Brudeparets alder

[Branna]

Vi var begge 20 da vi giftet oss for snart 2 år siden. Da hadde vi vært sammen i 3,5 år.

[Gjest Gjest]

Alle dere barna som skal gifte dere her, har dere egentlig tenkt over hva dette innebærer?

Med så mange unger som her gifter seg, folk som er langt under 30, så kan en vente seg en stor pågang i skillsmisser om 5 års tid tenker jeg.

Dere har jo ikke på langt nær rast fra dere eller oppdaget hvordan livet og verden fungerer før dere gifter dere med den første og beste dere møtte mens dere fortsatt var på VGS eller når dere begynnte på høyere utdanning.

Råder dere alle til å tenke dere godt om! Og i alle fall ikke få barn før dere faktisk er etablerte og kan kjøpe dere hjem og bil for.eks. Dere har jo såvidt lært å ta vare på dere selv, også skal dere stifte familie!

Prøv å opplev livet før dere går hen og tar opp forbrukslån for å få råd til å gifte dere (eller ber mamma og pappa om å betale. Lurer på hvor moro de syntes det er når det er skillsmisse om noen år...)!

Husk at kjærligheten er mer enn bare en ungdomsforelskelse. Prøv det ekte livet først, med arbeid, huslån, pendling, tidsklemmen og annet før dere bare kaster dere rundt og gifter dere med den første og beste i den bekymringsløse ungdomstiden deres!

[Anglofil]

Jeg opplever livet med min kjære, og ser på han som en ledsager på veien mot kommende opplevelser. Det at jeg forlovet meg har ingenting med ungdomsforelskelse å gjøre, men det faktum at jeg elsker ham, at jeg ikke kan tenke meg livet uten ham. Jeg har i grunn fått "rast fra meg" etter flere år som både konkurranseaktiv innen idrett og politisk aktiv, uten at jeg egentlig har følt stor trang til å strekke dette videre. Dvs. jeg har fått sett og gjort mye, og nå føler jeg det er tida for å dele dette med noen, jeg ser ikke på det å være sammen med noen, gifte seg med den man er mest glad i - og å oppleve verden som noen motsetninger.

Vi forlovet oss tidlig, men det var både riktig og viktig for oss. Jeg er riktignok 22 år, men ferdig med fire år på høyskole, skal nå begynne på universitetet, og har i grunn planene for framtida klare (jeg har alltid visst at det er lærer jeg skal bli).

Personlig kan jeg ikke tenke meg noe bedre enn å dele livet med min kjære, reise og oppleve verden sammen med han, og bygge opp vår framtid og vårt hjem.

Og bare så det er sagt: skal verken ta opp forbrukslån eller bero meg på mamma eller pappa. Nå har riktignok mamma gitt uttrykk for at hun ønsker å hjelpe til, men aldri i verden om jeg tenker at "nå skal mamma og pappa betale". Dessuten har jeg prøvd å være økonomisk, har delt opp det meste for å spre utgiftene, brudekjole og utstyr er allerede kjøpt inn til en meget billig penge (har gitt rundt 1500 kr for kjole, tiara, sko og alt tilbehør som trengs på eBay).

Mvh Yvonne

Endret 12. august 2009 av Yvonne

[Gjest Gjest]

Jeg opplever livet med min kjære, og ser på han som en ledsager på veien mot kommende opplevelser. Det at jeg forlovet meg har ingenting med ungdomsforelskelse å gjøre, men det faktum at jeg elsker ham, at jeg ikke kan tenke meg livet uten ham. Jeg har i grunn fått "rast fra meg" etter flere år som både konkurranseaktiv innen idrett og politisk aktiv, uten at jeg egentlig har følt stor trang til å strekke dette videre. Dvs. jeg har fått sett og gjort mye, og nå føler jeg det er tida for å dele dette med noen, jeg ser ikke på det å være sammen med noen, gifte seg med den man er mest glad i - og å oppleve verden som noen motsetninger.

Vi forlovet oss tidlig, men det var både riktig og viktig for oss. Jeg er riktignok 22 år, men ferdig med fire år på høyskole, skal nå begynne på universitetet, og har i grunn planene for framtida klare (jeg har alltid visst at det er lærer jeg skal bli).

Personlig kan jeg ikke tenke meg noe bedre enn å dele livet med min kjære, reise og oppleve verden sammen med han, og bygge opp vår framtid og vårt hjem.

Og bare så det er sagt: skal verken ta opp forbrukslån eller bero meg på mamma eller pappa. Nå har riktignok mamma gitt uttrykk for at hun ønsker å hjelpe til, men aldri i verden om jeg tenker at "nå skal mamma og pappa betale". Dessuten har jeg prøvd å være økonomisk, har delt opp det meste for å spre utgiftene, brudekjole og utstyr er allerede kjøpt inn til en meget billig penge (har gitt rundt 1500 kr for kjole, tiara, sko og alt tilbehør som trengs på eBay).

Mvh Yvonne

Du er 22 og har rast fra deg med idrett og ungdomspolitikk? Du vet ikke mye om livet gjør du vel? Er det kjæresten fra VGS du gifter deg med eller er dere et av disse vi er i 20 åra og var sammen i noen månder og forlovet oss slik som tenåringer gjør når de er forelsket og skal gifte oss nå i rekordfart før forelskelsen får tid til å møte virkligheten?

Du har planene klare for fremtiden? Du har jo ingen base i livet. Du er ikke engang ferdig utdannet, og bor ikke på et fast sted! Er dette noe å basere et ekteskap på? Hvor er deres trygghet i ekteskapet? Deres felles bolig? Verdiene dere selv bringer inn i ekteskapet?

Dette du legger frem høres ut som ungdomsfantasier fra en som ikke enda er helt voksen. Beklager å si det, men dette ekteskapet kommer til å slite, mest sannsynlig blir det ikke noe av da ingen av dere er voksne nok til å tørre å ta steget opp og si "ja" når tiden kommer.

