Forhold der den ene reiser mye i jobben når man har barn

[LukaFrost]

Er det noen av dere som har barn og en ektefelle/samboer som reiser mye i jobben? Jeg skulle gjerne hørt hvordan dere ordner dere. Hvordan er det for den som er hjemme og må ta "alt" av dagligdagse oppgaver? Hvordan er det for den som er borte og går glipp av mye?

Jeg har nemlig en mann som tidvis reiser mye i jobben. Hadde vi fått barn nå hadde jeg nesten blitt alenemor i praksis. Når han kommer hjem må han ha et par dager for å komme i hjemmemodus og bli tilsnakkende. Jeg ser ikke helt for meg å få barn hvis alt skal falle på meg.

[Gjest Nordsjø]

Vi har det slik og har alltid hatt det slik. Jeg er hjemmeværende med barna. Det nytter ikke å jobbe det blir for tungt når han er vekk. Men vi trives alle sammen. Han er flink å hente seg inn i våre rutiner når han kommer hjem. Og vi er ganske gode på å ikke kaste oss over ham i det han kommer inn av døra.

Noen forventninger MÅ man bare legge lista lavt på. Og være innstilt på å ta tunge tak alene tidvis.

For oss har det viktigste vært å dele på barna når han er hjemme. Og så har gulvvask og praktiske ting heller hengt litt å dingla...

[Vera Vinge]

Det blir ikke helt det samme, men jeg har en mann som jobber mye i perioder. Jeg ville også i praksis blitt alenemor om vi hadde hatt barn i dag. Jeg har derfor sagt at det ikke blir aktuelt å få barn før han har en arbeidssituasjon hvor han faktisk vil treffe barna sine i hverdagen. Han har nemlig ingen perioder hvor han kan ta ut mye fri, sånn at han kan kompensere for de heftige jobbeperiodene. Heldigvis er han enig i at jobben han har nå ikke er forenelig med barn. Derfor ser vi for oss at han søker noe nytt før barn blir aktuelt. Dersom han mot formodning ikke skulle finne noe interessant før vi ønsker oss barn, er det muligheter for å jobbe noe hjemmefra. Sånn at han f.eks. kan komme hjem til normal middagstid og få noen timer med barnet, og så jobbe videre når barnet har lagt seg.

Men jeg ville i utgangspunktet være skeptisk til å få barn med en mann som har en jobb hvor han må reise mye eller jobbe spesielt mye. Heldigvis ser mannen min at han vil gå glipp av så mye i barnets liv, at det ikke er aktuelt å ha det sånn som nå.

Om man derimot er i en fastlåst situasjon, hvor mannen ikke ønsker eller har mulighet for å skifte jobb eller kutte ned på reisetider, er jeg som sagt usikker på hva jeg ville gjort. I det minste hatt klare regler for hvordan tiden hjemme skulle disponeres. Sikre seg at han forstår ansvaret ditt, at han avlaster deg framfor å stikke ut med kamerater i ett sett f.eks. Jeg syns det stiller en del store krav til mannen også, om han først har valgt en sånn tilværelse - at han ikke nødvendigvis kan regne med så mye egne aktiviteter utenom familien når han er hjemme. Ettersom du gir avkall på alt annet når han er ute og reiser.

Jeg klarer heller ikke å se for meg en situasjon hvor jeg var hjemmeværende med barna i flere år, fordi mannen måtte reise/jobbe mye. Noen trives med det, men jeg ville gått på veggen og antakeligvis følt meg veldig ensom.

Endret 10. august 2009 av Vera Vinge

[Gjest Gjest]

Etter mange år "alene", har jeg nå satt foten ned... det er tøffere å være alene med tenåringer enn småbarn.

Det er mest hektisk med småbarn, men tenåringene krever oppføling på en helt annen måte.

