Skal jeg gi han opp eller vente på han?

[Gjest Gjest_Tuva_*]

Hei

Jeg trener deres råd, for jeg har ingen andre å snakke med, og er bare helt rådvill.

Saken er den:

Jeg er stormende forelsket i en tidligere kollega av meg som nå skal ha barn med samboeren hans. Dette er en syk situasjon, og håper dere kan se hele bildet og ikke dømme noen av oss.

Vi innledet et forhold akkurat når han fant ut at skulle ha barn, da jobbet vi også sammen. Det føltes bare som noe trakk oss sammen, og jeg valgte å slutte i den jobben for å få ting på avstand.

Men jeg klarer ikke å gjøre annet enn å tenke på han. Vi mailer lange mail om seriøse ting og ikke seriøse emner kanskje 5 ganger om dagen, snakker på telefonen og møtes kanskje en gang i uken.

Vi er begge forelsket i hverandre. Han sier han ikke vil gå fra dama nå siden hun er gravid, men at han helt sikkert skal gjøre det så fort det er forsvarlig.

Han ønsker at jeg venter på han, og jeg er jo så klart tvilende på om det kommer til å skje at han tar det steget. Det går ekstremt dårlig mellom de, og det gjorde det lenge før de ble gravide.

Føler vi er matcher så bra, har samme type humor, syn på livet osv.

Har aldri hatt det så fint med noen, det er egentlig han som sier mest fine ting til meg og er mest på - men alikevel så er jeg det også. Tenker ikke på noe annet enn han.

De skal ha barn nå om 1 mnd, og jeg vet ikke åssen jeg skal takle dette, eller hva jeg bør gjøre

Håper jeg får noen seriøse svar. Vet det er dårlig å ha et forhold sånn, tro meg..

Håper alikevel jeg kan få noen råd fra dere

[Gjest Gjest]

Hate to burst your bubble. Han vil ha i pose og sekk. Sånn er det bare i sånne tilfeller. Når ungen blir større, blir han mere knyttet til ungen og ser ikke for seg å ha ungen annenhver helg. Dama hans finner ut av at han puler på deg og skaper et helvete for han, og bruker ungen for alt det er verdt. Sånn er naturen. Sånn skjer det. Merk deg mine ord - KOM DEG VEKK! Du blir brukt.

[Gjest Gjest_Tuva_*]

Tusen takk for svar.

Det er det jeg også er redd for da..

Men på en annen side er det jo noen som også går fra hverandre selv om man får barn - men ser jo selvfølgelig at dette ser litt mørkt ut.

Har selvfølgelig tenkt tanken å se hvordan det utarter seg etter fødselen, og om det ikke skjer noe da så må jeg gå fra han..?

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar.

Det er det jeg også er redd for da..

Men på en annen side er det jo noen som også går fra hverandre selv om man får barn - men ser jo selvfølgelig at dette ser litt mørkt ut.

Har selvfølgelig tenkt tanken å se hvordan det utarter seg etter fødselen, og om det ikke skjer noe da så må jeg gå fra han..?

Venter du, blir det bare verre for deg. Ta steget nå. Fortell han at du ønsker å gå videre i livet ditt uten han. Ønsk han lykke til med barn og samboer. Så sletter du nummeret hans og fjerner han fra facebook, msn osv. Alternativt kan du endre navnet hans på telefonen til "han med samboer og barn" slik at du vet hvem det er dersom han skulle ringe.

Du gjør det bare verre for deg selv ved å se hvordan det utarter seg. Ved å sette foten ned nå, gjør du også han en tjeneste, ettersom han ikke greier å velge mellom deg og samboeren sin.

[Antagonist]

I og med at han ikke tok et oppgjør med samboeren da de oppdaget at hun var gravid, tror jeg han spiller på to hester.

[Gjest Gjest_Tuva_*]

Takk for svar fra dere Setter stor pris på dette..

Det er kanskje det rette. Jeg blir helt blind her i denne situasjonen. Føler liksom at han er min sjelevenn også.

Tror dere ikke det er noen mulighet for at en mann med barn kan gå fra samboeren?

[Gjest Gjest]

Må nesten bare spørre:

Hvis det har gått så veldig dårlig mellom de, også før hun ble gravid, hvordan ble hun gravid da.