Å gifte seg med den første og beste som en møter viser lite tegn på modenhet. Å gifte seg før en er i arbeid, enda mindre gjennomtenkt. Å ikke ha kjøpt bolig og ha forpliktelser som lån o.l er også et tegn på lite modenhet.

Beklager å si det, men jeg syntes dette høres ut som ungdomlige drømmer og dumskap. Håper dere to barna tar til vettet og venter til dere faktisk har prøvd å leve livet som voksne i noen år og blitt godt etablerte begge to i stedet for å leve i denne bekymringsfrie studenttilværelsen som dere lever i nå.

[Anglofil]

Du er 22 og har rast fra deg med idrett og ungdomspolitikk? Du vet ikke mye om livet gjør du vel? Er det kjæresten fra VGS du gifter deg med eller er dere et av disse vi er i 20 åra og var sammen i noen månder og forlovet oss slik som tenåringer gjør når de er forelsket og skal gifte oss nå i rekordfart før forelskelsen får tid til å møte virkligheten?

Gjennom idrett og politikk har jeg fått opplevd vanvittig mye, ganske mye mer enn hva enkelte av mine venner har gjort, vil jeg påstå. Hvem er vel du til å si om jeg vet mye om livet eller ikke? Politikk er ikke bare å vedta noe som kommer på bordet, og idrett er ikke bare idrett, om du ikke ser det, vil jeg påstå at du vet svært lite om livet.

Og livet innebærer hva en selv legger opp til. Min drøm har aldri vært å feste og fjase, røyke og drikke, mine drømmer og ambisjoner har gått gjennom å få oppleve verden, lære å kjenne nye kulturer og menneskene, jobbe av og for mennesker gjennom politikken, idretten (som trener, dommer osv), og læreryrket. Det du mener er viktig for deg, er nødvendigvis ikke viktig for meg.

Vi forlovet oss etter 2 mnd, som sagt tidlig, men vi velger nå faktisk å vente til 3 år etter forlovelsen med å gifte oss. Hvorfor det? Jo, fordi virkeligheten er absolutt dét den er, vi kjenner og føler på den, og det innebærer de økonomiske og sosiale rammer. Ikke kom her å påstå at jeg ikke vet hva livet er, det er tross alt bare jeg som kan leve mitt liv.

Du har planene klare for fremtiden? Du har jo ingen base i livet. Du er ikke engang ferdig utdannet, og bor ikke på et fast sted! Er dette noe å basere et ekteskap på? Hvor er deres trygghet i ekteskapet? Deres felles bolig? Verdiene dere selv bringer inn i ekteskapet?

Jeg har ingen base i livet? Med hvilken rett har du til å si det? Jo, det har jeg, min kjære og jeg er samboere som skal om få dager flytte inn i vår egen 2-romsleilighet i en by vi trives i. Så jo, det er et godt grunnlag for starten på en familie, to enn så lenge.

Dessuten: jeg er ikke ferdig med utdanningen fordi det er mitt valg. Jeg kunne valgt å gå rett ut i jobb nå som lærer, men velger å spesialisere meg inn i et fag jeg elsker, slik at jeg kan bedre mine muligheter i forhold til jobb. Det handler om å være fornuftig, samtidig som man følger sine drømmer.

Våre verdier er på plass de, de tror jeg du dessverre ikke er den rette til å uttale deg om.

Dette du legger frem høres ut som ungdomsfantasier fra en som ikke enda er helt voksen. Beklager å si det, men dette ekteskapet kommer til å slite, mest sannsynlig blir det ikke noe av da ingen av dere er voksne nok til å tørre å ta steget opp og si "ja" når tiden kommer.

Og jeg får nesten beklage å si det - dine uttalelser virker som kommer fra en som sitter på sin høye hest og tydeligvis vet hva som er best for andre. Heldigvis for meg, så kommer jeg til å motbevise deg kraftig, for du har ingen anelse om hva du snakker om. Jeg sier ja, det er det ingen tvil om, jeg kunne gjort det i morgen, hadde det ikke vært for at bryllup koster, dette til tross for at vi ikke ser for oss noe dyrt og overdadig bryllup, noe kanskje burde vite, siden du snakker så stort om "å kjenne virkeligheten".

Å gifte seg med den første og beste som en møter viser lite tegn på modenhet. Å gifte seg før en er i arbeid, enda mindre gjennomtenkt. Å ikke ha kjøpt bolig og ha forpliktelser som lån o.l er også et tegn på lite modenhet.

Dette viser bare hvor lite du egentlig kjenner meg, og hvor vanvittig feil du tar. Modenhet er når man vet sitt ansvar og står for det - og det har jeg alle intensjoner om å gjøre. Det er vel heller du som virker lite gjennomtenkt som kan komme med slikt oppgulp om folk du ikke engang kjenner.

Modenhet for meg er når man ser sine begrensninger, men prøver å løse det på best mulig måte. Selv er jeg en ivrig sparer slik at jeg en gang kan kjøpe noe eget, slik at jeg igjen slipper å sitte igjen med lån oppetter ørene. For meg handler det om økonomisk trygghet, og skape økonomiske rammer for den framtidige familien som gjør livet godt å leve. Er det virkelig umodent å være litt tilbakeholden?

Beklager å si det, men jeg syntes dette høres ut som ungdomlige drømmer og dumskap. Håper dere to barna tar til vettet og venter til dere faktisk har prøvd å leve livet som voksne i noen år og blitt godt etablerte begge to i stedet for å leve i denne bekymringsfrie studenttilværelsen som dere lever i nå.

Det er tydeligvis du som har levd i en boble, som tror du har fasit på hvordan mitt liv best kan leves. Strengt tatt - livet er hva man gjør det til selv, og du er rett og slett ikke i stand til å bedømme mitt liv. Beklager å måtte si det. Jeg kan heldigvis, med hjertet på hånden si at jeg ikke føler jeg har gått glipp av noe i ungdomstida, men kan du?

Mvh Yvonne

Endret 12. august 2009 av Yvonne

[TuttaV]

Ble dette feil? Eller ble dere/de sammen da jenta var 13 og gutten 19?

Du var altså 13 år, og han 19 da dere ble sammen.......??