[Gjest Gjest]

Du bør tenke deg godt om ja. Det er ikke bare bare å ha ansvaret for alt i hverdagen mhp jobb, reisevei, våkenetter, hente/levere i bhg HVER dag, samtidig som alt annet skal ordnes, handles og vaskes.. Det er lett at det bygger seg opp en bitterhet til den andre som er ute og "koser" seg - særlig etter arbeidstid jobber mannen din vel ikke hele tiden. Det blir vel gjerne tid til litt sosialt etter jobb, restaurantbesøk, stille hotellrom med spa/trimavdeling etc... fort gjort å bli litt muggen når du sitter med sykt barn/gretne unger/egen sykdom etc.

Har eksempel fra nær familie der dette var tilfelle. De er skilt i dag, mye pga hans fravær og hennes tunge hverdag med flere barn alene.

Så, tenk deg godt om. Hva om han fant en mer familievennlig jobb i de vanskeligste årene? Jobben er ikke hele livet selv om noen har en tendens til å tro det.. :-)

[Gjest Gjest_meg_*]

Jeg har en mann som er mye borte i perioder. Kommer SENT hjem fra jobb pga overtid og reiser endel. Vi har to barn og dette går helt fint!! Jeg jobber 75% og barna er i barnehagen de dagene jeg jobber. På fridagene mine er de hjemme med meg. Det er jeg som styrer hjemme slik at huset er rent og ryddigt tar vare på ungene og det som trengst for at alt skal gå rundt hjemme. Når mannen er hjemme får jeg litt hjelp av han. Vi har alltid hatt det slik siden før vi fikk barn og jeg kunne faktisk ikke hatt det annerledes!! Jeg trivest i mitt eget selskap så når han er borte og barna er i seng synest jeg at der er godt å få tid alene. Eller så får jeg besøk av venner. Om jeg vil ut på byen en kveld kan jeg alltids plasere barna med besteforeldrene. Jeg vil ikke fremstille megselv som supermamma/kone men jeg synest at denne hverdagen med en mann som er mye borte og megselv som "alenemor" fungerer veldig bra for meg/oss.

[Karry]

Jeg må jo si at jeg blir mektig imponert over innstillingen til "Nordsjø" her. Jeg skulle ønske jeg var "satt sammen" på samme måte:-). Virkelig imponert. For det er sånn man må se på verden om det skal gå bra når en jobber så mye. Men da må også den som jobber mye respektere det den andre gjør OG ikke gjør. Hvis man føler at man lever under et press om alt som skal fikses, så er ikke det hyggelig heller. Alle må være enige om at lista legges lavt, og den som er hjemme må også få muligheten til egentid. Alle trenger det i større eller mindre grad.

Dersom du tror du ikke er som Nordsjø som har nedprioritert egen jobb, så må du lete etter andre ordninger. Da kan sette ut veldig mye arbeid, dvs kjøpe deg fri. Da må du også kunne gjøre det med god samvittighet og se det som endel av greia at dere må ha vaskehjelp hver uke, barnevakt osv.

Eller så må du prate ordentlig med samboeren din om at dette ikke vil være holdbart når dere får barn. Du bør jo høre litt hva holdningen hans er rundt det, og hva du selv tror om det. For hvis du innerst inne tenker at du ikke vil trives med det, så vil du kunne angre veldig på å gå igang med barn og greier og bli en "sur kjerring".

Og vær klar over, barn øker belastningen på begge. Og menn som jobber mye blir mer slitne når de er hjemme, og kanskje vil de heller ikke være like opptatt av å ivareta parforholdet fordi de ikke kommer i overskuddsposisjon til å tenke at nå hadde det jommen vært hyggelig å gå på kino med kona- jeg bestiller billetter.....

[Karry]

Jeg har en mann som er mye borte i perioder. Kommer SENT hjem fra jobb pga overtid og reiser endel. Vi har to barn og dette går helt fint!! Jeg jobber 75% og barna er i barnehagen de dagene jeg jobber. På fridagene mine er de hjemme med meg. Det er jeg som styrer hjemme slik at huset er rent og ryddigt tar vare på ungene og det som trengst for at alt skal gå rundt hjemme. Når mannen er hjemme får jeg litt hjelp av han. Vi har alltid hatt det slik siden før vi fikk barn og jeg kunne faktisk ikke hatt det annerledes!! Jeg trivest i mitt eget selskap så når han er borte og barna er i seng synest jeg at der er godt å få tid alene. Eller så får jeg besøk av venner. Om jeg vil ut på byen en kveld kan jeg alltids plasere barna med besteforeldrene. Jeg vil ikke fremstille megselv som supermamma/kone men jeg synest at denne hverdagen med en mann som er mye borte og megselv som "alenemor" fungerer veldig bra for meg/oss.

