litt og se om det virkelig er noe man skal satse på, men går man med seriøse planer om giftemål og familieforøkelse ser jeg ikke et eneste holdbart argument for å holde deg utenfor. Enig med innlegg over, dette lukter det ultimatum av.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår deg veldig godt ts. Hadde aldri funnet meg i å satse på et ekteskap der huset "vårt" bare var hans. Hva med å foreslå at huset blir 50/50 og at han kan bruke tildligere boligpenger til andre investeringer feks båt eller hytte?

[Gjest TS]

Takk for svar!

Foreldrene hans er begge i full jobb, og hjemme der er vel arbeidsoppgavene ganske "tradisjonelt" fordelt. Faren tar seg av huset utvendig og hagen, mens moren tar alt husarbeid og matlaging. De har begge godt betalte jobber og tjener ganske likt. Jeg har aldri hatt inntrykk av at faren "styrer", til det er moren for sta;-)

Det dreier seg ikke om et barndomshjem eller noe sånt, så det er ikke sånne grunner til at han ikke vil la meg kjøpe meg inn. Jeg må vel bare sette ned foten og prøve å komme til bunns i dette. Jeg har jo prøvd før, men det ender stort sett med en krangel.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart fire år og vi har bodd sammen i omtrent tre år. Vi bor i hans hus, og han har hele tiden vært veldig bestemt på at ham skal betale alt av lån/avdrag og bygningsforsikringen. Vi har en felles konto som vi begge har kort til og her setter begge inn 4000 kr/mnd og fra denne kontoen betaler vi innboforsikring, strøm, internett, kabel-tv, tv lisens og vi handler mat fra denne kontoen. Studielån, bilutgifter og mobiltelefon betaler vi hver for oss.

Jeg har luftet for ham at jeg kunne tenke meg å kjøpe meg inn i huset, vi har vært sammen lenge og vi planlegger barn og giftemål, så forholdet er seriøst og vi håper jo det varer livet ut. Dette nekter han. Han er veldig opptatt av at det er hans hus og det skal det fortsette å være.

I høst hadde vi planlagt å pusse opp kjøkkenet, men det har vist seg at taket er i dårligere forfatning enn vi trodde, så kjøkkenpengene (samboer betaler alt) forsvinner inn i nytt tak. Jeg har en pen slump penger stående som jeg fikk i forskudd på arv av foreldrene mine etter at farfar døde i våres, og foreslo for samboer at jeg kunne kjøpe meg inn i huset med denne summen og at vi da har penger til både kjøkken og tak uten at han må låne mer penger på huset for å få råd. Dette sa han blankt nei til. Det er HANS hus og sånn er det. Punktum!

Jeg synes etterhvert at dette er vanskelig og jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Jeg føler jo nærmest at han ikke tror på forholdet, siden han er så redd for å la meg få en eierandel i huset. Det er dessuten svært kjedelig å bo i et hjem jeg har svært lite å si på valg av interiør, f.eks. veggfarge, møbler, kjøkkeninnredning... Siden det er hans hus har jo han siste ordet, og jeg føler innimellom at jeg er gjest i eget hjem.

Jeg forstår både deg og han. Har selv vert samboer i denne situasjonen. Og det hadde ike noe med at jeg ikke trodde på forholdet. var det slik hadde vi gått hver til vårt. For meg var det en trygghet.

Jeg kjøpte bolig i x år. Jeg slet for å få det til å gå rundt. Etter x antall år, ble det en verdistigning. Skullehan ha kjøpt seg inn der,og vi ble boende en tid med den økningen vi hadde i prisene etterhvert,og kansje det ble slutt? da måtte jeg ha tatt opp et stort lån og betalt han ut, noe jeg ikke ville ha klart med min inntekt. boligen vr min sikkerhet. Han hadde all forståelse for dette.

Etter en tid giftet vi oss. Boligen ble solgt og vi kjøpte bolig sammen.

