Ville du forlat din partner pga partners sykdom?

[Gjest Gjest_Janne_*]

Litt inspirert av en annen tråd her så lurer jeg på følgende spørsmål: Ville du forlat din partner om denen fikk en sykdom som hjerneskade, nedsatt funksjonsevne, kreft, M.E eller annen langvarig fysisk og/eller psykisk sykdom som gjorde at partneren din kom til å ikke lenger være helt slik som den engang var?

Jeg har fått et inntrykk av svar i en annen tråd her at det er en god del her som ikke vill blitt i de "onde dagene" om partneren skulle være så uheldig og bli rammet av en sykdom/ulykke som gjør til at det kommer til å kreve mye selvoppfordrelse fra en selv, stemmer dette?

Jeg må innrømme at jeg klarer ikke å se for meg at jeg skulle forlatt min kjære om han noen gang havnet i en slik situasjon. Jeg ville blitt lei meg og prøvd å få hjelp til han, og gjort mye selv, men jeg ville ikke forlatt han.

[Gjest Gjest]

Jeg tror man kan gi et reelt svar på dette før man har vært i situasjonen selv og opplevd den over tid. Selv om du nå er sikker på at du ikke hadde forlatt din partner i en slik tenkt situasjon kan ting være annerledes når den evt. inntreffer.

[Rosalie]

Det tror jeg faktisk ikke man kan svare på før man er i situasjonen. Men dersom forholdet reduseres til et rent pleier/pasient-forhold og kjærligheten er død, så må man få lov til å gå. Uten fordømmelse.

Jeg har lest tråden du har funnet inspirasjon til denne tråden i, og jeg ser ikke hvorfor hun ikke skal gå. Hun er 24 år og har ingen kjæreste-følelser igjen for mannen. Det skjer ved to friske partnere, og da er det naturlig at man går dersom man ser at det ikke er igjen noe å redde. Men dersom den friske partneren går fra den som er syk, skal det fordømmes. Og ja, jeg har sett nettopp det på nært hold. Den som fortsatt er frisk skal leke mor Theresa/Dalai Lama og ofre eget liv og egen lykke fordi det er så synd på den som er syk. I stedet for å fordømme, bør man faktisk støtte. For å velge å gå fra en syk person er et tungt og vondt valg som vi utenforstående faktisk ikke skal blande oss opp i.

[BlackAcid]

Litt inspirert av en annen tråd her så lurer jeg på følgende spørsmål: Ville du forlat din partner om denen fikk en sykdom som hjerneskade, nedsatt funksjonsevne, kreft, M.E eller annen langvarig fysisk og/eller psykisk sykdom som gjorde at partneren din kom til å ikke lenger være helt slik som den engang var?

Jeg har fått et inntrykk av svar i en annen tråd her at det er en god del her som ikke vill blitt i de "onde dagene" om partneren skulle være så uheldig og bli rammet av en sykdom/ulykke som gjør til at det kommer til å kreve mye selvoppfordrelse fra en selv, stemmer dette?

Jeg må innrømme at jeg klarer ikke å se for meg at jeg skulle forlatt min kjære om han noen gang havnet i en slik situasjon. Jeg ville blitt lei meg og prøvd å få hjelp til han, og gjort mye selv, men jeg ville ikke forlatt han.

Er enig med det de andre skriver om at det er vanskelig å si noe om en slik situasjon før man havner i den..

MEN: (jeg tror/håper)

Jeg ville ikke forlatt min partner dersom han fikk en langvarig fysisksykdom. Men fortsatt var mentalt oppegående. En psykisk knekk hadde jeg også stått igjennom. Dersom min partner ble hjerneskadet, som jeg tror var tilfelle i den tråden som du sikter til her.. Hadde jeg nok gått videre. Jeg hadde vert der som en venn om det var ønskelig, men kunne ikke lagt hele livet mitt på is for han selv om jeg hadde elsket ham aldri så mye. Det er en problemstilling jeg håper jeg aldri havner i, men hadde jeg vert den personen som ble hjerneskadet håper jeg min partner hadde gått videre.

Jeg synes ikke det er egoistisk eller fælt å gå fra partneren dersom h*n har blitt hjerneskadet.