Jeg var akkurat fylt 14 år da vi ble kjærester, han fylte 19 år senere det året.

Ja, det er litt av en aldersforskjell i den alderen, og ja, det var svært upopulært hos mine foreldre, men hvordan de kom til å akseptere han og bli kjempeglad i han er en helt annen historie.

Vi er like forelsket, om ikke mer forelsket, i dag som den dagen vi ble kjærester

-----------------

Deretter må jeg si at du bare må stå på Yvonne!! Ble kjempeprovosert av gjestens utspill her - er tydeligvis en grinebiter som ikke unner folk å finne kjærligheten tidlig i livet.. Men du har skrevet alt det rette, så jeg bare signerer dine innlegg

Endret 13. august 2009 av TuttaV

[Mariaaa]

Når noen velger å gifte seg får være opp til hvert enkelt brudepar. Det er ingen andre som har noe med det å gjøre. Det er lov å ha en mening om ting men ikke kritiser på grunn av alder. Kjærlighet har ingen alder

Prøv å opplev livet før dere går hen og tar opp forbrukslån for å få råd til å gifte dere (eller ber mamma og pappa om å betale. Lurer på hvor moro de syntes det er når det er skillsmisse om noen år...)!

Jeg og forloveden har som sagt vært sammen i nesten 4 år når vi gifter oss, og jeg er 25 og han 27. Om noen mener vi er for unge o.l bryr vi oss fint lite om..

Jeg hadde vært sammen med min "vgs-forelskelse" i 5 år før jeg møtte min forlovede, så jeg vil være så vågal og påstå at dette ikke er noen "ungdomsforelskelse". OG, ang betaling, lån osv.. VI betaler bryllupet selv UTEN LÅN og UTEN hjelp fra foreldre. Vi studerer men er og selvstendige og jobber nok til å klare oss med utgiftene. I tillegg eier vi leilighet så erfaringer med huslån og høy rente er vi godt i gang med, med tanke på den høsten som var

Det finnes faktisk flere ansvarlige unge voksne her i verden som har opplevd både godt og vondt, OG lært mye av det.. det blir feil å gå ut ifra at alle er uansvarlige unge uten opplevelser i livet bare pga alderen.

[kaprifolen]

Jeg tror denne grinebiteren her har blitt sviktet i kjærligheten, og fjaset bort tyveåra sine uten å sitte igjen med noen glede over det etterpå...

Signerer innleggene til Yvonne!

Jeg giftet meg ikke med den første og beste jeg fant, var jeg en slik en, hadde jeg vært skilt minst en gang allerede...

Jeg flyttet for meg selv i en alder av 16.

Vi har billån.

Vi har forsikringer.

Vi har faste jobber, gode sådan som vi er dyktige i.

Så selv om grinebiteren her ikke har klart å få i stand livet sitt, så er det ingen unnskyldning for å dømme andre nord og ned på denne måten.

Det har vært en trend nå de siste 10 åra, at selvrealisering kommer foran alt! Til en slik grad at man ikke engang gidder å finne ut om partneren/familien vil være med på ferden. Tror folk idag har fått øynene mer opp for felles verdier, og at selvrealisering ikke trenger bety sololiv.

Jeg har alltid hatt ambisjoner, jobbet hardt for å nå de, og tjent opp såpass mye selvinnsikt at jeg i en alder av 23 år har en lederstilling, et velfungerende ekteskap basert på kjærlighet, vennskap, trygghet, gjensidig støtte, eventyrlyst og mye, mye, mer. Dessuten har jeg også en koselig hjem folk føler seg avslappet og velkomne i.

Så hva mer mener du egentlig at man "MÅ" ha i boks før man kan gifte seg, sa du?

Beklager at jeg sier det, men tror du sliter litt med bitterhet og misunnelse....

[Gjest Gjest]

Veldig hyggelig å se at så mange gifter seg.

Samtlige gjør det av kjærlighet og vil ha noen til å dele sorger og gleder med.

Desverre ender 1 av 3 ekteskap i skilsmisse. Personlig tror jeg at de som er unge og har vært sammen leeeenge før de gifter seg oftere blir skilt.

Personlig har jeg større tro på et ektskap inngått av folk fra midten av 20 årene og oppover.

Dette selv om de gifter seg etter kort tid. Statistikken sier at samboerforhold før bryllup har mindre sjanse enn andre til å forbli gifte.

Statistikker er bare statistikk.

De som klarer seg best uansett er som i følge en artikkel i Illustrert Vitenskap baserer seg på denne artikkelen:

http://www.illustrertvitenskap.com/polopol...d=154&a=657

Uansett er jeg så gammeldags at jeg er glad for at noen gifter seg.

[Gjest Gjest]

Gjennom idrett og politikk har jeg fått opplevd vanvittig mye, ganske mye mer enn hva enkelte av mine venner har gjort, vil jeg påstå. Hvem er vel du til å si om jeg vet mye om livet eller ikke? Politikk er ikke bare å vedta noe som kommer på bordet, og idrett er ikke bare idrett, om du ikke ser det, vil jeg påstå at du vet svært lite om livet.

Gjennom idrett og politikk? Du har altså opplevd verden du da når du løp turn og var i møter i lokallaget med noen få fra gymnaset fra hjemstedet ditt? Du vet hva voksenlivet går utpå du da? Dette høres veldig sært ut... Blir som å si at en gutt som har spilt lilleputtfotball har modnest og fått rast fra seg og opplevd livet, det stemmer enkelt og greit ikke.

Og livet innebærer hva en selv legger opp til. Min drøm har aldri vært å feste og fjase, røyke og drikke, mine drømmer og ambisjoner har gått gjennom å få oppleve verden, lære å kjenne nye kulturer og menneskene, jobbe av og for mennesker gjennom politikken, idretten (som trener, dommer osv), og læreryrket. Det du mener er viktig for deg, er nødvendigvis ikke viktig for meg.

