Erfaringer fra gode og dårlig perioder i et forhold

[mowgli]

Hei!

Det er jo gode og dårlige perioder i de fleste forhold... hvilke erfaringer har dere? Når forholdet har vært inne i en dårlig periode, hvor lenge varte det før alt ble bra og normalt igjen? Og hva var årsaken til den/de dårlige perioden(e)?

Håper noen tar seg tid til å svare....

[Gjest Madley]

Dårlige perioder kan bli langvarige dersom man ikke snakker sammen.

Vi har hatt mange dårlige perioder. MEn det går over, når vi får snakket ut om hva som plager oss.

Så egentlig skjønner jeg ikke hvorfor ikke ikke bare snakker om det med en gang?`??

Årsaker?

irritasjon over bagateller. Eller større ting.

Vi er veldig forskjellige, jeg og kjæresten. Så det er på områder vi er forskjellige vi sliter. Sosialt, feks. Jeg er hypersosial og veldig pratsom...mens kjæresten min er helt motsatt. Det gjør ofte at jeg får dårlig samvittighet og skaper avstand mellom oss.

En av mange ting.

Men det viktigste tror jeg må være å ta oppvasken med det samme.

Så slipper man å gå rundt å irritere seg, spekulere, være lei seg, tenke på å gjøre det slutt, være sint, og man slipper å være alene med tankene sine...

[Tonemor]

Helt enig meg Leya. SNAKK sammen og få det ut av verden med en gang. Ellers vil du bare irritere deg mer og mer.

Jeg blir ikke ferdig med det før jeg har fått snakka om det.

Det kan gå både et døgn og to, men ikke lenger. Da er jeg som regel helt på tuppa. Og det er stort sett bagateller det er snakk om, men det er alltid disse bagatellene som gjør at vi krangler/diskuterer. Så de små tingene er vist viktige allikevel.

[Gjest Vega]

Jeg er ingen ekteskapsekspert.

Selv er jeg typen som kan tie lenge dersom vi har kranglet - dekket bak en maske av normalitet og høflighet. Og det er ikke bra. Men skaper ikke krangel i alle fall. (krangel kan være sunt, vet det.) Bagateller bryr jeg meg lite om - de rydder vi som regel unna, uten å krangle - men jeg henger meg ikke så mye opp i småting - jeg er jo ikke feilfri selv.

Selvsagt kan jeg tenne på alle plugger - og da tar jeg ikke første skritt... det tør jeg ikke, er redd for å bli avvist...av gammel erfaring (har vært i flere forhold - brent barn skyr ilden osv.)

Men - er det noe vi må prate om, valg vi må ta - der vi ikke er riktig sikre på hverandre - da synes jeg det er best å gå ut sammen, kose seg, sitte og snakke over par øl, - og så forsiktig nærme seg problemene. Uten å angripe. Må huske at den andre også kan slite, og det kan ofte ligge misforståelser bak. Da er det bedre å fortelle hvordan man føler det selv, stille seg litt naken (også for hugg, men det skjer jo ikke nittini prosent av gangene).

Tar jeg ting opp her hjemme - venter jeg til samboeren min er uthvilt. Det verste jeg kan gjøre er å konfrontere ham med ting mens han er sliten, eller veldig opptatt. (gjelder begge veier)

Vi kan begge knurre litt - men vi blir alltid venner igjen - egentlig ganske fort (par timer, men kan være til neste dag også.). Han vet om min stahet og at jeg ikke kommer med godvær (jeg tar på meg normalitetsmaska mi, greier ikke nærme meg mer enn rundt det hverdagslige...) - så han er som regel den som får oss på bena igjen. Det trenger ikke være så mye, en berøring, et smil - så lar vi ting ligge - til vi har fått tenkt gjennom saker og ting.

Tror det er viktig å la den andre, og også seg selv - få ha dårlige dager, der man lar hverandre være litt i fred.

Men når jeg leser om noen her som har menn som ikke tar sin tørn hva gjelder barna osv. - da blir jeg oppgitt. Tror det er viktig å overlate ansvaret til mannen sin da - rett og slett bli litt egoist, og lage seg et rom for seg selv - utenfor hjemmet. Ikke be de om "hjelp" - da sitter man der... Mase er det verste jeg vet - og tenk selv - å bli masa på...

Ikke tror jeg man kan bli enige på alle punkter heller. Det må være rom for å være forskjellige - .

En dårlig periode kan vare i flere måneder, med variasjoner - litt fram og tilbake. I mitt forrige ni år lange forhold, varte en dårlig periode i par år... (selvsagt ikke hele tiden - men mye problemer.) Så var det bra par år, før det begynte å skjære seg igjen - før det ble slutt.

Men tror at om man går og fokuserer på problemer - og ikke tar det opp - så kan man på en måte tenke seg inn i en dårlig periode/ holde seg der - rett og slett bli så fokusert på detaljer og bekymringer - at man utstråler en slags negativitet. Ikke lett da - å komme videre, eller for den andre å komme innenfor "isfronten"...

Men så spørs det hva som er sakens kjerne da...

[Thea]

Mammsen sa en gang til meg at når du blir irritert på kjæresten din for noe,så la det ligge til neste dag å se om det plager deg like mye.

Gjør det det så ta det opp,og gjør det det ikke så la det ro :blunke:

[Livets datter]

En klok mor du har, Thea!

[Joplaya]

Vi har stort sett vært i en eneste lang dårlig periode

Men jeg elsker han og han elsker meg, og dermed klarer vi holde ut hverdagen. Fikk en dårlig start. Jeg er en hissig person som vil få ting ut av verden. Han er den typen som mener ting skal gå over av seg selv og gir meg dermed taushet.

Men nå for et halvt år siden løsnet det. Vi fikk snakket ordentlig om alt sammen, roten til det vonde. Og vi har det mye bedre nå. Håper det fortsetter sånn, at vi ikke går tilbake til det gamle mønsteret.

Når alt kommer til alt klarer han få meg til å le, være barnslig, føle meg elsket og ønsket.