Jeg blir litt nysgjerrig jeg på sånne som deg, for jeg skulle ønsket jeg var sånn:-). Jeg blir bare sur og irritert for alt fraværet. Men hvrodan er mannen din når han er tilstede, og hva synes du om deres parforhold?

[Gjest Gjest]

Jeg personlig kunne aldri blitt sammen med en mann som jobbet såpass mye at det meste av husarbeidet falt på meg, men vi er tydeligvis forskjellig. Jeg ville nok som "Karry" blitt irritert...

[super-ida]

karry. jeg opplever det faktisk motsatt men en nordsjømann.... (nå har vi ikke barn da) men jeg opplever virkelig at vi er sammen, og at han gjør sitt ytterste for å pleie forholdet når han er hjemme. tror han savner meg såpass at han vil "ta igjen det tapte" når han først er hjemme... og ja klart det er en del ting som må ordnes av han når han er hjemem som jeg ikke rår med, men det tar han da når jeg er på jobb, og når jeg er ferdig på jobb er det baaare kjærste-tid!

[Gjest Gjest]

Jeg blir litt nysgjerrig jeg på sånne som deg, for jeg skulle ønsket jeg var sånn:-). Jeg blir bare sur og irritert for alt fraværet. Men hvrodan er mannen din når han er tilstede, og hva synes du om deres parforhold?

Når han er hjemme er alt som om han ikke har vert borte. Han tar seg av barna og vi koser oss mer sammen da enn når han har vert mye hjemme. Det er mer kvalitetstid da egentlig.

Vår parforhold er helt topp!! Vi er mer "kosete" når han har vert borte enn nårr han er mye hjemme. Har mer lyst på sex når vi ikke har sett hverandre på en stund enn når vi ser hverandre HVER dag. Da blir det mer rutine for min del.

Vi får tid til å savne hverandre når han er borte og glede oss over hverandre når han er hjemme. Tror det er bra for et forhold jeg da, å ikke gå oppå hverandre hver dag.

Jeg tror en må ha en positiv innstilling og fokusere på det som er positivt med fraværet. Ikke det negative. Jeg synest det er supert at jeg klarer å oppdra 2 barn og ta alt hjemme alene å ikke være avhengig av en til for å få det til. Når han kommer hjem får jeg skryt av ham at jeg er flink og tolmodig og alt der der, og det hjelper på selvtilitten at han sier det samt at han sier at han hadde ikke klart det alene

[Gjest Gjest]

Min mann jobber offshore så alt faller på meg de to ukene han er på jobb, men til gjengjeld så har han helt fri når han er hjemme utenom noen kurs i ny og ne.

Jeg har ikke bil-lappen og med barn som skal i bhg som ligger et godt stykke unna for så ta tog og buss til jobb blir det ganske stress de to ukene han er borte, men kunne ikke tenkt meg det anderledes.

[Karry]

karry. jeg opplever det faktisk motsatt men en nordsjømann.... (nå har vi ikke barn da) men jeg opplever virkelig at vi er sammen, og at han gjør sitt ytterste for å pleie forholdet når han er hjemme. tror han savner meg såpass at han vil "ta igjen det tapte" når han først er hjemme... og ja klart det er en del ting som må ordnes av han når han er hjemem som jeg ikke rår med, men det tar han da når jeg er på jobb, og når jeg er ferdig på jobb er det baaare kjærste-tid!

Skjønner! Det høres nok ut som om norsdjøtilværelsen er litt annerledes enn andre overtidsarbeidende menn.

Ser absolutt poenget med at fravær kan gjøre godt, og så er han veldig tilstede når han er hjemme. Pluss at han da faktisk har fri hele tiden og kan ordne ting på dagtid.