Jeg er klar over at noen "gjør det" selv om forholdet er dårlig, men det er også like vanlig at denne delen stopper opp en stund når man vet at man har problem i forholdet. Uansett om de har valgt å ha sex selv om forholdet er dårlig, skulle man tro at iallefall han (som mener det er VELDIG dårlig) passet på å beskytte seg mot nettopp uønsket graviditet.

Nei, jeg tror ikke det har vært så dårlig som han sier. Og nå ønsker han å beholde dere begge. Lev ditt liv slik du ellers ville ha gjort, og se hva som skjer. Treffer du drømmeprinsen i mellomtiden er jo saken grei. Hvis ikke, kan det jo hende han dukker opp igjen (med en liten baby som skal deles på, med alt den frustrasjon det sikkert vil innebære for deg.) Jeg hadde iallefall ikke sittet og ventet!

[leirbål]

Når babyen blir født vil han sannsynligvis ikke forlate henne enda fordi nurket er så lite, og han vil bli kjent med barnet. Dessuten er det knalltøft å være alene med en baby.

Siden vil han ikke gå fordi han ikke holder ut tanken på å bare se barnet hver andre helg osv.

Du kan bare innse det. Han kan godt være den du drømmer om, men du er nok ikke den han drømmer om. Bare en av dem. Den andre er samboeren hans.

Han synes nok han er heldig, som får i pose og sekk. Ikke rart han passer på å holde deg varm med fine ord ol.

Sjansen for at han forlater henne er minimal. Sjansen for at det blir dere for alltid etter et evt. brudd er enda mindre.

Så finn deg en singel mann, og kos deg med ham.

[Littlebird]

Jeg syns at denne typen burde gjøre en av to ting..

-enten ta en alvorlig prat med sin samboer nå, og si fra at han ikke kommer til å fortsette forholdet, men at han skal stille opp hele veien, både nå og etter babyen kommer. Hvis de har hatt store problemer sammen burde ikke det komme som et sjokk på samboeren. Men samtidig er det tungt å være på slutten av en graviditet, og jeg syns ikke dama trenger denne ekstra påkjenningen nå. Dette burde ha blitt løst tidligere.

- eller så bør han kutte kontakten med deg inntil han faktisk evt. går fra damen. Jeg syns egentlig han skylder henne å støtte henne gjennom denne siste tiden, han var jo med på å velge å få barn (slik jeg forstår det). Da syns jeg han skylder deres forhold å ta det alvorlig nå, og ikke være utro. Jeg vet ikke hvor mye dere gjør sammen, men jeg mener han er utro når han snakker med deg slik han gjør, og treffer deg.

Hvis han virkelig vil være sammen med deg bør han avslutte forholdet på en skikkelig måte før han blir sammen med deg, både av respekt for seg selv, deg og sin partner, og ikke minst babyen.

Hvis han likevel skal forlate samboer tror jeg barnet har best av at dette skjer mens barnet er veldig lite, slik at situasjonen har vært slik hele veien for barnet.

Det kan jo gå fint dette, men jeg syns det avhenger av hvordan han løser situasjoen. Jeg syns at du burde holde deg unna til han gjør det som er riktig. Er han din livs kjærlighet er det ikke noe problem for deg å vente 2-3 mnd på han.

[Gjest Gjest]

Og oppi alt sammen, så vil barnet være så lite og så knyttet til sin mor. At alt samvær kommer til å skje hjemme hos henne, og antakelig på hennes premisser det første året MINST. Er du klar for å ha en kar som kanskje får telefon midt på natta og må dra til exn og spedbarnet?

Og den dama kommer til å legge deg for hat. Så sterke følelser er i sving når det gjelder svangerskap og fødsel at du vil ikke tro det før du opplever det selv. Jeg vet at hadde min mann gjort noe slikt mot meg den tiden jeg gikk gravid, og klekket ut av seg at han hadde en annen. Så gud hjelpe meg hun skulle fått svi.. ulogisk (all den tid han er en gjennomført dritt og har all skyld) Og fullstendig galskap i forhold til mulige løsninger senere. Men like fullt hadde jeg ønsket å ha livet av kvinnfolket og hadde laget et rent helvete.

