Stebarnet gråter og vil til mamma

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Hei!

Jeg er stemor til en herlig liten gutt. foreldrene hans skilte lag da han var veldig liten, så han husker ikke tida fra når de var sammen. Far har utvidet helgesamvær, og det har gått veldig fint helt til nå. han liker veldig godt å være hos oss, har gledet seg til det er pappa-helg. Helt til nå, i det siste har han grått etter mamma, og savner henne hele tida. selv om han bare har vært borte fra henne noen timer, så vil han tilbake.

Dette er jo ganske fortvilende, for fra å ha en lekende gutt som koser seg hos oss, så vil han bare til mamma. moren hans har ikke funnet seg noen ny, så der er det bare han og mamma. når han er hos pappa er det hos pappa og meg, så det er ingen krangel om farens oppmerksomhet (da hadde jeg forstått det litt mer). jeg trekker meg unna, når det er mamma-mas, orker ikke det der helt.

noen flere som har opplevd en sånn plutselig overgang til verdens største mamma-dalt? har god kontakt med barnet, og for meg er han som et ekstra tantebarn. ikke min egen, men jeg bryr meg om han, og vil at han skal ha det bra.

Hilsen lett fortvilet 'stemor'

[Gjest Gjest]

Pappa og moren må ta en prat. Det kan være at gutten er blitt "mammas lille mann", og han føler et sterkt ansvar for at hun er alene når han er hos dere.

Dette bør dere ta en prat om. Gjerne alle tre voksne selvfølgelig, om det er rom for det. Men i alle fall må far og mor snakke sammen, og siden snakke med gutten.

[Gjest TS]

Pappa og moren må ta en prat. Det kan være at gutten er blitt "mammas lille mann", og han føler et sterkt ansvar for at hun er alene når han er hos dere.

Dette bør dere ta en prat om. Gjerne alle tre voksne selvfølgelig, om det er rom for det. Men i alle fall må far og mor snakke sammen, og siden snakke med gutten.

Tusen takk for et bra svar. det høres veldig fornuftig ut. vi har diskutert litt oss i mellom, så vi får sette oss ned å ta en prat alle tre om det.

[Gjest x-stemor]

Jeg er enig med den andre som svarer her. Det er viktig at dere snakker sammen dere voksne. Selv har jeg opplevd det samme med mine tidligere stebarn, og mine barn har hatt den hos sin far.

Barn føler ofte et ekstremt stort ansvar for den av foreldrene de ikke er hos, vil at de skal ha det bra. Det er derfor viktig at vi som voksne tar disse signalene på alvor.

I mitt eget tilfelle så løste det seg fort med mine barn. De klarte nemlig selv å fortelle at de tenkte mye på meg og gråt når de var hos pappaen (han sa ingenting til meg). De trodde jeg bare satt hjemme og ikke hadde noen til å trøste meg når de var borte. Derfor begynte jeg å innvolvere dem i mine planer for tiden de var borte. Fortalte hva jeg skulle gjøre etc. Det har resultert i at de nå ikke er lei seg hos far, men de ringer meg hver dag og spør hvordan det og det gikk og om jeg hadde det koselig.

For stebarna mine var det annerledes. Moren deres mente at hun var i sin fulle rett til å si til barna hvor trist alt var uten dem hjemme. At hun ikke hadde det noe bra uten dem. Og min eks; vel han mente det samme. Det er ikke hun jeg bebreider, men ham. Han burde være mann nok til å ta kampen noe han ikke gjorde.

Er forresten pga hans manglende ryggrad at det ble slutt, men ikke bare på denne ene lille tingen

[Gjest Gjest_Mathilde_*]

Jeg er enig med den andre som svarer her. Det er viktig at dere snakker sammen dere voksne. Selv har jeg opplevd det samme med mine tidligere stebarn, og mine barn har hatt den hos sin far.

Barn føler ofte et ekstremt stort ansvar for den av foreldrene de ikke er hos, vil at de skal ha det bra. Det er derfor viktig at vi som voksne tar disse signalene på alvor.

