Gjøre det slutt?

[Gjest Gjest_Astrid_*]

Jeg har vært sammen med mannen min i ni år. De fleste av dem har vært gode, og vi giftet oss for to år siden. Har alltid sett for meg at vi skal være sammen resten av livet. Men på mange måter har jeg blitt så utrolig lei av ham. Hans avhengighet av meg. Han tar meg som en selvfølge. Han tar ikke initiativ til sex eller ting å gjøre, og jeg er lei av å dra lasset. Jeg føler at jeg er hans storesøster eller mor.

Det kompliserer ting at vi er gift, eier leilighet sammen og har familier som etterhvert har blitt glade i hverandre, vi har felles venner. Det er ikke bare å dra.

Samtidig tenker jeg mange, mange ganger om dagen: Er det dette her jeg vil? Er dette kjærligheten jeg skal oppleve? Skal jeg da ikke føle noe rush flere ganger i nærheten av en mann, føle meg attraktiv og likeverdig.

Men når er det nok? Hvor går grensen mellom det som er en normal krise og noe som er uopprettelig? Jeg er redd for å gjøre feil, for å skade oss begge hvis vi kunne fått det fint igjen, for å kaste vrak på noe som egentlig er bra.

Jeg er gammel nok til å ha opplevd opp- og nedturer, og jeg vet at man ikke kan forvente at livet går på skinner. Men når jeg ser forelskede par får jeg mest lyst til å gråte.

Jeg vet at dere ikke kan fortelle meg hva jeg skal gjøre. Men det hadde vært fint om dere hadde noen historier eller råd og dele. Nå går jeg ut i skogen og tenker litt for meg selv.

[Gjest Gjest]

Du kan jo begynne med å snakke med ham om dette?

[Gjest Gjest_Astrid_*]

Jeg har snakket med ham, mange ganger. Men han innser ikke alvoret, tror jeg. Han mener bare jeg har urealistiske forventninger til et samliv. Han skjerper seg gjerne en uke eller to, uten å innse at jeg får en dårlig smak av at han gjør ting jeg liker bare for å få fred, og ikke fordi han egentlig ønsker det selv. Men han elsker meg, han vil bare ikke anstrenge seg noe. Når jeg stiller krav er jeg kravstor. Når jeg foreslår vi skal gjøre noe maser jeg. Og kanskje gjør jeg også det - og jeg synes det er ubehagelig at det er sånn jeg er eller blir oppfattet som i dette forholdet.

[Gjest soffy]

kanskje lurt å være alene en stund?

[Gjest Gjest_Hanna_*]

Dette er hva man kaller en tricky situasjon. Ble litt satt ut nå, fordi jeg gikk inn på kategorien "samliv og relasjoner" nettopp for å se om noen skrev om dette temaet. Satt akkurat selv og grublet over forholdet til samboeren min.

Jeg ser meg rundt, og leiligheta vår ser ikke ut. Jeg må gjøre ALT av husarbeid selv, jeg tror han innerst inne sitter med ideer om at husarbeid er såkalt kvinnearbeid. Dette gjør meg så sint. Det hadde vært greit om han til gjengjeld tok hovedansvaret på andre områder, som f.eks matlaging. Men nei, også her gjør jeg 90 % av jobben. I det minste handler vi alltid sammen, men det er fordi det er så praktisk å bruke bilen, og jeg ikke liker å kjøre bil alene. Dette gjør meg sliten, det tapper meg for energi, og jeg klarer/ønsker rett og slett ikke å gjøre en så grundig innsats for å holde hjemmet vårt rent og pent til enhver tid, ettersom det ikke bare er meg som bor der. Dette skal man som samboere være to om! Jeg er ingens vaskekjerring! Mesteparten av rotet her står dessuten han for, han kjøper alltid inn så mye ting og tang som bare blir liggende og slenge.

Jeg falt for ham fordi han var koselig å prate med, vi har faktisk likt syn på mange ting, vi har lik humor, og han var kjekk og handy! Men nå er det kommet til et punkt hvor vi ikke ler så mye sammen mer, ihvertfall ikke hjertelig (ihvertfall ikke jeg). Han er heller ikke like kjekk i mine øyne mer, dette skyldes vel det at han aldri gjør noe som helst slags innsats for å vise at han elsker meg. Han tilbyr seg ALDRI å lage middag. Han tilbyr seg ALDRI å massere meg. Han koser meg så og si aldri, sier han ikke er flink på det med kosing. Men det å bli kost, DET liker han selvfølgelig. Også på det seksuelle området føler jeg at jeg har anstrengt meg så mye mer enn han. Jeg har faktisk aldri hatt orgasme med ham, og det prøver han heller ikke å gjøre noe med. Forspill er et fremmedord, her bare kjører vi på! Han forventer ting av meg, og kan finne på å bli sur når jeg ikke vil gjøre noe han har lyst til. Klart jeg ikke lenger gidder å gjøre noe ekstra for ham, når jeg vet at han ALDRI ville gjort det samme for meg! Når vi skal se film, er det heller aldri snakk om å la meg velge. Både hvilken film og når vi skal se den, er det han som må bestemme, hvis ikke blir det aldri til at han vil se film med meg. (og jeg elsker å se film...)