Endret 7. august 2009 av BlackAcid

[Gjest Ts]

Så alle til nå heller mot å forlate partneren sin om det blir for gale? Godt å vite at nordmenn anno 2009 ikke har latt rikdom og velferdssamfunnet gjøre dem til steinharde egoister som putter seg selv foran alt annet. (ironi)

[sleazejenta]

Kommer ann på sykdommen. Hadde nok ikke blitt for alltid om han hadde blitt hjerneskadet og ville vært pleietrengende 24/7, og aldri blitt frisk for resten av livet. Hadde nok blitt en stund pga kjærligheten, etterhvert bare pga dårlig samvittighet/medfølelse, og samlet opp styrken til å gå.

Hadde det vært annen type sykdom, som f.eks kreft, ville jeg blitt, for å støtte og hjelpe han med å komme gjennom det, uansett om det hadde vært helbredelig eller ei.

[BlackAcid]

Så alle til nå heller mot å forlate partneren sin om det blir for gale? Godt å vite at nordmenn anno 2009 ikke har latt rikdom og velferdssamfunnet gjøre dem til steinharde egoister som putter seg selv foran alt annet. (ironi)

Du spør om man ville forlatt partner dersom han skifter personlighet og ikke lengre er den man ble forelsket i pga av noe uforutsett som skjer.. Dersom din partner hadde opplevd noe som førte til at han begynte å slå? Eller blitt alkoholiker/pillepopper og ingen ting fikk han på rett kjøl? Dette ble den han ble og alltid kom til å være? Hadde du ikke dratt? Vi snakker om en person som blir hjerneskadet, og pga dette skifter personlighet, trenger hjelp til alt, ikke kan holde en samtale osv.. Tror det har lite med å være steinhard egoist pga av rikdom og velferd..

Bare lurer..

[Gjest ts]

Du spør om man ville forlatt partner dersom han skifter personlighet og ikke lengre er den man ble forelsket i pga av noe uforutsett som skjer.. Dersom din partner hadde opplevd noe som førte til at han begynte å slå? Eller blitt alkoholiker/pillepopper og ingen ting fikk han på rett kjøl? Dette ble den han ble og alltid kom til å være? Hadde du ikke dratt? Vi snakker om en person som blir hjerneskadet, og pga dette skifter personlighet, trenger hjelp til alt, ikke kan holde en samtale osv.. Tror det har lite med å være steinhard egoist pga av rikdom og velferd..

Bare lurer..

Alkoholiker og pillepopper er tilstander som kan kureres om personen selv ønsker en kur. Det er ikke sammenlignbart med kroniske lidelser hvor uansett hvor mye personen kunne tenke seg å gjøre noe med det blir sittende igjen med problemet.

Du kan ikke sammenligne det å dra fra en alkoholiker/narkoman/pillemisbruker som nekter å ta innover seg sitt eget misbruk og som nekter å ta behandling med en person som ikke kan gjøre noe med tilstanden de er i, og kan ikke gjøre noe for å forandre den heller?

Og jo, velferd og rikdom har alt med dette å gjøre. Velferdsstaten garanterer at personen blir tatt vare på om familie, partner og venner skulle svikte totalt. På mange måter er sikkerhetsnettet som det skulle bli blitt en lasso som fanger en og drar en bort fra alt en hadde og hvor en blir sittende ensom og forlatt, men med mat og tak over hodet.

Rikdom har også med dette å gjøre. Jo rikere en er, jo mer forventer en av selvrealisering, av muligheter i livet o.l. Det sier jo sitt at i Norge krevde mottakere av arbeidsledighetstrygd å få en gratis sydentur i året slik at de ikke skulle bli psykisk nedbrutt over misunnelse av at naboen reiste på sydentur.

Samme greia med personen som tar vare på en annen. Det er misunnelse over at de andre gjør andre ting, og en vet at det er nok penger og ressurser til at en selv og kan gjøre akkurat som en vil, blandet sammen med en garanti om at om en reiser så vil det være mat på bordet, pleier å passe på og tak over hodet så finner en ut at dette er jo godt nok, så da kan jeg jo bare gjøre som jeg vil. Akkurat som alle andre.

Samfunnet er kaldt og egoistisk, og svarene her viser det også.

[Gjest Gjest_meg_*]

Litt inspirert av en annen tråd her så lurer jeg på følgende spørsmål: Ville du forlat din partner om denen fikk en sykdom som hjerneskade, nedsatt funksjonsevne, kreft, M.E eller annen langvarig fysisk og/eller psykisk sykdom som gjorde at partneren din kom til å ikke lenger være helt slik som den engang var?