I mitt eget tilfelle så løste det seg fort med mine barn. De klarte nemlig selv å fortelle at de tenkte mye på meg og gråt når de var hos pappaen (han sa ingenting til meg). De trodde jeg bare satt hjemme og ikke hadde noen til å trøste meg når de var borte. Derfor begynte jeg å innvolvere dem i mine planer for tiden de var borte. Fortalte hva jeg skulle gjøre etc. Det har resultert i at de nå ikke er lei seg hos far, men de ringer meg hver dag og spør hvordan det og det gikk og om jeg hadde det koselig.

For stebarna mine var det annerledes. Moren deres mente at hun var i sin fulle rett til å si til barna hvor trist alt var uten dem hjemme. At hun ikke hadde det noe bra uten dem. Og min eks; vel han mente det samme. Det er ikke hun jeg bebreider, men ham. Han burde være mann nok til å ta kampen noe han ikke gjorde.

Er forresten pga hans manglende ryggrad at det ble slutt, men ikke bare på denne ene lille tingen

Det er helt fantastisk hvordan deltakerne her på KG klarer å rakke ned på andre personers væremåte.

Måtte sannelig vært deilig å kunne slå seg på brystet og vite at man har gjort alt riktig

Ærlig talt - det er faktisk fullt mulig at barn lengter hjem uten at det er mors eller fars feil. Jeg for min del er oppvokst i et harmonisk hjem hvor mor og far var gift i all sin levetid. Og jeg var ingen pingle selv, i motsetning til barn nå til dags var jeg alltid ute og lekte med barna i gaten - vi var så og si aldri hjemme. ALLIKEVEL så lengtet jeg kraftig hjem da jeg var på leir som 10-åring. Husker at jeg gråt meg i søvn og skyldte på vondt i magen for jeg turde ikke si hvorfor jeg gråt.

Det er helt normalt at barn lengter hjem - det trenger ikke sykeliggjøres og det trenger ihvertfall ikke legges som grunn at gutten er "mann" i huset og må beskytte mamma.

[Gjest Gjest]

Ærlig talt - det er faktisk fullt mulig at barn lengter hjem uten at det er mors eller fars feil. Jeg for min del er oppvokst i et harmonisk hjem hvor mor og far var gift i all sin levetid. Og jeg var ingen pingle selv, i motsetning til barn nå til dags var jeg alltid ute og lekte med barna i gaten - vi var så og si aldri hjemme. ALLIKEVEL så lengtet jeg kraftig hjem da jeg var på leir som 10-åring. Husker at jeg gråt meg i søvn og skyldte på vondt i magen for jeg turde ikke si hvorfor jeg gråt.

Det er helt normalt at barn lengter hjem - det trenger ikke sykeliggjøres og det trenger ihvertfall ikke legges som grunn at gutten er "mann" i huset og må beskytte mamma.

Ja! Ikke sant?

Men det er faktisk en utbredt oppfatning at det er morens feil hvis barnet ikke trives hos faren. Det føles veldig urettferdig å bli beskyldt for å påføre barnet slik ansvarsfølelse når man selv vet at det slett ikke er sånn. Det kan faktisk være mange andre årsaker til at barnet trives best hos moren. Det kan like godt være at barnet føler seg mest hjemme der, at vennene og lekene er der... Og det kan være årsaker hos faren som rutiner som ikke passer barnet så godt, temperamentsproblemer, ny partner som barnet ikke liker så godt, stesøsken/halvsøsken som får særbehandling... Det er ikke engang sikkert barnet klarer å sette ord på det. Det kan godt bare være følelser, trygghet, tilhørighet, tristhet, slitenhet... Barnet kan føle hvor det er best å være uten å klare å forklare det med konkrete årsaker.

Men det er helt klart viktig å prate om dette, og ta barnet og barnets behov på alvor.

[Gjest Gjest]

Men de fleste barn greier å gi uttrykk for hva som er problemet, om det er så enkelt som hjemlengsel. Og hadde ts tenkt at det var så enkelt, så hadde hun neppe tatt seg bryet med å spørre her.

At gutter gjerne tar på seg rollen som "mann" i huset når mamma er alene er ikke å sykeliggjøre gutten. Er han SYK fordi han føler ansvar? Er barn SYKE når de føler ansvar for andre eller for situasjoner rundt seg, akkurat slik vi voksne kan? Trenger vi psykiatrisk behandling da mener du? Eller holder det med litt støtte og en klem for å løse problemet..?