Jammen kjære deg, jeg snakker ikke om å feste, fjase, røyke og drikke. Jeg snakker om å oppleve nye kulturer, møte mennesker, forelske seg, hoppe til sengs med forelskelsen, miste forelskelsen. Jeg er selv lærer og mange kommer med idealismen du viser til vårt yrke, men vet du hva? De som er de største idealistene og som elsker å være lærer de første årene er de første til å gi opp yrket når virkeligheten innhenter dem. Jeg sier ikke dette for å være slem med deg, men du må da skjønne at virkeligheten er ikke drømmene dine.

Ekteskapet ditt kan sette en demper på drømmene dine. Er du klar for å gi opp drømmer og muligheter for mann, barn og hus?

Vi forlovet oss etter 2 mnd, som sagt tidlig, men vi velger nå faktisk å vente til 3 år etter forlovelsen med å gifte oss. Hvorfor det? Jo, fordi virkeligheten er absolutt dét den er, vi kjenner og føler på den, og det innebærer de økonomiske og sosiale rammer. Ikke kom her å påstå at jeg ikke vet hva livet er, det er tross alt bare jeg som kan leve mitt liv.

Dette kan jeg nesten ikke ta helt alvorlig. Forlovet etter 2 mnd, og skal være forlovet i 3 år? Er dere så usikkre på hverandre at dere måtte bare sørge for å snakke om giftemål med engang dere hadde møttes? Jeg kjenner også et par som forlovet seg i ungdomlig forelskelse etter 2 mnd, og de var sammen i noen år, men så nærmet bryllupet seg. Da fant plutselig den ene parten ut at nå var det jo virkelighet og ikke bare ungdomlig fantasti, og da gikk alt i dass.

Hadde de ikke drevet og fokusert på bryllup og ekteskap, men hverandre så kunne de sikkert ha vært sammen den dag i dag. Men det klarte de ikke.

Jeg har ingen base i livet? Med hvilken rett har du til å si det? Jo, det har jeg, min kjære og jeg er samboere som skal om få dager flytte inn i vår egen 2-romsleilighet i en by vi trives i. Så jo, det er et godt grunnlag for starten på en familie, to enn så lenge.

Dessuten: jeg er ikke ferdig med utdanningen fordi det er mitt valg. Jeg kunne valgt å gå rett ut i jobb nå som lærer, men velger å spesialisere meg inn i et fag jeg elsker, slik at jeg kan bedre mine muligheter i forhold til jobb. Det handler om å være fornuftig, samtidig som man følger sine drømmer.

Du/dere har jo ikke engang prøvd å leve med hverandre når hverdagen handler om store rettebunker, og tidlig opp og sent tilbake fra jobb! Hvordan skal dere takle virkeligheten når den slår inn? Fornuftig og følge drømmer samtidig... Om en ikke lar seg få lov til å drømme vilt og være ufornuftig i noen år så kommer det senere, 30 års krise, 40 års krise, you name it. Det kan slå hardt tilbake på dere dette velsevoksne snusfornuftigheten som dere legger opp til.

Kommer du virkelig til å takle det når drømmene endrer seg og de ikke lenger kan følges fordi hverdagen og livet har innhentet dere? Takler dere begge dette når dere aldri har fått prøvd noe annet?

Våre verdier er på plass de, de tror jeg du dessverre ikke er den rette til å uttale deg om.

Og jeg får nesten beklage å si det - dine uttalelser virker som kommer fra en som sitter på sin høye hest og tydeligvis vet hva som er best for andre. Heldigvis for meg, så kommer jeg til å motbevise deg kraftig, for du har ingen anelse om hva du snakker om. Jeg sier ja, det er det ingen tvil om, jeg kunne gjort det i morgen, hadde det ikke vært for at bryllup koster, dette til tross for at vi ikke ser for oss noe dyrt og overdadig bryllup, noe kanskje burde vite, siden du snakker så stort om "å kjenne virkeligheten".

Dette viser bare hvor lite du egentlig kjenner meg, og hvor vanvittig feil du tar. Modenhet er når man vet sitt ansvar og står for det - og det har jeg alle intensjoner om å gjøre. Det er vel heller du som virker lite gjennomtenkt som kan komme med slikt oppgulp om folk du ikke engang kjenner.

Modenhet for meg er når man ser sine begrensninger, men prøver å løse det på best mulig måte. Selv er jeg en ivrig sparer slik at jeg en gang kan kjøpe noe eget, slik at jeg igjen slipper å sitte igjen med lån oppetter ørene. For meg handler det om økonomisk trygghet, og skape økonomiske rammer for den framtidige familien som gjør livet godt å leve. Er det virkelig umodent å være litt tilbakeholden?

Det er tydeligvis du som har levd i en boble, som tror du har fasit på hvordan mitt liv best kan leves. Strengt tatt - livet er hva man gjør det til selv, og du er rett og slett ikke i stand til å bedømme mitt liv. Beklager å måtte si det. Jeg kan heldigvis, med hjertet på hånden si at jeg ikke føler jeg har gått glipp av noe i ungdomstida, men kan du?

Mvh Yvonne

Du slår meg ikke som særlig moden, eller erfaren i livet. Du slår meg som en ung, idealistisk nyforelsket litt naiv jente som ikke aner hva livet har å by på for du har bare hatt noen få år borte fra dine foreldres beskyttende vinge. Jeg råder deg, og andre i tråden her i stedet til å tenke dere godt om.

Tenk på at ekteskap er ikke noe en skal ta lett på. Forlovelse som ungdommer er jo vel og greit det. Mange 13-14-15 åringer som forlover seg og blir forlovet i mange år fordi det er så romantisk og greier, men det er forelskelsen og det naive unge sinnet som driver dem, ikke livserfaring. Når en ikke engang har lært å kjenne seg selv etter en har dratt hjemmenfra så blir det et drastisk steg å gifte seg med noen andre som en heller ikke kjenner så godt.