Dessuten, når han har gjort det en gang alt, hvordan kan du være sikker på at han ikke har skrupler med å gjøre det igjen, når DU sitter der gravid?

At forholdet mellom dem skulle være dårlig er bare pisspreik tror jeg. En unskyldning han bruker for å manipulere deg. ALLE sier at forholdet er dårlig.

[slumkim]

Skulle han mot formodning stikke fra ungen og samboeren og bli sammen med deg etter at ungen er født, så skal du nå se at det muligens skjer igjen, men da når du venter unge med han...

[Rosenrød]

Tror ikke dette kommer til å ende godt for deg, dessverre. Jeg ville kommet meg ut av det kjappest mulig, med mindre han faktisk får fingeren ut og går fra samboeren sin.

[Ellevill]

Hvis han er en nogenlunde ærlig og skikkelig fyr som mener alvor med deg, må han gjøré én ting av hensyn til sitt ufødte barn, sin samboer og deg:

Han må bryte all kontakt med deg (og du med ham)

- Mener han alvor med deg, kommer han til deg når han har brutt ut av forholdet og flyttet fra sin samboer. Han bør gjennomføre et slikt brudd på en skikkelig måte med en som faktisk blir forlatt av sin mann mens hun sitter igjen med hans nyfødte barn.

* Hvordan blir det å bygge deres eventuelle forhold på ruinene av hans gamle?

* Er du innstilt på at han tar med seg en baby inn i forholdet deres? For han tar vel ansvar for barnet sitt?

* Dette kommer ganske sikkert til å bli et stygt brudd med mye samvittighetskvaler og andre sorger - tåler forholdet deres det?

Hvis ikke rådet over om å bryte kontakten med ham blir tatt, lager du rett og slett ris til egen bak. Og vil du virkelig være sammen med en mann som oppfører seg slik?

Hvorfor bryter han ikke ut av et forhold som er skikkelig dårlig, i stedenfor å seigpine noe?

Og: Når er det OK å fortelle sin samboer dette?

På barselavdelingen?

Når barnet er noen uker?

Når han blir lei bleiemas og våkenetter?

Når barnet har begynt i barnehage?

Når hun har fått en bedre betalt jobb og klarer seg på egen hånd?

Når han er klar/litt mindre sliten/har økonomi til å kjøpe henne ut osv?

Når barnet er friskt av en eller annen sykdom?

Når det er begynt på skolen?

Osv.

Listen over unnskyldninger du kommer til å møte er sikkert uutømmelig.

Eller ikke. Kanskje dere lever lykkelig alle deres dager.

Men i så fall synes jeg uansett dere må bryte kontakten nå. Med en gang!

Så får du heller se om du er så viktig for ham at han bryter ut.

Jeg er veldig glad jeg ikke er i din situasjon.

Man har et ansvar for det livet man ønsker å leve, også når man har møtt en gift "sjelevenn".

[Gjest Gjest_Tuva_*]

Takk takk for alle fine svar. Jeg skal absolutt ha de i bakhodet mitt når jeg tar avgjørelsen min. Synes det er kjemoe fint med rådene dere gir meg. Tusen tusen takk...

[Littlebird]

Jeg har lyst å legge til litt mer.. Jeg syns at han ikke har oppført seg bra i denne situasjonen så langt, og ikke du heller for så vidt. Men, likevel, skulle dere to helt alvorlig være glad i hverandre, og velge å være sammen i åpenhet etter å gå frem på en litt mer skikkelig måte, kan dere likevel få det fint sammen.

Jeg gikk inn i et forhold til en som skulle bli pappa (men hvor han og moren ikke var sammen da jeg møtte han, så det var ikke noe utroskap med i bildet). Det var en spesiell situasjon å få en baby rett inn i forholdet vårt, men det gav oss muligheten til å knytte oss til hverandre som familie, og jeg ser mange fordeler ved at vi to var sammen fra babyen var bitteliten. Men, det som også kan slite på forholdet er dersom mor reagerer som en av gjestene skriver over her, at hun vil hevne seg på far og deg gjennom barna. Det kan være utrolig tøft, og bidra til at deres forhold kan bli veldig vanskelig. Heldigvis tror jeg ikke alle damer ville reagert ved å bruke barnet til hevn, så selv om dere har oppført dere dårlig i forhold til mor kan hun velge å takle det på en voksen måte. Men, hun har jo all grunn i verden til å være sinte på dere, men ikke til å la det gå ut over barnet.