Herregud... Allikevel er jeg fremdeles glad i ham, elsker de gode sidene hans. Det er ikke bare bare å skulle ta farvel etter å ha levd sammen i to år. Vanskelig. Hva gjør man?

Men da vet du hvertfall at du ikke er alene..

[Gjest Gjest_Astrid_*]

Ja, hva gjør man. Min mann høres ikke like håpløs ut som din, men det hadde vært fint med litt initiativ og stå-på-vilje. Men han har jo også gode sider. Likevel begynner jeg nesten å gråte flere ganger om dagen fordi jeg lurer på om dette er alt jeg skal oppleve.

Aller helst skulle jeg gjerne reist vekk fra jobb og mann til en storby og bare vært der alene en stund. Men det kan jeg ikke av økonomiske årsaker.

Og enda mer kunne jeg ønske meg at jeg hadde noen jeg kunne snakke med som kunne hjelpe meg å få litt perspektiv og avstand til å se hva jeg burde gjøre.

[Gjest brutal_mann]

Det er ikke hva som er nå du skal se på, men hva vil du se tilbake på når du er 80?

Så får du vurdere ut fra det.

Vurder også hvorvidt litt partnerbytte hadde fått sving på sexlivet.

[Gjest Gjest_Hanna_*]

Ja, det er akkurat det, Astrid. Jeg får også daglig slike tanker for tiden. Så blir jeg oppgitt over meg selv og tenker at det kanskje er MIN feil som går rundt og ikke gjør noe med det. Og dårlig samvittighet over at jeg i det hele tatt har slike tanker. Og venner kan man ikke snakke med, for det tenker jeg må være det dummeste jeg gjør. Hvis jeg hadde visst at han hadde gått til en kompis og prata sånn om meg og forholdet vårt, så ville jeg blitt skikkelig skuffet og lei meg. Jeg får så lett dårlig samvittighet for ting. Går liksom ikke an å tilbringe tid fra hverandre heller, jeg har ingen andre plasser å bo/sove! Og jeg føler ikke at problemet er stort nok til å oppsøke profesjonell veiledning heller. Så ergo... det er ingen å prate med, bortsett fra samboeren, som ikke forstår hvordan jeg føler det uansett hvor mye jeg tar det opp.

Brutal mann: Hvorfor i huleste komplisere det hele med partnerbytte? Det må være omtrent det siste alternativet for min del hvertfall! Og hvordan skal jeg vite hva jeg tenker når jeg er 80..?

[Gjest brutal_mann]

Brutal mann: Hvorfor i huleste komplisere det hele med partnerbytte? Det må være omtrent det siste alternativet for min del hvertfall! Og hvordan skal jeg vite hva jeg tenker når jeg er 80..?

Partnerbytte fordi mange vil det, men tør ikke snakke om det.

Om du ikke vet hva du vil se tilbake på når du er 80 så er det ingen som kan hjelpe deg med hva du bør gjøre nå.

[Gjest Gjest]

Partnerbytte fordi mange vil det, men tør ikke snakke om det.

Om du ikke vet hva du vil se tilbake på når du er 80 så er det ingen som kan hjelpe deg med hva du bør gjøre nå.

Partnerbytte ville vel vært spikeren i kista for ett dårlig forhold hvor partnerene ikk forstår hverandre?

Synes også det er skikkelig tåpelig å leve livet ut i fra hva man skal se tilbake på. Det er nå man lever, og det som er man synes er fint nå er vel kansje ikke nødvendigvis det en 80 åring er mest opptatt av. Livet har forskjellige faser hvor forskjellige ting er viktige for å ha det bra. Gjør heller det som føles bra nå!

[Gjest brutal_mann]

Partnerbytte ville vel vært spikeren i kista for ett dårlig forhold hvor partnerene ikk forstår hverandre?

Synes også det er skikkelig tåpelig å leve livet ut i fra hva man skal se tilbake på. Det er nå man lever, og det som er man synes er fint nå er vel kansje ikke nødvendigvis det en 80 åring er mest opptatt av. Livet har forskjellige faser hvor forskjellige ting er viktige for å ha det bra. Gjør heller det som føles bra nå!

Sigh... Vil du ikke tenke så værsågod.

[Gjest lovehurts]

Likevel begynner jeg nesten å gråte flere ganger om dagen fordi jeg lurer på om dette er alt jeg skal oppleve.