Jeg hadde egenkapitalen. Så ved en evt skillsmisse,så blir det skjevdeling. Det man har med seg inn i ekteskapet,tar man med seg ut.

Hvorfor investerer du ikke pengene dine i noe annet? LA DE STÅ PÅ KONTO OG RENTE SEG?

[Gjest Gjest]

Du må sette inn penger til deg selv hver mnd. En fast sum som det ville kostet deg å evnt eie halve huset hans, eller et eget hus/leilighet.

Du må ALDRI finne på å få barn med denne mannen...! Med mindre han er villig til å kompensere deg økonomisk for ALT du taper på å gå gravid og være i permisjon.

Hvis ikke så ender du med at du mister 40% av inntekta di, sitter med to barn og alt du eier i en koffert om han kaster deg ut. Pluss at du antakelig har tapt pensjonspoeng og fremtidig karriere.

Kvinnefella. Les om den. http://www.dagbladet.no/dinside/2003/06/22/371779.html

http://www.frifagbevegelse.no/loaktuelt/ko...icle3467546.ece

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner at det er en sikkerhet for samboeren min, for all del. Det er bare så frustrerende å bo i et hus jeg føler meg som en gjest i, og hvor samboeren min alltid har siste ordet om alt av innredning og sånt. Jeg har vurdert å investere pengene mine i enten en leilighet jeg leier ut eller en fritidseiendom, men jeg vil helst ha en eierandel i huset jeg bor i.

[Annikken]

Renta er jo ganske lav nå. Eneste som virkelig lønner seg å spare i er BSU.

Men bra forslag over her, om han er redd for å miste verdistigningen, kan han ikke selge huset og så kjøper dere noe nytt sammen? Evt at han leier ut huset og bruker sikkerheten til å ta opp lån med deg?

[Gjest TS]

Det ville egentlig være synd å selge huset hans. Det er et flott gammelt hus som ligger i en stille blindvei i et rolig og veletablert boligområde. Det er skole og barnehage i gangavstand og et ideelt sted for barn å vokse opp. Det har vi også snakket om.

Vi må bare snakke om ting nok en gang. Det er mulig jeg velger å gå for fritidsbolig løsningen. Noen venner av oss har et Torp i Sverige, og der er det et flott sted til salgs i nærheten til en pris jeg har råd til å betale uten å ta opp lån. Vi må bare snakke om det og bli enige. Det er også viktig for meg å bli kvitt "gjest i eget hjem" følelsen.

[Gjest Gjest]

Kom deg ut av dette forholdet, han er åpenbart ikke innstilt på å dele livet med deg .

[Annikken]

Vi må bare snakke om ting nok en gang. Det er mulig jeg velger å gå for fritidsbolig løsningen.

Jeg tror det forslaget gikk ut på at HAN kjøper fritidsbolig el båt for det beløpet som er til overs når du har fått kjøpt deg inn i huset...

Fritidsbolig er ingen sikker investering!

[Gjest Gjest_Maia_*]

Det er jo litt trist da....

Skal man da liksom bare eie noe sammen hvis man etableringsmessig står likt og ikke eier noe når man er sammen og derfor kjøper bolig sammen?

Hva med de som begge eier en bolig hver for seg før de blir sammen. Det er jo naturlig at den ene da selger sin bolig og enten så kjøper man seg inn i den andres bolig eller så selger begge og investerer disse pengene i ny felles bolig.

Det eneste gode argumentet for meg til å ville eie noe alene er fordi det er et gammelt familiehjem, en gård eller noe.

Jeg er litt uenig med gjest som skriver dette:

Jeg kjøpte bolig i x år. Jeg slet for å få det til å gå rundt. Etter x antall år, ble det en verdistigning. Skullehan ha kjøpt seg inn der,og vi ble boende en tid med den økningen vi hadde i prisene etterhvert,og kansje det ble slutt? da måtte jeg ha tatt opp et stort lån og betalt han ut, noe jeg ikke ville ha klart med min inntekt. boligen vr min sikkerhet. Han hadde all forståelse for dette.