[Virilja]

Jeg opplever livet med min kjære, og ser på han som en ledsager på veien mot kommende opplevelser. Det at jeg forlovet meg har ingenting med ungdomsforelskelse å gjøre, men det faktum at jeg elsker ham, at jeg ikke kan tenke meg livet uten ham. Jeg har i grunn fått "rast fra meg" etter flere år som både konkurranseaktiv innen idrett og politisk aktiv, uten at jeg egentlig har følt stor trang til å strekke dette videre. Dvs. jeg har fått sett og gjort mye, og nå føler jeg det er tida for å dele dette med noen, jeg ser ikke på det å være sammen med noen, gifte seg med den man er mest glad i - og å oppleve verden som noen motsetninger.

Vi forlovet oss tidlig, men det var både riktig og viktig for oss. Jeg er riktignok 22 år, men ferdig med fire år på høyskole, skal nå begynne på universitetet, og har i grunn planene for framtida klare (jeg har alltid visst at det er lærer jeg skal bli).

Personlig kan jeg ikke tenke meg noe bedre enn å dele livet med min kjære, reise og oppleve verden sammen med han, og bygge opp vår framtid og vårt hjem.

Og bare så det er sagt: skal verken ta opp forbrukslån eller bero meg på mamma eller pappa. Nå har riktignok mamma gitt uttrykk for at hun ønsker å hjelpe til, men aldri i verden om jeg tenker at "nå skal mamma og pappa betale". Dessuten har jeg prøvd å være økonomisk, har delt opp det meste for å spre utgiftene, brudekjole og utstyr er allerede kjøpt inn til en meget billig penge (har gitt rundt 1500 kr for kjole, tiara, sko og alt tilbehør som trengs på eBay).

Mvh Yvonne

Jeg synes det høres ut som om du har det kjempefint jeg Helt enig med deg, og ønsker deg og din kjære det beste i livet

[Bahia]

Jeg syns det er litt merkelig at noen vet hva som er best for andre å gjøre her i livet.. Tror alle her gjør det som er det rette for dem

Når det er sagt, forandrer man seg mye fra man er 20 år til man er 30. Jeg tror ikke alltid det er 100% gjennomtenkt når 20-åringer gifter seg etter 3 mnd bekjentskap

Men noen klarer seg bra for det og det er riktig for enkelte.

Mange bør nok tenke seg skikkelig om og oppleve hverdagen med sin kjære før man gifter seg, men det tror jeg også flesteparten av de som har svart her har gjort også.

[Virilja]

Gjennom idrett og politikk? Du har altså opplevd verden du da når du løp turn og var i møter i lokallaget med noen få fra gymnaset fra hjemstedet ditt? Du vet hva voksenlivet går utpå du da? Dette høres veldig sært ut... Blir som å si at en gutt som har spilt lilleputtfotball har modnest og fått rast fra seg og opplevd livet, det stemmer enkelt og greit ikke.

Jammen kjære deg, jeg snakker ikke om å feste, fjase, røyke og drikke. Jeg snakker om å oppleve nye kulturer, møte mennesker, forelske seg, hoppe til sengs med forelskelsen, miste forelskelsen. Jeg er selv lærer og mange kommer med idealismen du viser til vårt yrke, men vet du hva? De som er de største idealistene og som elsker å være lærer de første årene er de første til å gi opp yrket når virkeligheten innhenter dem. Jeg sier ikke dette for å være slem med deg, men du må da skjønne at virkeligheten er ikke drømmene dine.

Ekteskapet ditt kan sette en demper på drømmene dine. Er du klar for å gi opp drømmer og muligheter for mann, barn og hus?

Dette kan jeg nesten ikke ta helt alvorlig. Forlovet etter 2 mnd, og skal være forlovet i 3 år? Er dere så usikkre på hverandre at dere måtte bare sørge for å snakke om giftemål med engang dere hadde møttes? Jeg kjenner også et par som forlovet seg i ungdomlig forelskelse etter 2 mnd, og de var sammen i noen år, men så nærmet bryllupet seg. Da fant plutselig den ene parten ut at nå var det jo virkelighet og ikke bare ungdomlig fantasti, og da gikk alt i dass.

Hadde de ikke drevet og fokusert på bryllup og ekteskap, men hverandre så kunne de sikkert ha vært sammen den dag i dag. Men det klarte de ikke.

Du/dere har jo ikke engang prøvd å leve med hverandre når hverdagen handler om store rettebunker, og tidlig opp og sent tilbake fra jobb! Hvordan skal dere takle virkeligheten når den slår inn? Fornuftig og følge drømmer samtidig... Om en ikke lar seg få lov til å drømme vilt og være ufornuftig i noen år så kommer det senere, 30 års krise, 40 års krise, you name it. Det kan slå hardt tilbake på dere dette velsevoksne snusfornuftigheten som dere legger opp til.

Kommer du virkelig til å takle det når drømmene endrer seg og de ikke lenger kan følges fordi hverdagen og livet har innhentet dere? Takler dere begge dette når dere aldri har fått prøvd noe annet?

Du slår meg ikke som særlig moden, eller erfaren i livet. Du slår meg som en ung, idealistisk nyforelsket litt naiv jente som ikke aner hva livet har å by på for du har bare hatt noen få år borte fra dine foreldres beskyttende vinge. Jeg råder deg, og andre i tråden her i stedet til å tenke dere godt om.

Tenk på at ekteskap er ikke noe en skal ta lett på. Forlovelse som ungdommer er jo vel og greit det. Mange 13-14-15 åringer som forlover seg og blir forlovet i mange år fordi det er så romantisk og greier, men det er forelskelsen og det naive unge sinnet som driver dem, ikke livserfaring. Når en ikke engang har lært å kjenne seg selv etter en har dratt hjemmenfra så blir det et drastisk steg å gifte seg med noen andre som en heller ikke kjenner så godt.

Jeg blir sint når jeg leser hva du skriver. Dette er dine meninger for hva du vil gjøre med ditt eget liv. Hva gir deg rett til å prakke dette på andre? Jeg, som Yvonne, har funnet det jeg vil i livet og blir utrolig provosert av å høre deg legge ut om hva som er best for alle og enhver. Følg dine egne regler du, og la oss lage våre egne.

[DDuck]

Alle dere barna som skal gifte dere her, har dere egentlig tenkt over hva dette innebærer?