Akkurat den setningen, synes jeg du skal si til han. Fortell ham det meste du har skrevet her. Jeg tror du trenger ro for deg selv, tenke og kjenne litt på følelser uten å ha han rundt deg hver dag.

Det er ikke hva som er nå du skal se på, men hva vil du se tilbake på når du er 80?

Så får du vurdere ut fra det.

Vurder også hvorvidt litt partnerbytte hadde fått sving på sexlivet.

Spar oss.

[waco]

Samtidig tenker jeg mange, mange ganger om dagen: Er det dette her jeg vil? Er dette kjærligheten jeg skal oppleve? Skal jeg da ikke føle noe rush flere ganger i nærheten av en mann, føle meg attraktiv og likeverdig.

Er ikke dette her bare noe du skaper oppe i ditt eget hue? Man velger jo selv hvem man skal brunste på.

[Gjest Gjest_kim_*]

Partnerbytte fordi mange vil det, men tør ikke snakke om det.

Ja, for det stod jo mellom linjene i innlegget til TS at det var det hun egentlig ville... Dust!

[waco]

Man føler seg snytt for lykken, - derav blir man utakknemlig.

Kanhende denne mannen føler dette rushet av lykke hver gang han er med deg...

[Gjest brutal_mann]

Akkurat den setningen, synes jeg du skal si til han. Fortell ham det meste du har skrevet her. Jeg tror du trenger ro for deg selv, tenke og kjenne litt på følelser uten å ha han rundt deg hver dag.

Spar oss.

For hva? For å tørre å si det andre bare tenker?

[Ueland]

Trodde det var ganske så normalt at begge i et samboerskap skal være med å "dra lasset" med å rydde, lage mat, etc. Mulig ikke alle er såpass "moderne" enda desverre..

[Gjest brutal_mann]

Ja, for det stod jo mellom linjene i innlegget til TS at det var det hun egentlig ville... Dust!

Sa ingenting om hva hun ville, jeg bare gav et innspill hun, og andre, seriøst bør tenke gjennom.

[I Grosny]

Jeg har vært sammen med mannen min i ni år. De fleste av dem har vært gode, og vi giftet oss for to år siden. Har alltid sett for meg at vi skal være sammen resten av livet. Men på mange måter har jeg blitt så utrolig lei av ham. Hans avhengighet av meg. Han tar meg som en selvfølge. Han tar ikke initiativ til sex eller ting å gjøre, og jeg er lei av å dra lasset. Jeg føler at jeg er hans storesøster eller mor.

Det kompliserer ting at vi er gift, eier leilighet sammen og har familier som etterhvert har blitt glade i hverandre, vi har felles venner. Det er ikke bare å dra.

Samtidig tenker jeg mange, mange ganger om dagen: Er det dette her jeg vil? Er dette kjærligheten jeg skal oppleve? Skal jeg da ikke føle noe rush flere ganger i nærheten av en mann, føle meg attraktiv og likeverdig.

Men når er det nok? Hvor går grensen mellom det som er en normal krise og noe som er uopprettelig? Jeg er redd for å gjøre feil, for å skade oss begge hvis vi kunne fått det fint igjen, for å kaste vrak på noe som egentlig er bra.

Jeg er gammel nok til å ha opplevd opp- og nedturer, og jeg vet at man ikke kan forvente at livet går på skinner. Men når jeg ser forelskede par får jeg mest lyst til å gråte.

Jeg vet at dere ikke kan fortelle meg hva jeg skal gjøre. Men det hadde vært fint om dere hadde noen historier eller råd og dele. Nå går jeg ut i skogen og tenker litt for meg selv.

Brutal Mann snakket om hva du ønsker å se tilbake på når du blir 80. Et fornuftig perspektiv. Hvor gamle er dere? Hva med barn? Vil dere ha barn sammen begge to? Hvis dere er ca 30 år, så er det med barn helt vesentlig.

Mannen din virker litt sliten, får han nok søvn?, spiser han riktig? mosjonerer han en time eller to i uka? er han allergisk?

Hvis han føles litt treig, så kan det også tenkes at du bør finne på ting på egen hånd. Komme deg ut på kurs, venninneklubb , aerobic, tennis eller noe annet. Kanskje han bare trenger å være hjemme og sove litt mer. Men i så fall er det viktig at han ligger unna tv og data, for det bare suger energi.

Samlivskurs anbefales.

Ellers så høres det ut som om at dere faktisk er tro mot hverandre og har holdt sammen i 9 år. Sånn sett er dere mer vellykket enn de fleste.

Endret 9. august 2009 av I Grosny

[waco]

I grosny, problemet her er jo at astrid allerede har bestemt seg for å tenne på en annen mann, og ser mannen sin som en forhindrer av livslykken til astrid, - ektemannen er ikke en hun ønsker å være glad i, - for så mye er han ikke værdt. Kjærligheten har hun spart til en fremmed som kan vekke hennes innerste lyster!