Ja, jeg forstår at du vil sikre deg. Men da må man jammen godta at den man ikke vil at skal kjøpe seg inn heller ikke bidrar med noe til boligen. Som de tross alt ikke har noe eierforhold til.

Etter en tid giftet vi oss. Boligen ble solgt og vi kjøpte bolig sammen.

Jeg hadde egenkapitalen. Så ved en evt skillsmisse,så blir det skjevdeling. Det man har med seg inn i ekteskapet,tar man med seg ut.

Den er jeg i og for seg enig i.

Men måten å gjøre det på om man er redd for at en samboer skal kjøpe seg inn og at man ikke har råd til å kjøpe ut ved et fremtidig brudd er at man lar sambo kjøpe seg inn med en viss prosent. Også øker man denne prosenten ettersom årene går fordi det er naturlig at man eier mer ettersom man har bodd der lenger og lagt litt i boligen i form av oppussing kanskje og at det tross alt jo er ens HJEM!

[Gjest Gjest_Maia_*]

Det er greit at man kan eie en fritidsbolig eller noe. Bare for å ha gjort en investering.

Men poenget her er vel at man har lyst til å være med å eie det man kaller for HJEMMET SITT!

[aline]

Jeg hadde ikke taklet å være gjest i eget hjem for resten av livet, fordi mannen ønsket sikkerheten sin.

Jeg forstår tanken hans, og jeg forstår at det er trygt for ham, men dersom han har tenkt å få barn med deg, og gifte seg med deg, bør han ikke på et tidspunkt begynne å tenke 'oss' også?

Som andre sier, kjøper du deg inn, kan han bruke den summen til å investere i fritidsbolig eller på annen måte skaffe seg sikkerhet, som han så i en krise kan selge for å ha råd til å kjøpe ut deg.

Og, uansett om det er "hans hus", så lenge DERE bor der, og så lenge han ønsker at du skal bo hos ham, så må han innse at det er DERES hjem! Ergo kan han ikke sitte med vetoretten på innredning og alt slikt, det vil ikke høre noe sted hjemme. Da er det hans hjem, og du som får lov til å bo der.... heldiggrisen.

[Rosenrød]

Jeg hadde ikke likt å ha det slik som dette. Hva er argumentene hans for å ikke la deg kjøpe deg inn?

[Gjest hare]

jeg ønsker å snu problemstillingen litt:

han ønsker barn med deg, men ikke dele økonomisk ansvar.

tror du da han har et realistisk syn på dette med å få barn?

for meg er økonomisk fellesansvar det som er lavest på listen, deretter kommer ekteskap - og aller høyest barn.

jeg tror dette handler om litt mer enn bare huset, det handler om hans usikkerhet ifht dere - hvorfor ellers skulle han være så bastant?

vær så snill å ikke få et barn med noen som ikke engang gidder eie bolig sammen med deg.... :/

[Gjest Gjest]

Jeg tror det forslaget gikk ut på at HAN kjøper fritidsbolig el båt for det beløpet som er til overs når du har fått kjøpt deg inn i huset...

Fritidsbolig er ingen sikker investering!

Ja, det var ment at HAN kjøper fritidsbolig el. båt.

Fritidsboliger innenfor en anstendig pris er nå en temmelig sikker investering.

[Annikken]

Fritidsboliger innenfor en anstendig pris er nå en temmelig sikker investering.

Nja. Folk må bo en plass, så leilighet / hus er sikrere. Båt og hytte er sånt folk kutter ut når de får dårligere råd. Men det kommer selvsagt alt an på hvor denne hytta er, pris og standard osv. En liten fiskehytte i gokk gan være tøffere å selge enn en perle på sørlandet.