Med så mange unger som her gifter seg, folk som er langt under 30, så kan en vente seg en stor pågang i skillsmisser om 5 års tid tenker jeg.

Dere har jo ikke på langt nær rast fra dere eller oppdaget hvordan livet og verden fungerer før dere gifter dere med den første og beste dere møtte mens dere fortsatt var på VGS eller når dere begynnte på høyere utdanning.

Råder dere alle til å tenke dere godt om! Og i alle fall ikke få barn før dere faktisk er etablerte og kan kjøpe dere hjem og bil for.eks. Dere har jo såvidt lært å ta vare på dere selv, også skal dere stifte familie!

Prøv å opplev livet før dere går hen og tar opp forbrukslån for å få råd til å gifte dere (eller ber mamma og pappa om å betale. Lurer på hvor moro de syntes det er når det er skillsmisse om noen år...)!

Husk at kjærligheten er mer enn bare en ungdomsforelskelse. Prøv det ekte livet først, med arbeid, huslån, pendling, tidsklemmen og annet før dere bare kaster dere rundt og gifter dere med den første og beste i den bekymringsløse ungdomstiden deres!

Jeg er et barn.. javell?

Er det fordi jeg har kjøpt min egen bolig? Er det fordi jeg har kjøpt bil? Er det fordi jeg er ferdig med utdanningen min? Er det fordi jeg driver min egen næringsvirksomhet? Er det fordi jeg betaler regningene mine uten hjelp fra mamma og pappa?

Ikke kom med sånne dustete påstander om folk du ikke kjenner..

[Anglofil]

Gjennom idrett og politikk? Du har altså opplevd verden du da når du løp turn og var i møter i lokallaget med noen få fra gymnaset fra hjemstedet ditt? Du vet hva voksenlivet går utpå du da? Dette høres veldig sært ut... Blir som å si at en gutt som har spilt lilleputtfotball har modnest og fått rast fra seg og opplevd livet, det stemmer enkelt og greit ikke.

Herrelighet, jeg var faktisk på landslaget, det er ikke noe "lilleputfotball" man snakker om her, hvis du absolutt må vite det. Dessuten var det verken turn, fotball eller håndball. Gjennom toppidrettssatsning og politikken så fikk jeg faktisk oppleve vanvittig mye, du vet tydeligvis ikke hva toppidrett og politikk dreier seg om. Jo, det mye mer enn bare politikk og idrett, det er å f. eks reise på kryss og tvers i hele Norge, og med det følger nettopp forelskelser, fester, lærdom og alt som hører med. Den tida er jeg nå ferdig med, og det gjør meg ingenting.

Jammen kjære deg, jeg snakker ikke om å feste, fjase, røyke og drikke. Jeg snakker om å oppleve nye kulturer, møte mennesker, forelske seg, hoppe til sengs med forelskelsen, miste forelskelsen. Jeg er selv lærer og mange kommer med idealismen du viser til vårt yrke, men vet du hva? De som er de største idealistene og som elsker å være lærer de første årene er de første til å gi opp yrket når virkeligheten innhenter dem. Jeg sier ikke dette for å være slem med deg, men du må da skjønne at virkeligheten er ikke drømmene dine.

Men jeg ønsker ikke det samme som deg, kan du ikke forstå det? At jeg har funnet mannen i mitt liv, og ønsker ikke å fly med andre. Jeg har aldri sett poenget med det, og det er en grunn til at jeg valgte å aldri kysse noen før jeg var 22 år - fordi jeg syntes aldri noe om slikt! Og personlig så har ikke jeg tenkt til å la deg stoppe meg fra å bli lærer, det er vel heller lærere som ikke gir rom for idealisme som fungerer som sinker i skolene fordi de setter seg på bakbena og mener det ikke er rom for forbedringer.

Og jeg ønsker å oppleve verden med min kjære, jeg har fått reist mye gjennom oppveksten, jeg har har gjennom politikken vært på politiske festivaler alene i utlandet, men nå er det på tide å dele med noen. Om det er så vanskelig å forstå, så får du bare kutte ut, for du kjenner meg ikke.

Ekteskapet ditt kan sette en demper på drømmene dine. Er du klar for å gi opp drømmer og muligheter for mann, barn og hus?

Dette kan jeg nesten ikke ta helt alvorlig. Forlovet etter 2 mnd, og skal være forlovet i 3 år? Er dere så usikkre på hverandre at dere måtte bare sørge for å snakke om giftemål med engang dere hadde møttes? Jeg kjenner også et par som forlovet seg i ungdomlig forelskelse etter 2 mnd, og de var sammen i noen år, men så nærmet bryllupet seg. Da fant plutselig den ene parten ut at nå var det jo virkelighet og ikke bare ungdomlig fantasti, og da gikk alt i dass.

Jeg og min kjære har de samme drømmene, og drømmene mine er nettopp mann, barn og hus. Jeg har faktisk ikke ambisjoner om å rafte mens jeg står på stylter ned Sjoa. Nei, jeg har egentlig alltid hatt mine mål klare: bli lærer, få barn, gifte meg, reise masse, kanskje gi ut ei diktbok. Og jeg kan ikke se hvorfor det er motsetninger mellom dette og familieliv. Jeg var så heldig og reiste masse da jeg var liten med mine foreldre, jeg kan ikke se hvorfor det skal måtte bli så mye mer ulikt nå.

Og jeg må le, du får faktisk vendt dette til at vi er så usikre på hverandre at vi måtte forlove oss med en gang? Hallo, våkn opp! Nei, det er vel heller det motsatte, at da jeg møtte ham, så visste jeg med en gang at det var mannen med stor M. Hvorfor og hvorfor er strengt tatt bare min business, men la meg si det slik: etter mange år med mobbing og forsiktighet fordi jeg har vært redd for å drite meg ut, så tok jeg endelig sjansen og satset alt. Og jeg angrer ikke i dag, 10 mnd etter forlovelsen.

Hadde de ikke drevet og fokusert på bryllup og ekteskap, men hverandre så kunne de sikkert ha vært sammen den dag i dag. Men det klarte de ikke.