Eg vil være ærlig her. Om kjæresten min var i ei ulykke og blei hjerneskadd, "grønnsak", hadde trengt hjelp med absolutt alt eller var ikkje seg sjøl lenger.... Nei. Det tror eg ikkje eg hadde klart dessverre.

Om han fikk kreft hadde eg vært der for han every step of the way.

Men er vanskelig å svare, for man veit egentlig ikkje før man er i situasjonen. Men det hadde nok tært noe jævlig på meg.

[BlackAcid]

Alkoholiker og pillepopper er tilstander som kan kureres om personen selv ønsker en kur. Det er ikke sammenlignbart med kroniske lidelser hvor uansett hvor mye personen kunne tenke seg å gjøre noe med det blir sittende igjen med problemet.

Du kan ikke sammenligne det å dra fra en alkoholiker/narkoman/pillemisbruker som nekter å ta innover seg sitt eget misbruk og som nekter å ta behandling med en person som ikke kan gjøre noe med tilstanden de er i, og kan ikke gjøre noe for å forandre den heller?

Og jo, velferd og rikdom har alt med dette å gjøre. Velferdsstaten garanterer at personen blir tatt vare på om familie, partner og venner skulle svikte totalt. På mange måter er sikkerhetsnettet som det skulle bli blitt en lasso som fanger en og drar en bort fra alt en hadde og hvor en blir sittende ensom og forlatt, men med mat og tak over hodet.

Rikdom har også med dette å gjøre. Jo rikere en er, jo mer forventer en av selvrealisering, av muligheter i livet o.l. Det sier jo sitt at i Norge krevde mottakere av arbeidsledighetstrygd å få en gratis sydentur i året slik at de ikke skulle bli psykisk nedbrutt over misunnelse av at naboen reiste på sydentur.

Samme greia med personen som tar vare på en annen. Det er misunnelse over at de andre gjør andre ting, og en vet at det er nok penger og ressurser til at en selv og kan gjøre akkurat som en vil, blandet sammen med en garanti om at om en reiser så vil det være mat på bordet, pleier å passe på og tak over hodet så finner en ut at dette er jo godt nok, så da kan jeg jo bare gjøre som jeg vil. Akkurat som alle andre.

Samfunnet er kaldt og egoistisk, og svarene her viser det også.

Det å være alkoholiker er ikke alltid noe man klarer å få bukt med selv om man ønsker det.. Heller ikke vold t.d.

Det handler ikke om å la denne personen i stikken. Hadde stilt opp, men hadde gått videre med livet også. Det er ikke fordi jeg er følelsesløs og bor i et rikt land at jeg ikke ville hadde et samliv med en hjerneskada person, men fordi det er feil for meg. Et samliv handler om å gi og ta.. Dersom en person er en grønsak som en person brukte i et innlegg her blir det ikke noe gi/ta situasjon, men en gigigigigigigi situasjon. Man ønsker da vel å bli tatt vare på av sin partner også?

Man kan ikke slutte å leve livet selv om den man en gang elsket blir pleietrengende..

Jeg antar du kommer til å la halve slekta bli boende hos deg når de blir demente, pleietrengende osv? Å la velferdssamfunnet ta over er jo følelseskaldt..

Å la en instutisjon ta over et 24jobb som det er å pleie disse menneskene er ikke ansvarsfraskrivelse. Å gå fra en partner til fordel for å få et funksjonelt samliv med en annen utelukker ikke å slutte å ha kontakt eller ikke stille opp som venn.

[Gjest Gjest]

Det å være alkoholiker er ikke alltid noe man klarer å få bukt med selv om man ønsker det.. Heller ikke vold t.d.

Det handler ikke om å la denne personen i stikken. Hadde stilt opp, men hadde gått videre med livet også. Det er ikke fordi jeg er følelsesløs og bor i et rikt land at jeg ikke ville hadde et samliv med en hjerneskada person, men fordi det er feil for meg. Et samliv handler om å gi og ta.. Dersom en person er en grønsak som en person brukte i et innlegg her blir det ikke noe gi/ta situasjon, men en gigigigigigigi situasjon. Man ønsker da vel å bli tatt vare på av sin partner også?

Man kan ikke slutte å leve livet selv om den man en gang elsket blir pleietrengende..