Mathilde; er du ikke glad for at ts faktisk engasjerer seg i hvorfor barnet gråter? Hun kunne faktisk bare gitt faen, enten det var hjemlengsel eller noe annet.

[Gjest Gjest]

i det siste har han grått etter mamma, og savner henne hele tida. selv om han bare har vært borte fra henne noen timer, så vil han tilbake.

At gutter gjerne tar på seg rollen som "mann" i huset når mamma er alene er ikke å sykeliggjøre gutten. Er han SYK fordi han føler ansvar? Er barn SYKE når de føler ansvar for andre eller for situasjoner rundt seg, akkurat slik vi voksne kan? Trenger vi psykiatrisk behandling da mener du? Eller holder det med litt støtte og en klem for å løse problemet..?

Hvis barnet tar på seg så mye ansvar er det skadelig. Hvis det er mistanke om at dette er årsaken må man finne ut av hvorfor barnet føler at han må være mannen i huset og passe på mamma. Barn skal ikke ha et slikt ansvar. De voksne (både mor og far) må vise at de kan passe på seg selv, og at de har det bra når de er alene.

Ansvarsfølelse for moren er nok sjelden er årsaken til at barnet gråter og vil tilbake til moren. Men hvis moren f.eks har epilepsi eller andre sykdommer som kan gi anfall og krever at noen ringer etter ambulanse, så kan nok barnet tenke mye på at moren kan bli syk og dø mens han er borte. Eller hvis moren har psykopatiske trekk og er svært manipulerende og dominerende. Hvis barnet uten grunn føler så mye ansvar, kan det hende fastlegen burde vurdere om angst kan være en årsak, og evt. henvise barnet til bup.

[Gjest Gjest_Mathilde_*]

Men de fleste barn greier å gi uttrykk for hva som er problemet, om det er så enkelt som hjemlengsel. Og hadde ts tenkt at det var så enkelt, så hadde hun neppe tatt seg bryet med å spørre her.

At gutter gjerne tar på seg rollen som "mann" i huset når mamma er alene er ikke å sykeliggjøre gutten. Er han SYK fordi han føler ansvar? Er barn SYKE når de føler ansvar for andre eller for situasjoner rundt seg, akkurat slik vi voksne kan? Trenger vi psykiatrisk behandling da mener du? Eller holder det med litt støtte og en klem for å løse problemet..?

Mathilde; er du ikke glad for at ts faktisk engasjerer seg i hvorfor barnet gråter? Hun kunne faktisk bare gitt faen, enten det var hjemlengsel eller noe annet.

Det er faktisk veldig vanskelig for et barn å innrømme at de lengter hjem. Jeg som er jente sa det aldri - og jeg er ganske sikker at det for en gutt er mye verre å innrømme at han heller vil være hos mor enn hos far.

Jeg var vant til å ligge hos andre, lå ofte hos venninner, mormor og morfar, tante og onkel .. allikevel så likte jeg ikke å ligge andre steder enn hjemme. Selvom man ikke fremstår som noen mammadalter så kan man foretrekke å være et sted fremfor et annet.

Det er ikke alltid så lett - ei heller nødvendig å måtte sette ord på alt mulig.

[Gjest Gjest]

Det er helt fantastisk hvordan deltakerne her på KG klarer å rakke ned på andre personers væremåte.

Måtte sannelig vært deilig å kunne slå seg på brystet og vite at man har gjort alt riktig

Ærlig talt - det er faktisk fullt mulig at barn lengter hjem uten at det er mors eller fars feil. Jeg for min del er oppvokst i et harmonisk hjem hvor mor og far var gift i all sin levetid. Og jeg var ingen pingle selv, i motsetning til barn nå til dags var jeg alltid ute og lekte med barna i gaten - vi var så og si aldri hjemme. ALLIKEVEL så lengtet jeg kraftig hjem da jeg var på leir som 10-åring. Husker at jeg gråt meg i søvn og skyldte på vondt i magen for jeg turde ikke si hvorfor jeg gråt.