Du/dere har jo ikke engang prøvd å leve med hverandre når hverdagen handler om store rettebunker, og tidlig opp og sent tilbake fra jobb! Hvordan skal dere takle virkeligheten når den slår inn? Fornuftig og følge drømmer samtidig... Om en ikke lar seg få lov til å drømme vilt og være ufornuftig i noen år så kommer det senere, 30 års krise, 40 års krise, you name it. Det kan slå hardt tilbake på dere dette velsevoksne snusfornuftigheten som dere legger opp til.

Eh, jo, det har vi faktisk, vi levde nesten 6 mnd sammen på hans lille hybel på 18m2, og da lærer man hverandre godt å kjenne. Og det var faktisk ikke trøbbel i det hele tatt, fordi han er kjempeflink, og daglige sysler som å vaske opp eller vaske tøy, ble gjort side om side.

Og du snakker om å leve vilt? Du som har fordømt det hele, snakker jo litt i mot det selv, for slik du fremstiller det som kommer for oss, så vil det bli rene krisen.

Kommer du virkelig til å takle det når drømmene endrer seg og de ikke lenger kan følges fordi hverdagen og livet har innhentet dere? Takler dere begge dette når dere aldri har fått prøvd noe annet?

Men nå vet du lite om mine drømmer, og de sammenfaller bra med et familieliv, sånn at jeg klarer ikke helt å se ditt argument her.

Du slår meg ikke som særlig moden, eller erfaren i livet. Du slår meg som en ung, idealistisk nyforelsket litt naiv jente som ikke aner hva livet har å by på for du har bare hatt noen få år borte fra dine foreldres beskyttende vinge. Jeg råder deg, og andre i tråden her i stedet til å tenke dere godt om.

Jaja, godt du vet så mye om meg til å si det. Men so what om jeg er ung og idealistisk, er da ikke noe jeg skjemmes av? Heller det enn bitter. Og btw, jeg er verken umoden eller naiv, du er vel den eneste som påstår det i mitt liv. Jeg er vel heller moden, som ble ferdig med utdanning tidlig - og valgte å ta utdanning tidlig, samt spesialisere meg, begynte å spare tidlig, og legge planene tidlig.

Tenk på at ekteskap er ikke noe en skal ta lett på. Forlovelse som ungdommer er jo vel og greit det. Mange 13-14-15 åringer som forlover seg og blir forlovet i mange år fordi det er så romantisk og greier, men det er forelskelsen og det naive unge sinnet som driver dem, ikke livserfaring. Når en ikke engang har lært å kjenne seg selv etter en har dratt hjemmenfra så blir det et drastisk steg å gifte seg med noen andre som en heller ikke kjenner så godt.

Dem om det, det er ikke oss. Og ja, tenk om alle skulle gjort som oss? Nei, tenke seg til, se på mine foreldre, de burde ventet minst 1 år før de forlovet seg! Jeg mener, å ha vært gift i 27 år etter en 3 mnds forlovelse er jo slettes ingenting.(..)

Mvh Yvonne

Endret 13. august 2009 av Yvonne

[Gjest Gjest_anne_*]

Men jeg ønsker ikke det samme som deg, kan du ikke forstå det? At jeg har funnet mannen i mitt liv, og ønsker ikke å fly med andre. Jeg har aldri sett poenget med det, og det er en grunn til at jeg valgte å aldri kysse noen før jeg var 22 år - fordi jeg syntes aldri noe om slikt!

Og jeg må le, du får faktisk vendt dette til at vi er så usikre på hverandre at vi måtte forlove oss med en gang? Hallo, våkn opp! Nei, det er vel heller det motsatte, at da jeg møtte ham, så visste jeg med en gang at det var mannen med stor M.

Haha, jeg må le, du har ikke vært LITT bortpå noen andre engang, også møter du han her og forlover deg sporenstreks med ham? Mannen med stor M, hva vet du om det? Du har jo ikke noe sammenligningsgrunnlag akkurat. Du må ikke utlevere deg sånn, du driter deg ut.

[Anglofil]

Haha, jeg må le, du har ikke vært LITT bortpå noen andre engang, også møter du han her og forlover deg sporenstreks med ham? Mannen med stor M, hva vet du om det? Du har jo ikke noe sammenligningsgrunnlag akkurat. Du må ikke utlevere deg sånn, du driter deg ut.

At man valgte å ikke kysse noen før da, betyr ikke at man aldri har vært "bortpå" noen, eller opplevd forelskelse.

Jo, jeg har noe å sammenligne med, men akkurat dét har ikke du noe med. Og vet du? Jeg skammer meg ikke over mine valg, fordi de er nettopp mine valg. Og når jeg ikke føler for å sammenligne med andre, hvorfor i all verden skal jeg gjøre det? Jeg elsker ham, og det er nok for meg.

Mvh Yvonne

[Gjest Gjest_Meg_*]

Bare overse idioten.

[Virilja]

Bare overse idioten.

Enig!

[Gjest Gjest]

Herrelighet, jeg var faktisk på landslaget, det er ikke noe "lilleputfotball" man snakker om her, hvis du absolutt må vite det. Dessuten var det verken turn, fotball eller håndball. Gjennom toppidrettssatsning og politikken så fikk jeg faktisk oppleve vanvittig mye, du vet tydeligvis ikke hva toppidrett og politikk dreier seg om. Jo, det mye mer enn bare politikk og idrett, det er å f. eks reise på kryss og tvers i hele Norge, og med det følger nettopp forelskelser, fester, lærdom og alt som hører med. Den tida er jeg nå ferdig med, og det gjør meg ingenting.

Ikke var det fotball, turn eller håndball. Hva drev du med da? En sånn tulleidrett som alle som deltar i kommer på landslaget i når de når en viss alder? Så og si alle videregående skoler har jo en drøss med folk på landslag i ditt og datt fordi det er jo ingen som driver med idretten annet enn dem selv. Dette syntes du kanskje er en stor bragd eller? Politikk vet jeg hva dreier seg om, det å være ung idealist i et ungdomsparti er ikke noe grunnlag for å si noe som helst om livet.