Dette er nok ganske annerledes enn den tilværelsen TS beskriver, og som mange av oss andre opplever. Selv har jeg hatt en mann som har jobbet mye overtid på det jevne, og som er mye sliten. Vi går nok mer oppå hverandre til daglig, men tilværelsen bar etterhvert veldig preg av å være en stafett som handlet om jobb og praktiske ting, og veldig lite kos. Til slutt skjønte jeg ikke hvorfor vi var sammen lenger, og visste at jeg klarte meg utmerket alene.

[Vera Vinge]

Når det gjelder menn som er slitne og giddalause når de kommer hjem, så er det en fare, men jeg vil også presisere at det ikke gjelder alle. Jeg har en mann med et noget unormalt (høyt) energinivå riktignok, men når han jobber mye, insisterer han likevel på å ta sin halvdel av husarbeidet. Nå syns jeg det er urimelig, så jeg gjør mer når han jobber mye, men jeg tviler ikke på viljen. Om vi hadde barn med jobben han har nå, tror jeg han ville satt alt annet enn barna og meg til side når han var hjemme, og ordet kvalitetstid ville vært beskrivende. Men der er menn forskjellige, og man må se an. På tross av dette, mener jeg at det ikke er nok for meg, han eller framtidige barn, om han likevel skal være så mye fraværende. Jeg mener mao. at kvalitetstiden ikke alltid veier opp for mye fravær.

(Og så høres det kanskje ut som vi aldri ser hverandre nå, men det stemmer altså ikke. Jeg er tross alt våken mye lenger enn et barn, så vi får mer tid sammen på kveldene i hektiske perioder enn han ville fått med et barn som må legge seg tidligere.)

Endret 10. august 2009 av Vera Vinge

[ViljaH]

Jeg kjenner et par hvor han jobber offshore, og det går ikke helt knirkefritt der. Mest fordi han ikke ser eller setter nok pris på at hun tar "alt" når han er borte, og sørger for å ta igjen sin del når han er hjemme. Han har nok en tendens til å overlate mye til henne når han er hjemme også, og bruke fridagene sine til å kose seg (leverer og henter i bhg da), mens hun fortsatt sitter med ansvar for rengjøring og middag osv, selv om hun jobber. Jeg tror de er nødt til å finne en bedre løsning på dette om det skal gå bra over tid, han er nødt til å endre seg litt evt. hun kreve mer av ham. Hun er ikke helt fornøyd med tingenes tilstand iallefall. Kanskje de må snakke mer sammen om hvilke forventninger de har til hverandre, og avtale noe annet omkring hvem gjør hva så det blir bedre fordeling.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner et par hvor han jobber offshore, og det går ikke helt knirkefritt der. Mest fordi han ikke ser eller setter nok pris på at hun tar "alt" når han er borte, og sørger for å ta igjen sin del når han er hjemme. Han har nok en tendens til å overlate mye til henne når han er hjemme også, og bruke fridagene sine til å kose seg (leverer og henter i bhg da), mens hun fortsatt sitter med ansvar for rengjøring og middag osv, selv om hun jobber. Jeg tror de er nødt til å finne en bedre løsning på dette om det skal gå bra over tid, han er nødt til å endre seg litt evt. hun kreve mer av ham. Hun er ikke helt fornøyd med tingenes tilstand iallefall. Kanskje de må snakke mer sammen om hvilke forventninger de har til hverandre, og avtale noe annet omkring hvem gjør hva så det blir bedre fordeling.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner et par hvor han jobber offshore, og det går ikke helt knirkefritt der. Mest fordi han ikke ser eller setter nok pris på at hun tar "alt" når han er borte, og sørger for å ta igjen sin del når han er hjemme. Han har nok en tendens til å overlate mye til henne når han er hjemme også, og bruke fridagene sine til å kose seg (leverer og henter i bhg da), mens hun fortsatt sitter med ansvar for rengjøring og middag osv, selv om hun jobber. Jeg tror de er nødt til å finne en bedre løsning på dette om det skal gå bra over tid, han er nødt til å endre seg litt evt. hun kreve mer av ham. Hun er ikke helt fornøyd med tingenes tilstand iallefall. Kanskje de må snakke mer sammen om hvilke forventninger de har til hverandre, og avtale noe annet omkring hvem gjør hva så det blir bedre fordeling.