Det er helt normalt at barn lengter hjem - det trenger ikke sykeliggjøres og det trenger ihvertfall ikke legges som grunn at gutten er "mann" i huset og må beskytte mamma.

Ikke skjønner jeg hvordan du kunne tolke innlegget mitt dithen, men ... Dette var min erfaring med to forskjellige forhold. Og jeg har mange andre erfaringer.

Sier ikke jeg er perfekt, og jeg har da gjort feil jeg også.

Men kanskje du skal lese en del om skilsmissebarn og deres tanker?

[Elle Melle]

Hvor gammelt er barnet da?

Det er ikke lett å mene noe om denne situasjonen uten å vite alderen på gutten. Det er stor forskjell på en som er tre og en som er ti.

[Littlebird]

Ja! Ikke sant?

Men det er faktisk en utbredt oppfatning at det er morens feil hvis barnet ikke trives hos faren. Det føles veldig urettferdig å bli beskyldt for å påføre barnet slik ansvarsfølelse når man selv vet at det slett ikke er sånn. Det kan faktisk være mange andre årsaker til at barnet trives best hos moren. Det kan like godt være at barnet føler seg mest hjemme der, at vennene og lekene er der... Og det kan være årsaker hos faren som rutiner som ikke passer barnet så godt, temperamentsproblemer, ny partner som barnet ikke liker så godt, stesøsken/halvsøsken som får særbehandling... Det er ikke engang sikkert barnet klarer å sette ord på det. Det kan godt bare være følelser, trygghet, tilhørighet, tristhet, slitenhet... Barnet kan føle hvor det er best å være uten å klare å forklare det med konkrete årsaker.

Men det er helt klart viktig å prate om dette, og ta barnet og barnets behov på alvor.

Så da er det lettere å skylde på at det er fars skyld, fordi barnet ikke har det like bra hos pappa som hos mamma?

Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror vi som foreldre må være åpen for at barn kan savne å være både hos mamma eller pappa, og la barnet få lov til å gi uttrykk for dette, og snakke med dem om det, og hvorfor de savner. Det er ikke alltid det er så lett å svare på hvorfor de savner noen/noe for barn, man vet jo selv at ofte er det bare et savn man har, uten at det nødvendigvis innebærer at noen har gjort noe feil.

Jeg syns som stemor iallfall at det er viktig å vise forståelse for at stebarnet mitt kan savne sin mor, og at barnet for "lov" til å si det (selv om det innimellom kan være vondt å høre dette, så må ikke det gå utover barna), og så hjelper det når vi trøster, og snakker sammen om hvor lenge det er til barnet skal tilbake dit, prøver å snakke også om hyggelige ting vi skal gjøre før det osv osv. Oftest løser dette seg helt fint da, litt oppmerksomhet og nærhet, og så er barnet fort på andre tanker.

Jeg tror uansett dette går i perioder med de fleste barn, noen ganger lengter de mer hjem enn i andre perioder. Ofte savner jo barna også samværsforeldre, det er ikke bare hjemlengsel de har. Men selvsagt må man ta det på alvor selv om man ikke trenger å bebreide noen for det.

Jeg syns det er flott at ts tydeligvis bryr seg om dette, og tror helt sikkert at det kommer til å bli bedre når dere tar det alvorlig. Lykke til!

[Gjest Supermimz]

Det er helt fantastisk hvordan deltakerne her på KG klarer å rakke ned på andre personers væremåte.

Måtte sannelig vært deilig å kunne slå seg på brystet og vite at man har gjort alt riktig

Ærlig talt - det er faktisk fullt mulig at barn lengter hjem uten at det er mors eller fars feil. ...

Jeg synest dette var litt under beltestedet. Vedkommende svarte fordi hun ville hjelpe, ikke for å rakke ned på noen.

[Gjest TS]

Hvor gammelt er barnet da?

Det er ikke lett å mene noe om denne situasjonen uten å vite alderen på gutten. Det er stor forskjell på en som er tre og en som er ti.

