Døde følelser

[Gjest Lunis]

Jeg hadde egentlig aldri, aldri trodd jeg kom til å skrive om dette her. Grunnen er at jeg har sett en del useriøse utallelser her i det siste og tendenser til hetsing og litt sånn. En annen ting er at jeg ikke har hatt sånn immari populære utallelser selv her, men siden jeg er praktisk talt immun mot sånn drit så tar jeg meg ikke så nær av det.

Men siden jeg begynner å bli ganske desperat etter en løsning på det her, så er jeg villig til å høre hva vilt fremmede mener om saken. Desverre innebærer det at jeg må fortelle en del om saker og ting for lenge siden, men jeg skal prøve å være kort.

I så godt som alle tenårene mine var jeg en pussig skrue. Ord som "sær", "snåling", "tullebukk" osv var ganske vanlige beskrivelser på meg, fra andres munn såklart. Da tok jeg meg veldig nær av det. Idag har jeg godtatt hvem jeg er og er ikke så nøye med å være "sær". Sær er den nye normalen spør du meg, alle er snåle på en eller annen måte idag uansett så samma kan det være. Men jeg pleide også å være svært følelsesmessig utagerende. Dette var på godt og vondt. Til tider kunne jeg være ustabil. Jeg sleit fælt med å kontrollere følelelsene mine. Det kunne også være noen forelskelser på det virkelig stormfulle punktet. Noen netter kunne jeg bokstavelig kalt kaste meg rundt i senga og hamre løs på putene mine, i veggen, på meg selv, nesten hva som helst for å få det til å holde opp - jeg var så forelsket at jeg følte meg nesten som besatt. Men jeg var også en gentlemann. Søte, smarte kommentarer på riktig tidspunkt var min spesialitet. Jeg holdt alltid døren opp for jenter. Høfilghet var viktig. Sånne ting. Og dikt. Jeg var helt sykt god på dikt som gikk på å smiske veldig. Det var ett par forhold med noen søte jenter opp gjennom tiden. Det skar seg til slutt såklart, men det var fint så lenge det varte.

Så fikk jeg den sedvanlige klasken i fjeset - reality check, da jeg var sånn 21. Jeg begynte å forstå mer og mer om hvordan kvinner tenker og fungerer. Hvorfor ting har blitt som de har blitt. Begynte sakte og forandre meg litt. Nå er jeg bare redd. Redd meg selv og hvordan dette skal gå. Jeg hater ikke kvinner. Jeg er bare jævla redd for hva jeg kan komme å finne på til slutt om dette ikke gir seg snart.

For følelseslivet mitt nå er fullstendig dødt. Jeg føler nesten aldri noenting for noen jenter. Jeg føler ingenting for gutter heller så, ha ha - nei jeg er ikke homo, selv om jeg er sikker på at noen hadde tenkt å foreslå det. Når jeg ser jenter idag blir jeg bare trist og lei. Jeg har analysert det så mye som mulig. Det er kanskje noe i det og. Hvis du analyserer hjernen din for mye så blir du kanskje litt gal til slutt. Jeg hopper aldri på toget til byen hver lørdag, og ikke drikker jeg noe særlig heller. For å oppsummere kort og greit.

Før kunne jeg fortelle en jente hvor pen hun var med dype lyriske undertoner. Idag er det såvidt jeg klarer å si at hun er fin i den kjolen eller noe slikt simpelt uten å føle at jeg gir bort meg selv fullstendig.

Før pleide jeg å bli svært opprømt eller frustrert om en romanse gikk skeis.

Idag trekker jeg litt på skuldrene og så glemmer jeg hele greia for resten av mitt liv.

Før kunne jeg begynne å grine om følelsene mine ble for såret eller jeg ble veldig lykkelig. Jeg kan ikke huske sist jeg grein, og det er ikke noe jeg sier for å virke mandig eller noe slikt. Det plager meg oppriktig at jeg ikke har den samme "tilgangen" til dype følelser lengre. Alt virker bare så utrolig meningsløst. Alt er en gråsone. Hver dag er helt lik.

Er det virkelig meningen at det skal være sånn? Hva slags jente er egentlig interessert i en dårlig unnskylding av en person som meg? Jeg har ikke dårlig selvtillit, men jeg ser for meg at jenter vil ha noen som ihvertfall LATER som at han syns de ser bra ut. På den annen side, om en jente noensinne får ett kompliment ut av meg nå så kan hun være 112% sikker på at jeg mener det - det er så vidt jeg tør å gi kompisene mine komplimenter når de har gjort eller klart noe bra, som en eksamen eller noe slikt.

Hva faen feiler det meg?

[leirbål]

Hei. jeg vet jo ikke hva som skjedde når du var 21. Men noe var det som gjorde at du sluttet å føle så intenst.

Til et av de siste spørsmålene dine. Jo, mange flotte jenter vil synes du er helt topp.

Å leve med en mann som føler ekstremt sterkt hele tiden, er ufattelig slitsomt. De fleste synes nok det er fasinerende en stund, så blir det slitsomt.

At du savner det, og synes hverdagen er grå nå, er helt normalt. Du har hatt så ekstremt sterke følelser over så lang tid, at det normale er kjedelig for deg.

Du skriver at du analyserer veldig mye. Og det er tydelig at du bruker mye tid på å tenke på dette. Det beste hadde vært om du klarte å slappe av når det gjelder dette temaet. Godta at du ikke føler så veldig sterkt nå.

Ikke tenke på det, og analysere det.

Det at du føler at du gir bort deg selv når du gir et kompliment nå, er nok en reaksjon på at du har gitt altfor mye tidligere.

Utifra det du skriver virker det som om livet ditt har handlet veldig mye om hva andre får deg til å føle.

Hva med å glemme alle de andre en stund og bruke tiden til å bli kjent med deg selv?

Jeg vil tro at du har definert deg selv som han som føler så sterkt. Han sære.

Nå er du ikke det lenger, og det virker ikke som om du har tatt deg tid til å finne ut hvem du er nå.

Ikke isolere deg, men bare være helt rolig og avslappet sammen med dem, som venner, uten å forsøke å føle masse, gi komplimenter ol.

Det er ikke noe galt med deg. Du er en flott gutt/ mann, som har blitt mere vanlig.

Men nå tror jeg du trenger tid til å bli kjent med, og fornøyd med deg selv.

Så sett kjæreste tanken på vent. Bli glad i deg selv, så kommer resten mer av seg selv etterpå.