Jeg håper alle dere voksne i denne situasjonen klarer å oppføre dere som skikkelige voksne og ansvarlige, og sette barnet først her. Men det trenger ikke nødvendigvis å bety at far bør fortsette forholdet til mor "for barnets" skyld, men jeg syns det betyr at dere må slutte med snikingen og utroskapen og velge hvordan dere vil leve videre.

Hvis ikke han er villig til å gjøre det, er han ikke verdt å være sammen med etter min mening.

[Gjest Gjest]

Det er morsomt i alle slike saker, at det ser ut som mor alene er den som "ikke skal la det gå ut over barnet", far HAR jo allerede latt det gå ut over barnet. Med å gjøre mor knust og deprimert...I tillegg til at det presenteres et nytt menneske lenge før fødselen engang har skjedd. (Nei jeg tror ikke slike menn lar være å innvolvere ny kjerring før foreldrerollene er etablerte)

Men spøk til side; er du elskerinna til han fyren i tråden med hun som skal føde om en uke og er bedratt i et år?

[Gjest Gjest]

Jeg syntes du burde avslutte forholdet for egen del nå.

Så lenge han har ett forhold til deg på si så oppleves ikke hverdagen hans som så ubekvemt som han fremstiller det. DU blir den krykka han trenger i hverdagen for å få forholdet til å gå rundt med hun som er gravid.

Og hvis han har deg som belønning for å komme seg igjennom dagene (slik han fremstiller det) så bør du snarest trekke deg unna slik at han får kjenne på hvordan dagene egentlig er. Hvis de da er så ille som han fremstiller de så flytter han. Hvis ikke så har du bare vært en liten gulrot i hverdagen.

Og da går selvrespekten din med i sluket...

Lykke til.

[Nigo-san]

Du spør om du skal gi opp eller vente.

Vel, hvor lang tid har du? Omstendighetene tatt i betraktning?

[Gjest Gjest_Tine_*]

Utro menn er turn-off, hvorfor skulle han ikke være utro mot deg når han er utro mot nåværende samboer?

Eller han er jo på en måte utro mot deg allerede, siden han garantert fremdeles holder på med sin nåværende samboer.

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg trener deres råd, for jeg har ingen andre å snakke med, og er bare helt rådvill.

Saken er den:

Jeg er stormende forelsket i en tidligere kollega av meg som nå skal ha barn med samboeren hans. Dette er en syk situasjon, og håper dere kan se hele bildet og ikke dømme noen av oss.

Vi innledet et forhold akkurat når han fant ut at skulle ha barn, da jobbet vi også sammen. Det føltes bare som noe trakk oss sammen, og jeg valgte å slutte i den jobben for å få ting på avstand.

Men jeg klarer ikke å gjøre annet enn å tenke på han. Vi mailer lange mail om seriøse ting og ikke seriøse emner kanskje 5 ganger om dagen, snakker på telefonen og møtes kanskje en gang i uken.

Vi er begge forelsket i hverandre. Han sier han ikke vil gå fra dama nå siden hun er gravid, men at han helt sikkert skal gjøre det så fort det er forsvarlig.

Han ønsker at jeg venter på han, og jeg er jo så klart tvilende på om det kommer til å skje at han tar det steget. Det går ekstremt dårlig mellom de, og det gjorde det lenge før de ble gravide.

Føler vi er matcher så bra, har samme type humor, syn på livet osv.

Har aldri hatt det så fint med noen, det er egentlig han som sier mest fine ting til meg og er mest på - men alikevel så er jeg det også. Tenker ikke på noe annet enn han.

De skal ha barn nå om 1 mnd, og jeg vet ikke åssen jeg skal takle dette, eller hva jeg bør gjøre

Håper jeg får noen seriøse svar. Vet det er dårlig å ha et forhold sånn, tro meg..

Håper alikevel jeg kan få noen råd fra dere

Samme syn på på verdier ? altså er det greit å være utro senere i livet også?

Den man bedrar med, blir man bedradd av.