Har ikke vært på nett i helga, så derfor har jeg ikke helt fulgt med. Gutten er fem år gammel, og jeg har fulgt han siden han var to.

sitat littlebird:

Så da er det lettere å skylde på at det er fars skyld, fordi barnet ikke har det like bra hos pappa som hos mamma?

Jeg syns som stemor iallfall at det er viktig å vise forståelse for at stebarnet mitt kan savne sin mor, og at barnet for "lov" til å si det (selv om det innimellom kan være vondt å høre dette, så må ikke det gå utover barna),

Jeg er ikke ute etter å skylde på verken den ene eller den andre, jeg ønsker nå helst at gutten skal ha det bra (ikke om moren eller faren gjør en dårlig jobb, for jeg vet at begge gjør en god jobb).

Viser jo selvsagt forståelse for at gutten savner sin mor, og far setter seg ned å prater med han å sier at det er naturlig å savne noen man er glad i når man ikke er sammen med dem. og ja jeg må innrømme at jeg synes det er kjipt med 'mamma-grininga', men det er ikke først og fremst det som har noen betydning her.

sitat gjest 08.08 12.48

Det kan like godt være at barnet føler seg mest hjemme der, at vennene og lekene er der... Og det kan være årsaker hos faren som rutiner som ikke passer barnet så godt, temperamentsproblemer, ny partner som barnet ikke liker så godt, stesøsken/halvsøsken som får særbehandling... Det er ikke engang sikkert barnet klarer å sette ord på det. Det kan godt bare være følelser, trygghet, tilhørighet, tristhet, slitenhet... Barnet kan føle hvor det er best å være uten å klare å forklare det med konkrete årsaker.

Vi bor i samme bygd som moren hans, han har ingen andre stesøsken/halvsøsken verken her eller der, og han har egne leker hos oss. så det er ingen enkle 'ytre' årsaker.

Sånn generelt: Snakket med moren hans, og han er livredd for at hun skal forlate han når han er hjemme hos henne (gå ut av synsfeltet). han er livende redd for at vi skal gå fra han (både hos oss og at moren gjør det hjemme der). han har aldri blitt forlatt noe sted, så jeg vet ikke helt hva denne redselen bunner i. kanskje det er så enkelt at han har mange steder å forholde seg til? han er en del hos besteforeldrene på begge sider, hjemme hos oss, og på hytta vår, i tillegg til hjemme hos mor.

Moren er oppegående, ingen psykiske problemer (såvidt meg bekjent), og heller ingen herse-person. man vet jo aldri hva som foregår innenfor husets fire vegger, men jeg kan aldri tenke meg at mor forandrer personlighet til å bli et monster. Hun sitter ikke hjemme å sturer når han er hos oss, og dette forteller hun også til han (sosial dame, som reiser en del når han er hos oss)

Så vi får vel egentlig bare håpe at det er en fase som må gjennomgåes.

Takk for mange svar, og for å si det en gang til, dette er ikke for å legge skylden på noen. mor er en flink mor, og far er en flink far (og jeg er bare en ekstra tante..)

ps. er ikke så god på sitering, derfor er sitat merket med rødt.

[Littlebird]

Har ikke vært på nett i helga, så derfor har jeg ikke helt fulgt med. Gutten er fem år gammel, og jeg har fulgt han siden han var to.

sitat littlebird:

Så da er det lettere å skylde på at det er fars skyld, fordi barnet ikke har det like bra hos pappa som hos mamma?

Jeg syns som stemor iallfall at det er viktig å vise forståelse for at stebarnet mitt kan savne sin mor, og at barnet for "lov" til å si det (selv om det innimellom kan være vondt å høre dette, så må ikke det gå utover barna),

Jeg er ikke ute etter å skylde på verken den ene eller den andre, jeg ønsker nå helst at gutten skal ha det bra (ikke om moren eller faren gjør en dårlig jobb, for jeg vet at begge gjør en god jobb).