Avstandsforelskelser på landsleir på hovedøya er ikke akkurat en særlig voksen opplevelse. Sommerforelsker og flørter med folk du ikke engang har kysset... Jaggu sa jeg livserfaring!

Men jeg ønsker ikke det samme som deg, kan du ikke forstå det? At jeg har funnet mannen i mitt liv, og ønsker ikke å fly med andre. Jeg har aldri sett poenget med det, og det er en grunn til at jeg valgte å aldri kysse noen før jeg var 22 år - fordi jeg syntes aldri noe om slikt! Og personlig så har ikke jeg tenkt til å la deg stoppe meg fra å bli lærer, det er vel heller lærere som ikke gir rom for idealisme som fungerer som sinker i skolene fordi de setter seg på bakbena og mener det ikke er rom for forbedringer.

Du er for ung til å vite noe om hva du måtte ønske, som mange andre her i tråden også. Du kysset ikke noen før du ble sammen med han du skal gifte deg med? Du er sikker på at du blir en perfekt lærer og at det er jobben for deg før du i det hele tatt har arbeidet i skolen som lærer? Du er jo ikke bare idealist, du er grusomt naiv. Du sier at jeg er en sinke? Jeg elsker jobben min, og jeg blir i skolen. Idealister som deg kommer inn og tror at de skal forandre verden på noen uker, forventer at alle skal ha samme energi og livskraft som de og kjører på uten tanke på konskvensene. Dere ødelegger bare for oss som faktisk liker jobben med å komme inn med deres rosenrøde briller på som dere knuser i løpet av første året deres.

Og jeg ønsker å oppleve verden med min kjære, jeg har fått reist mye gjennom oppveksten, jeg har har gjennom politikken vært på politiske festivaler alene i utlandet, men nå er det på tide å dele med noen. Om det er så vanskelig å forstå, så får du bare kutte ut, for du kjenner meg ikke.

Jeg og min kjære har de samme drømmene, og drømmene mine er nettopp mann, barn og hus. Jeg har faktisk ikke ambisjoner om å rafte mens jeg står på stylter ned Sjoa. Nei, jeg har egentlig alltid hatt mine mål klare: bli lærer, få barn, gifte meg, reise masse, kanskje gi ut ei diktbok. Og jeg kan ikke se hvorfor det er motsetninger mellom dette og familieliv. Jeg var så heldig og reiste masse da jeg var liten med mine foreldre, jeg kan ikke se hvorfor det skal måtte bli så mye mer ulikt nå.

Newsflash! Drømmer, ambisjoner og livet endrer seg. Bare det at du tror at livet kommer til å bli som det du nå ønsker, og at du tror at dere kommer til å ha de samme drømmene og prøve å leve dem ut viser jo hvor lite dere egentlig kjennre hverandre og dere selv. Dere har ikke fått tid til å erfare at dere selv, omgivelsene og livet forandrer seg.

Og jeg må le, du får faktisk vendt dette til at vi er så usikre på hverandre at vi måtte forlove oss med en gang? Hallo, våkn opp! Nei, det er vel heller det motsatte, at da jeg møtte ham, så visste jeg med en gang at det var mannen med stor M. Hvorfor og hvorfor er strengt tatt bare min business, men la meg si det slik: etter mange år med mobbing og forsiktighet fordi jeg har vært redd for å drite meg ut, så tok jeg endelig sjansen og satset alt. Og jeg angrer ikke i dag, 10 mnd etter forlovelsen.

Hvordan kan du vite at dette er mannen med stor M når du aldri har møtt noen andre annet enn noen sommerflørter som du holdt i hånden og noen avstandsforelsker på politiske festivaler? Du kommer garantert til å bli fristet, og for meg høres du ut som en som er sannsynlig å være utro når den neste store M'en kommer og du kjeder deg i ditt altfor tidlige inngåtte ekteskap.

Du satset alt på det første kortet som kom. En dag kan du nok finne ut at kortstokken består av 52 kort.

Eh, jo, det har vi faktisk, vi levde nesten 6 mnd sammen på hans lille hybel på 18m2, og da lærer man hverandre godt å kjenne. Og det var faktisk ikke trøbbel i det hele tatt, fordi han er kjempeflink, og daglige sysler som å vaske opp eller vaske tøy, ble gjort side om side.

Ja, det går bra i begynnelsen. Dere er kjempeforelsket og takler alt. Hva når han må pendle i sin jobb? Når han blir sliten og ikke klarer å hjelpe like mye? Å basere seg på din kjære sine vaner de første måndene dere var sammen sier jo litt om hvor naiv du faktisk er.

Og du snakker om å leve vilt? Du som har fordømt det hele, snakker jo litt i mot det selv, for slik du fremstiller det som kommer for oss, så vil det bli rene krisen.

Men nå vet du lite om mine drømmer, og de sammenfaller bra med et familieliv, sånn at jeg klarer ikke helt å se ditt argument her.

Jaja, godt du vet så mye om meg til å si det. Men so what om jeg er ung og idealistisk, er da ikke noe jeg skjemmes av? Heller det enn bitter. Og btw, jeg er verken umoden eller naiv, du er vel den eneste som påstår det i mitt liv. Jeg er vel heller moden, som ble ferdig med utdanning tidlig - og valgte å ta utdanning tidlig, samt spesialisere meg, begynte å spare tidlig, og legge planene tidlig.

Dem om det, det er ikke oss. Og ja, tenk om alle skulle gjort som oss? Nei, tenke seg til, se på mine foreldre, de burde ventet minst 1 år før de forlovet seg! Jeg mener, å ha vært gift i 27 år etter en 3 mnds forlovelse er jo slettes ingenting.(..)

Mvh Yvonne

Du er så naiv at det er helt latterlig. Beklager at jeg diskuterer med deg, men du fremstår som prototypen på ung og naiv nyforelsket jente som bare skal gifte seg fordi det er så kosemoselig. Det er beklagelig at det nok går i rekordfart til skillssmisse. Håper dere ikke får tid til å få noe barn det kan gå utover!