Når det blir vondt fordi det var så godt...

[Mosaica]

Så var det natt igjen. Og her sitter jeg igjen, og føler at jeg aldri skal komme ordentlig ut av sorgen.

Jeg har vært mer eller mindre lei meg og deprimert sammenhengende i de siste ni årene. Jeg har hatt hudkreft. Jeg har en kronisk sykdom som ikke er synlig på meg, men som like fullt gir meg store smerter hver dag. Jeg har vært gift med en psykopat. Jeg har vært samboer med en alkoholiker med voldstendenser. Jeg har mistet flere jeg har vært glad i enn de fleste på min alder burde ha opplevd, blant annet i sykdom og i forferdelige ulykker.

Selvfølgelig er jeg takknemlig for at jeg kan skrive "har vært" og "har hatt" på det meste av disse tingene, men likevel har det medført ganske stor sjelelig smerte - ikke minst det å ha 2 så destruktive forhold til menn.

Jeg gikk fra alkoholikersamboeren i starten av februar. Og endelig begynte jeg å føle meg litt glad, litt sterk innvendig, nesten for første gang på ni år. I mai traff jeg en mann, en fantastisk, vidunderlig mann som jeg følte at jeg kunne være meg selv med - noe som ikke har vært meg forunt før. Siden jeg har opplevd litt av hvert i forhold før, hadde jeg guarden oppe lenge, jeg var forberedt på at det kanskje ikke kom til å gå bra, og vi hadde ikke definert oss som kjærester enda i juli, da jeg flyttet til en annen by. Men vi hadde levd som kjærester, jeg bodde hos ham, vi gjorde masse sammen og klarte samtidig å gi hverandre frihet, og ting funket. Ting funket så utrolig bra. Da jeg flyttet (en flytting som var planlagt før jeg traff ham, pga. jobb), var jeg fortsatt usikker på hvordan det kom til å ende. Men så har det vært alle de klassiske tingene - meldinger, telefoner, savner deg, kos fra meg osv. Noen blandede signaler har det vært, og det fikk meg til å ikke slippe forsvarsverkene helt.

Etter en måned fra hverandre, skulle jeg tilbake til den byen han bodde i i 10 dager i forbindelse med jobb. Jeg bodde hos ham disse dagene, og ting var rett og slett så vanvittig bra! Og det var det for oss begge - han sa at han var glad i meg, jeg kunne ikke gå forbi ham engang uten å bli dratt inn for kos og kyss, og vi bygget opp en så fin nærhet. Jeg orket ikke å holde på alle forsvarsverkene lenger, klarte det ikke heller, og slapp dem. Helt og fullt. Jeg tenkte at vel har du opplevd vonde ting fra menn før, men du skal i hvert fall ikke ødelegge noe fordi du er redd for å ta sjansen!

Vi tilbragte siste dagen før jeg skulle dra på seiltur. Det var en fantastisk dag, så mye nærhet, så mye fint, og jeg er helt sikker på at jeg så det samme i øynene hans som fantes i mine.

Og så, over tapas og et glass rødvin sent på kvelden etter seilturen, spurte jeg ham hva som skjer med oss nå når jeg reiser i morgen? Og da fikk jeg til svar at han ikke syntes vi burde satse noe videre. Hva? tenkte jeg, og spurte om det var avstanden som gjorde at han tenkte sånn. Nei, det ville vært en dårlig unnskyldning, men saken var den at selv om han var blitt veldig glad i meg, så ville han ikke ha noe forhold. Ikke til noen, ikke noen gang. Aldri.

Jeg ble så overrasket. Jeg var ikke forberedt, ikke etter de dagene der, når vi hadde hatt det så fint og bygget opp en så stor nærhet. Vi snakket og snakket i fire timer. Han hadde villet si det før, men vært redd for reaksjonen min, og så hadde han ikke klart det. Og han hadde egentlig visst det hele tiden, når han hadde klart å rive seg løs fra alt det fine og bare tenke på hva han ville - han ville fortsatt ikke ha noe forhold. Men samtidig sa han at det hadde vært såpass stor konflikt inni ham hele tiden, mellom hvor glad han faktisk var blitt i meg og det faktum at han ikke ville ha noe forhold, og derfor hadde han ikke sagt noe før.

Jeg føler meg så dum. Som trodde, tenkte, følte, la for mye i det, tapte igjen. Som våget å satse alle følelsene mine her, å slippe meg helt løs, og så går det ikke. Jeg er ikke sint på ham, han har forklart og fortalt og snakket og vært åpen og ærlig, hva kan man gjøre? Hva kan man si? Sånn er det jo bare.

Og så er jeg så inderlig lei av å være lei meg. Jeg skulle så gjerne vært litt glad, ikke bare i en måned som en pause i depresjonen, men en sånn glede som varer. I hvert fall en stund. Jeg er klar over at den bare kan komme fra meg selv og ikke fra en mann, men nå var den jo såvidt begynt å komme av seg selv etter at jeg ble singel i februar. Og så er det borte igjen nå.