Viser jo selvsagt forståelse for at gutten savner sin mor, og far setter seg ned å prater med han å sier at det er naturlig å savne noen man er glad i når man ikke er sammen med dem. og ja jeg må innrømme at jeg synes det er kjipt med 'mamma-grininga', men det er ikke først og fremst det som har noen betydning her.

sitat gjest 08.08 12.48

Det kan like godt være at barnet føler seg mest hjemme der, at vennene og lekene er der... Og det kan være årsaker hos faren som rutiner som ikke passer barnet så godt, temperamentsproblemer, ny partner som barnet ikke liker så godt, stesøsken/halvsøsken som får særbehandling... Det er ikke engang sikkert barnet klarer å sette ord på det. Det kan godt bare være følelser, trygghet, tilhørighet, tristhet, slitenhet... Barnet kan føle hvor det er best å være uten å klare å forklare det med konkrete årsaker.

Vi bor i samme bygd som moren hans, han har ingen andre stesøsken/halvsøsken verken her eller der, og han har egne leker hos oss. så det er ingen enkle 'ytre' årsaker.

Sånn generelt: Snakket med moren hans, og han er livredd for at hun skal forlate han når han er hjemme hos henne (gå ut av synsfeltet). han er livende redd for at vi skal gå fra han (både hos oss og at moren gjør det hjemme der). han har aldri blitt forlatt noe sted, så jeg vet ikke helt hva denne redselen bunner i. kanskje det er så enkelt at han har mange steder å forholde seg til? han er en del hos besteforeldrene på begge sider, hjemme hos oss, og på hytta vår, i tillegg til hjemme hos mor.

Moren er oppegående, ingen psykiske problemer (såvidt meg bekjent), og heller ingen herse-person. man vet jo aldri hva som foregår innenfor husets fire vegger, men jeg kan aldri tenke meg at mor forandrer personlighet til å bli et monster. Hun sitter ikke hjemme å sturer når han er hos oss, og dette forteller hun også til han (sosial dame, som reiser en del når han er hos oss)

Så vi får vel egentlig bare håpe at det er en fase som må gjennomgåes.

Takk for mange svar, og for å si det en gang til, dette er ikke for å legge skylden på noen. mor er en flink mor, og far er en flink far (og jeg er bare en ekstra tante..)

ps. er ikke så god på sitering, derfor er sitat merket med rødt.

Kjære TS, sitatene fra meg du viser til var ikke myntet på deg, men på en av de som skrev innlegg.

Jeg oppfatter på ingen måte at du er ute etter å skylde på noen, men at du er bekymret barnets ve og vel, og ønsker å gjøre det beste for barnet. All ros til deg for det.

Høres ut som gutten har en slags "separasjonsangst" hvis han reagerer på at dere går ut av rommet.. trodde det var mer vanlig hos yngre barn enn 5-åringer.. Mitt stebarn er også ca 5 år, og jeg ville også blitt bekymret om barnet plutselig begynner å reagere sånn. Kanskje trenger barnet å snakke med en utenforstående for å finne ut hva denne frykten kommer av? Dere voksne kunne jo tatt kontakt med for eksempel en helsesøster og hørt om hun kunne tenke seg å ta en prat med barnet? Kanskje kan det være lettere for barnet å fortelle hva som plager dem om de snakker med noen som de ikke er redd for å såre/være helt ærlig med? Det spørs jo litt hvor alvorlig dere vurderer dette til å være. Mitt stebarn foretrekker jo at vi er på samme rom, men det har mer med oppmerksomhet og selskap å gjøre, enn at barnet blir redd/ulykkelig for at vi går et annet sted. Det er vel ikke så uvanlig, mange barn er "selskapssyke" og liker å være sammen med voksne.

Kanskje kan det hjelpe med enkle ting som å være ekstra oppmerksom på å fortelle barnet hva dere skal/hvor dere skal, slik at barnet hele tiden er trygg på hvor dere er, og når dere kommer tilbake osv?

Håper det er en fase som går over iallfall, og at dere finner en grei måte å takle dette på sammen med barnet.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg tor det er ganske vanlig at barn har en periode hvo de blir mammadalt, enten det er når de er 1, 3 eller 10 år. Tryggheten har jo barnet hjemme i sitt eget hjem, og når barnet bor hos mamma er det ikke noe merkelig om han får hjemlengsel når han er hos pappa. Hvis dette er et problem over en lang periode så går det kanskje ann at gutten kommer på besøk noen kvelder, men slipper å overnatte?