Var gift med en som jobbet i nordsjøen. Jeg og barna hadde et rolig og ryttmisk liv når han var på jobb. Når han var hjemme var det bare kaos, han hjelpte ikke til med noe uten han fikk beskjed. Ville bare drive med sine egne prosjekt i lag med kompisser. Man blir drit sur og gleder seg til han skal reise igjen.

[Las Aron]

Kanskje ikke helt on topic, men jeg og min kone har og har alltid hatt et yrke der vi er hjemmmefra mange dager ad gangen.

Vi har likevel laget og oppfostret 3 barn, vel det er kun den yngste som kommer under den betegnelsen pr dags dato, de andre to har forlatt redet.

Bortsett fra fødselspermisjon (fysiske forskjellen mellom mann og kvinne) må man inngå kompromisser og akseptere redusert inntekt i den perioden som barna er små.

Da vi jobber for forskjellige selskaper har det av og til bydd på utfordringer, men ikke noe som ikke har latt seg løse.

Hos oss har det alltid vært slik at den av oss som for tiden var hjemmme har tatt seg av barna på alle måter, og stilt opp ang. skole og slike ting.

Har funket bra for oss.

[Gjest Gjest_nina_*]

Jeg har en mann som jobber og reiser veldig mye i en ansvarsfull stilling, mens vi har tre barn sammen. Det vil si at mye faller på meg, og jeg har derfor valgt å bare jobbe 50 %. Men jeg synes det er topp! Vi har vaskehjelp og au pair, og dette hjelper mye. I tillegg gjør jobben hans at vi aldri vil få økonomiske bekymringer, og de veier faktisk opp veldig mye fravær. Og fordi vi har andre "hjelpere" har vi faktisk tid til hverandre og barna når han er hjemme også.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Var gift med en som jobbet i nordsjøen. Jeg og barna hadde et rolig og ryttmisk liv når han var på jobb. Når han var hjemme var det bare kaos, han hjelpte ikke til med noe uten han fikk beskjed. Ville bare drive med sine egne prosjekt i lag med kompisser. Man blir drit sur og gleder seg til han skal reise igjen.

Jeg var også i denne situasjonen en gang for lenge siden

En tid var jeg hjemmeværende med to små barn; da var forventningene til meg som "husmor" at det var min jobb - og derav så var det ikke noe automatikk i at han skulle ta i noen tak - for han jobbet når han var ute. Så han valgte da å gjøre de tingene han hadde lyst til; reise på hytta, hobbyer osv.

Etter noen år gikk jeg tilbake til arbeidslivet 100 % - men da ble det til at vi måtte ta hensyn til han. Han var selvfølgelig utslitt etter en periode og trengte tid til å omstille seg. Det resulterte at han skulle være i fred og gjøre det han ville i 2 - 3 dager etter hjemkomst. Problemer/arbeidsoppgaver kunne ikke nevnes for da ble han så sint. Disse 2 - 3 dagene økte etterhvert til uker.

Kort fortalt; jeg gikk og mitt liv ble mye lettere med full jobb og 2 barn. Hadde ikke forventninger til noen og fikset alt selv. Jeg var vant til å ordne alt fra før - så intet nytt under solen der heller - bare alt som ble mye lettere å håndtere fordi det var ikke en annen part som skapte frustrasjoner. Ikke minst for barna - så ble deres situasjon mye enklere. Tidligere så hadde jeg kontrollen i hjemmet - når pappa kom hjem overkjørte han alt av rutiner og dreide alt etter sitt hode. Situasjoner hvor vi hadde rutiner på hva som gjøres når - overkjørte han fordi han hadde ingen klokke å forholde seg til i fritiden. Ungene fikk det mye mer stabilt og forutsigbart pluss at de forholder seg til en "maktperson" og ikke slik at min myndighet/beslutningstaker blir overkjørt av en annen. Det var forvirrende for barna.