Jeg antar du kommer til å la halve slekta bli boende hos deg når de blir demente, pleietrengende osv? Å la velferdssamfunnet ta over er jo følelseskaldt..

Å la en instutisjon ta over et 24jobb som det er å pleie disse menneskene er ikke ansvarsfraskrivelse. Å gå fra en partner til fordel for å få et funksjonelt samliv med en annen utelukker ikke å slutte å ha kontakt eller ikke stille opp som venn.

Bor i et hjem som er forsiden av besteforeldre og foreldres hjem. Her tar vi vare på hverandre ja. Selvfølgelig benytter besteforeldrene mine seg av hjelpepleier og slikt sånn at ikke det er kun byrde på oss andre, og enkelte ting kan vi heller ikke fordi vi er ikke utdannet (medisiner osv.).

Men jeg ser at sålenge partneren din kan ha en inntekt, prestere i sengen og oppfylle dine behov så er det greit? Merkelig, jeg trodde kjærlighet skulle være uten betingelser.

"I gode og onde dager". Ja takk, men bare det første? Det handler for deg om å dele livet, men bare så lenge dere begge kan bidra til å leve den sosialdemokratiske drømmen?

[Gjest Glør]

Kommer helt an på hva slags sykdom. Hvis han hadde blitt en bablende grønnsak sier han selv at han håper jeg vil trekke ut kontakten eller kvele han med en pute, og så gå videre med livet mitt, så jeg håper jo at jeg hadde vært i stand til å gjøre det.

Kreft, me ol hadde nok gått greit, de fleste endrer jo ikke personlighet av den grunn, og at fysiske ting blir vanskeligere må man jo bare tilpasse seg.

Psykiske problemer av noe slag har vel alle jeg har vært sammen med hatt, og med den ene ble det slutt pga det, siden han brukte det som en unnskyldning for å være en drittsekk. De andre har oppført seg som anstendige mennesker selv om de sliter, og dermed har det også gått greit.

[Gjest Gjest]

Hadde mannen min blitt hjerneskadet til en slik grad at han var pleietrengende for resten av livet og ikke kunne komunisere på noen måte og ha noen form for intimitet og nærhet med meg, så hadde jeg nok skilt meg. Det at jeg hadde skillt meg ville ikke vært det slamme som at jeg forlot ham, jeg ville fortsatt å bruke tid på ham og besøke ham og jeg hadde hatt han som en viktig del av livet mitt.

Særlig når man er ung mener jeg at dette ville vært det rette valget. Dersom dette skjedde etter 30 gode år sammen, ville nok saken vært en annen. I mitt hode er det umulig å skulle leve livet fra begynnelsen av 20 årene med å ta vare på et annet menneske og bli tvunget til pliktsex.

Jeg må også nevne at tråden TS henviser til ikke handlet om noen som hadde lovet "i gode og onde dager" men et kjærestepar. Det gjør også at det stiller seg annerledes.

Hadde mannen min fått en hvilket som helst annen sykdom, som ikke innebar at han var nær en grønnsak, så hadde jeg blitt hos ham. Jeg elsker mannen min,og en mentalt "platonisk" forhold med ham er langt bedre enn å ikke ha ham i livet mitt (dersom han skulle bli fysisk avskjært på en eller annen måte feks) men om mannen min mentalt var vekke og aldri noen gang ville komme tilbake hadde jeg nok ikke klart å bli i lengden.

I Norge er det slik at vi må jobbe for å tjene til livets opphold, hvordan skal man kalre det med en partner som er konstant pleietrengende og kanskje ikke kan være alene med fare for å skade seg selv? Partneren måtte da leve på institusjon og hvordan skal man kunne ha et forhold til en person som må leve på institusjon resten av livet? Jeg hadde ikke forlatt mannen min med det at jeg hadde kuttet ham helt vekk fra livet mitt, men jeg hadde hatt behov for en ny livspartner likevel.

[Kamikatze]

Stakk ikke av med halen mellom beina da moderen ble sjuk og pleietrengende, og vil nok stå'an av, om kjerringa skulle være uheldig. Men har etter at jeg begynte her på KG innsett, mer og mer, at hun neppe kommer til å være norskfødt.

Så kanskje kanskje jeg slipper å bli liggende å stirre i taket, klar i skallen, men ute av stand til å kommunisere, mens hjelpepleiere klager over turnusen og de ekle pasientene, og kona eksen tripper rundt og snakker om sine nye flammer, og beundrer sin blanke nye ring. Fortsette å være venner? Vi er ikke venner med ekser, vi graver dem ned i hagen...