Hvordan kan man komme ut av sorgen? Hva skal man gjøre? Jeg har vært hos psykolog før, da jeg gikk fra psykopaten (som faktisk var en psykopat, ikke bare sånn som enkelte kan si for å beskrive en håpløs kjæreste), og det var uvurderlig for å komme over angsten, komme over frykten for å gå ut av huset, bli kvitt angstanfall over å kanskje velge feil tallerkener, fordi det kunne få så store konsekvenser for meg tidligere. Men det er til syvende og sist jeg selv som må gjøre noe for å endre på mitt liv og min manglende glede.

Jeg mener ikke å komme med noen sutrehistorie. Og jeg vet at jeg må komme over denne mannen selv, det er det bare jeg som kan gjøre, vanskelig som det er.

Men jeg skulle så gjerne hatt noen råd om hvordan man kan slutte å være så lei seg. Jeg er 32 år. Jeg har vært lei meg eller deprimert siden jeg var 23. Tidligere ble jeg mobbet, så mine 12 år på skolen i hjembyen (fra barneskole til videregående) var også preget av sorg og redsel. Jeg har meget høy utdannelse, en god jobb, jeg er utadvendt og sterk - jeg har jo også blitt sterkere av de tingene jeg har opplevd - og jeg har gode venner som jeg stoler på. Jeg får høre at jeg er slående vakker, at jeg har en fantastisk varme og utstråler godhet.

Men inni meg er jeg lei meg. Og jeg skulle så gjerne sluppet det nå en stund. Jeg har hatt kreft. Jeg har en kronisk sykdom. Jeg har hatt to forferdelig destruktive forhold. Jeg var akkurat begynt å kjenne på hvordan det er å være glad, og så forsvinner alt igjen.

Hva kan jeg gjøre? Hvordan kan jeg komme ut av sorgen? Både i forhold til denne mannen og i livet generelt?

Jeg blir så glad for alle råd, for jeg føler meg så fryktelig alene.

[Gjest Gjestefarge]

Du må finne kjærligheten TIL deg selv, I deg selv.

Hvordan i alle dager du skal få til dette, kan jeg ikke si noe om, men jeg tror dette er svaret.

Kanskje finne noen som driver med positiv psykologi?

En får du uansett!

[Gjest farger]

først av alt så ser jeg dette som en historie du bør ta med eg videre - ikke glemme.

du har faktisk møtt en mann som har følelser for deg for den du er. prøv se dette som et deilig avbrekk i den eller så kjipe hverdagen du har hatt.

ja, du har kjælighetssorg - men betyr ikke dette også at du faktisk har evnet å finne en som ikke er destruktiv og voldelig? det er jo et stort skritt fremover - og jeg tror det er helt riktig for deg å ikke gå rett inn i et nytt forhold nå.

du må bli kjet med deg selv UTEN en mann.

når det gjelder negative tankemønstre så har jeg også begynt å jobbe med gjennom det pga vanskelig fortid og kronisk sykdom(med både fysiske og psykiske følger) som gjør at man lett faller inn i de samme gamle repetetive tankemønstrene.

litt tilfeldig(men noe motvillig) begynte jeg å lese "the power of now" av eckhardt tolle, og for meg har det iallefall til nå vært en måte å lære hvordan man kan skifte fokus.

jeg har også lest "å leve et liv, ikke vinne en krig" (se på biblioteket) - og her stod det også mye fornuftig som jeg kommer til å bruke aktivt for å ikke la denne kroniske sykdommen styre så mye av min tankevirksomhet og handling.

du spør hvordan du kan komme ut av dette: psykolog har hjulpet meg mye, men til syvende og sist er det meg selv som må ta den virkelige jobben.

[Gjest Gjest]

Ta det med deg videre som et godt minne. Prøv å fokusere på det som var bra med å møte denne mannen, istedetfor å fokusere på sorgen over å tapt kjærlighet.

[Mosaica]

Takk for svar så langt. Jeg skjønner at jeg bør fokusere på det som var positivt med å møte denne mannen, for også jeg ser at det var et stort skritt fremover. Men nettopp derfor er det så ekstra vondt, når han ikke vil ha noe forhold til meg selv om han er glad i meg - men bare ikke nok... Da kommer alle de gamle, kjente tankene: Hva er det med meg? Tenk om jeg bare hadde vært litt bedre, mer spennende, morsommere, tenk om jeg bare hadde gjort alt litt riktigere, så ville det kanskje fungert, så ville han kanskje hatt meg. Jeg bør muligens legge til at det er bare tre dager siden han fortalte meg det, så ennå er det et stort, vondt, åpent sår.

Men jeg føler meg så alene i verden. Og jeg skjelver innvendig fordi dette er så forferdelig vondt, jeg føler at jeg balanserer på en syltynn line som når som helst kan ryke. Jeg vet at det er en del av livet! Jeg vet at det alltid er en risk med å satse... Men likevel er jeg fortvilet over at jeg nok en gang sitter her og skjelver, at jeg ikke orker spise, at jeg tenker tanker som ikke bør tenkes.

Takk for tips om litteratur og psykolog, skal følge opp begge to...