[Vera Vinge]

Som alle andre her sier, kommer det an på hva det gjelder, hvordan personen evt. forandrer seg, og det er vanskelig å vite før man er i situasjonen. I utgangspunktet har jeg jo lovt min mann å være ved siden av ham i gode og onde dager. Derfor er ikke jeg den første som rømmer hus og hjem dersom mannen min skulle komme hjem med dårlige nyheter vedr. egen helse. Om han var den samme mentalt, og vi hadde den samme intimiteten som nå (tenker ikke da hovedsaklig på den fysiske, da jeg setter den psykiske nærheten enda høyere, om jeg må velge), ville jeg kunne utholde mye. Om han derimot endret personlighet fullstendig, og jeg knapt kjente ham igjen, eller om han ble så redusert fysisk og mentalt at det ville innebære et pleieforhold resten av livet, syns jeg det må være legitimt å vurdere å gå.

Jeg håper i det minste at min mann ville forlate meg og fortsette et nytt liv, dersom jeg ble fullstendig ute av stand til å gi ham noe som lignet et parforhold. Dette dersom det er snakk om en varig tilstand, spesielt nå som vi er så unge. Når jeg tenker etter, tror jeg at jeg skal si dette til ham når han kommer hjem i dag. Det siste jeg ønsker, er å være en klamp om foten hans på en slik måte at han ikke følte han hadde noe liv.

Situasjonen ville såklart vært en annen om vi levde i et samfunn som innebar at å forlate mannen ville være ensbetydende med at han havnet i rennesteinen eller ikke fikk god omsorg. Når vi nå lever i det samfunnet vi gjør, syns jeg ikke det må være noe kaldt i å si at man ikke orker å bruke livet på å pleie mannen sin lenger. Innen rimelighetens grenser, tenker jeg at velferdsgodene i slke situasjoner er der for å brukes. Når vi først har det samfunnet vi har, syns jeg det er mye å forvente av en ung person å skulle ofre seg for partneren de neste 60 årene f.eks. (dersom det er snakk om alvorlig sykdom).

Jeg syns det er helt ok å prinsippielt ønske/mene at folk burde bli ved sine partnere også i onde dager, men jeg syns det er stygt å fordømme enkeltpersoner som tar et vanskelig valg om å gå. Man kan aldri vite hvordan det er å være i andres sko.

[Vera Vinge]

Stakk ikke av med halen mellom beina da moderen ble sjuk og pleietrengende, og vil nok stå'an av, om kjerringa skulle være uheldig. Men har etter at jeg begynte her på KG innsett, mer og mer, at hun neppe kommer til å være norskfødt.

Uten at jeg vet noe om din mors situasjon, vil jeg si det er en vesenforskjell på å stikke innom og hjelpe et pleietrengende familiemedlem, og å leve 24 timer i døgnet med en som trenger omfattende hjelp og stell. Jeg ville selvsagt ha hjulpet det jeg kunne hvis en av mine foreldre ble alvorlig syke, men jeg syns samtidig det blir veldig annerledes enn å skulle ha et slags kjærlighetsforhold til noen, mens man pleier dem, i tillegg til at man bor sammen. Når det da gjelder langvarig sykdom (tenker ikke på f.eks. kreft eller andre ting man kan bli frisk av, og/eller som har et avgrenset sykdomsforløp).

[Gjest Gjest]

Stakk ikke av med halen mellom beina da moderen ble sjuk og pleietrengende, og vil nok stå'an av, om kjerringa skulle være uheldig. Men har etter at jeg begynte her på KG innsett, mer og mer, at hun neppe kommer til å være norskfødt.

Så kanskje kanskje jeg slipper å bli liggende å stirre i taket, klar i skallen, men ute av stand til å kommunisere, mens hjelpepleiere klager over turnusen og de ekle pasientene, og kona eksen tripper rundt og snakker om sine nye flammer, og beundrer sin blanke nye ring. Fortsette å være venner? Vi er ikke venner med ekser, vi graver dem ned i hagen...

Men om din kone blir liggende ute av stand til å kommunisere, på en instidusjon. Hadde du forblitt tro mot henne resten av livet?

Når jeg snakker om at jeg nok hadde skillt meg hadde jeg selvsagt ikke "trippet rundt og snakket om mine nye plammer". Jeg har giftet meg en gang og kommer ikke til å gjøre det igjen, så noen blank ring ville det heller ikke blitt. Jeg vill e besøkt ham, lest for ham, fortalt om jobben min etc.

Jeg tenker nå at jeg håper at min mann hadde unnet meg et liv og barn om han ikke kunne gi meg dette. Jeg håper han hadde ønaket at jeg ikke skulle leve livet mitt rundt besøkene hvor han lå i ei seng og så i taket. Jeg vet at jeg hadde ønsket dette for min mann dersom jeg ble så syk. Jeg hadde ønsket at han beholdt meg i livet sitt, men med glede også møtt den nye kjæresten og barna hans. Dersom jeg ikke hadde kunnet gi ham barn, eller meg selv ville jeg syntes det var givende å få se barna hans, fordi jeg elsker ham jo og ønsker å se ham lykkelig dersom jeg selv ikke er i stand til å gjøre ham lykkelg.

Det skal sies at jeg har stått ved min manns side gjennom en lang periode med psykisk sykdom, hvor jeg måtte ta meg av ham. Det er jo en selvfølge når man først gifter seg med noen.

[Gjest Gjest_meg_*]

Jeg elsker min partner. Derfor ønsker jeg virkelig at han går videre hvis jeg f eks skulle bli grønnsak resten av livet, både fysisk og mentalt. Selv om jeg skulle bli tvunget til å "gi opp livet" så kunne jeg aldri tenke meg å dra min partner ned i elendigheten sammen med meg.

[Gjest Gjest]

Stakk ikke av med halen mellom beina da moderen ble sjuk og pleietrengende, og vil nok stå'an av, om kjerringa skulle være uheldig. Men har etter at jeg begynte her på KG innsett, mer og mer, at hun neppe kommer til å være norskfødt.

Så kanskje kanskje jeg slipper å bli liggende å stirre i taket, klar i skallen, men ute av stand til å kommunisere, mens hjelpepleiere klager over turnusen og de ekle pasientene, og kona eksen tripper rundt og snakker om sine nye flammer, og beundrer sin blanke nye ring. Fortsette å være venner? Vi er ikke venner med ekser, vi graver dem ned i hagen...

Ville vel kanskje da vært bedre om hun forlot deg helt? Må egentlig være grusomt å være ute av stand til å kommunisere det en tenker også høre den som en elsker fortelle at fra nå er dere bare venner og kanskje forteller hun også om at hun har funnet en annen. Dette i tillegg til alt det andre du har gjennomgått.

Det er et kaldt samfunn vi har fått hvor en bare plasserer folk bort når de ikke lenger kan fungere 100%, og glemmer dem og later som om de ikke eksiterer eller har eksitert.

Tenk om en innførte aktiv dødshjelp i et slikt samfunn. Jeg er ikke i tvil om at pårørende ville fått den syke til å føle seg så jævlig at de heller velger døden fordi de pårørende allerede har stuet dem vekk og later som om de er død. De besøker bare personen på samme måte som de besøker gravsteinene til avdødde familiemedlemmer (det er vel dette også som menes ved å være en "venn").

[Gjest Gjest]

Det er et kaldt samfunn vi har fått hvor en bare plasserer folk bort når de ikke lenger kan fungere 100%, og glemmer dem og later som om de ikke eksiterer eller har eksitert.

Men her er det jo ikke snakk om å ikke fungere 100%, det er snakk om at man er så hjerneskadet at man trenger hjelp selv til å gå på do og stelle seg.

Grunnen til at vi plasserer folk på insitusjoner er fordi vi ikke lever i storfamilier som tillater at man kan ha personen hjemme, slik at der alltid er noen til å ta seg av den pleietrengende mens den andre er på arbeid. En person må på inatitusjon om den andre skal kunne være i jobb, noe vi er avhengig av her i landet. Det har ingenting med at vi er et kalt samfunn, men at vi ikke lenger har storfamilier. Min far som var alene var ikke i stand til å ta seg av sin pleietrengende 85 år gamle far, fordi han selv var i jobb, og jeg var i utdanning og ville heller ikke fått penger til å trø inn. Hadde vi levd i tradisjonelle storfamilier ville dette vært lettere å få til. Mange ønsker faktisk å ha foreldrene hjemme, men det er veldig vanskelig å la gjennomføre i dagens samfunn.